Leken speilrefleksutfordrer
Er OM-D E-M1 nok til å lokke proffene over til speilløst?
Førsteinntrykk
Nylig offentliggjorde Olympus OM-D E-M1, kameraet de håper vil lure proffotografene over til den speilløse siden. Raskere autofokus, avanserte funksjoner og bedre kompatibilitet med eksisterende Four Thirds-proffoptikk stappet inn i en nett pakke; er det fristende nok?
Da vi fikk muligheten til å kikke nærmere på kameraet, grep vi selvsagt sjansen.
Kjappe spesifikasjoner
I kameraet har Olympus gjemt en helt ny 16 megapikslers Live MOS-bildebrikke på 17.3 x 13 mm, samt en tilhørende ny bildeprosessor.La oss først friske opp hukommelsen: OM-D E-M1 er altså et speilløst microFourThirds-systemkamera - det første som sikter seg inn mot proffmarkedet.
I tillegg byr kameraet på en femakses bildestabilisator og et dobbelt autofokussystem; både fasedetekterende - og kontrastbasert. Dermed skal kameraet kunne utnytte både mFT-optikk, samt den fasedeteksjonsbaserte FourThirds-optikken.
På papiret ser dette altså riktig så interessant ut.
Kompakt
Det er ikke til å komme utenom, E-M1 er et nett kamera. Det er større enn de øvrige PEN-modellene, og med det litt kraftigere grepet er det også marginalt større enn Panasonic GX7, men det er på ingen måte et ruvende kamera.
Likevel kjennes det ganske stort - i overført betydning. Vel å merke lekte jeg hovedsakelig med kameraet med påmontert batterigrep, men jeg tok meg stadig i å glemme at det ikke var et speilreflekskamera jeg hadde i labbene. Både hurtighet, byggkvalitet og en deilig lukkerlyd bidro til dette.
Med batterigrepet ligger kameraet svært godt i hendene, og det virker nærmest som om det er designet for å benyttes med ekstra grep.
Uten grepet blir det nemlig en litt blandet affære, avhengig av hvilken optikk man benytter: Med et lett objektiv, fremstår kameraet som en kompakt, lystig sak, men med et litt tyngre objektiv blir det fort fortungt og ubalansert.
Selv har jeg ikke spesielt store hender, så det er rimelig å anta at denne effekten bare forsterkes dersom man har litt større labber.
Les også: Test av Olympus OM-D E-M5
Minitanks
Umiddelbart virker kameraet svært solid bygget. Olympus oppgir at kameraet er bygget i magnesium, og at det i tillegg til å være sprut- og støvsikkert også tåler temperaturer ned i minus 10 grader.
Ettersom vi testet kameraet i tidlig høstlige omgivelser i Irland, var det dårlig med muligheter for å teste vinteroverlevelsesegenskapene til kameraet, men det var lite slark å spore på kameraet generelt. Både E-M1 og det nye kitobjektivet 12-40 mm sto til forventningene på byggkvalitetfronten.
Plastikkfølelse var totalt fraværende og alt av knapper, hjul og ratt bød på akkurat passe motstand. Uten at det egentlig virket som det trengte det, hadde modushjulet i tillegg en låseknapp på toppen.
I bruk
Hvor kjapp er egentlig E-M1? Med mFT-optikk, hvor kameraet hovedsakelig benytter kontrastbasert autofokus, er det raskt. Olympus selv oppgir maksimal opptakshastighet til ti bilder i sekundet (6.5 med følgefokus), og selv om vi skjøt i både JPG og RAW samtidig, fikk vi aldri problemer med at bufferen gikk full. Nøyaktige tall vil vi ta for oss i en full test senere.
Men det som er vel så interessant, er hvordan E-M1 håndterer FT-optikk. Disse objektivene er ikke bygget for bruk med kontrastbasert fokus, og på tidligere mFT-kameraer har kameraet virkelig måttet jobbe hardt for å finne fokus. Vi snakker da gjerne om tre-fire sekunder med jaging frem og tilbake før kameraet har funnet fokus.
Jeg fikk testet både Olympus Zuiko Digital ED 300mm F2,8 og Olympus Zuiko Digital 35mm F3.5 Macro med E-M1. Helt nøyaktige tall kan jeg dessverre ikke servere, men med begge objektivene så E-M1 ut til å finne fokus tilfredsstillende kjapt, og i hvert fall milevis unna den tålmodighetsprøvende jagingen vi tidligere har sett med FT-optikk på mFT-kameraer.
På neste side ser vi nærmere på hvor mye moro man kan ha med kameraet»
Kreativ lek
Lek med farger
En av Olympus’ målsetninger med E-M1, er å tilby et alternativ som er enklere å bruke, samtidig muligheten for mer avanserte funksjoner er der.
Det har resultert i et kamera som kan lekes med. Olympus viderefører selvsagt de ulike “kunstfiltrene” vi kjenner fra PEN-serien, men E-M1 er i tillegg utstyrt med en egen knapp for fargetone- og fargemetningsjustering. Dermed kan du manipulere JPG-bildet i selve fotosituasjonen, fremfor å gjøre dette i etterbehandlingen.
Vel har dette kanskje en begrenset bruksverdi, men det gir umiddelbar pekepinn på hvilke muligheter for justering bildet byr på. For fotografer som jobber på “location” med en kunde, kan det være hendig å bruke nettopp for å illustrere hva som kan gjøres. Justeringene vises forøvrig i sanntid, enten du benytter deg av skjermen eller den elektroniske søkeren.
En annen fornøyelig funksjon er det Olympus har kalt “Live Time”, en form for Bulb-funksjon hvor resultatet vises live på skjermen. Funksjonen startes med et trykk på utløseren og stanses med et nytt trykk. Noen av mulighetene dette gir, er blant annet lek med “lysmaling” i mørket, som dere også kan se av eksempelbildene.
Lenge leve elektronisk søker
Og mens vi like gjerne er inne på det, den elektroniske søkeren er svært behagelig å bruke. Denne har, tro det eller ei, over dobbelt så høy pikseltetthet som LCD-skjermen. Det gir et skarpt og tydelig bilde, og gjør at søkeren blir den foretrukne forhåndsvisningsmetoden.
Skjermen er berøringssensitiv, noe som i gitte situasjoner er praktisk for å kjapt fortelle kameraet hvor du ønsker at det skal fokusere. Det kommer også greit med når innstillinger skal endres. Skjermen var vel å merke mer enn lys nok for fotografering utendørs, selv om det aldri kom direkte sollys på den.
En interessant tillegggsopplysning Olympus kunne komme med, er at, stikk i strid med hva som virker logisk, bruker kameraet faktisk et snev mer strøm når man benytter seg av den elektroniske søkeren. Det dreier seg ikke om mange prosentene, men pussig er det lell.
Grunnen til det skal være at søkeren har en hyppigere oppdateringsfrekvens enn skjermen.
Batteritiden er for øvrig et punkt der E-M1 foreløpig ikke ligger så godt an. Jeg fikk drøye 380 bilder ut av kameraet, da ved blandet bruk av skjerm og søker og uten blits, før kameraet gikk tom for futt.
Dette er riktignok et hakk over de oppgitte CIPA-tallene på 330, men likevel et godt stykke unna det man forventer seg av et kamera i proffklassen.
Oppsummering
Olympus OM-D E-M1 er et kamera det er lett å like, på veldig mange måter. Det er kjapt, kommer i et hendig format og det inviterer til kreativ lek.
På mange måter kjennes kameraet større enn det faktisk er, vel å merke i overført betydning. Det er nemlig fort gjort å glemme at det er et speilløst kamera man har mellom hendene, både på grunn av byggkvalitet og muligheter kameraet byr på.
Det skal bli veldig interessant å teste kameraet nærmere når det kommer om en drøy måneds tid.
Se flere eksempelbilder på neste side»
Vi gjør oppmerksom på at turen til Irland og oppholdet ble betalt av Olympus.
Eksempelbilder
Flere eksempelbilder, sier du? Her får du et knippe:
En bildeserie tatt for å demonstrere autofokusen:
Er du på jakt etter et nytt kamera? Her får du våre beste tips til hvordan du gjør et godt kjøp »
