NostalgiCommodore 64 – del 2

Vi pakker opp en nedstøvet 80-tallslegende

C64en har ligget urørt i garasjen i over ti år. Er det fremdeles liv i den gamle brødboksen?

Publisert 10. februar 2015

The Commodore

I forrige uke tok vi en historisk kikk på Commodore 64 – utvilsomt en av de mest innflytelsesrike hjemmedatamaskinene i det forrige årtusenet.

I forhold til dagens standard er C64 en treig og primitiv datamaskin, og den har heller ikke vært i produksjon på over 20 år. Men av en eller annen grunn er det fremdeles noen som holder interessen for den gamle klassikeren ved like. Det blir til og med utviklet nye spill til den, til glede for alle C64-fans der ute.

Spill skal vi for øvrig komme tilbake til i en annen artikkel om Commodore 64, men først skal vi ta for oss maskinvaren. Undertegnedes gamle C64 har ikke vært pakket opp på over et tiår, og lagringsforholdene har vært langt fra ideelle. Har den gamle sliteren overlevd alle disse årene i opphavets garasje?

Artikkelens toppbilde viser fronten på originalesken, dette er baksiden. Som du kan se går det et hull gjennom det hele, og det var også slik den var da jeg overtok datamaskinen. Den ble kjøpt nesten pent brukt, etter noen ukers saumfaring av lokalavisas «Til Salgs»-annonser. Prisen er jeg ikke helt sikker på, men jeg vil tro rundt 3000 kroner for hele pakka med C64, kassettspiller, diskettstasjon, «Fast Load»-cartridge og noen titalls disketter med spill.

Dette utsnittet fra eskens bakside viser hvordan C64 kunne brukes til undervisning, forskning, kaffekos og ehh... tja si det. Det var disse bildene alle håpefulle tenåringer pekte på når foreldrene lurte på hvorfor de skulle svi av sine hardt oppsparte midler på en datamaskin.

I praksis ble Commodoren nesten utelukkende brukt til spilling – i det minste i undertegnedes vennekrets.

Vel ute av esken. C64s strømforsyning kunne bli ganske varm etter en stund og var derfor ekstern. Ellers utviklet ikke datamaskinen noe særlig med varme og var passivt kjølt – altså helt lydløs.

Mitt eksemplar er faktisk snekret sammen i England. Den ser du ikke på mange datamaskiner i dag.

Baksiden, med det som var av porter og kontakter.

Ved nærmere inspeksjon fikk jeg se at koaksialkontakten hadde irret, noe som førte til at optimismen sank som en stein. Her var det bare å finne frem skrutrekkeren for å se om det stod like dårlig til innabords. Heldigvis er brødboksen lett å åpne – tre vanlige skruer og du er der.

Innsiden var mildt sagt litt støvete. Etter å ha fått fjernet det verste fra den sølvfargede papplata som dekket hovedkortet, kunne denne brettes unna for å ta en kikk.

Hmm... det ser da ikke så verst ut.

Her ser vi prosessoren merket med MOS-logoen og 6510 for MOS Technology 6510. SID-en eller lydbrikken ser vi over, den originale MOS Technology 6581. Denne SID-en er interessant nok fremdeles ettertraktet blant folk som liker å sysle med elektronikk og musikk, og blir stadig vekk omsatt på eBay og lignende nettsider.

Neste side: Vi pakker opp diskettstasjonen og ser på tilbehøret >>>

Tilhørende maskinvare

Commodore 64 kunne naturligvis benyttes helt alene, men det var veldig lite moro med det. Datamaskinen hadde ingen harddisk eller SSD – det eneste den kom med var Commodore BASIC 2.0 på en integrert 20 KB minnebrikke (ROM)

BASIC står for Beginner's All-purpose Symbolic Instruction Code og er et enkelt kodespråk som ble til på det glade 60-tallet. Det er det nærmeste du kom et operativsystem på den originale C64, men i dette tilfellet er det kanskje mer riktig å se på det som et brukergrensesnitt og programmeringsspråk.

Commodore BASIC er for øvrig basert på Microsoft BASIC, som Commodore fikk lisensiert slik at de betalte én sum med det samme, i stedet for en fast liten sum per solgte enhet. God deal for Commodore, dårlig butikk for Microsoft.

Vi skal komme litt nærmere inn på Commodore BASIC i en senere artikkel.

Altså, C64 var lite morsom alene, ettersom du bare hadde BASIC og i så fall måtte programmere alt den skulle gjøre hver gang du startet den opp. Lagringsalternativer måtte altså til, og det var i hovedsak tre ting som ble brukt: kassett, diskett og plugg-inn-kort.

Commodore 1541 Single Floppy Disk er den klassiske diskettstasjonen til Commodore 64. Made in Japan.

Mitt eksemplar har noen arr og sår, men fungerte fint sist den ble testet. 1541 har intern strømforsyning, noe som gjør den nesten like stor som selve Commodore 64en. Disketten på toppen er en 5¼-tommer, som 1541 kunne skrive 170 kilobyte til.

Diskettstasjonen var relativt dyr, så det fantes også et alternativ for deg med mindre god råd: Commodore 1530 Datassette Unit. Denne kunne lese av og skrive til vanlige opptakskassetter, som var rimelige og vanlige på 80-tallet.

Den tredje muligheten var å bruke et plugg-inn-kort. Den norske brukermanualen omtaler også disse «minnekassettene» som ROM cartridge og ROMkassett, og dette var ganske enkelt en minnebrikke (ROM – Read Only Memory) som ble plugget inn i C64s ekspansjonsport. Minnebrikken inneholdt som regel et program eller spill, som da straks ble kjørt når C64 ble slått på.

Undertegnede hadde ingen slike spill, men jeg hadde en Fast Load Cartridge fra Epyx. Denne gjorde diskettstasjonen raskere og enklere å bruke.

Etter en del eksperimentering og et par bomkjøp ble etter hvert denne joysticken førstevalget: Suzo Arcade Prof Competition. Det var veldig kjekt å ha to like eksemplarer dersom du spilte med kompiser. Ellers kunne et tap gjerne bortforklares med at vedkommende hadde en dårligere joystick.

Ohh... det ser ut til at det er liv i den gamle rakkeren. I neste del skal vi se nærmere på hvordan vår gamle venn faktisk er i bruk.

Men det er ikke helt slutt ennå. På siste side ser vi kjapt på de «enkle» brukermanualene >>>

Brukermanualer

Som vi kort var inne på, kom altså Commodore 64 opprinnelig kun med «operativstystemet» Commodore BASIC, som er et tekstbasert kodespråk. Du får ikke gjort en døyt uten å kunne noen kommandoer, og derfor fulgte det også med skikkelige brukermanualer.

Disse begynte gjerne banalt enkelt, og ble fort så tekniske at du trengte høyere utdannelse for å skjønne greia.

Jeg liker spesielt undertittelen på 1541s brukermanual: «A Friendly Introduction to Your 1541 Disk Drive».

Allerede på side 30 var du på skikkelig dypt vann. Heldigvis var du ikke nødt til å skrive dine egne programmer for å lagre ting...

Aha! En selvinstruerende håndbok, kjøpt hos Tanum Elektronikk i Oslo. Fra den gangen telefonnummerne der hadde seks siffer. Under ser vi Commodore 64: programmering trinn-for-trinn.

Et utdrag fra den selvinstruerende håndboka.

Over ser du undertegnedes egne kladdebøker, som helt sikkert ikke var bøffa på skolen. Jeg hadde heller ikke lært meg å stave «kassett», men bordene var jo ganske fine. På disse sidene ser du et finurlig system som gjorde det til en lek å finne et gitt spill eller program.