Til hovedinnhold

Sjekk ut disse iPhone- og iPad-spillene

Scratching, forskrudde gåtespill og milliarder av poeng.

Side 1

Er poengsummen avleggs? Det vil si, er det egentlig så mange som higer etter marginalt flere tyttebær på sine digitale skogturer? Eller er poengsummen spillhistoriens blindtarm, et etterheng fra da vi gikk i dongerijakker, og spilte spill på kroer og kjøpesentre?

Uansett hva det måtte være, hender det en sjelden gang at jeg blir bitt av tallbasillen. Ta for eksempel gangen jeg karret meg blant de ti tusen beste på Angry Birds Seasons (en suveren maktdemonstrasjon). Eller hva med min ferske listeplassering blant de femten beste prosentene på Monsters Ate My Condo? Nå står bare 651 milliarder poeng mellom meg og førstemann på lista.

Poengsanking er gjennomgangstema for ukas utvalgte, om det så handler om å få inn noen perfekte scratches i DJ Hero-klonen Skillz, eller en ekstra kombo i Monsters Ate My Condo, årets mest deilig forskrudde iOS-spill. Ellers ser jeg på det knalltøffe kjørespillet jAggy Race, og det åttitallsinspirerte gåtespillet Radballs.

Monsters Ate My Condo

Pris: 7 kr
Sjanger: Gåtespill
Type: iPhone/iPod Touch/iPad
Utvikler: PikPok
Kan kjøpes her

Adult Swim har lenge vært utilgjengelig her i Norge, og synd er det. Kanalen, som begynte som et utskudd fra Cartoon Network, har til formål å vise animasjon for voksne, og de egenproduserte seriene deres er utvilsomt noe av det mer subtile som har blitt gjort innen sjangeren. De beveger seg kyndig bortom det eksperimentelle og kanskje litt farlige, og stikker seg ut som «modne» i et landskap av ellers infantile trivialiteter.

I det siste har kanalen begynt å lansere sine egne spill til iOS, og som første originalproduksjon i rekken kommer Monsters Ate My Condo. Selve navnet bringer tankene hen til hasjrøykende forstadsungdom i USA, og det kan godt være at en god joner ville tatt dette spillet til forblåste opplevelsestopper. Kommentarseksjonen har kanskje noe å meddele her?

I Monsters Ate My Condo skal man kombinere seksjoner av et loddrett leilighetskompleks. Seksjonene fins i fire farger, og deiser ned fra himmelen etter hvert som du spiller. Kombinerer du tre eller flere like seksjoner, får du en bronseseksjon. Tre bronseseksjoner blir til en sølvseksjon. Og så videre. Diamant er den høyeste, og får du tre eller flere av dem går du inn i en bonusmodus kalt «Mega Zone» (se bilde).

Uønskede seksjoner blir man lett kvitt. På venstre og høyre side står nemlig to fargesorterte monstre klare til å jafse i seg alt det du sender inn i kjeften deres. Her gjelder det om å fø monsteret med samme farge som den det har. Det gule monstret, for eksempel, vil ha gule seksjoner. Om du bare gir ham andre farger, blir han sur og velter tårnet ditt. Før du ham en bronse- eller sølvseksjon, gir han deg tidobbelt poeng i noen sekunder. Logisk, ikke sant?

For de som virkelig tenner på konseptet, er det delmål her, samt noen latterlig vanskelige belønningspoeng. Men til forskjell fra et spill som Jetpack Joyride, der delmål og prestasjoner er nødvendige for at du skal gidde å spille videre, er det bare et eller annet med Monsters Ate My Condo som får deg til å prøve på nytt. Igjen, og igjen, og igjen.

For uansett om man spiller i edru tilstand eller ikke (jeg har bare prøvd førstnevnte), så blir man fort enig om hvor vanedannende dette spillet faktisk er. Jeg falt lett inn i tjue-tretti minuter lange transer der jeg sveipet hjernedødt til høyre og til venstre, transfiksert av alt det lys- og fargespetakkelet som utspilte seg på skjermen. Om det er direkte bra, vet jeg ikke. Uansett vil jeg anbefale Monsters Ate My Condo på det sterkeste.

9/10

Skillz

Pris: 42 kr (eller gratis lite-versjon)
Sjanger: Musikkspill
Type: iPad
Utvikler: PlayPen Studios
Kan kjøpes her
Demoversjon

I sin tid gikk jeg musikklinja på videregående, og sett i ettertid var det vel egentlig fint lite jeg fikk ut av det. Jeg rørte ikke et instrument på mange år etterpå. Realfag kunne fått meg inn på ingeniørlinja, og videre inn i en jobb der jeg kunne forsørget tre unger, ei bikkje og ei fraskilt kone. Isteden må jeg ta til takke med å være marginalt flinkere i musikkspill enn hvermannsen. Ja, du skulle bare sett meg i Rock Band 3.

DJ Hero var i sin tid lite mer enn en uheldig attpåklatt i musikkspilltrenden, og det slår meg som litt merkelig at noen så sitt til å produsere en klone til iPad. Men nå er den her, og den heter «Skillz». På tross av det døve navnet, er dette en ganske så kompetent utgivelse, og definitivt et av de bedre musikkspillene som er å få til iOS.

Skillz byr på tjuefire spor med fet klubbmusikk. Utvalget er bra, og lisensutgifter har gjort at utviklerne har måttet styre unna de aller mest kjente artistene. Du slipper med andre ord trauste remikser av 50 Cent og Lady Gaga, og får bryne deg på et spennende koldtbord av upløyd mark isteden. Det er noen schlägere innimellom, som «Let Me Think About It» av Ida Corr og Fedde Le Grand, men lite av dette vil være kjent for deg med mindre du følger elektronikascenen aktivt.

Noe av det man forbinder med DJ Hero, som kryssmiksing av forskjellige spor, er forbeholdt PC/Mac-utgaven som kommer senere i høst (en Android-utgave er planlagt for samme tidsrom). Det du får til iPad er et helt streit musikkspill, med alt det man forventer av grensesnitt og funksjonalitet innen sjangeren. Noter kommer seilende mot deg, og du må treffe dem for å få poeng til å låse opp nye ting, og så videre — du har sett dette før.

Styringen er lagt logisk opp med to platespillere på hver side av skjermen, fire sampleknapper midten og en crossfader nederst i midten. I utgangspunktet fungerer det godt, men det betyr ikke at det løser hovedproblemet med musikkspill til iOS: Skjermresponsen. Det er alltid en ørliten, bitteliten forsinkelse mellom tiden man trykker på skjermen og at dingsen registrerer trykket. I Skillz? tilfelle betyr det at uansett hvor perfekt en spiller, klarer en aldri å få til særlig lange kombokjeder.

Særlig gjelder det seksjonene der du må bytte hyppig mellom scratching, crossfading og samples. På den høyeste vanskelighetsgraden er det tilnærmet umulig å få til den presisjonen som kreves. Dette trekker ned, men her må det nevnes at tilnærmelsesvis alle musikkspill på iOS sliter med samme problem.

Skillz er ikke på langt nær like nyskapende og rendyrket som for eksempel Groove Coaster, men er et bra forsøk på å lage DJ Hero til nettbrett. Musikkutvalget er supert, med lange og varierte spor som gir en lyst til å spille på nytt igjen. Vaklende styring til tross, er du først på utkikk etter et fullverdig musikkspill til iOS, er dette vel verdt prisen.

7/10

Side 2

jAggy Race

Pris: 7 kr
Sjanger: Kjørespill
Type: iPhone/iPod Touch
Utvikler: SevenOnly
Kan kjøpes her

Hvor mange av dere spilte Liero på ungdomsskolen? Hva med Elastomania? Av en eller annen grunn var det noen spill som endte opp på samtlige datamaskiner i utdanningsinstitusjoner her til lands. Typen spill som man aldri hadde fått kjøpt på en butikk, men var gøye nok til å gå seirende gjennom jungeltelegrafen og inn på en Pentium 2 i et nedslitt klasserom.

Når jeg lar meg sjarmere av jAggy Race, og gir det en anbefaling, er det mye fordi det minner meg forunderlig mye om disse spillene. Det har noe av det samme hjemmelagede preget over seg; en finstemt teknisk opplevelse kombinert med en total mangel på selvbevissthet. Ja, ta bare første setning i produktbeskrivelsen på App Store: «Are you ready for a totally new experience? ^_^».

Men all kynisme til side; ja, jeg er alltid klar for totalt nye opplevelser, og for en gangs skyld er dette et spill som byr på en. jAggy Race kan best beskrives som en snodig blanding av kjørespill og plattformspill. Du kjører enten forlengs eller baklengs, festet til en todimensjonal bane som snor seg langs en innfløkt geometrisk form. Oppgaven din er enkel: kom deg i mål innen tidsfristen. Gode tider premieres med sølv- og gullpokaler.

Plattformelementet kommer inn i form av hindringer som er strødd rundt på banene. Hindringene kan være alt fra klosser til dødelige sirkelsager som sender deg tilbake til et av banenes sjekkpunkter. Banene er kreativt utformet, og kan godt finne på å få deg til å kjøre baklengs et stykke, eller sende deg svevende gjennom luften bort til en annen del av banen.

Spillet foregår i et heseblesende tempo. En må være ganske kjapp i reaksjonen for å unngå det mylderet av hindringer som hver bane er dekket med. Og når reaksjonsevnen ikke strekker til, må korttidshukommelsen ta over: det kommer nemlig et sterkt element av memorisering inn i bildet etter hvert. De senere banene må du ofte spille mange ganger før du klarer dem.

jAggy Race har et sterkt amatøraktig preg over seg, og kommer ikke i nærheten av den helhetlige estetikken som preger de iOS-spillene jeg ellers pleier å like og anbefale. Musikken er noe intetsigende møl, og grafikken er glorete og heller usjarmerende. Til gjengjeld kompenserer det med et ferskt spillkonsept, en knallgod fartsopplevelse og finjustert styring som aldri kommer i veien for deg.

Dette spillet er gøy, er det vel jeg prøver å si. Fryktelig gøy. Så gøy at jeg glatt tilgir alle defekter det måtte ha på det overfladiske planet. Eneste skår i gleden er at det er ganske kort, og at antallet baner (24 til sammen) kan kjennes som et noe fattig tilbud i forhold til det vi har blitt vant med.

7/10

Radballs

Pris: 7 kr
Sjanger: Gåtespill
Type: iPhone/iPod Touch/iPad
Utvikler: Glow Play & Alinear Studio
Kan kjøpes her

Kjernekonseptet i Radballs minner en del om ASYNC Corp., som vi anbefalte tidligere i sommer. Som i ASYNC, er det om å gjøre å sette sammen større geometriske former av mindre enkeltbestanddeler. Det gjør du ved å flytte rundt på små fargesorterte baller, som lett lar seg kombinere til kvadrater og rektangler med et sveip i riktig retning.

Poengene du får ved å fullføre en form går med til å fylle opp et ?rad-meter?. Om dette går i null, taper du spillet. Om du får det i maks, vinner du. Dette konseptet blir så strukket over åtte ulike nivåer med forskjellig vanskelighetsgrad og visuell utforming.

Åttitallet er den visuelle rettesnoren for Radballs, og pastellfargene som bys på her får nok de av en viss alder til å tenke tilbake til permanent, Motley Crüe og Kåre Willoch. Mer gjennomført estetikk skal du lete lenge etter; det er tydelig at noen har brukt mye tid og krefter på å utforme det visuelle i Radballs.

Til forskjell fra ASYNC, der du selv velger når du vil ta bort de formene du har satt sammen, gjør Radballs jobben for deg, med en linje som kommer hakkende nedover i takt med musikken. Når linjen treffer en av formene, tas den bort, og du gis poeng basert på hvor stor den er. Linjen kan du forøvrig styre selv, om du vil ha litt ekstra tid på deg.

Jeg er generelt svak for elektronika i spill, og hovedkomponisten Neil Voss har levert et knalltøft lydspor som står til åttitallsestetikken som skinnvest gjør til bart. Som nevnt før, er rytmen koordinert med resten av spillet på en finurlig måte, via linjen som fjerner de formene du lager utav ballene. Det gjør at du lett havner inn i en slags ?sone?, der hode og fot går i takt med musikken mens fingrene holder styr på det spillmessige.

ASYNC fikk en 9/10 og en sterk anbefaling fra meg når jeg anmeldte det i sommer, og jeg syns Radball lykkes på mye av det samme planet. Det er en enkel idé, et spillkonsept som hadde vært fryktelig kjedelig i seg selv, men blir både engasjerende og morsomt takket være kreativ design og flott audiovisuell estetikk. Gjennomføring teller mye i det kompetitive iOS-markedet, og en ser sjelden bedre gjennomføring enn dette.

8/10

Les også: Ukens anbefalte iPhone- og iPad-spill (uke 37)
Les også: Ukens anbefalte iPhone- og iPad-spill (uke 36)

annonse