Samme gamle, kjipe Apple
Alle journalister ser ut til å elske iPhone. Jeg er en av dem som ikke kan fatte hvorfor.
Apples kvasireligiøse massemøte i Cupertino er ferdig for denne gang. Heldigvis. Den eneste ulempen er at de neste månedene kommer til å være et eneste uavbrutt maraton med lovprisning av nye iPhone 6S+G Mega-Pluss Guru-love, eller hva den nå heter, så vel som den der klokka som ble lansert samtidig.
Kollegaene mine hevder hardnakket at de ikke er med i Apple-menigheten. Det kan så være. Men uansett hvor man snur seg, enten det er de tabloide massemediene eller teknologisider i utlandet, så er det én ting som får vanvittig mye oppmerksomhet i disse dager: Apples nye smarttelefoner.
Jeg kan ikke for mitt bare liv fatte og begripe hvorfor. Greit, selskapet har over flere år bygd opp et ekstremt effektivt PR-maskineri. Greit, det er så mange Apple-tilhengere ute blant folk flest at enhver sak om nyheten er en garantert klikkvinner, skreddersydd for å knuse alle gamle trafikkrekorder. De som ble satt av fjorårets Apple-saker, altså.
Min påstand er enkel: Hadde noen som helst andre enn Apple lansert noe så middelmådig som det vi fikk se fra Cupertino i går kveld, da ville hele bransjen fått et spontant kollektivt gjespeanfall.
«Ooooh», sier de, «den har fått høyere oppløsning enn før». Javel, så nå skal vi la oss begeistre av Full HD? «Jamen den har så høy pikseltetthet!», følger de opp med, og jeg påpeker at selv Samsung Galaxy S4, som kom for halvannnet år siden, er bedre på dette punktet. Den billigste av de nye Apple-telefonene har enda lavere oppløsning, og den eneste grunnen til at den klarer å holde passe grei pikseltetthet er at skjermen er mindre enn de fleste andre premium-telefoner på markedet.
Til alt overmål finner noen på å trekke frem «Apple har spesialtilpasset operativsystemet til skjermen» som noe positivt; som i mine øyne er litt som å la seg begeistre over at en bilfabrikant skryter av å ha tilpasset bilen til størrelsen på hjulene. Det skulle bare mangle, liksom.
Keiserens nye klær
Så vi har en telefon med stor skjerm og få piksler, og alle går fullstendig bananas fordi Apple har kalt det for «Retina ettellerannet». I tillegg har vi en telefon med liten skjerm og enda færre piksler. Og prisene på samtlige modellene er rett og slett sinnssyke.
Toppmodellen koster 85 prosent mer enn Samsung Galaxy S5, og over dobbelt så mye som utgående – men fortsatt teknisk overlegne – Sony Xperia Z2. Selv den minste billigmodellen fra Apple er dyrere enn andre selskapers toppmodeller. Etter mitt syn vil de som betaler så mye ha behov for å oppdatere seg på hva som skjedde med keiseren som kjøpte nye klær.
Nå er det heldigvis slik at vi lever i et forholdsvis fritt land, og hva folk velger å bruke sine hardt ervervede penger på kun er deres egen sak. Det er likevel påfallende at produkter som lanseres på slutten av 2014, med spesifikasjoner som kanskje ville imponert i 2012, blir tatt imot med jubel og fryd fra en samlet internasjonal teknologipresse.
Særlig åpenbart blir dette når man ser på hva disse nye telefonene mangler. Ingen av dem støtter minnekort, så du må bla opp tusenvis av kroner for å få plass til å lagre mer enn litt musikk og noen bilder. Ingen av dem lar deg bytte batteri selv, som betyr ingen reservebatterier, og retur til servicepunkt hvis det en dag stryker med. Vanntette er de definitivt ikke.
Forsinket betalingsløsning
Nå har de riktig nok fått NFC – flere år etter alle konkurrentene, etter en snuoperasjon som minner om da iPhone 2 fikk navnet iPhone 3G. Det var på høy tid, og nå kan resten av oss kanskje endelig få utnyttet teknologien til enklere betaling.
Tross alle sine tekniske svikt og mangler selger nemlig Apple telefoner – passende nok – som hakka møkk, og det betyr at her i iPhone-landet Norge er det ingen vits å lage NFC-tilpasset infrastruktur før det er støttet av Apple.
Det er ikke at teknologien ikke har vært moden, eller at det er for komplisert å sette opp systemene i bakkant; det er rett og slett avhengigheten norske tilbydere har til iPhone. Nå kommer den nok, og det kommer Apple til å tjene mest på. For selvfølgelig kunne iPhone 5 hatt NFC-støtte, men når teknologien nå blir utbredt må alle iPhone 5-eiere også kjøpe ny mobil for å bruke den. Supersmart.
Noen vil nå si at jeg har misforstått alt, og at Apple bare har ventet fordi det har vært best for brukerne. At det har vært for komplisert å få til NFC-betaling, så de har ventet til det har vært brukervennlig. «For Apple betyr brukervennligheten alt», må vite. Da lurer jeg på hvorfor jeg så flere NFC-betallingsterminaler enn kortautomater da jeg nylig var et par uker i Japan, og hvorfor man allerede kan betale med NFC hos Londons svar på Ruter.
Former verden i sitt bilde
Er japanere og briter virkelig så vanvittig mye mer teknologisk kyndige enn nordmenn at de kan forstå noe som ville vært for komplisert for oss? Jeg tviler. I én japansk kiosk ble jeg møtt av en veldig forvirret ansatt som ikke hadde fått opplæring i hvordan man tok imot kortbetaling ennå. NFC-betaling eller kontanter var visst normalen.
Er det bankvesenet vårt som er akterutseilte på IT-fronten? Vel, i disse dager sender DNB ut en million nye bankkort med NFC innebygd – og hvis du har prøvd å navigere en britisk nettbank vet du at svaret på spørsmålet er et rungende nei.
Forklaringen på at ting har tatt tid er at Apple vil forme verden i sitt bilde, og godt hjulpet av ekstatiske journalister får de det til. Ett ord fra Apple, og det gjentas av eksterne kilder som en sannhet selv i lukkede rom. På et nylig møte spurte møtelederen hva som gjorde Apple så suksessfulle, og ville frem til at det var på grunn av brukervennligheten. Da jeg spurte hvorfor Doro da ikke er verdens største mobilmerke ble han svar skyldig.
Men Apple har solgt en idé om at deres brukeropplevelser er overlegne, en øvelse de har utmerket seg i siden den gang de bare solgte datamaskiner – og folk biter på. Med iPhone 6-variantene er alle overbevist om at operativsystemet er svært raskt, responsivt og brukervennlig selv før noen har fått testet dette i praksis.
Nå er det ikke sånn at jeg er noen ihuga Android-elsker heller. Min første smarttelefon med berøringsskjerm var en iPhone, og den var jeg godt fornøyd med i flere år. Den aller første iPhone var også utvilsomt revolusjonerende da den kom – den tok teknologi vi hadde hatt i flere år, pakket den inn i en stilig, fornuftig innpakning, og satte standarden for hva en smarttelefon skulle være. Men det er syv år siden, og resten av verden har tatt igjen forspranget for lengst.
Det skulle man ikke tro ut fra mediesirkuset. Men her og der lyder det en liten kritisk stemme. Kanskje vinden er i ferd med å snu?
Vi var selvfølgelig også på plass i Cupertino under lanseringen:
Der har vi fått prøve de nye modellene av Apple iPhone »
Er du enig eller uenig med Varg? Syng ut i forumtråden!
