Tilbakeblikk: Lands of Lore
First page
Av: Joachim Froholt, Gamer.no
Husker du Westwood Studios? Denne amerikanske utvikleren oppfant i praksis dagens sanntidsstrategisjanger, og deres største serie, Command & Conquer, lever fortsatt. Men strategi var langt fra det eneste Westwood jobbet med. Utvikleren har faktisk et ekstremt variert spillrulleblad, og laget alt fra actionspill til pek-og-klikk-eventyr til rollespill. De laget til og med en slags flysimulator der flyene ble byttet ut med ildsprutende drager. Ikke alle spillene deres var klassikere, men jevnt over var Westwood et studio som stod for kvalitet uansett hva de drev med.
Introduksjonssekvensen til Lands of Lore.
En av de virkelig store suksessene deres var Eye of the Beholder, som ble utgitt i 1991 av Interplay og hadde offisiell Dungeons & Dragons-lisens. Dette var et førstepersons rollespill der du kontrollerte en gruppe på fire eventyrere. Du ledet dem gjennom labyrintaktige miljøer fulle av gåter som måtte løses og fiender som måtte kverkes. På samme måte som de fleste tidlige førstepersons rollespill, var ikke bevegelsene glatte. I stedet var verden delt opp i usynlige ruter. Du kunne bevege deg i de fire himmelretningene, og for hvert «skritt» hoppet du et par meter i den retningen du beveget deg, til neste rute.
En ny serie blir født
Etter å ha laget spill nummer to i Eye of the Beholder-serien bestemte Westwood seg for å droppe samarbeidet med utgiver Interplay, og lage sin egen rollespillserie fra bunnen av. Denne fikk navnet Lands of Lore, og foregikk i et fantasiunivers som Westwood hadde kokt sammen selv. Det første spillet i serien, Throne of Chaos, kom i 1993.
På samme måte som Eye of the Beholder-spillene, er Lands of Lore: Throne of Chaos et førstepersons rollespill hvor du styrer en gruppe eventyrere i mer eller mindre labyrintaktige miljøer. Kontrollsystemet er veldig likt, og kameraet (som representerer gruppen) hopper fremover flere meter for hvert skritt. Spillet foregår i sanntid, og fiendene beveger seg rundt i miljøene på egenhånd.
Westwood var alltid flinke til å lage gode historiesekvenser og introduksjonsfilmer, og Lands of Lore starter med en flott, animert sekvens som viser at den onde heksen Scotia finner en magisk ring hun lenge har lett etter. Denne gir henne mye makt, og som alle spillondinger med respekt for seg selv ønsker hun å bruke den for å ta over verden. Kort etter får kongen i den middelalderske nasjonen Gladstone beskjed om nyheten, og han bestemmer seg for å sende deg ut for å samle allierte.
Planen slår imidlertid raskt sprekker, for fiendenes invasjon er i full gang og snart må du legge ut på en desperat reise for å ikke bare redde kongeriket, men også kongen selv.
Gammeldags teknologi
Lands of Lore fikk en god mottakelse da det kom ut, men samtidig fikk det litt kritikk for sin noe gammeldagse fremtoning. Origin hadde allerede lansert det ekstremt nyskampende rollespillet Ultima Underworld, som tilbød fri navigasjon i store og varierte 3D-nivåer (langt mer avanserte enn de vi fikk i Doom – som også kom senere enn Ultima Underworld), og mange så Westwoods begrensede navigasjonssystem som et steg tilbake.
Førstepersons-«action»
Men spillets enkle navigasjonssystem er ironisk nok en av de viktigste grunnene til at jeg ønsket å skrive dette tilbakeblikket. På åttitallet og tidlig på nittitallet var det nemlig dette systemet som dominerte rollespillsjangeren, og Lands of Lore er et av de beste eksemplene på et spill av denne typen. I tillegg er det ekstremt lett å spille, noe man ikke kan si om alt for mange rollespill fra samme tidsepoke.
Spillets enkle grensesnitt var faktisk det som overrasket meg mest, da jeg satte meg ned med Lands of Lore for noen uker siden. Jeg behøvde ikke bla opp i manualen en gang, det meste sa seg selv. Lands of Lore er mye enklere bygd opp enn et rollespill som The Elder Scrolls IV: Oblivion, og det er tydelig at Westwood ønsket å lage et spill som var så inkluderende som mulig.
Det enkle og lettfattelige spillsystemet sørger for at Lands of Lore raskt hekter deg. Det tar nemlig ikke lang tid før eventyret er i full gang, og du labber rundt som en ekspert. I stedet for å surre med øvingsoppdrag og manualer er du i gang med å utforske miljøene, løse enkle gåter (som ofte involverer skjulte knapper eller trykksensitive gulvplater) og drepe vandrende monstre. Du får raskt tilgang på et «magisk atlas», som i gradvis lager kart over omgivelsene du utforsker, og det er alltid gøy å starte med et blankt ark som du gradvis fyller ut etter som du labber rundt i miljøene.
En annen ting som gjør at spillet fanger og holder interessen er de mange små og store hendelsene som finner sted underveis. Mange rollespill fra denne tiden var preget av uendelig monsterslakt, men Lands of Lore leverer stadig noe som bryter den ellers litt monotone drepingen.
New page
Enkel figurutvikling
Spillet er som nevnt veldig enkelt bygd opp. Du kan ikke skape figuren din selv, men må velge mellom fire helter i starten, hver med ulike egenskaper. Etter hvert treffer du ulike personer som blir med deg på din reise gjennom spillet, men med unntak av at det er mulig å si nei til en av dem har du ikke noe valg hva kompanjonger angår. Du må ta de du får av spillet.
Stor i kjeften.
Heltene dine har tre forskjellige egenskaper, nemlig «fighter», «mage» og «rogue». På samme måte som i Bethesdas rollespill, forbedres egenskapene ved at du bruker dem. Hvis du fokuserer på å drepe fiender med sverd og andre nærkampvåpen, går «fighter» gradvis oppover, slik at du blir bedre og bedre på akkurat den oppgaven. Samme med «mage» og «rogue» (hvor fokus er på armbrøst, buer og kastevåpen).
Det er naturligvis lurt å spesialisere figurene litt. Har du ingen gode «rogue»-figurer vil du for eksempel ikke kunne dirke opp vanskelige låser, og dermed gå glipp av mye godt utstyr. Men etter som du kun kan ha tre stykker i følget ditt er det lurt å passe på at alle for eksempel kan magi nok til å være effektive helbredere, da du stadig vil oppleve at folk slås bevisstløse og må vekkes opp av de andre. Hvis alle er bevisstløse samtidig taper du spillet.
I løpet av spillet får du kun tilgang på en håndfull magiske formularer, som kan kastes av alle. Men disse har hver fire nivåer, som ikke alle får tilgang til. Ikke bare blir effektene langt kraftigere jo høyere nivå du bruker, men magien får også noen ganger nye egenskaper. Et enkelt frost-formular gjør litt kuldeskade, mens en kraftigere versjon kan låse fiender i en isblokk, som du så kan knuse for å drepe de fleste med ett enkelt slag.
De magiske formularene inkluderer også den artige «hand of fate», som lar deg flytte på fiender ved hjelp av en usynlig hånd. Eventyrspillere med god hukommelse kjenner utvilsomt igjen navnet – samme år som Lands of Lore kom ut lanserte nemlig Westwood spill nummer to i Fables & Fiends-serien med eventyrspill satt til fantasiuniverset Kyrandia, og dette het også Hand of Fate.
Lang spilletid
Lands of Lore er et stort spill. Kanskje litt for stort; mot slutten må jeg innrømme at det var tanken på å bli ferdig, og ikke spillingen i seg selv, som var hovedmotivasjonsfaktoren min. Det har også noen store nivåer som ser ut til å ha blitt implementert kun for å drøye ut spilletiden. Selv om det generelt er underholdende, har det også enkelte nivåer som er mer frustrerende enn moro. Et nivå er for eksempel fullstappet av spøkelser. Disse kommer tilbake om og om igjen, og kan ikke drepes med konvensjonelle midler (hint: ikke bruk Gaelan's Cube før du har utforsket hele det hvite tårnet, og ta med deg noen smaragdsverd når du skal opp på det tredje nivået).
Spillet har også visse andre irritasjonsmomenter, av den typen som var vanlige i oldtidens rollespill. Enkelte fiender har for eksempel en stygg tendens til å ødelegge rustningene dine, og det er svært kjedelig. Det er generelt ikke så mye våpen og utstyr å finne i spillet, og du har dessuten begrenset bæreplass (spesielt fordi en liten urte tar like mye plass i «ryggsekken» som en stor rustning). Så hvis du først mister rustningen din i kamp, tar det nok ikke lang tid før du laster inn et tidligere lagret spill.
Noen av gåtene er også i overkant vanskelige eller utydelige på hva det faktisk er du skal gjøre, men heldigvis finnes det massevis av hjelp på nettet. Alt i alt er det ikke slik at problemene bør hindre deg i å ta en titt på Lands of Lore, for det er et flott spill som gir et godt innblikk i en spilltype vi ser ekstremt lite til i dag, men som en gang i tiden var med å prege hele spillindustrien. Dessuten er det en svært velfungerende «gateway drug» for undersjangeren, som kan gjøre det lettere å teste andre og mer kompliserte rollespill fra samme epoke.
Spillet ser også pent ut. Joda, teknologien er svært enkel i forhold til hva vi har å rutte med i dag, men Westwood var eksperter på å lage lekker VGA-grafikk. Spillets grafikk er klar og skarp, i motsetning til for eksempel mange av Sierras VGA-spill, som fremstår som grøtete og utydelige. Lyd og musikk er også godt laget. Musikken er laget av Frank Clepacki, som senere gjorde seg bemerket med lydsporet til Red Alert-spillene, og hvert sted har sin egen distinkte låt. Hvis du har CD-versjonen kan du til og med kose deg med stemmeskuespillet til Patrick Stewart.
To oppfølgere
Lands of Lore fikk to oppfølgere. Toeren kom omtrent samtidig med Red Alert, og hadde samme type filmsekvenser med ekte skuespillere. Det hadde også en skikkelig 3D-motor, med glatt navigasjon i store og varierte nivåer. Dette er nok det spillet i serien jeg liker best, og jeg elsket å utforske de hemmelighetsfulle og spennende omgivelsene som virkelig belønnet nysgjerrige spillere. Magisystemet var også spennende, og integrert med miljøene. Stod en farlig fiende midt i en oljedam? Tenn fyr på hele dammen med «spark»-formelen (magiske gnister), og voila! Grillet monster.
Det tredje spillet fulgte ganske tett i toerens fotspor, men på grunn av lang utviklingstid var teknologien noe foreldet da det kom ut. På nittitallet var det en forrykende utvikling i 3D-grafikk, blant annet takket være kappløpet mellom Quake-skaper id Software og Unreal-skaper Epic, og spill som brukte fjorårets teknologi virket raskt foreldet på markedet. Men Lands of Lore 3 ble likevel godt mottatt av mange, og leverte mye underholdende rollespillmoro.
Etter hvert ble imidlertid Westwood Studios en del av Electronic Arts, etter oppkjøpet ble de mer og mer fokusert på Command & Conquer-serien. Økt kontroll fra EA og stadig kortere tidsfrister resulterte i både kanselleringer og svakere utgivelser, og i 2003 ble Westwood lagt ned. Tapet av Westwood var svært trist, og er nok en av grunnene til at Electronic Arts på fikk et dårlig rykte hos mange spillere. Det var tross alt ikke spesielt populært at de hadde kjøpt opp klassikerfabrikker som Bullfrog, Origin Systems og Westwood Studios, for så å legge alle ned noen år senere.
Men Westwood rakk som sagt å lage mange varierte toppspill i sine nesten 20 år i bransjen, og vi skal nok ta en titt på flere av klassikerne deres i fremtidige tilbakeblikk.
