Hjelp, vi må sykle på vannet
Noe av det morsomste vi har testet på lenge.
Noe av det mest morsomme vi testet i 2022 var en hydrofoil-sykkel fra Manta5. Dette var kort fortalt en farkost laget for å kunne sykle på vannet, hvor du ved hjelp av en elektrisk motor og foiler kunne tråkke deg «svevende» over vannskorpen uten å lage hverken bølger eller lyd.
Men som med mange førstegenerasjonsoppfinnelser, hadde også denne farkosten noen utfordringer. Den kunne være vanskelig å få i gang med å sveve uten litt ekstra hjelp, den var stor og krevende å få med seg i bilen og den ble liggende sideveis i vannet om du «gikk på trynet» – slik at den var vanskelig å få i gang igjen midtfjords.
Nå er en ny generasjon klar, Manta5 Hydrofoiler SL3. Årets generasjon finnes i tre ulike versjoner; SL3, SL3+ og SL3 Pro. I denne sniktitten har vi tatt en nærmere kikk på SL3+, hvor hovedforskjellen fra SL3 er et større batteri. Pro-utgaven kommer i tillegg med en annen farge, og ikke minst en hovedfoil i karbon.
Prisen starter rett under 100.000 kroner for SL3, og avsluttes rundt 131 000 kroner for Pro-utgaven. SL3+ legger seg omtrent midt mellom disse to, med en veiledende prislapp på 112.500 kroner.
Langt enklere å transportere
En av tingene som var utfordrende med den første generasjonen fra Manta5 var at den var ganske krevende å frakte med seg. Det vil si, du kunne ta av styrefoilen foran og skru av hovedfoilen, men fortsatt tok resten av sykkelen mye plass. Med SL3 er det blitt gjort en del endringer som gjør det langt enklere å få med seg sykkelen på tur.
Du kan fortsatt ta av styringsfoilen, men denne kan nå bare klipses av i stedet for å måtte skrus løs - som tar betydelig kortere tid. Så kan du også fortsatt skru av hovedfoilen. Her har du mye den samme innfestingen, så dette tar om lag like lang tid som før.
På de to minste modellene er denne foilen for øvrig nå i hardplast. Altså koster det sånn sett betydelig mindre om du skulle være uheldig og for eksempel gå på et skjær. Da koster en ny foil rundt 3000 kroner, versus 18.000 kroner om den er i karbon.
Men, når disse tingene er gjort, så har Manta5 nå gjort det mulig å løsne hele bakstammen på sykkelen, der pedaler og propeller sitter. Dette gjør du ved å skru ut og trekke en sikkerhetspinne som sitter plassert under batteriet i sykkelen. Dette batteriet kan du også enkelt trekke opp og koble fra.
Når det er gjort sitter du igjen med selve sykkelkroppen, som har blitt betydelig mindre i størrelse. Nøyaktig hvor mye er vanskelig å si på stående fot, men at det kan være så mye som 30 prosent mindre i volum tror vi er reelt. Med litt trening er hele denne demonteringen og monteringen noe du fint kan klare selv.
For delene veier ikke mye hver for seg, og ferdig montert så er det mulig å bære farkosten selv. Men, den er ikke like enkel som forrige generasjon. Den kunne du ta på skulderen og bære på egen hånd, mens den nye er litt mer kronglete. I alle fall endte vi opp med å være to personer når farkosten skulle bæres ut. Nå skal det også sies at vi neppe valgte den aller mest enkle stranden å gå ut fra heller, så vi får la dette ta noe av skylden også.
Tommelgass gjør det enklere
Som vi har vært inne på så er kroppen betydelig mindre, og noe av grunnen er at du ikke lenger får kjededrift fra pedalene til propellen. I stedet er dette nå koblet sammen med direktedrift, som altså gjør at hele denne bakstammen nå inneholder pedaler og propellen. Og kan dermed enkelt kobles fra.
Den største endringen etter vår mening finner du imidlertid på styret til sykkelen. Og nei, vi snakker ikke om den nye skjermen som blant annet forteller deg hvor mye batteri du har igjen, men den lille røde hendelen som har funnet veien ved siden av den høyre holken. For dette er en tommelgass som lar deg kjøre farkosten uten å tråkke. Det vil si, skal du ha maksimal fart på sykkelen, må du fortsatt tråkke selv, og det samme gjelder om du vil ha mest mulig rekkevidde.
Men denne hendelen kommer godt med når du skal kjøre i gang. For årets modell er nemlig laget slik at du skal starte den fra enten en bryggekant eller på dypt vann. Du skal altså ikke lenger starte den stående på bunn.
Og da kommer gasshendelen til sin rett. Alt du i teorien trenger er å komme deg på sykkelen, stå i riktig posisjon og gasse med tommelgassen for å få sykkelen opp i «svevemodus».
En annen ting som også har blitt gjort om på er hvordan sykkelen blir liggende i vannet. Med den forrige generasjonen la sykkelen seg over på siden. Nå retter den seg opp slik at den står rett i vannet. Det gjør det langt enklere å komme seg på, selv om det fortsatt krever litt teknikk.
Samtidig har det blitt gjort endringer på styrefoilen. Ved første øyekast ser den lik ut som før, men ser vi litt nærmere, så har de lagt til noen hull i selve armen som holder den fremste nivåreguleringen, samt at selve reguleringen har fått noen hakk som stopper den fra å gå over en viss grad.
Dette er gjort for å hjelpe deg komme i gang. Når sykkelen er i vannet fylles nemlig denne armen med vann slik at sykkelens nivåregulering står i riktig vinkel.
Alt handler om balanse
Det kreves likevel litt trening før man mestrer denne sykkelen også. Og alt handler om å knekke koden for å finne balansen.
Det er helt klart en fordel at sykkelen nå flyter stående i vannet, slik at du ikke trenger å bryte med den før den står rett. Nå går du på sykkelen fra siden, ved at du trykker den ned i vannet slik at kroppen kommer under vann. Dette gjøres enklest ved at du har en hånd i nærheten av setet, og en i nærheten av styret. Igjen gjelder det å finne balansen. Men når sykkelen er under vann, kan du skritte over den og sette deg.
Så gjelder det å finne pedalene. Du trenger altså ikke tråkke på disse lenger for å komme i gang, men du bør likevel stå på dem for å finne en god balanse. Det aller beste er om du plasserer pedalene slik at den ene peker forover mens den andre peker bakover, etter vår erfaring. Da finner du enklest balansen.
Når du står på sykkelen og har styret under deg, så gjelder det å legge litt vekt på styret slik at selve sykkelen peker litt nedover. For når du presser inn tommelgassen så vil sykkelen automatisk opp av vannet, og for å hindre at du ender på ryggen, må du ha tyngden på sykkelen over styret.
Det lønner seg også å trykke inn gassen trinnvis. Etter hvert som sykkelen bygger opp fart, og du har balansen på farkosten, kan du gi mer og mer gass så kroppen til slutt kommer opp av vannet. Du vil merke godt når kroppen kommer opp av vannet og sykkelen starter å foile. Da skyter den litt fart, og det først da du kan begynne å tråkke om du fersk i gamet.
Vi endte med å prøve oss frem en del. To av testpersonene hadde ikke prøvd en slik sykkel før, men skjønte etter hvert hva som måtte til for å komme i gang. Alt handler om å prøve og feile litt frem til du skjønner hvordan balansen i sykkelen skal fungere. Litt som å sykle en vanlig sykkel, egentlig.
Under denne prøveturen prøvde vi i ferskvann. Siden to av testpersonene er det som i dag populært kalles enorme, slet vi litt med å komme skikkelig opp av vannet. Men vi skal prøve denne sykkelen utover sommeren, og vil da også teste i saltvann. Så en fyldigere test vil komme etter hvert.
Vi sykler... eller noe
Som vi har vært inne på handler alt om balanse, og ingenting ødelegger balansen så effektivt som å gi full guffe fra start. Tålmodighet må til. For testpanelets letteste og minste matros ble det snart klart at trikset var å virkelig hive tyngdepunktet over styret når propellen tok tak – ellers kom snuten altfor fort opp.
Men ved å finne balansen gikk det etter hvert greit å sakte få opp farten slik at sykkelen – eller hva vi nå skal kalle farkosten – løftet seg rolig opp og kunne skyte fart over de små bølgene.
Fiskene vet hvordan den vil gjøre seg i grov sjø.
Med sete, pedaler og styre minner selve opplevelsen om sykling, men følelsen er kanskje mer «vannski» – det er vanskelig å si, da vannsport ikke er denne gjengens sterkeste side. Vann og store hydrofoiler sørger i hvert fall for at sykkelen ikke beveger seg som en sykkel.
Selv etter flere mer eller mindre vellykkede turer er det ikke helt klart hvordan den faktisk skal styres, da den til tider ser ut til å ha sin egen vilje som ikke helt spiller på lag med forsøkene på å ratte den i riktig retning. At det blåste ganske friskt under våre forsøk kan selvfølgelig ha hatt noe å si.
Men det er i hvert fall klart at det ikke hjelper å satse på at det å flytte tyngdepunktet vil få farkosten på rett kjøl. Hvis den først har fått en viss slagside er det bare å innse at det vil gå den veien.
Læringskurven virker litt bratt, men fra den første turen der fronten brøt vannflaten gikk det også veldig fort til følelsen av å ha en viss kontroll over doningen. Og det er en veldig god følelse, for det skal innrømmes at det er skikkelig gøy å «gli» over vannet på denne måten.
Forhåpentligvis blir det snart flere anledninger til å kunne finne ut av hvordan en slik sak faktisk skal kunne tråkkes rundt.
