– Et verk burde ha maks 20 års opphavsrett
Ingen lager musikk eller film med forventing om å tjene penger 100 år fram i tid, skriver Håkon Wium Lie.
Bransjeorganisasjoner som har lobbet regelverk i mange år vil skjelden gi fra seg vunnet mark uten kamp. Heller ikke GramArt, som representerer norske musikkartister. Christian Wadahl Uhlen, daglig leder i foreningen, mener at Piratpartiets forslag til endringer i opphavsretten er urealistiske, og at forslagene (dersom de likevel skulle bli gjennomført) bare vil tjene Google, Amazon og andre store firmaer.
Først vil jeg takke Christian for å ta debatten, og å ta den i en saklig tone. Tono og Fono vil helst ikke snakke om forslagene våre, og andre kaller fildeling for tyveri.
GramArt virker mer konstruktive. Og vi har godt grunnlag for å være venner: Både musikere og publikum har mye å vinne på overgang fra CD til nett og konserter; kontakten blir tettere og mellomleddene færre. Piratpartiet ønsker at det skal være mulig å leve av musikk i Norge. Jeg ønsker fortsatt offentlig satsning på kulturhus, opera, symfoniorkester og knutepunktfestivaler. For at det skal være noe å dele må noen produsere.
Er pirater realister?
Så om realismen i våre forslag. Argumentet fra GramArt er at vernetiden for åndsverk (som i dag gjelder hele livet til opphaveren og endatil 70 år) ikke kan endres fordi vi har «internasjonale regelverk» som Norge har bundet seg til. Norge har, menes det, gitt fra seg sjølvråderetten for opphavsrett ved Bern-konvensjonen.
Vi som fortsatt har tro på litt (om ikke all) makt i denne sal vil hevde at konvensjoner kan man både melde seg både inn og ut av. Og dersom man leser Bern-konvensjonen ser man, i artikkel 35, at land kan melde seg ut med ett års varsel. Så vi trenger «bare» et stortingsvedtak for å komme oss ut av Bern-konvensjonen. Men dette vedtaket sitter langt inne, og vi vil også måtte håndtere et EU-direktiv om temaet.
Endringen vil nok heller skje på en annen måte: Presset mot vernetiden øker i mange Bern-land og konvensjonen vil med tiden revideres. I et leseverdig essay om opphavsrett foreslår Christian Engström og Rick Falkvinge en endring som er kompatibel med dagens Bern-konvensjon. Et verk gis 5 års automatisk opphavsrett, og retten kan deretter registreres og forlenges i opptil 20 år. De fortsetter (i min oversettelse):
Rettighetshaver som velger å ikke registrere verk vil fortsatt ha opphavsretten, men antas å ha avstått fra rett til et kommersiellt monopol. Fra et teknisk juridisk synspunkt er dette fullt ut kompatibelt med Bern-konvensjonen, siden man ikke endrer eksistensen av opphavsretten, men bare legger en rimelig begrensning på krav om utnytting av rettigheten.
Er forslaget realistisk? Vi tror det. Tidskriftet «The Economist», som antagelig leses av flest politikere i Europa, har foreslått å redusere vernetiden til det som loven av 1709 hadde: 14 år med mulighet for 14 års forlengelse. Dette er nærmest identisk med Pirat-forslaget.
Når starter klokka?
Begge forslagene bruker publiseringsår og ikke dødsår til opphaver som utgangspunkt for beregning av vernetid. Dette er en viktig forskjell da det forenkler beregningen betydelig. Publiseringsåret er lett å finne, mens opphavers dødsår ofte ikke er tilgjengelig.
Selv slet jeg med dette da jeg ønsket å publisere Håkons Håkonssens saga på nett forleden. Håkon og jeg deler navn og fødefylke. En versjon av sagaen er tilgjengelig i Bokhylla. Den er publisert i 1928. Kan jeg republisere den på nettet? Da må jeg først lete etter (en for meg ukjent) forfatter: Kr Audne. Nasjonalbiblioteket viser ikke når han døde. Og jeg vet, av erfaring, at forlag skjelden har oppdaterte lister. Jeg finner ikke forfatteren i Store Norske Leksikon. Men – jippi! – han er på Wikipedia, som kan fortelle meg at han døde i 1947! Er det samme mann? Antagelig. Kan jeg stole på dødsåret i Wikipedia? Kanskje. Hvis ikke, hvordan får jeg tak i dødsattesten til Kristian Audne? Den er, og bør være, vanskelig tilgjengelig.
Hvem vil tjene på redusert vernetid? Det vil alle som ønsker tilgang til innhold på nettet. I dagens Norge betyr det enhver, inkludert skoler og gamlehjem. Kristian Audne vil ikke tjene noe, men han er død. Etterkommerne har neppe noe å tape økonomisk, men kanskje de hadde likt at verket hans tilgjengeliggjøres, på en brukervennlig måte? Bokhylla er ikke stedet. Bokhylla kan ikke bli for brukervennlig, skriver redaktør i Prosa, Per Olav Solberg:
Det er forståelig at bøkene i Bokhylla ikke skal være for lesbare. For forfattere, forlag og bokhandler — som lever av å selge bøker — var nok dét en forutsetning for å tillate Nasjonalbiblioteket å gjøre litteraturarven tilgjengelig.
Det kommersielle potensialet for 1928-utgaven av Håkon Håkonssons saga er begrenset. Da Samlaget bestemte seg for å utgi boka engang på 1920-tallet gjorde de beregninger på hvor mange bøker de kunne selge på kort sikt. Kanskje 2, 5, maks 10 år fram. Ingen publiserer bøker (eller musikk, eller filmer) med forventing om å tjene penger 100 år fram i tid.
Hvordan Google og Amazon skal tjene penger på Håkon Håkonssons saga forstår jeg heller ikke. Jeg hører gjerne mer fra GramArt om hvorfor de ser dette som en trussel. Det er nordmenn flest som har mest å vinne på at norsk kultur er tilgjengelig.
Gramart foreslår å endre Åndsverkssloven slik at den legger til rette for «generelle tvangs- og avtalelisensordninger». Kanskje dette er en god idé? Vil slike bestemmelser gjøre det mulig for meg å publisere Håkon Håkonssons saga? Eller bruke norsk musikk som i bakgrunnen på YouTube-videoer jeg lager? Vil jeg kunne dele opptak med andre ved å sende dem en lenke? Vil en lærer kunne bruke musikken i skolen? Hva vil gamlehjemmet måtte betale for å spille Ivar Ruste? Fortell mer om forslagene deres!
Til slutt
Lover gjenspeiler holdninger i samfunnet, og urimelige paragrafer som treffer mange vil ikke kunne forsvares uten støtte i befolkningen. I 1535 innførte Frankrike dødsstraff ved henging for uautorisert bruk av trykkepresser. Dette førte til en oppblomstring av trykkerier langs Frankrikes grenser. Loven var både urimelig og lite effektiv, og den forsvant med tiden.
Dagens åndsverkslov har ikke dødelig utgang, men rettighetshavere presser stadig på for å øke straffenivået. En harddisk på to terabyte (som Hardware.nos lesere har mange av), kan lagre omkring 500 000 sanger. Dersom markedsprisen for en sang er omtrent 10 kroner, blir erstatningssummen fem millioner kroner – nok til å ruinere en vanlig norsk familie. Forslaget var en del av ACTA, som piratbevegelsen med venner klarte å stoppe med et nødskrik. Piratpartiet trengs for å stanse flere slike forslag framover.
Vi klarte å samle de nødvendige 5000 underskriftene for å slippe inn i Partiregisteret. Takk til Hardware.nos redaksjon og lesere for de mange signaturer som ble innsendt i etterkant av forrige artikkel!
