Rad på rad med «tomme» avlukker – vi har vært på besøk hos HTC-fabrikken hvor 9 av 10 arbeidere er roboter

Bli med inn på HTCs mobilfabrikk i Taiwan.

Finn Jarle Kvalheim

Lagre artikkel

Tek.no / Taipei: Mobiler må lages i et voldsomt antall, og det må skje rykende fort. Det hjelper ikke å ha lagrene fulle når neste viktige toppmodell skal svinge seg. Derfor er produksjonen i veldig stor grad automatisert, slik som her på HTCs mobilfabrikk utenfor Taipei i Taiwan.

I forbindelse med at HTC har 20-årsjubileum ble vi spurt om vi kunne tenke oss å ta en tur innom lanseringen av det nye flaggskipet U11. Samtidig skulle det by seg anledning til et besøk på produsentens kjempefabrikk. Det er dyrt å reise så langt – det koster både penger og tid, så vi var en smule skeptiske.

Vi er vant til at høytflyvende lovnader endrer seg underveis, og vi har reist langt avgårde uten å få særlig igjen for det før. Men HTCs planer viste seg å endre seg relativt minimalt. Som vanlig fikk vi imidlertid beskjed om at vi ikke fikk ta egne foto inne på selve fabrikken.

Den offisielle årsaken var at det var ulanserte telefoner på samlebåndet, men ut fra de noget sparsomme detaljene i bildene vi fikk fra HTC kan man nok anta at de heller ikke ønsket å utsette produksjon og bedriftshemmeligheter for nærgående makroobjektiv. I og for seg både naturlig, og greit nok. De fleste bildene du ser her kommer altså fra produsenten selv.

Det jobber knappe 7000 mennesker ved fabrikken, men de fleste jobber med montering og pakking av det ferdige produktet, i tillegg til kvalitetskontroll.

Da jeg nærmet meg selve fabrikkgulvet ble tilsynelatende sikkerhetsreglement og frykt for urenheter gradvis sterkere. Det dukket opp metalldetektorer som vi slapp å gå gjennom, en rekke skilt viste at vi nærmet oss et område som var statisk sensitivt. Atter andre skilt viste tydelig at fotografi var forbudt, før HTC-ansatte ba oss om å ta på hårnett, sokker utenpå skoene og tette jakker.

Etter å ha kledt på meg med siste mote for HTC-gjester så jeg muligens et par hakk mindre lur ut enn til vanlig. Men det sto VIP med store bokstaver på brystkassa. Det hjalp en anelse på selvtilliten, om enn ikke nok til å avhjelpe den hvite affæren jeg hadde tredd over topplokket.

At de rene gulvene nesten ble til en skøytebane uten nærkontakt med skikkelige gummisåler var også litt utfordrende. Undertegnede er ikke et spesielt grasiøst pattedyr.

Men så var tiden kommet, og deler av den store gruppen journalister toget inn i fabrikklokalet. En taiwaneser prøvde så godt han kunne å trekke en forvirret norsk journalist med seg, men stabeisen skjøt heller fart i motsatt retning - mot den bekjent i det danske pressekorpset og selskapets sjef for det nordiske markedet, også han dansk.

Taiwan som er, eller ikke er, en del av Kina avhengig av hvem du snakker med, er ikke alltid så flink til å snakke engelsk. Og ikke er jeg så flink til å snakke mandarin, foruten de utallige gangene jeg har forsøkt å uttale «ni hao» - hei - til nye mennesker.

En ting jeg forresten merket ikke alltid var like lurt da en hotellansatt umiddelbart ga meg en dusj av kinesiske gloser jeg ikke forstod et kvekk av.

Det er altså veldig greit med noen allierte i kampen om å forstå hva som sies.

Noen minutter senere ble det tid for vår lille nordiske delegasjon. En av HTCs ansatte lot adgangskortet sitt gå varmt for å slippe oss inn, mens det peip verre enn fra en ryggende Nissan Leaf fra kodelåsen.

Bak dørene åpenbarte det seg maskiner på rekke og rad. Noen store, andre mye større.

De fleste av maskinene sto i egne avlukker, og det var strenge advarsler om å ikke åpne noen av pleksiglassavlukkene uten å trykke på en stor, rød nødstopp først. Det er nok en relativt dårlig idé å gå i veien for en hardtarbeidende industrirobot fra Epson.

Robotene vi fikk se hos HTC var omtrent som disse, men de arbeidet ikke i samme utrolige tempo. Men så er det litt vanskeligere å sette sammen en mobiltelefon enn å sortere golfballer.

Til industriroboter å være er de forholdsvis kompakte, men både hastigheten og presisjonen i bevegelsene antydet at man burde holde seg unna. Ikke bare det, men de var også utrolig fascinerende å se på. Om du er fabrikkarbeider og luta lei av å hjelpe roboter med robotproblemene deres, får du ha meg unnskyldt. Men jeg kunne nok tittet på en sånn nesten hele dagen.

Det er utrolig tøft å se en maskin jobbe på denne måten.

De raske bevegelsene ble til saktere og mer presise bevegelser for hver gang «fingre», sugekopper eller andre redskaper nærmet seg komponenter eller arbeidsflater.

Hvert eneste mobilhovedkort gis sitt produksjonsnummer, slik at om man senere oppdager feil i kvalitetskontrollen kan man både gå tilbake for å justere på byggmester Epson, og potensielt identifisere annen feilproduksjon fra samme sted.

Skulle roboten selv oppdage feil, begynner en lampe på toppen av avlukket å lyse rødt. Det hele var påfallende likt det som skjer hvis du trykker på litt for mange knapper samtidig i en av IKEAs selvbetjeningskasser.

Og som på IKEA er det en person iført gult og blått som dukker opp når det skjer. Muligens er han like stresset.

HTC opererer med fargekoder på jakkene sine, og de gule tilhører de få ingeniørene som tusler rundt i produksjonslinjen. De har blå hatter på, men de snakker ikke svensk. De snakker robot.

I linjen står det også noen større maskiner. De er ikke umiddelbart identifiserbare som roboter. Men de også er det, på samme måte som printeren din hjemme er det.

Disse skriver imidlertid ut på printplater for elektronikk, og i motsetning til fargebånd, toner eller blekk bruker de lange remser av knøttete komponenter.

Langs sidene hang det mangfoldige ruller med små brikker på. Mens vi gikk forbi sto det en mann på siden av en av dem med en diger komponentrull som han kveilet opp. Kanskje hadde maskinen fått anfall på linje med en åttitalls kassettspiller, men ingen av oss turte å spørre. Han så svært opptatt ut, og vår fabrikksafari var uansett i rask marsj på vei til neste sted.

Hver maskin hadde sin oppgave, og mellom mange av dem var det saktegående samlebånd som forflyttet komponentene.

På siden av produksjonslinjen sto det egne roboter som syslet med feilsøking av selve elektronikken.

Etter en titt rundt, og litt forklaring på hva hver maskin foretok seg ble det tid for å bevege seg opp en etasje. Der befant selve monteringen av telefonene seg, med deksler, batterier og printkort som fløt forbi i en tilsynelatende evigvarende strøm.

Dette ville vært det klassiske fabrikkbildet du kanskje har sett, der det sitter arbeidere på rekke og rad langs samlebåndet, med hver sine oppgaver.

Til tross for den lange linjen, og de mange arbeiderne, beveget samlebåndet seg svært sakte forbi.

– Vi justerer hastigheten etter hvor vanskelig hver telefon er å sette sammen, fortalte vår guide.

Etter hvert som erfaringen med hver modell kommer, øker tempoet på samlebåndet noe. På vår linje var det kliss nye U11 som ble satt sammen, men til tross for at telefonen er ny gikk de fleste hendene i et imponerende tempo.

Med hver arbeidsstasjons verktøy hengende over seg, flyttet hendene rundt på batterier og de andre komponentene, med sporadiske avbrudd for å hente børster, lim og andre ting fra hyllen over. Når de var ferdige med utstyret var det bare å slippe det igjen, der det hang i hver sine snorer.

Etter hvert som vi beveget oss bortover, ble mobilen stadig mer komplett. Omtrent midtveis inn i salen forandret linjen vår seg fra å sysle med montering til å drive kvalitetskontroll og pakking.

En liten trommel ved en av stasjonene ga fra seg forholdsvis høylydte dunkelyder. Inni; en HTC U11 som gikk på trynet om igjen og om igjen i det nærmest uendelige.

Stakkars liten.

På nytt dukket det opp roboter. Denne gangen for testing, og ikke for bygging. De plasserte mobilene under sensorer som målte ting som nettverksfunksjoner og skjermkvalitet.

Her sluttet tilsynelatende kvalitetskontrollen, og samlebåndet bar i retning av pakking og stabling på paller.

Du vet det der lille plastomslaget en ny mobiltelefon ofte har? Det som passer perfekt på, og som du kanskje ikke har tenkt nevneverdig over idet du rev det av i jakten på en ny og grom mobiltelefon?

Hos HTC er det satt på av mennesker. Selve eskepakkingen skjer også for hånd. Pussig nok er det alltid klin umulig å pakke tingene perfekt ned igjen ... for hånd.

I en egen avdeling i kvalitetskontroll og pakking satt det en lang rad mennesker i rullestol. Vi ble forklart at HTC ansetter mange funsjonshemmede som en del av måten de tar samfunnsansvar.

Vår mann fra produsenten kunne forklare at der selve produksjonen i veldig stor grad var automatisert, produserte de altfor mange forskjellige modeller i fabrikken til at det ville være praktisk å sette opp en helautomatisk linje for montering.

Automatisering av denne typen må skreddersys hver enkelt formfaktor og modell. Jo flere modeller man har i utvalget, og jo lavere volum av hver modell, desto mer gir det mening å bruke mennesker til den delen av jobben.

Men kvalitetskontrollen var fortsatt ikke helt ferdig. Det skal også gjøres en manuell sluttkontroll av produktene, og til det hadde de et eget rom ved siden av som befølte mobilene opp og ned og att og frem i jakt etter laber byggekvalitet eller andre tegn på noe galt.

Vi ble fortalt at HTC kvalitetskontrollerer samtlige av sine mobiler i starten av en modells levetid, mens andelen synker etter hvert som de blir tryggere på produksjon og kvalitet. På det minste blir hver tiende telefon, eller ti prosent av produksjonen, kontrollert, men da har de jobbet en stund med akkurat den modellen.

Tilbake igjen i produksjonslinjen, og telefonene var på vei i esker. Også det for hånd. Ved siden av; palle etter palle med nye telefoner.

Rett i nærheten rullet Google Pixel av sin egen produksjonslinje.

Omtrent like fort som besøket begynte var det over igjen, og det var på tide å kle av seg antrekket. På dette tidspunktet syntes jeg i grunnen jakken var så behagelig og luftig, at jeg lurte litt på om det var lov å kidnappe den. Men det hadde neppe falt i god jord. HTC er sikkert ikke interesserte i å ha frittgående VIP-mennesker på den andre siden av jordkloden.

Dermed tuslet denne nordmannen lydig ut igjen mot sprengheten og den gedigne scooterparkeringen. Jeg var nok neppe noe mer moteriktig antrukket på utsiden enn på innsiden.

Vi fikk prøve fakbrikkens sluttprodukt også:
Les vår sniktitt på HTC U11 her »