Nå begriper du begrepene for trådløst internett
Post- og teletilsynet (PT) har sett det nødvendig å slå fast hvilke begreper som bør brukes for ulike typer trådløst internett. Til nå har nemlig flere begreper blitt blandet sammen, og brukt om hverandre.
Ettersom det ikke finnes en omforent definisjon, verken nasjonalt eller internasjonalt, har PT påtatt seg oppgaven, delvis basert på rapporten Bredbånd – dekningsanalyse 2007 utført av Teleplan for FAD.
Tre begreper
Ifølge PT er dekker begrepet ”trådløst bredbånd” både når du er koblet til internett via mobilnettet og et offentlig fastnett. De oppgir følgende definisjoner for mobilt bredbånd og nomadisk, trådløst bredbånd:
Mobilt bredbånd defineres som en aksesskapasitet der sluttbruker, tilkoblet et offentlig mobilnettverk, får tilgang til dataoverføringstjenester med en opplevd bitrate på minst 640 kbit/s nedstrøms og 128 kbit/s oppstrøms
Nomadisk, trådløst bredbånd defineres som en aksesskapasitet der sluttbruker, tilkoblet trådløst til et offentlig fastnett, får tilgang til dataoverføringstjenester med en opplevd bitrate på minst 640 kbit/s nedstrøms og 128 kbit/s oppstrøms.
Forskjellen er altså at ”mobilt bredbånd” gjelder for eksempel surfing på internett via 3G, mens surfing via WLAN kalles ”nomadisk, trådløst internett”.
(Artikkelen fortsettes.)
Forvirret?
Det stopper imidlertid ikke der. PT definerer også hvilke teknologier som dekkes av de nevnte begrepene.
Mobilt bredbånd dekker UMTS over W-CDMA i operatørenes HSPA-nett – det vi kjenner som turbo-3G, ogCDMA2000 - realisert i nettverket til Nordisk Mobiltelefoni Ice.net, og levert via USB-modem eller WLAN-ruter -, samt Mobile WiMAX (802.16e-2005), som er mest utbredt i USA.
Nomadisk, trådløst bredbånd dekker ifølge PT ”WLAN (IEEE 802.11), som har høy kapasitet men et begrenset dekningsområde”. Har du en trådløs ruter i hjemmet som er tilkoblet fastnettet, har du derfor ”nomadisk, trådløst bredbånd”.
Definisjonene oppdateres
GPRS, EDGE, linjesvitsjet GSM og radioløsninger for statisk bruk dekkes ikke av begrepet ”trådløst bredbånd”, ifølge PT, ettersom disse teknologiene ikke møter kravene for opp- og nedlastningshastighet.
Etter hvert som brukere opplever høyere hastigheter på trådløst bredbånd, vil også kravene til hastighet erstattes, erkjenner PT. En opplevd nedlastningshastighet på 640 kbit/s, og en nedlastningshastighet på 128 kbit/s, er ikke spesielt raskt – og denne grensen vil utvilsomt justeres når teknologier som LTE blir utbredt på det norske markedet.
Les hele notatet fra Post- og teletilsynet her.
