Til hovedinnhold

Ukas anbefalte iPhone- og iPad-spill

Noen minutter til overs? Her er fire gode småspill du kan bruke dem på.

Side 1

Ukas anbefalinger på en liten hyllest til kosespillene — de som kan spilles et par minutter, noen titalls sekunder om gangen når du har litt tid til overs. De utvalgte er fire svært forskjellige, men gode småspill som definitivt er verdt tiden din.

Jetpack Joyride

Sjanger: Arkade
Pris: 7 kr
Type: Universell
Utvikler: Halfbrick
Kjøp her.

Jetpack Joyride ble møtt med et hallelujakor av superlativer som mobilpressen ikke har sett siden... vel, aldri. "Det perfekte iPhone-spillet", "et mirakel", "gi blod så du kan kjøpe dette spillet" — alle disse er faktiske utsagn fra spilljournalister. Det har blitt smørt så tykt på, at en nesten mistenker at penger eller visse "tjenester" har gått under disk noen steder.

Oppmerksomheten rundt dette spillet kommer mye fordi dette er siste spill fra skaperne av Fruit Ninja, australske Halfbrick. På lignende måte fikk en av siste ukas anbefalinger, Spy Mouse, en pangstart fra renomeet til Firemint, som også står bak braksuksessen Flight Control. Ketsjupeffekten er i full sving, altså, men Jetpack Joyride er faktisk skikkelig bra, og en verdig kandidat til årets beste iOS-spill, om ikke tidenes.

Raketter og laserstråler kappes om å ta livet av vår helt.

Når det har blitt skrytt så til de grader oppi skyene, forventer du kanskje et revolusjonerende, nyskapende spillkonsept, men nei: Jetpack Joyride foredler rett og slett bare en gammel schlãger på App Store, "endless runner"-sjangeren. Denne ble popularisert av klassikeren Canabalt, og har siden sprintet opp til listetoppen i et utall forskjellige varianter, for eksempel det geniale Gravity Guy (som får en aldri så liten hyllest i Jetpack Joyride) og Robot Unicorn Attack.

Men du verden for en foredling det er. Det starter med et brak — bokstavelig talt, der spillets helt, Barry Steakfries, sprenger seg gjennom en laboratorievegg, iført en jetpack drevet av en maskingeværmotor (!). Først går det sakte, og du styrer lett unna de dødelige rakettene og laserstrålene som kommer ubønnhørlig i motsatt kjøreretning. Men så tar farten seg gradvis opp, helt til du gjør en uungåelig feilmanøver og — BOOM! — spretter som en flyndrestein bortover gulvet til Steakfries, siste pust ebber ut.

Men det er ikke slutt med det. Her kommer nemlig spillets store genistrek,"Spin Tokens", inn i bildet. For hver "Spin Token" du samler inn, får du en omgang på en enarmet banditt, som kan gi deg alt fra pengebonuser til forsprang eller — det som er aller viktigst — en ny sjanse til å komme deg lenger frem.

Her ett av kjøretøyene, passende nok kalt Crazy friggin' Teleporter. Yeah!

Der "endless runner"-spill har lett for å bli kjedelig i lengden, varieres opplevelsen i Jetpack Joyride med oppdrag, fremkomstmidler og oppgraderinger. Oppdragene er små utfordringer som krever at du spiller spillet på en bestemt måte, det være seg å tilbakelegge en viss avstand til fots, eller klaske hender med forskerne som springer rundt på bakkenivå. Gjør du nok av disse får du et ferdighetsnivå med tilhørende fanfare og pengebonus.

Som om ikke en maskingeværdrevet jetpack var kult nok, kan Steakfries hoppe ombord i robotdrakter, teleportører, og tre andre genialt absurde fremkomstmidler. Min favoritt er "Money Bird", en flaksende dings som bokstavelig talt driter sedler (en mindre subtil henvisning til Angry Birds og Tiny Wings). Langs banen samler du inn penger, som går inn i et butikksystem for kjøp av hovedsakelig kosmetiske oppgraderinger.

Summen av alt dette er at Jetpack Joyride er ekstremt gøy, og ekstremt vanedannende. Det er kun delvis ferdighetsbasert, og ofte er det tilfeldigheter som rår, men hver gang du dør starter du nesten alltid på nytt, bestemt på at denne gangen skal du komme deg lengre frem. Mitt beste forsøk ligger på 3845 meter i skrivende stund. Hvem klarer å slå meg?

10/10

Early Bird

Sjanger: Fysikkspill
Pris: 7 kr (iPhone, iPod), 14 kr (iPad)
Type: iPhone/iPod, iPad
Utvikler: Booyah Interactive
Kjøp her.
Kjøp HD-versjon her.

"The early bird catches the worm", heter det på engelsk, og det er nettopp mark du skal fange i Early Bird, som kanskje er det mest klisjéfylte iPhone-spillet noensinne. Fysikkbasert spillsystem? Jepp. Søt, fargerik tegnefilmgrafikk? Jepp. Trestjernerssystem? Jepp. Fugler i hovedrollen? Jepp. Titalls korte brett fordelt utover tre verdener? Jepp, jepp, jeppiti jepp.

Men nå er det gjerne sånn med klisjeer at de har blitt det fordi de fungerer så bra i utgangspunktet. Og når Early Bird er såpass gjennomført i sin enkelhet, og nyskapende der det teller — styringen — tåler jeg lett noen klisjeer her og der.

Grafikken er nesten ufordragelig søt.

Målet i Early Bird er å få en fugl bort til en rød og hvit blink et annet sted på brettet. Om fuglen treffer blinken, river den ut en meitemark fra den og klarer banen. Du styrer ham lett ved å sveipe med den retning og fart du ønsker han skal flakse i. Høres greit ut så langt, men dette er et irriterende dafft fjærkre, som kun gidder å flakse et begrenset antall ganger.

Utfordringen kommer da i timing, og kontrollert bruk av de bevegelsene du har til rådighet. Er du for forsiktig, kommer du ingensteds. Men sveiper du for mye og for langt i begynnelsen, kan det være at du går glipp av en sårt tiltrengt mulighet til å styre ham i motsatt retning om han flakser forbi blinken.

Særlig mer enn det er det ikke å si om Early Bird. Det er poengsetting med, og du kan øke poengsummen ved å bruke færre flaks, samle inn poenggivende bier, eller treffe blinken mer nøyaktig. Jo høyere poengsum du får, desto flere stjerner får du. Annet enn å skryte til andre via OpenFeint, brukes disse stjernene til å låse opp nye verdener med flere brett.

Akkurat hva fuglen skal med meitemarken, blir aldri forklart. Jeg venter i spenning på fanfiction som gir meg hele historien.

En del av kritikken som har kommet mot Cut the Rope og senere versjoner av Angry Birds er at det er for lett å få tre stjerner på brettene. Det er definitivt ikke tilfelle her. Styringen er enkel, men det å bedømme akkurat når, hvor og hvordan du skal flakse er noe du bruker lang tid på å lære. Som jeg trakk frem med SpyMouse forrige uke, er det en balanse i Early Bird mellom brett som tar kort tid å runde, men aldri gir seg uten litt motstand. Den er ikke lett å få til, og av de nyere kosespillene syns jeg dette har vært en av de som fikset det best.

7/10

Side 2

DrawRace 2

Sjanger: Gåtespill
Type: iPhone/iPod, iPad
Pris: 7 kr (iPhone/iPod), 21 kr (iPad)
Utvikler: Redlynx
Utgiver: Chillingo
Kjøp her.
Kjøp HD-versjon her.

Min store skam i livet er at jeg aldri lærte meg å kjøre da jeg var yngre. I godt voksen alder holder jeg nå på å øvelseskjøre, og etter mange kvalte motorer og nestenulykker sitter jeg av og til bak rattet og tenker «kunne ikke dette vært enklere»? «Hvorfor må det være så vanskelig?». «Hvorfor kunne det ikke vært så lekende lett som i DrawRace?».

DrawRace-serien er laget av finske Redlynx, teamet bak 2009s store overraskelse til Xbox Live Arcade: Trials HD. Dette er ikke et kjørespill, ei heller et gåtespill om man på død og liv skal plassere dem i en bås. Du styrer ikke bilen aktivt, men tegner en rute for den isteden. Avhengig av hvor raskt eller langsomt du fører fingeren bortover, tilpasses farten til bilen. På den måten kan du få den til å sakke ned i en sving, for så å øke farten på strake veistrekninger.

Grafikken er unektelig imponerende.

Det minner litt om Anomaly Warzone Earth, som vi har skrytt mye av i andre artikler. Som i Anomaly Warzone Earth består spillet av en aktiv planleggingsfase og en mer passiv utføringsfase. Annet enn å gi bilen litt ekstra fart med en turbo, er du mer eller mindre redusert til tilskuerstatus når du ser bilen kjøre langs ruten du har tegnet for den. Men utfallet er langt fra forutsigbart. Alt fra føre og grep til hastighet spiller inn, og det er slett ikke godt å si hvordan løpet ender opp til slutt.

Enspillerdelen er gedigen, og tar mange timer å spille gjennom. Om du er fysen på litt konkurranse, går det også an å spille mot andre, enten på Internett eller ved å sende dingsen på rundgang med venner i samme rom. Det jeg prøvde mest av var «World Championship», en nettmodus der du konkurrerer mot de beste rundetidene til fire tilfeldig utvalgte spillere. To under ferdighetsnivået ditt, og én over.

Rembrandt og Solberg — forent.

Denne typen spilling, kalt «asynkron flerspiller», fungerte overraskende bra, og jeg brukte flere timer på å danke ut den ene finnen etter den andre på min ferd oppover rankinglisten. Eenspillerdelen er ikke fullt like spennende, og kan bli litt monoton og ensformig om du spiller lenge av gangen. Du er nemlig nødt til å gjennomføre mange av brettene flere ganger, mot flere motstandere, for å kunne avansere til neste cup. Her kunne det med fordel ha blitt klippet bort noen brett, men ellers er dette suverent god valuta for pengene. Særlig flerspillerdelen kan man ha det mye moro med.

8/10

Hard Lines

Sjanger: Arkade
Pris: 7 kr
Type: iPhone
Utvikler: Spilt Milk Studios
Kjøp her.

De siste årene har vært tøffe for den britiske spillbransjen, som har slitt med stygge konkurser og nedbemanninger i hopetall. Men om selskapene går til grunne, dør ikke karrierer nødvendigvis av den grunn. Av mannskapet som måtte hoppe av fullriggerne Realtime Worlds og Bizarre Creations, er det ikke rent få som har bestemt seg for å seile to- og trespann i sjark isteden. Slikt blir det iPhone- og Facebook-spill av.

Hard Lines er laget av Spilt Milk Studios, som består av to tidligere ansatte hos APB-utvikleren Realtime Worlds. Det ligner mobilfavoritten Orm, eller lyssykkelløp ala Tron. Kanskje en blanding av begge. Det er et arkadespill badet i glitrende neon, dynket i erkebritisk tørrvittighet og lakkert med blodharry nittitalls drum 'n bass. Om dette var 1998, hadde man kunne funnet Hard Lines på demo-cden til et lugubert britisk PC-blad. For meg er dette nok til å sikre i hvert fall en syver.

Epileptikere kan holde seg unna.

Du styrer altså en lysende linje rundt på et rutenett. Rundt om på rutenettet er det strødd små objekter som du skal spise. Kolliderer du med veggen eller deg selv, er det slutt. I flere spillvarianter kommer det også andre lysende linjer inn på rutenettet, og de skal du helst ikke kollidere med heller. Men kolliderer de med deg får du poeng, og de er det om å gjøre å sanke så mange av som mulig.

Klassisk arkadespill med andre ord, men med grafikken, finessen og brukervennligheten til et moderne spill. Tenk Pacman DX, så er du ganske langt på vei. Totalt seks varianter av Orm og lyssykkelløp står på menyen, krydret med ulike tidsfrister og begrensninger. Min personlige favoritt var «Gauntlet», der du får bryne deg på et geometrisk anarki av fiendtlige linjer i en alles kamp mot alle (se bilde).

I Gauntlet-modusen blir det lett uoversiktlig.

Hard Lines kom ut i juni, og er slikt sett det eldste spillet blant ukas anbefalinger. Det har vært på telefonen min siden det kom ut, og mellom alt det andre jeg holder på med, har jeg likevel funnet ca. 10—20 minutter i uken til å spille det. Nostalgisk sjarm til side, er det noe utrolig forfriskende over et spill som bare sender deg rett ut i det, uten å bry seg med kalkulert progresjon, brettrangering, mikrotransaksjoner eller noe av det andre som har blitt så vanlig på App Store.

8/10

annonse