Lagringsplass kostet én million ganger mer i 1984

Ni grafer som viser den fantastiske teknologiutviklingen fra 70-80-tallet og frem til i dag.

Kurt Lekanger

Lagre artikkel

Visste du at prosessoren i en moderne PC har mer enn én million ganger så mange transistorer som Intels første prosessor fra 1971 – eller at du måtte betale mer enn én million ganger så mye per gigabyte lagringsplass i 1984 som du gjør i dag? Eller at en topp moderne 28-tommer 4K-skjerm faktisk har lavere pikseltetthet enn den første iPhonen fra 2007?

Vi har sett nærmere på den enorme teknologiske utviklingen som har vært siden 70-80-tallet og frem til i dag, og prøvd å illustrere dette med grafer.

Er det noe som virkelig har stupt de siste årene og tiårene, så er det prisen på lagringsplass. På 90-tallet var det alltid et problem at man hadde for lite diskplass i PC-ene, mens du i dag får disker på flere terabyte nærmest kastet etter deg.

Denne grafen viser at det kostet rundt 1 million ganger mer per gigabyte lagringsplass i 1984, sammenlignet med i dag. I 1984 hadde du naturligvis ikke disker på 1 gigabyte – den vanlige størrelsen på disker den gangen var bare 20 megabyte.

Som du ser falt prisen per gigabyte så mye i starten, at det ser ut som om prisen har stått stille fra 1997. Men zoomer vi inn på perioden 2000-2016, ser bildet annerledes ut. Mens du betalte over 80 kroner per gigabyte i 2000, koster det i dag typisk rundt 40 øre per gigabyte.

Den aller første IBM PC-en ble lansert i 1981 til en pris på 1565 dollar, rundt 9000 kroner med datidens dollarkurs. Det høres kanskje ikke så voldsomt ut, men tar vi med prisstigningen frem til i dag snakker vi om en pris på i underkant av 28 000 kroner.

Disse 10 datamaskinene forandret verden »

PC-prisene holdt seg høye lenge, men de siste årene har prisene stupt og datakraften gått til himmels. Du får nå en svært kraftig PC til 10-15 000 kroner – så i praksis snakker vi om minst en halvering av prisene om du er ute etter å kjøpe en kraftig toppmodell i dag sammenlignet med på 80-tallet.

Da var hjemmedatamaskinene billigere. En av 80-tallets mest populære datamaskiner, Commodore 64, kostet 2700 kroner i 1983 – noe som tilsvarer rundt 6900 kroner i dag.

Denne typen sammenligninger er riktignok vanskelig å gjøre, ettersom det alltid har vært ekstremt dyre modeller å få tak i – mens «folk flest» kanskje velger helt andre modeller. Det beste hadde kanskje vært å se på gjennomsnittspriser for PC-er i de aktuelle tidsrommene – men dette er statistikk vi ikke har for hånden, og derfor har vi laget denne forenklede fremstillingen:

Da NRK startet prøvesendinger i farger i 1972 var det naturlig nok mange som hadde lyst på en farge-TV. Men det var ingen billig fornøyelse.

En 26-tommers farge-TV i 1972 kostet rundt 7000 kroner, noe som er omtrent det samme som det en ålreit TV koster i dag. Men det er før vi regner med prisstigningen. 7000 kroner i 1972 er nemlig det samme som ca. 48 000 kroner i 2015. Det vil si at du måtte betale 6-7 ganger mer for en god TV i 1972 sammenlignet med hva du må i dag.

I 1981 fikk du en 26-tommers Philips farge-TV til 6690 kroner – tilsvarende 10 800 kroner i 2015. 1992 kunne du kjøpe en 28-tommers Bang & Olufsen-TV til rundt 12 000 kroner. Dette var en dyr og avansert modell den gangen, og omregnet til dagens priser tilsvarer det rundt 19 000 kroner. Det er ikke mer enn en avansert TV i dag også koster – så her kan man kanskje si at det kanskje ikke har vært så stor prisstigning.

Lyst på ny TV? Her finner du alle våre TV-tester »

Det er imidlertid før du begynner å se på antallet tommer TV du får for pengene (vi har helt sett bort fra kvaliteten). På det punktet har nemlig verden gått virkelig fremover. Mens en 26-tommer var en stor TV på 80-tallet, viser tall fra bransjeforeningen Elektronikkbransjen at det er 55-tommere som er den nye «folke-TVen» nå i 2016.

Sjekk denne grafen:

I 1965 spådde Gordon Moore i Intel at antallet elementer – transistorer og motstander – det var plass til på en integrerts krets ville dobles hvert år. «Spådommen» fikk raskt navnet Moores lov – og senere reviderte Moore denne «loven» til at brikkekompleksiteten ville fortsette å doble seg hvert år frem til rundt 1980, for deretter å avta slik at det ville gå omtrent to år mellom hver dobling.

Du kan lese mer om Moores lov, som nylig feiret 50 år, i denne artikkelen » (Tek Ekstra)

I 1971 introduserte Intel sin første mikroprosessor, Intel 4004. Denne hadde 2300 transistorer. De nyeste åttekjerners Intel Core i7-prosessorene har til sammenligning rundt 2,6 milliarder transistorer – rundt 1,1 millioner ganger så mange som Intel 4004! Dagens PC-er har også kraftige dedikerte grafikkprosessorer (GPUer), og de heftigste av disse har over 8 milliarder transistorer. Har du en PC med for eksempel en Core i7-prosessor og et GTX 980-grafikkort har du altså mer enn 9 milliarder transistorer i PC-en din – pluss alle transistorene som befinner seg i de mange andre elektroniske kretsene en PC består av.

Sjekk utviklingen fra 1971 og frem til i dag (det finnes prosessorer med enda flere transistorer også – men vi har plukket ut de mest vanlige fra hvert år, alle sammen fra Intel):

En skulle kanskje tro det ikke skjedde noe som helst før 2000, og av grafen over kan de se ut som om man den gangen lagde prosessorer uten transistorer. Det er selvfølgelig ikke mulig, og det er den voldsomme veksten de siste årene som gjør at grafen ser ut til å ligge nesten på null i perioden fra 1971-2000 .

Bare sjekk her hvor vi har tatt zoomet inn på 1971-1985:

Vekstkurven var like bratt da som nå!

På dagens PC-skjermer er det nesten ikke mulig å se bildepunktene – pikslene – med det blotte øye, men det har ikke alltid vært slik. Riktignok var skjermene mye mindre for 20-30 år siden enn de var i dag, og på bilderørsskjermer fløt pikslene også mer sammen. Dermed var det ikke like tydelig at oppløsningen var dårlig. Men bare prøv å vise for eksempel 640 x 480 punkter på en 27-tommers LCD-skjerm, så får du et inntrykk av hvor dårlig oppløsningen faktisk var.

De første hjemmedatamaskinene på 70- og 80-tallet hadde svært lav oppløsning. For eksempel hadde en Apple II en oppløsning på 280 x 192 piksler.

Da IBM lanserte sitt første grafikkort med farger for IBM PC i 1981, hadde grafikkortet en oppløsning på 640 x 200 punkter med to farger. CGA – Color Graphics Adapter – var navnet, og lot deg øke antallet farger til 4 (fra en 16-fargers palett) ved å gå ned til 320 x 200 punkter. Det var også en 16-fargersmodus, men da sank oppløsningen til beskjedne 160 x 100 punkter.

I 1984 kom EGA (Enhanced Graphics Adapter), med en oppløsning på 640 x 350 punkter i 16 farger (valgt fra en 64-fargers palett). Med VGA (Video Graphics Array) i 1987 ble oppløsningen økt bittelitt – til 640 x 480 punkter. Fortsatt var det bare 16 farger, men du kunne øke antallet farger til 256 (!) ved å redusere oppløsningen til 320 x 200 punkter.

I 1990 kom IBM med XGA, med oppløsning på 1024 x 768, og vi fikk også en rekke ulike utvidelser av VGA-standarden som alle sammen ble kalt SVGA (Super VGA). Oppløsningene økte jevnt og trutt, og i dag har en typisk PC-skjerm på 24-27 tommer en oppløsning på 1920 x 1080 punkter – tilsvarende det vi kan kalle «Full HD». Men også 4K-skjermer begynner å bli mer vanlig, og da snakker vi om en oppløsning på 3840 x 2160 punkter. Det er nesten 8,3 millioner piksler på skjermen, i motsetning til litt over 53 000 på en Apple II – altså 154 ganger flere bildepunkter totalt.

Se de helsprø reklamene: Slik solgte de PC-er på 70-tallet » (Tek Ekstra)

Denne grafen viser den imponerende utviklingen. Årstallene er circa-årstall for når den angitte oppløsningen begynte å bli utbredt:

Men hva med punkter per tomme? Da er ikke kurven lenger like bratt, og faktisk gikk det litt tilbake på begynnelsen av 2000-tallet. Årsaken er at mens skjermoppløsningen steg raskt, så økte også skjermstørrelsen minst like raskt. Vi gikk over fra klumpete bilderørsskjermer til flate LCD-skjermer, og etter hvert ble det billigere å produsere enda større skjermer.

På mobiltelefoner har utviklingen i antallet piksler per tomme vært enda mer imponerende. Av en eller annen grunn har nemlig produsentene fått det for seg at det trengs like høy oppløsning på en bitteliten 5-tommers mobilskjerm, som på 30-tommers PC-skjermer. Inntil nylig var det naturligvis en god idé å øke oppløsningen mest mulig, men nå fortsetter produsentene å øke oppløsningen til tross for at man for lengst er kommet til det punktet der man ikke lenger klarer å se bildepunktene. Vi snakker kanskje om et markedsføringstriks, litt som megapikselracet vi så på digitalkameraer for noen år siden? Når det er sagt så er 4K på en mobilskjerm veldig nyttig hvis du skal bruke mobilen i VR-briller – da får du nemlig bare halve oppløsningen på hvert øye, og skjermen så tett på øynene dine at en Full HD-skjerm virker veldig pikselert.

Apples første iPhone fra 2007 hadde en oppløsning på fattige 320 x 480 punkter, mens dagens iPhone 6S fra Apple har en oppløsning på 750 x 1334 punkter. Siden skjermstørrelsen til den første iPhone-en var på bare 3,5 tommer, var faktisk pikseltettheten høyere på den telefonen enn den er på en moderne 28-tommers 4K-skjerm. Likevel har man fortsatt å øke antallet piksler jevnt og trutt på mobilskjermene. Samsung Galaxy S7 har en oppløsning på 1440 x 2560 punkter, mens Sony Xperia Z5 Premium har en oppløsning på hele 2160 x 3840 – altså 4K. Da snakker vi om en pikseltetthet på mer enn 800 piksler per tomme! Det at 4K-skjermen på skrivebordet ditt har 157 punkter per tomme er plutselig ikke lenger like imponerende.

Sjekk denne grafen som viser utviklingen i punkter per tomme på mobilskjermer:

Ved å se på disse grafene kan man nesten lure litt på hvor det hele skal ende. Det som i hvert fall er sikkert, er at så snart noen «eksperter» har spådd at nå holder utviklingen på å stoppe opp, så kommer det noe helt nytt som snur alt på hodet. Og godt er det – da vet vi at vi har noe å fylle Tek.no med også de neste årene.

Vil du ha mer retro- og mimrestoff? Sjekk ut noen av disse Tek Ekstra-sakene:

• Denne maskinen startet den digitale revolusjonen
• BBS-er – tumleplass for nerdene på 80-tallet
• Commodore 64 – legenden som nektet å dø
• Dette var verdens første «killer app»