Produkter du bruker hver dag har en blodig og voldsom historie

Det begynte som militærteknologi, men endte opp i de tusen hjem.

Ekstern skribentogTerje Øygard

19. mars 2016, 12:01

Lagre artikkel

Har du noen gang tenkt på hvor saker og ting du bruker i hverdagen kommer fra? Naturligvis har du det, men svaret er kanskje ikke så åpenbart som man gjerne skulle tro. Oppfinnelser blir som oftest gjort enten grunnet tilfeldighet eller nødvendighet, og ikke så rent sjelden trengs det betydelige ressurser for å konstruere og masseprodusere banebrytende nye dingser. Har man i tillegg et sterkt behov for et nytt produkt, er mange av forutsetningene for å lykkes til stede.

Og hvem har disse forutsetningene? Jo, ulike militære organisasjoner.

Det er naturligvis ikke slik at det sitter generaler og soldater og konstruerer fiffige innretninger og materialer som brukes i krigføring, og som deretter kommer samfunnet til gode. Det de militære bidrar med er et behov, og ikke minst hauger med penger. Deretter settes (for det meste) sivile bedrifter og personer i sving med å lage det de krigende partene har behov for.

I forhold til sivile prosjekter flyter pengene her uten at de nødvendigvis skal gi noen finansiell avkastning nå eller senere. Dette fører ofte til enorm sløsing, og historier om for eksempel en hammer som ble solgt av Gould Simulation Systems til den amerikanske marinen for 435 dollar. Den så akkurat ut som en hammer du får kjøpt for 10 dollar i en jernvareforretning.

Men dersom man ikke tar med de millioner av menneskeliv som har gått med i de mange militære kappløpene, kan vi i det store og hele si at satsingene har gitt oss en del igjen i den andre enden. Flere av disse produktene ville før eller siden ha blitt funnet opp, men takket være militære konflikter kom de tidligere. Her er noen av de viktigste, i noenlunde kronologisk orden. Viktigheten av hver enkelt oppfinnelse kan du vurdere selv.

Den franske hæren var under Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet en av verdens mektigste. Men matforsyningene var et evig problem, så regjeringen satte opp en belønning på 12 000 franc til den som kunne finne en metode for oppbevaring og transport av mat til troppene.

Konditoren og bryggeren Nicolas Appert oppdaget i 1809 at mat som ble kokt i en lukket beholder ikke ble ødelagt før beholderen ble åpnet, og lagde dermed verdens første hermetikk.

Den franske armeen brukte mange penger på å eksperimentere med denne nye teknikken, men den ble ikke perfeksjonert før Napoleon møtte sitt Waterloo i 1815. Men i senere kriger, og naturligvis i det sivile liv, gjorde hermetikken at vi nå kan høste og lagre matvarer på mye mer effektive – og ikke minst tryggere – måter enn tidligere.

Det skulle gå ytterligere 50 år før Louis Pasteur skjønte hvorfor maten ikke ble ødelagt når den ble hermetisert. Dermed kan vi trygt si at krig framskyndet hermetikken med et halvt århundre. Boksåpneren ble ikke patentert før i 1855 – så før dette var løsningen på boksåpning sult, sinne og en skarp bajonett…

Hvem som egentlig fant opp rustfritt stål er ikke helt klart, men oppdagelsen av det kullmettede metallet ble kunngjort i USA i 1915. Tidligere hadde det britiske forsvaret gitt metallurgen Harry Brearley i oppdrag å lage våpenstål som ikke rustet, og han slo seg senere sammen med amerikanske Elwood Haines. Sammen dannet de American Stainless Steel Corporation. Vi trenger neppe å gå nærmere inn på hva rustfritt stål har betydd for store deler av verden…

Bedriften Kimberly-Clark utviklet i 1914 et absorberende materiale – cellulosevatt – som ble brukt i bandasjer under 1. verdenskrig. Teknologien var så effektiv at de militære kvinnelige sykepleierne begynte å bruke stoffet som menstruasjonsbind. Og dette ble starten på en litt enklere hverdag for halvparten av alle mennesker – i hvert fall i Vesten.

Mange forsket på 1930-tallet på hvordan visse bakterier virket på betennelser. Men det var ikke før Alexander Fleming tilfeldigvis oppdaget at visse penicillinsopper hadde antibakterielle egenskaper at man oppdaget alle fordelene.

De allierte styrkene var aktivt med i utviklingen og produksjonen av middelet som kurerte så mange infeksjonssykdommer, og dødsfallene fra disse ble redusert til under 15 prosent av de man hadde under 1. verdenskrig.

Under 2. verdenskrig ble naturgummi mangelvare hos de allierte, siden produksjonen skjedde langt fra industribedriftene til de krigførende landene, og i områder kontrollert av aksemaktene. Mange hadde forsøkt å lage syntetisk gummi tidligere, uten å lykkes. Men krigen gjorde at det ble satt inn store ressurser på å få produsert gummi på andre måter, og BF Goodrich klarte dermed å produsere billigere og bedre dekk til biler og fly. Tyskerne gjorde det samme i litt mindre skala, så oppfinnelsen var neppe spesielt avgjørende for utfallet av krigen. Men oppfinnelsen gjorde det senere mulig å lage billigere og bedre gummistøvler, regntøy, gummibåter og tusenvis av andre produkter.

Selv før 2. verdenskrig fantes det mange flyingeniører som puslet med jetmotorer, siden de skjønte at propelldrevne fly hadde sine begrensninger. Men det måtte en krig til for å få fart på forskningen. I England lagde Frank Whittle en fungerende, ”ekte” turbojetmotor i april 1937. Men motoren var plaget med feil, og myndighetene viste ingen særlig interesse – før to år senere.

Så det ble tyskerne som fikk det første jetflyet i lufta. I 1935 begynte Hans von Ohain å jobbe på en lignende konstruksjon, og i 1936 kontaktet han flykonstruktøren Ernst Heinkel.

27. august 1939 fløy det første jetflyet, Heinkel He 178 – bare noen dager før Tyskland startet 2. verdenskrig ved å invadere Polen. Men de mer fredelige effektene av jetmotoren kan knapt undervurderes.

Under Slaget om Storbritannia vinglet det mange sønderskutte bombe- og jagerfly ned på britiske flyplasser. Et stort problem var at aluminiumsskrogene hadde større eller mindre hull, uten at det nødvendigvis sto dårlig til på innsiden. Så hvordan kunne man reparere hullene uten omfattende bytting av plater? Løsningen ble poppetanga, som gjorde det mulig å poppe fast plater fra bare én side av skroget. Det er fremdeles et uunnværlig verktøy for både blikkenslagere og andre håndverkere; både profesjonelle og amatører.

Radaringeniøren Percy Spencer oppdaget sent under 2. verdenskrig at radarer sendte ut mikrobølger som kunne varme opp ting som inneholdt vann. Han tok med seg dette til det sivile livet, og solgte den første mikrobølgeovnen under navnet Radarange i 1947.

Under krigen smeltet Spencer sjokolade og poppet popkorn med militære radarer.

Norske soldater som skjøt opp Hawk-missiler på Kreta på 1990-tallet grillet iblant pølser foran radaren til systemet – med veldig lange grillpinner.

Dette stoffet har som kjent tusener av bruksområder, hvorav noen av den grovt spøkefulle typen. Det ble først utviklet av Eastman Kodak (som gikk konkurs i 2012 etter standhaftig tro på at analog film ville overleve), og det skulle brukes som et plastmateriale for kikkertsikter under 2. verdenskrig. Det fungerte ikke, så man prøvde å bruke det som en varmebestandig hinne i cockpiter, med like liten suksess. Det skulle gå ni år (1951) før Kodak skjønte at de hadde funnet opp et supereffektivt lim, og i 1958 kom det første kommersielle produktet på markedet.

Mange er ikke klar over at den første menneskeskapte og fungerende kjernereaktoren ble bygd allerede i 1942, i Chicago, USA. Chicago Pile-1 lå rett under tribunen til Stagg Field-fotballstadionet ved Universitetet i Chicago, og var ifølge Enrico Fermi ”en sammenrasket haug av murstein og tømmerbjelker”.

Dette var en del av Manhattan-prosjektet, som skulle lage verdens første kjernevåpen, som deretter ble brukt i Hiroshima og Nagasaki. For å lage plutonium og uran til bombene trengte de kjernereaktorer. Flere bomber ble bygd senere, og da krigen ble avsluttet antok mange at USA hadde minst 20 bomber. I dag er mange skeptiske til kjernekraft, mens land som Frankrike henter over 80 prosent av elektrisiteten sin fra kjernekraft. Det gjør landet til det ”snilleste” i Europa når det gjelder CO2-utslipp per innbygger.

Noen tror at integrerte kretser og mikrobrikker ble utviklet i forbindelse med Apollo-prosjektet. Det er forsåvidt riktig, men de første ideene rundt integrerte kretser kom allerede i 1957. De dreide seg om å lage små keramiske biter hvor hver enhet inneholdt én enkelt forminsket komponent. Disse skulle så integreres og kobles sammen i et todimensjonalt nett. Ideen ble presentert for den amerikanske hæren av Jack Kilby, og det førte i sin tur til prosjektet Micromodule Program.

Prosjektet ble kortlivet. Men etter hvert som ting skjøt fart, kom Kilby fram til et nytt og revolusjonerende design: Den ekte integrerte kretsen. Forsvaret finansierte mye av forskningen, og den første kunden var det amerikanske flyvåpenet, i 1959.

Sannsynligvis ble de første integrerte kretsene tatt i bruk i de interkontinentale kjernefysiske missilene Minuteman I, som var ferdige i 1962. Og historien derfra til i dag er eventyret om stadig mer kompliserte, kraftigere, mindre og billigere mikrobrikker – alt satt i gang av en skremmende, kald krig.

Ironisk nok var det en ingeniør hos fotofilm-produsenten Eastman Kodak, Steven Sasson, som i 1975 gjorde det første forsøket på å bygge et digitalt kamera (Kodak gikk konkurs i 2012 som en direkte følge av disse kameraene). Det er ikke tvil om at digitale kameraer ville ha kommet uten finansiering fra militære organisasjoner, men mye av forskningen rundt stadig bedre og raskere bildebrikker og dataoverføringer har blitt betalt av både europeiske og amerikanske forsvarsgrener. Mye av dette er selvfølgelig hemmeligstemplet.

Internett ble ikke oppfunnet av Al Gore. Systemet ble opprinnelig utviklet allerede tidlig på 1960-tallet av Defense Advanced Research Projects Agency (DARPA), da Gore fremdeles gikk i kortbukser.

Dette er et ektefødt barn av den kalde krigen, og nettet skulle koble sammen ulike datasystemer i amerikanske departementer. Etter hvert ble nettet spredt til amerikanske forskere, og vokste seg større innen kommersielle og akademiske miljøer tidlig på 1980-tallet. Internett slik vi kjenner det i dag raste inn i hverdagen vår i 1995, da det ble kommersialisert i USA. Og akkurat nå sitter du og ser hvor langt ting har kommet.

I 1973 satte det amerikanske forsvarsdepartementet i gang med prosjekt Navstar. Konseptet var at man skulle skyte opp mange satellitter for å sørge for nøyaktig navigering. De tidligere navigeringssystemene var unøyaktige, og var i tillegg sårbare for angrep. På slutten av 1980-tallet beordret president Ronald Reagan at Global Positioning System-teknologien også skulle kunne brukes av sivile, med visse begrensninger. Begrensningene var blant annet innlagte misvisninger, som gjorde navigering på sjøen til en aldri så liten risikosport på 1990-tallet.

GPS spilte en viktig rolle under blant annet den første Golfkrigen, som var den første krigen hvor teknologien ble brukt i stor skala. Under denne krigen ble misvisningen for sivile ofte økt til flere hundre meter.

Den første håndholdte GPS-mottakeren, Magellan NAV 1000, ble i 1989 solgt for 3000 dollar. I dag stoler mange blindt på posisjonen til billige mobiltelefoner og kartplottere basert på GPS; noen ganger med både tragiske og komiske resultater. Denne avhengigheten har ført til at blant annet Europa og Kina utvikler sine egne satellittbaserte navigeringssystemer.

Under utviklingen av syntetisk gummi fant man også en rekke andre merkelige stoffer. Et av de rareste er nok ”silly putty”, som på norsk en gang treffende ble oversatt til ”toske-kitt”. Stoffet har noen morsomme egenskaper: Det kan formes til en ball som vil sprette når den treffer bakken. Slår du på det med en hammer, vil det knuse, og lar du det ligge på bakken vil det svært langsomt renne av sted som sirup i veldig sakte film. Det har hatt en viss suksess som leketøy, flekkfjerner og stressmiddel (du klemmer på det!), men ellers er det like nyttig som et solarium i Sahara.

Kanskje er det slik at det er krig som driver oss framover. I hvert fall er det slik at en streben etter nye opplevelser, nye steder og mer sikkerhet er en viktig faktor i utviklingen vår. I dag er Europas kolonisering av Afrika og Amerika noe som ses på som litt politisk ukorrekt, og ofte som noe regelrett ille. Nå skal vi kolonisere Mars. Skulle det være særlig annerledes?

Naturligvis ikke. Men vi kommer til å dra dit, enten det er liv der eller ikke. For vi har det i oss. Det er derfor vi har kommet dit vi er. Og du kan være sikker på at en soldat er med på første tur.

Historien går underverker for teknologiutviklingen:
For bare 30 år siden kostet lagringsplass én million ganger mer enn i dag »