Sjekk ut disse iPad- og iPhone-spillene
Velger du brutal hjernetrim eller ekstrem bilkjøring?
Side 1
Final Fantasy Tactics er nå endelig ute på iPod/iPhone etter et års forsinkelse, men om prisen skremmer deg kan du heller bruke tiden på vårt assortement av kvalitetsspill for denne uka. Som alltid har vi prøvd å finne et variert sjangerutvalg — denne gangen går vi fra brutal hjernetrim via hjernedød villmannskjøring, før vi til slutt ender opp i et blinkende japansk stroboskophelvete.
Qvoid
Pris: 14 kr
Type: Universell
Sjanger: Gåteløsing
Utvikler: Gavina Games
Dette er en ikke rent så liten tragedie. Det er et genialt spill som — til tross for strålende anmeldelser — tilsynelatende har falt bort etter lansering og aldri helt fått oppmerksomheten eller salgstallene det fortjener. Kanskje var vi rett og slett for dumme for Qvoid. Uansett hva man måtte ha å si om det, blir man fort enig om én ting — selv den skarpeste kniven i skuffen vil få nok å bryne seg på her.
Se for deg en kube med seks hvite sider på et rutenett. Rutenettet er svart, med unntak av noen farvede ruter. Disse rutene kan «fanges opp» av en side på kuben, og om denne siden så treffer en tilsvarende farvet rute, forsvinner både ruten og den farvede siden for godt. Målet er å gjøre dette til alle de farvede rutene på brettet blir borte.
Det blir mer innviklet enn det, selvfølgelig, men her trenger jeg ikke gå inn på detaljene. Som i de fleste andre gåtespill blir det introdusert nye elementer etterhvert som må tas hensyn til i løsningsforløpet. Du rangeres etter antall flytt du bruker på å løse et brett, med tre stjerner som maks. Gjør du en feil kan du spole tilbake i tid, ett flytt om gangen.
Skaperen er spanjolen Raimon Zamora, en soloutvikler som jobber fra en liten småby i Valencia på drøye ni tusen innbyggere. Dette er hans første kommersielle spill, et faktum som gjør resultatet desto mer imponerende. Alt i spillet, inkludert menyer og brukergrensesnitt, er fullstendig gjennomarbeidet, polert like blankt som lysestakene på julaften.
Qvoid er pent, ryddig, veldesignet — og brutalt vanskelig. Spillets første førtiåtte brett glir glatt gjennom synapsene, men kommer du til verden tre rykker vanskelighetsgraden brått opp. Jeg sto bom fast på første brett her en god stund, før jeg til slutt måtte krype til korset og gjøre det jeg hater aller mest — tenke gjennom ting.
Det jeg endte opp med å gjøre var å først skaffe meg en mental oversikt over sidene på kuben, for deretter å tenke flere steg frem i tid for slik å vite akkurat hvilken side som kom til å peke hvor på et utvalgt tidspunkt. Opplevelsen ble mer håndterlig av dette, om ikke direkte enkel.
Du kan hoppe over brett du sliter med, men har du et fnugg av stolthet i deg bør du heller prøve til du får det til. Løsningen er der alltid, rett foran nesen din. Går det ikke, mangler det enten IQ eller innsats fra din side — det er aldri spillets feil. Det kommuniserer i klartekst alt du trenger å vite til enhver tid. Vissheten om det gjør den høye vanskelighetsgraden lettere å svelge.
Qvoid er nesten irriterende perfekt, og jeg har ingenting å utsette på det bortsett fra perifere ting som musikken (du kan — og bør — spille din egen isteden). Appen er universell, prisen uforskammet rimelig, og de i alt 96 brettene gir deg underholdning i timesvis. Som om ikke det var nok, har Zamora lovet oppdateringer med nye og enda vanskeligere brett i de kommende månedene. Er du overhodet interessert i gåtespill, er dette et spill du må ha — dette er trolig det beste som er å finne på iOS innen sjangeren nå.
Reckless Getaway
Pris: 21 kr
Type: Universell
Sjanger: Bilspill
Utvikler: Pixelbite
Som jeg var inne på så vidt i min første samleartikkel, er svenskene uforskammet gode på å lage spill. De har det i genene, virker det som, for der vi er redusert til å lage middelmådighet på statsstøtte, kommer det kvalitet på løpende bånd ut av vår nabo i øst. Det gjelder også iOS, hvor svenskene har markert seg med en rekke småsuksesser.
En av disse småsuksessene er Reckless Racing, som kom ut rundt høsttider i fjor. Spillet, laget av svenske Pixelbite Studios, ble møtt med kritikerros og solide salgstall, mye på grunn av den gode og glatte grafikken. Den har de tatt med seg over til «oppfølgeren», som er både kjappere og råere — en galskapens autostrada av kollisjoner og eksplosjoner, perfekt hjernedød og utrolig fengende underholdning.
Reckless Getaway er, som forgjengeren, et enkelt bilspill i fugleperspektiv. Målet er å komme seg fra begynnelse til slutt på en bane fylt med penger, politibiler og en haug med kjøretøy i motsatt retning. Som i de fleste andre bilspill på iOS akselerer kjerra automatisk, det eneste du gjør er å svinge enten til venstre eller høyre, samt bruke små oppgraderinger du finner rundt på banen. Gjennom banene sanker du poeng ved å kjøre farlig og aggressivt, poeng som går med til å tjene opp til fire stjerner.
Konseptet er enkelt, men viser seg bemerkelsesverdig slitesterkt, mye grunnet kløktige designvalg fra utviklernes side. Viktigst er det at du aldri kan mislykkes i ordets rette forstand. Om du kjører ut av veibanen trekkes du i poeng, og hver gang du vraker bilen mister du muligheten til å få en stjerne. Du får klare incentiver for å kjøre bra, altså, men det kommer aldri en «game over»-skjerm til syne.
Nye baner låses opp først når du når en viss mengde stjerner, så det er ofte nødvendig å kjøre samme baner flere ganger for å forbedre prestasjonene dine. Nøkkelen til suksess er som regel å finne den ideelle ruten gjennom banene, baner som gjerne er krydret med ymse hopp og hemmeligheter. Disse er det om å gjøre å treffe flest mulig av for å få høyest mulig poengsum.
Alt det grunnleggende stemmer her: Reckless Getaway ser spektakulært ut, og er forøvrig universelt og akkurat like lekkert på iPad som det er på iPhone. Du kan spille din egen musikk i bakgrunnen (noe som egentlig burde vært pålagt i iOS-spill, om du spør meg), og det er integrert med Game Center slik at du kan konkurrere om poengsum med andre på nettet.
Men det jeg personlig setter aller mest pris på er det lave stressnivået i spillforløpet, anerkjennelsen av at jeg trenger avkobling — eksplosjoner, ikke presisjonsmanøvrer. Den løse, slingrete styringen passer som hånd i hanske med kaoset som foregår på skjermen. Det er rett og slett ren spilleglede, av typen svenskene gang på gang har vist seg så gode på.
Side 2
Wooords
Pris: 7 kr
Type: Universell
Sjanger: Ordspill
Utvikler: Stray Robot
Til alle utviklere der ute: om du vil drepe spillet ditt i krybben, trenger du ikke annet enn å legge til et par ekstra vokaler i tittelen. Wooords dukker ikke opp med fire o-er, og med to o-er fikk jeg bare en haug nederlandske apper, deriblant Sexueele Zeden in Woord en Beeld, en e-bok som dessverre ikke viste seg like spennende som hva navnet skulle antyde.
Men nok om det. Wooords er, kort og greit, en kul variasjon på én av de mange typer ordspill som fins på iOS. Det dreier seg her om en variant der du skal stokke om på et utvalg bokstaver for å lage så mange ord som mulig. Gjennom å finne nye ord sanker du poeng, som — overraskende nok — går med til å fylle opp i alt tre stjerner.
Jeg hater å innrømme det, men opp gjennom årene har jeg vært gjennom vanvittig mange av disse spillene og mer eller mindre blitt en ekspert på sjangeren. Kvalitetsstempelet er da òg ikke noe jeg setter uten videre. Her stemmer alt det grensesnitt- og presentasjonsmessige, og det som ellers har lett for å bli ganske statisk spilling er frisket opp med en kreativ vri.
Newzealandske Stray Robot Games har tatt inspirasjon fra bokstavmagneter, av typen nordmenn hadde på kjøleskapsdørene før i tiden, det vil si før vi ble rike nok til å kle dem i trepanel. Du flytter bokstavene fritt rundt på en «matte», med akkurat nok friksjon til at det kjennes naturlig. De kan slenges rundt og hekter seg fast i hverandre.
Spillet er smart nok til å gjenkjenne hvilke bokstaver du vil at skal høre sammen, godt hjulpet av en «nøkkelbokstav». Nøkkelbokstaven må være med i alle ord du danner, og begrenser den ellers enorme mengden kombinasjoner som kan oppstå fra et gitt utvalg bokstaver. Ordene må også være på fire bokstaver eller fler.
Wooords er en fin måte å trene engelsken på, og tvinger deg til å bruke obskure ord som ellers ikke hadde gått inn i det aktive vokabularet ditt. Til forskjell fra en del andre spill i sjangeren går ikke hovedmodusen i Wooords på tid. Det kjennes befriende. Ordboka er heller ikke sterilisert tvers gjennom, som den gjerne pleier å være. De skitneste ordene blir ikke registrert, men gråsonen er overraskende stor. Det er også spillegleden i Wooords, som har vekket ny interesse hos meg i en sjanger jeg trodde jeg hadde spilt meg lei av.
Groove Coaster
Pris: 7 kr
Type: Universell
Sjanger: Musikkspill
Utvikler: Taito
Epilektikere, vokt dere: Japan har erklært digital krig. De er grusomme, hensynsløse, og væpnet med et Atlanterhav av neon. I det skal de dynke alt som dynkes kan.
De av dere som følger iOS-markedet husker kanskje Infinity Gene, den sylskarpe, minimalist-estetiske remaken av Space Invaders som kom ut i 2009. Den fikk mye og velfortjent oppmerksomhet for sin stilrene nesten-monokrome grafikk, som tydelig var inspirert av vektorspillene fra sent syttitall/tidlig åttitall. Groove Coaster, laget av samme designeren, Reisuke Ishida, viderefører estetikken i en annen sjanger — musikkspill.
Spillet er, bokstavelig talt, en musikalsk berg-og-dal-bane som både forenkler og kompliserer kjernearkitekturen i et tradisjonelt musikkspill. Som i et Guitar Hero eller Rock Band, skal du treffe noter i takt med et musikkspor. Forskjellen er at du kun forholder deg til én bane, en bane som til gjengjeld svinger og snor seg som en dødsvei gjennom fjelltraktene i indre Trøndelag. Men ikke bare det, notene er også ute etter å ta deg — de kan godt finne på å gli nonsjalant inn på banen like før du er nødt til å treffe dem.
Avataren, som du ser ovenfra, er alltid festet kloss i midten av skjermen. Dette vet spillet å utnytte, og du utfordres stadig med passasjer der perspektivet bedrar deg. En note som synes like i nærheten, kan plutselig vise seg å ligge videre innover i bildet. Korketrekkere og sagtenner langs banen gjør deg nesten svimmel når du passerer dem. Det hele ser unektelig kult ut, og spesielt i mørket, der den visuelle kontrasten mellom den svarte bakgrunnen, de hvite linjene og neonfargene blir desto tydeligere.
Det er skammelig mye innhold for pengene her, og det gir underholdning langt utover den drøye timen det tar å runde de drøyt 16 sporene som er med i startpakken. Hvert spor har tre vanskelighetsgrader, som gir seg store utslag i utfordringen — selvfølgelig — men også måten du spiller på. Du rangeres fra S til E for hver gjennomgang, og alt du får av poeng går inn i et progresjonssystem med erfaringsnivåer. For hvert erfaringsnivå får du premier, for eksempel nye avatarer med spesialevner, eller bakgrunner og andre ting som gir deg lyst til å spille mer.
Musikken er en salig blanding av j-pop, elektronika og spillmusikk som aldri helt klarer å høres moderne ut. Trenger du bekreftelse på at japanerne aldri kom seg skikkelig forbi tusenårsskiftet, behøver du ikke se lenger enn lydsporet til Groove Coaster. Her er det IDM à la tidlige samleplater fra Warp, og deep house av typen man hørte på kjendisfester i 2002.
Men alt er oppriktig gjort, og det skal en ekte elektronikasnobb til før man virkelig tar seg nær av det. Groove Coaster er imponerende omfangsrikt for en slik lansering, og tilbys til en pris så lav at man nesten mistenker at de har tenkt å tjene grovt på mikrotransaksjoner. Riktignok kan du kjøpe noen ting; nye spor, f.eks., eller gjenstander som gjør det lettere å få gode resultater, men så langt har det ikke syntes meg nødvendig overhodet.
Skal du bare kjøpe ett av spillene i ukas anbefalinger, bør du la det bli Groove Coaster. Det er ett av de mest vellykkede, og definitivt det mest unike musikkspillet som er å få på iOS akkurat nå. Når det da også er universelt, Game Center-integrert og til salgs for syv kroner, burde ingenting stå mellom deg og Ishidas neonfylte stroboskopunivers.
