– Det er fryktelig gøy å kunne bøye en telefon
LG G Flex er den første virkelig fleksible smartmobilen på markedet. Vi prøvekjører den.
Amobil.no/Las Vegas: Buede, og fleksible, skjermer har vært science fiction-teknologi i årevis. Nå har det endelig løsnet litt, og en aldri så liten del av de mange fremtidsvisjonene ser ut til å være i sikte. Både Samsung og LG har lansert telefoner med fleksibel skjerm, men enn så lenge er LGs G Flex den eneste telefonen som faktisk er fleksibel.
Les også: LG lanserte krum telefon
Telefonen deler mye av sin innmat med LGs toppmodell, G2, men det er naturligvis den enorme, fleksible skjermen som hovedrollen her. En viktig birolle er det, for en gangs skyld, baksiden på telefonen som stiller med. Den er nemlig dekket av et lag lakk som skal reparere små skraper og slitasje.
Stor, men håndterlig
P-OLED er navnet på skjermen. P-en står for plastic, og innebærer at OLED-punktene er festet på et fleksibelt underlag, og ikke på en glassplate. Skjermen er seks tommer stor, som plasserer den sammen med andre giganter som Samsungs Galaxy Mega, HTCs One Max, og ikke så langt unna Sonys Xperia Z Ultra.
LG G Flex fortoner seg likevel som mer håndterlig enn mange giganttelefoner. LG har blitt voldsomt flinke til å kutte ned på dødplassen rundt skjermen, og uten at vi skal si det for sikkert, kan det virke som om buen også minsker mursteinfaktoren en smule.
Buen har også andre virkninger, som at det blir enklere å rekke den øvre ytterkanten på skjermen under bruk, og at mikrofonen skal holdes nærmere munnen din under samtale.
Litt lav oppløsning
En annen særegenhet med skjermen er at den bare har 720p-oppløsning. Dette er med andre ord en superpremiummobil, med svært stor skjerm, og betydelig lavere oppløsning enn mange av enhetene den kan sammenliknes med. Men hvor viktig er egentlig skyhøy oppløsning?
Jeg har sett mange eksempler på at skjermer under visse omstendigheter kunne trengt svært høy oppløsning. Spesielt såkalte Pentile-skjermer, med delte underpiksler, kan i enkelte omstendigheter se svært mye dårligere ut enn spesifikasjonene skulle tilsi.
Å legge merke til denne typen ting fordrer imidlertid både tid med enheten, og mer normale lysforhold enn en messe kan by på. Førsteinntrykket er at skjermen er god, og at telefonen ikke taper seg spesielt mye på den relativt lave oppløsningen.
Samsung har også lansert en telefon med fleksibel skjerm. Les mer om Galaxy Round her »
Taster på baksiden
Baksiden er glatt, og har de samme tastene som LG G2 har. Det innebærer også at G Flex har funksjonen som skrur på skjermen ved at du tapper to ganger på den. Den har ingen taster langs sidene, slik vi er vant til fra andre produsenter, og de fleste andre LG-telefonene.
Selv om dette i stor grad er en gimmick, tok det ikke mange dagene fra LG G2 dukket opp på kontoret, til jeg begynte å tappe i vei på Samsung- og HTC-skjermer, i håp om at de skulle våkne. Løsningen er altså intuitiv nok til å bli en vane svært raskt.
Les også: LGs bøyde telefon til Norge tidlig neste år
Egen menydesign i G Flex
Som nesten alle andre mobilprodusenter, har LG sine egne menyer som de kjører oppå Android. På G Flex har de imidlertid valgt en litt annerledes design som standard. Det er mulig å velge mellom to menytemaer her – det andre er det vi kjenner fra LG G2, og Optimus G før den.
Flex-menyene er uansett ikke veldig ulike de vanlige LG-menyene. Større bruk av signalfarger, og flatere ikoner, er de viktigste forskjellene. Ut over det er det ingen nevneverdige forskjeller på selve telefonmenyene.
Quick Theatre
LG har imidlertid lagt til en funksjon de kaller Quick Theatre. Hvis du planter to fingre midt på skjermen, når telefonen holdes vannrett, kan du trekke opp låseskjermen som teatergardiner. Bak dem dukker det opp tre store knapper, som leder deg til innholdet ditt.
Funksjonen gir kjapp tilgang på medieinnhold, men bruker de vanlige innebygde gallerifunksjonene og avspillerne til å vise det. Dermed virker telefonen av og til litt forvirret, om du forsøker å åpne Quick Theatre rett etter å ha tittet på en video i videospilleren.
Løsningen for å kjøre to samtidige apper på skjermen har blitt forbedret i G Flex, og heter nå Dual Window. Ut over dette er har selskapet lagt til en funksjon som gjør at låseskjermen reagerer på bevegelse. Ikke spesielt nyttig, men faktisk litt tøft å se på.
Grunnleggende sett en forvokst G2
Det er altså ikke mye oppsiktsvekkende nytt ved programvaren på G Flex, men vi kommer ikke bort fra at denne telefonen grunnleggende sett er en forvokst G2, med enda større batteri, fleksibel skjerm, og mindre fare for nøkkelslitasje i lommen.
Vi skulle gjerne sett at fleksibiliteten innebar mer enn å kunne bøye en buet telefon flat, men så er også inntrykket av G Flex, et av en telefon som balanserer på kanten mellom å være et helsprøtt førstegenerasjonsprodukt, og en helstøpt toppmodell. Akkurat hvor skillelinjen går for G Flex, blir vi neppe klokere på før vi får tilbrakt litt mer tid med den.
Men, det er fryktelig gøy å endelig kunne bøye en telefon!
Les testen av LGs toppmodell G2
