11 geniale påfunn

11-6

I fotobransjen har det lenge vært kamp på kniven for å skille seg ut. Produsentene kniver konstant om å lansere det ene mer revolusjonerende påfunnet enn det andre, i forsøket på å lokke forbrukerne til å bruke penger på nettopp deres produkter. Langt fra alle disse påfunnene har vært like geniale, og noen ting vi synes er geniale, har på mystisk vis forsvunnet sporløst, tilsynelatende uten mål og mening.

Men hvilke påfunn er det som er de MEST geniale? Akam-redaksjonen har lagt sine hoder i bløt og kommet opp med denne listen:

Nr 11: Innebygget GPS
Dette er funksjonen som med nød og neppe glapp ut av topp ti, og som derfor må nøye seg med ellevteplassen. Grunnen til det er at den i seg selv ikke gjør bildene bedre, eller fører til at man får tatt bedre bilder enn man ellers ville.

Det innebygget GPS derimot gjør, er å forenkle sorteringen av bildene når de først ER tatt. Ikke bare kan en GPS sørge for at kameraets klokke til en hver tid er nøyaktig og korrekt, men man kan også sortere bildene etter stedet de var tatt, noe som kan være svært nyttig i ettertid, spesielt når man har vært på langtur og skal lage den ultimate fotoboka fra ferien. GPS-brikker er billige saker, og den eneste reelle kostnaden er i bruken, i form av tapt batterikapasitet, så denne funksjonen fortjener derfor en hederlig omtale.

Les også: GPS til bildene dine

Nr 10: Semi-makro
På tiendeplass finner vi det vi har valgt å kalle semi-makro. Hva som er "ekte" makro skal vi ikke diskutere her, men det vi ønsker å hedre med en velfortjent tiendeplass er den fleksible ekstrafunksjonen som tillater en ekstra kort nærgrense, slik at optikken blir enda mer fleksibel enn den ellers ville vært.

De fleste kompaktkameraer har en eller annen form for makro-modus, og ultrazoomobjektiver til speilreflekser, som for eksempel Tamron AF 18-270mm F/3.5-6.3 Di II VC PZD, som har nærgrense på 49 cm gjennom hele fokusområdet, er takket være dette en type objektiver som er enda mer fleksible og egnet som allround-optikk enn de ellers ville vært. Med slik optikk kan man reagere på hurtig enderende situasjoner raskere enn med de fleste proff-objektiver, og man kan få bilder man ikke ellers ville fått. Riktignok er den tekniske bildekvaliteten ofte noe begrenset, men bilder blir det, og bare det synes vi holder til en tiendeplass i listen over geniale påfunn.

Les også: Guide: Makro og nærfoto, del 1

Nr 9: Video på speilrefleks
I det speilrefleksene fikk muligheten til å komponere bildet på skjermen, i mange tilfaller kalt LiveView, var steget ikke langt til videoopptak med speilreflekskamera. Det er en naturlig videreutvikling av LiveView, og når først resten av teknologien som trengtes ble tilgjengelig, ble også videoopptak på speilrefleks nærmest uunngåelig.

Med dette fikk brått menigmann profesjonelle videomuligheter uten å måtte pantsette førstefødte eller indre organer, og høykvalitets videoopptak i dårlig lys, med lav dybdeskarphet og med forskjellige objektiver som ikke koster skjorta ble allemannseie. Greit nok, i de fleste tilfeller er speilrefleksergonomien temmelig feil for videoopptak, fokusmotoren forstyrrer lyden, og autofokus mens man filmer må fremdeles kalles eksperimentell, men med litt ekstrautstyr er alle disse problemene overkommelige. Dette gjør at vi innvilger videoopptak på speilrefleks en velfortjent niendeplass.

Les også: Et møte med Philip Bloom: Å filme med speilrefleks

Nr 8: EXIF
EXIF-data er kanskje noe som tas for gitt i dagens fotosamfunn, men i forhold til hvordan det var i filmdagene er det en genial idé. Dengang filmen regjerte gikk gjerne fotografer rundt med tykke notatbøker for å holde styr på hvilken eksponering de hadde brukt, og kanskje også annen meta-informasjon om hvert enkelt bilde. Når man så tenker på at National Geographic i følge Joe McNally kunne ta med opp til 50 000 filmruller på ett enkelt oppdrag, sier det seg selv at EXIF-data kan være ganske så arbeidsbesparende.

At EXIF kan synes så selvsagt i dag, men overhodet ikke var det i digitalkameraets barndom, er et godt tegn på hvor genialt påfunn det er. Nok, i alle fall, til en åttendeplass i vår kåring.

Les også: Guide: Filtyper for foto

Nr 7: Hybridsøker
Som første nettside i verden hadde Akam en sniktitt på Fujifilm X100, et kamera som har mange spennende sider. Den aller mest spennende er imidlertid for de fleste dets unike hybridsøker. Ikke bare kan man velge mellom en optisk søker av mer eller mindre samme type som i Leica M9 og en elektronisk søker med høy oppløsning, men man kan på et vis benytte begge to samtidig. Den elektroniske søkeren kan nemlig projiseres inn i den optiske søkeren, slik at man i den kan få se eksponeringsinformasjon, hvilke innstillinger man har gjort, histogram, og så videre, eller til og med en forhåndsvisning av bildet slik det ville blitt med de eksponeringsinnstillinegene som til enhver tid er valgt.

Den optiske søkeren viser også hva som er utenfor bildeområdet, slik at man nøyaktig kan beregne når bildet skal tas, og den elektroniske søkeren viser hva kameraets bildebrikke "ser" og omgår dermed elegant målsøkerkameraets største ulempe, nemlig at det fotografen ser ikke er det samme som hva kameraet "ser". Løsningen er genial i sin enkelthet, og det er i skrivende stund ingen andre kameraer som kan tilby noe lignende. Fleksibiliteten og de mange mulighetene gjør at dette påfunnet, selv om det strengt tatt ikke ennå har funnet veien til markedet, etter vår mening fortjener en syvendeplass i vår liste over geniale påfunn.

Les også: Sniktitt på Fujifilm X100

Nr 6: SuperCCD-sensorbrikke
Fujifilm er ikke de som har færrest geniale påfunn, og også neste på listen tilhører dem. De har i årevis hatt ulike versjoner av sin SuperCCD-bildebrikke, og alle har vært varierende grader av geniale og nyskapende. Vi har ikke like mye sansen for deres markedsføringspreik omkring den, men her er det selv påfunnet som vurderes, og ikke hvordan markedsføringsfolk pusher det, så en sjetteplass tildeles SuperCCD-brikken i alle sine ulike varianter.

Alle versjoner av SuperCCD har hatt åttekantede pikselsensorer i stedet for de tradisjonelle kvadratiske, og etter hvert som teknologien ble videreutviklet utnyttet Fujifilm den til for eksempel å gi utvidet dynamikkomfang (takket være små pikselsensorer ved siden av de større) og forbedret ytelse i dårlig lys (takket være at de kan slå sammen pikselsensorer av samme farge ved siden av hverandre, såkalt piksel-binning), bare for å nevne noe. Den siste revolusjonen fikk navnet EXR og består i enkelte små pikselsensorer innimellom de vanlige, og så gjør det mulig å få fastedetekterende autofokus på selve bildebrikken, noe som ingen andre har vært i stand til.

Det har lenge vært høyt ønsket av Akam-redaksjonen at Fujifilm skulle lisensiere ut sin brikketeknologi, men så langt er det desverre ingen tegn til det. Vi håper sjetteplassen vil hjelpe dem på vei til det målet.

Les også: Fujifilms nye sensorteknologi

5-1

Nr 5: Øyestyrt autofokus
Øyestyrt autofokus er noe verden så for første gang for ganske lenge siden, og som for ikke fullt så lenge siden er forsvunnet ut av markedet, uvisst av hvilken grunn. Vi har gjort vårt beste med å mase på Canon for å få gjeninført dette - for det var de som hadde dette i noen av sine filmbaserte speilreflekser - men det ser ikke ut til å føre til noe. det er synd, for når den fungerte som den skulle, var denne funksjonen ikke noe annet enn genial.

Noen har sikkert dårlige erfaringer fra øyestyrt autofokus, enten det nå skyldtes briller eller kontaktlinser, eller andre ting, men blant resten av oss er det mange som savner dette påfunnet. En liten kalibrering var alt som skulle til for å få en uovertruffen presis og rask måte å velge fokuspunkt på. Bare titt på feltet du vil velge mens du trykker på utløserknappen, og du har fingrene fri til andre ting. I tillegg var denne metoden langt raskere enn å måtte skrolle seg gjennom alle alternativene med et kommandohjul eller lignende. Uansett hvilke problemer teknikken måtte ha dengang den faktisk var i bruk, så er det hevet over enhver tvil at den i det minste var lovende. At dagens teknologi kunne ha gjort noe stort med denne, er vel temmelig selvsagt. Selvsagt nok til en femteplass, synes vi.

Nr 4: Bakbelyst sensorbrikke
At ingen for lenge siden innså at det var suboptimalt med bildebrikkens elektroniske kretser liggende mellom lyset og pikselsensorene, er for oss et under, men det var da noen som tenkte tanken til slutt, og det er etter vår mening et genialt påfunn verdig en fjerdeplass. Det er kort og godt temmelig teit å la noe sperre for lyset som slippes inn på bildebrikken, og det fant Sony ut da de ble første selskap som lanserte en reversert - eller bakbelyst - brikke. Skjønt, det er vel mer nøyaktig å si at brikken tidligere var bakbelyst, og først nå er snudd riktig vei.

Flere brikkeprodusenter har fulgt etter, og bakbalyst sensorbrikke, eller BSI-brikke som det også kalles, er nå en mer eller mindre en etablert standard, bare to og et halvt år etter at prototypen bokstavlig talt så dagens lys. Og så det bedre enn tidligere, takket være at den ikke lenger stod med ryggen til, noe vi finner verdig en fjerdeplass.

Les også: Sony med baklengs sensorbrikke

Nr 3: RAW
RAW er en fellesbetegnelse for en rekke forskjellige filtyper som alle sammen har det til felles at de består at så godt som alle data fra sensorbrikken, lagret før de er viderebehandlet og "raffinert" ned i JPG-filer eller hva det nå er kameraet spytter ut som ferdige bilder.

Fordelen med RAW-filer er at de inneholder langt mere data enn de ferdigprosesserte filene, og dermed har man langt større spillerom for å gjøre drastiske steg i etterbehandlingen enn man ville hatt dersom man hadde kun de "ferdige" filene å arbeide med. Ting som eksponering og hvitbalanse kan kraftig justeres i forhold til utgangspunktet dersom man gjør det med utgangspunkt i en RAW-fil.

RAW har imidlertid også et knippe ulemper. Ikke bare er de større og krever mye mer lagringsplass enn de ferdigprosesserte JPG-filene - noe som ikke gjør så fryktelig mye, siden minnekort stadig blir både større og billigere - men i tillegg finnes det et utall forskjellige filformater. Dette fører til stadige oppdateringer av bildebehandlingsprogramvaren, og at man kanskje ikke vil få åpnet sine gamle bildefiler når programvareprodusentene en gang i en fjern fremtid kanskje avslutter støtten for eldre RAW-filer. Og da sitter man der med postkasser i skjegget.

Det mange argumenterer for er et åpent RAW-format, men dette er det ennå ingen som i vesentlig grad har hengt seg på. Adobe gjorde et forsøk med sitt DNG-format, men det er etter manges mening ikke åpent nok, og i tillegg mener mange kameraprodusenter at det i tillegg ikke er godt nok og fortsetter derfor å bruke sine egne proprietære formater. Pentax er ett av unntakene her, og i sine speilreflekskameraer tilbyr de valget mellom DNG og deres eget PEF-format.

Problemene til tross, selve konseptet RAW er såpass genialt at vi vil belønne det med en tredjeplass.

Les også: JPEG og RAW i samme fil

Nr 2: Foveon
Andreplassen tilfaller Foveon, som med sin spesielle bildebrikke har valgt å basere seg på en helt annen teknikk enn alle andre brikkeprodusenter. Foveon-brikken, som ikke ukjente Sigma kjøpte rettighetene til for en del år tilbake, baserer seg på at lys med ulike bølgelengder trenger ulik distanse ned i bildebrikken, som derfor kan deles i ulike fargelag i stedet for å benytte det vanlige Bayer-filteret som andre bildebrikker benytter for å beregne farger. Det sies ofte at disse fargelagene er RGB - rødt, grønt og blått - men det medfører ikke riktighet. Sannheten er at Foveon-brikkens øverste lag er sensitivt til alle farger, mens det midtre laget er sensitivt til rødt, orange, gult og grønt, mens det nederste laget er sensitivt til rødt og orange. Matematikken som gir fornuftige farger fra dette er såpass komplisert at det første Foveon-baserte speilreflekskameraet ikke kunne gi JPG-filer rett fra kameraet fordi det ikke hadde prosesseringskraft nok til å gjøre det i sanntid, men dette har selvsagt endret seg siden den gang.

Desverre har Foveon-brikken ikke hengt med i utviklingen på andre områder, som for eksempel oppløsning, og at Sigma konsekvent har nektet å lisensiere ut teknologien har heller ikke gjort ting bedre. Før Photokina 2010, vel og merke. Der ble Sigma SD1 annonsert, med litt over 15 megapiksler i hvert bav de tre lagene. Dersom Sigma i det kameraet har luket bort de mange og grove feilene vi fant i SD-14, kan det vise seg å bli et virkelig spennende kamera. SD1 skulle egentlig lanseres i februar 2011, men som vanlig ligger Sigma etter skjema med lanseringen.

Uansett kamera eller eierselskap, så er Foveon-konseptet noe av det mest geniale og nytenkende vi har sett på mange, mange år! At det fremdeles er å betrakte som umoden teknologi skyldes utelukkende Sigmas tette kontroll på bruken, og kan ikke holdes mot selve konseptet, som vi håper vil videreutvikles til det når sitt sanne potensiale. Tanken på en bildebrikke basert på en kombinasjon av Foveon-teknologi og Fujifilms EXR-teknologi er mer enn nok til å slå opp gamle sikleskader i Akam-redaksjonen. Og en andreplass i vår kåring.

Les også: Sigma tar spranget

Nr 1: Bildestabilisator
Det aller mest geniale vi kan komme på er nemlig bildestabilisatoren. Det var Canon som begynte karusellen, med sitt EF 75-300mm f/4-5.6 IS USM, som altså ble det første stabiliserte objektivet. De viste riktig nok frem en stabilisert prototype på 300mm f/2.8 før det, men denne ble ikke sluppet på markedet før i 1999. Nikon slapp noen år etter sin første, Nikkor AF VR 80-400mm f/4.5-5.6D ED, og dermed var det hele i gang.

Bildestabilisering ble påfunnet mens det fremdeles var film som var tingen, og dermed måtte stabilisering nødvendigvis være optisk. Contax prøvde seg riktignok med en stabiliseringsmekanisme som flyttet på hele filmen, men det kameraet ble langt fra noen suksess, og gikk i glemmeboken temmelig raskt. Siden den gang har både Canon og Nikon holdt seg til optisk stabilisering, og har siden fått selskap av tredjepartsprodusenter av optikk, som Tamron og Sigma, men alle andre kameraprodusenter som tilbyr stabilisering har holdt seg til stabilisering av selve bildebrikklen i stedet.

Uansett hvilken teknikk som benyttes, så er hele konseptet bildestabilisering (ekte vare vel og merke, ikke den digitale fuskevarianten) så übergenialt at vi jevnlig bryter ut i spontan applaus og en liten tåre pipler frem i øyekroken. Man kan nå håndholde kameraet på LANGT lengre lukkertider enn man kunne drømme om i filmens dager, og selv i billige kompaktkameraer finner man nå denne teknologien. Resultatet er at man kan fotografere i svært mye dårligere lys enn tidligere, og få brukbare bilder av det. Geniale som andre teknologier og påfunn kanskje er, er det etter vår mening ingen som når opp til bildestabiliserings nivå!

Er du enig, uenig, eller mener vi har glemt noe? Lag din egen liste i artikkeltråden!

Les også: Fotografiets fortid og fremtid for folk flest

Les også: Hva er vi så redde for?

Les også: Tilbake til fortiden

Les også
Fujifilm FinePix X100
annonse