Wii U kan forandre spillbransjen
Her er våre inntrykk etter en uke med Nintendos nye hjemmekonsoll.
[Gamer.no]: Nå helt på tampen av november punkterer Nintendo det som har vært den lengste konsollgenerasjonen i moderne tid. Vel, på en måte. Nye Wii U stiller ikke med all verdens hestekrefter under det avlange panseret, og ligger ytelsesmessig nærmere godt voksne Xbox 360 og PlayStation 3. I stedet har Nintendo valgt å dytte på med nok en annerledes måte å spille videospill på.
Den nye spillkonsollen fra Super Mario-kjempen er i bunn og grunn en helt vanlig konsoll — sett bort fra styringsenheten. Nintendos gimmick denne gangen går på å overføre video trådløst fra konsollen og til den såkalte GamePad-en. Dette betyr at man har en ekstra skjerm å forholde seg til sett bort fra TV-en, noe som Nintendo håper skal inspirere til spektakulære nye måter å spille på.
GamePad
Den nye styringsenheten er rosinen i pølsa. Omkranset av knapper finner vi nemlig her en 6,2” trykkfølsom skjerm, som heldigvis føles mer responsiv enn Nintendo 3DS -og DS-skjermene. Det som vises på skjermen er kun videosignal overført automagisk fra selve Wii U-boksen, noe som resulterer i en lettere kontroller enn man skulle tro.
Fiffig nok er det faktisk mulig å spille en del spill uten å koble Wii U-en opp mot TV-en, og heller kun bruke GamePad-skjermen. New Super Mario Bros. U lar deg gjøre dette, ettersom spillet ikke bruker dynamikken mellom de to skjermene. I Nintendo Land fungerer det derimot ikke, siden designet krever at man veksler mellom å ha fokus på TV-en og GamePad-en. Så lenge du ser akkurat det samme på begge skjermene er denne ikke-TV-funksjonen null problem; bare dytt strømkontakten i veggen, så er du klar for en spilløkt.
Samtidig merkes det at Nintendo forventer at du har et arsenal av Wii-utstyr liggende i kottet fra før. Både Wiimotes med og uten WiiMotion+ og nunchucks støttes. Siden det for øyeblikket kun er støtte for én GamePad per system, utvides flerspillermulighetene med opp til fire Wiimoter. I New Super Mario Bros. U fungerer dette enkelt, med Wiiimoten på snei. I Nintendo Land utforskes derimot dynamikken mellom at spilleren med GamePad-en har mer informasjon tilgjengelig enn sine fire Wiimote-brødre. Det hadde vært fint om det fulgte med en Wiimote i konsollpakken, men Nintendo har nok valgt å kutte kostnader der de kan.
Netflix og YouTube
Man kan også bruke Netflix og YouTube via eksterne applikasjoner. Netflix fungerer godt, og man kan bytte mellom å se filmen på TV-skjermen og GamePad-en. YouTube-applikasjonen er derimot bare rot, og du kommer mye lengre ved å bruke konsollens innebygde nettleser til å se video på det populære nettstedet.
Wii U har også en egen nettbutikk der man kan laste ned fullversjoner og demoer av spill. Denne krever at brukeren registrerer en Nintendo Network ID med e-post og passord. Det virker dog som om de kjøpte digitale produktene knyttes til konsollen og ikke til Nintendo Network-kontoen, noe som er hårreisende med tanke på hvilke digitale verdier som plutselig kan gå tapt dersom man skulle være uheldig å ødelegge eller miste konsollen. Dette gjør at jeg er skeptisk til å kjøpe større spill fra eShop.
Konsollens andre store aber er hvor tregt operativsystemet virker å være. Uhorvelig lange lastetider, som ofte kan komme opp i hele 30 sekunder, preger opplevelsen hver gang man fyrer opp et spill eller en applikasjon. Det å flikke mellom menyene med stylusen er heller ikke helt sammenlignbart med nettbrett av den moderne typen, og oppleves litt treigt.
Bakoverkompitabilitet
Om du, som meg, sitter på en horde av Wii-spill er det gledelig å vite at Nintendo har lagt inn støtte for å spille de gamle spillene. Alt man trenger er de gamle Wiimotene og nunchuckene. Wii Us selvskrevne kontrollenhet, GamePad-en, nemlig ikke skapt for å emulere de ikoniske bevegelighetskontrollene. GameCube-spill er det dessverre ingen støtte for.
All Wii-spilling foregår i en egen undermeny. Det virker som om konsollen da bytter til å kjøre en egen variant av Wii-konsollens gamle operativsystem, komplett med de kjente menyene og sin egen Wii Shop helt separert fra Wii U-ens digitale nettbutikk, eShop.
Det er mulig å overføre lagringsdata og nedlastbare spill fra Wii til Wii U via en ekstern lagringsenhet. Gjør man dette blir all data på Wii-en samtidig fjernet fra konsollen, så dette er ikke noe man bare bør kaste seg ut i uten videre.
Konklusjon
Etter en liten uke med konsollen sitter jeg igjen med et generelt godt førsteinntrykk. Når man først får fingrene i Wii U selv er det betydelig lettere å forstå hvorfor Nintendo valgte å satse på et så radikalt annerledes grensesnitt, selv om potensialet neppe er nådd helt enda.
At Nintendo fremdeles henger etter på nettfronten burde ikke overraske veteraner nevneverdig, men det er litt surt se at konsollgiganten fremdeles famler i halvblinde etter gode løsninger. Miiverse er et interessant sosialt nettverk med spennende integrasjon i spill, og Nintendo skal ha kudos for å prøve noe utenfor normen her.
Spillopplevelsen GamePad-en byr på er på noen måter velkjent, mens den samtidig er radikalt annerledes. Det er ikke vanskelig å se potensialet her, særlig i flerspillerspill slik Nintendo Land demonstrerer. Dessverre virker det som om få av lanseringstitlene gjør noe betydelig mer spennende enn å slenge ett kart på GamePad-skjermen, men vi får tro noen vil finne interessante måter å bruke den på i tiden som kommer.
Nintendos første hopp inn i HD-verdenen er spennende, annerledes og absolutt spillbart. Alt er dog avhengig av at Nintendo og andre spillprodusenter øser ut med gode titler i tiden som kommer.
Les også: Nintendo slipper Wii Mini
