BBS-er – tumleplass for nerdene på 80- og 90-tallet
Slik virket BBS-ene og derfor var vi villige til å pådra oss enorme telefonregninger for å bruke dem.
BBS-er – side 1
Hva gjorde man egentlig før man fikk tilgang til all verdens informasjon via Web og Internett? Hadde du datamaskin på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet er det en viss mulighet for at du var innom en av de mange såkalte BBS-ene, eller «elektroniske oppslagstavler» som de også ble kalt.
På denne tiden hadde man ikke bredbånd i veggen hjemme, men ved hjelp av et modem kunne man ringe opp BBS-er via analoge telefonlinjer. Man var altså ikke «på nett» som vi sier i dag, men satte opp en direkte forbindelse mellom datamaskinen og et BBS-system i den andre enden. I noen tilfeller var mange personer koblet til den samme BBS-en samtidig, og da kunne man chatte med hverandre, og en viktig del av BBS-ene var også diskusjonsforumene. I tillegg kunne man laste ned programvare.
BBS-ene var en slags møteplass for datainteresserte, og for mange hadde BBS-ene litt av den samme funksjonen som diskusjonsforum som Diskusjon.no har i dag. Man leste meldinger i diskusjonsforumene, kastet seg inn i diskusjoner om alt fra teknologi til politikk og livets mysterier, eller gikk til filområdene for å laste ned programvare gratis.
I denne artikkelen skal vi se nærmere på BBS-fenomenet som kom for fullt på 80- og 90-tallet, og forsvant igjen like fort.
Kvalt av Internett
Helt frem til rundt 1995-1996 var det fortsatt massevis av BBS-er i Norge og ellers i verden, men det tok ikke lang tid før BBS-ene begynte å forsvinne fra kartet – én etter én. Årsaken var selvfølgelig Internett – eller rettere sagt World Wide Web. Det var først i 1993 at weben ble særlig utbredt, med introduksjonen av den grafiske nettleseren Mosaic. Det viste seg fort at weben hadde så mange fordeler fremfor de forholdsvis lite teknisk avanserte BBS-ene, at folk sluttet å besøke dem.
Les mer om hvordan web-en oppsto: Denne maskinen startet den digitale revolusjonen »
Den første BBS-en som var tilgjengelig for folk flest skal ha vært CBBS – Computerized Bulletin Board System, en BBS utviklet av Ward Christensen og Randy Suess i 1978. Utover 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet dukket det opp stadig flere BBS-er, også her i Norge.
En gruppe entusiaster lagde på 90-tallet en liste over alle BBS-er i Norge, og denne listen talte den 1. januar 1995 rundt 200 norske BBS-er. Hele listen fra 1995 er tilgjengelig her.
Undertegnede hadde på 90-tallet ansvaret for BBS-en PC World Online, som i prinsippet var en stor stabel med PC-er og en haug med modemer tilkoblet en drøss med telefonlinjer – rundt 16-20 linjer om jeg ikke husker feil. For med BBS-er måtte hver eneste som koblet seg til ha hver sin telefonlinje. Med ringeprisene som var den gangen – 11-18 kroner timen (omregnet til 2014-kroner) avhengig av tid på døgnet, måtte det ha vært en gullgruve for Telenor – eller Televerket som det het frem til 1995.
Slik virket en BBS
Så hva er egentlig en BBS? BBS står for «Bulletin Board System» og var en server eller en PC som kjører programvare som lot brukere koble seg til dem. Mot slutten av BBS-æraen kom det BBS-programvare som gjorde det mulig å koble seg til BBS-er via TCP/IP og Telnet-protokollen, men den mest vanlige måten å koble seg til BBS-er på var ved å ringe opp direkte via et modem som var koblet mellom PC-en og en telefonlinje. En BBS hadde et gitt antall telefonlinjer inn til seg, så på små BBS-er med få linjer kunne man ofte oppleve at man fikk opptattsignal når man ringte opp. Mange BBS-er ble drevet på gutterom rundtomkring, og det var ofte bare én telefonlinje inn – og noen ganger var det den samme fasttelefonlinjen som alle i huset brukte. Man kunne risikere å sette igang nedlasting av filer fra en BBS og bli brutt midtveis fordi noen i den andre enden trengte telefonen. Det var en del upopulære mødre, fedre og søsken på den tiden.
"Det var en del upopulære mødre, fedre og søsken på den tiden"
De største BBS-ene hadde imidlertid dedikerte telefonlinjer og ble drevet mer profesjonelt. Blant de største BBS-ene i Norge på begynnelsen av 90-tallet var Oslo Hard Disco, Infolink BBS, PC World Online, Bergen by Byte, Mike's BBS og Saltrød Horror Show.
Hvordan ringte man egentlig opp en BBS? For det første måtte du ha et modem – altså en modulator/demodulator. Modemene som ble brukt på den tiden var en boks som gjorde om de digitale dataene fra PC-en til pipelyder som ble sendt over telefonlinjene. Her kan du høre hvordan det låt:
Et modem i den andre enden gjorde om pipelydene til bits og bytes igjen, og på den måten kunne PC-en din kommunisere med BBS-en i den andre enden. Modemet var koblet til PC-ens serieport (RS-232).
I tillegg til PC-en og modemet måtte du også ha en terminalemulator – eller modemprogram som mange kalte det. Vanlige programmer var Telix, Procomm Plus og Qmodem. Disse programmene satte opp forbindelsen mellom modemet ditt og modemet til BBS-en i den andre enden. I noen av modemprogrammene kunne du legge inn BBS-ene i en telefonkatalog, og så kunne du ringe opp BBS-en ved å velge den fra listen. Men ofte tastet man bare inn telefonnummeret direkte og brukte såkalte Hayes-kommandoer for å kommunisere med modemet. De aller fleste modemer var nemlig Hayes-kompatible, som betød at de støttet et sett med kommandoer som Dennis Hayes utviklet til Hayes Smartmodem i 1981. Dette var et svært populært modem en periode, men det var ulidelig tregt – og andre modeller tok over etter hvert.
Vi skal gå grundigere igjennom maskinvaren en typisk BBS kjørte på på neste side »
Det fantes en drøss med Hayes-kommandoer, blant annet for å konfigurere modemene. Men for brukeren var det én kommando som stort sett ble brukt: ATDT – kommandoen for å ringe opp. For å ringe opp en BBS tastet du kommandoen ATDT etterfulgt av telefonnummeret. Men dette kunne skje automatisk hvis du valgte BBS-en fra en telefonliste i modemprogrammet – for de modemprogrammene som var såpass avanserte. De to første bokstavene, AT, betyr «attention» mens DT betyr «dial tone». Med denne kommandoen vil modemet sende pipetonene for hvert enkelt siffer i telefonnummeret ut på telefonlinjen – det vil si det samme som å slå inn telefonnummeret på en telefon. Modemet til BBS-en vil så svare på anropet, og så vil modemene starte en såkalt handshake for å finne ut blant annet hvilke hastigheter og protokoller begge modemene støtter. Hvis for eksempel modemet i den ene enden støttet hastigheter på 2400 bits i sekundet (bps) og det i den andre enden 14 400 bps må de to modemene bli «enige» om å overføre på den høyeste hastigheten begge modemene støtter før kommunikasjonen kan starte. I eksempelet er det 2400 bps.
Slik brukte man en BBS
Enkel maskinvare
De første BBS-ene benyttet gjerne modemer som kunne overføre med hastigheter på beskjedne 300 bps, men utover 80-tallet kom modemer på 1200 og 2400 bps, og på 90-tallet fikk vi modemer med hastigheter helt opp mot 14,4 kbps – 14 400 bps. Noen modemprodusenter gikk også enda høyere.
Som nevnt hadde hver bruker som ringte opp en BBS hver sin telefonlinje og hvert sitt modem på BBS-en. BBS-en undertegnede driftet hadde fire USRobotics 14.4-modemer koblet til én PC. Siden PC-ene normalt hadde bare én eller to serieporter, installerte vi tilleggskort som ga oss fire serieporter i hver PC. På hver PC installerte vi BBS-programvaren PCBoard , som var en kommersiell BBS-programvare fra Clark Development Corporation – et selskap som gikk konkurs i 1997. Det fantes også mange andre BBS-programmer, ett av de mest populære her i Norge var MBBS som var laget av Mike Robertson, som også drev BBS-en Mike's BBS. Men valget vårt falt altså på PCBoard på grunn av brukervennligheten. En del av BBS-ene hadde nemlig ganske kryptiske brukergrensesnitt.
PCBoard kunne håndtere flere serieporter, men hver instans av programmet kommuniserte kun med én serieport, ett modem og én bruker. For at hver PC skulle kunne håndtere fire brukere hver, måtte vi derfor bruke Quarterdeck DesqView, som var programvare som gjorde det mulig med fleroppgavekjøring (multitasking) i DOS – et operativsystem som egentlig ikke støttet dette. DesqView ble lansert kort tid før Microsoft lanserte den første versjonen av Windows, og kunne egentlig gjøre mye av det samme, men med et tekstbasert grensesnitt.
BBS-programvaren PCBoard ble altså startet opp fire ganger, i hvert sitt DOS-vindu i DesqView – og hver av disse kommuniserte med hver sin serieport i PC-en.
Alle PC-ene var koblet til et lite lokalnettverk med en server som kjørte Novell NetWare 3.12. På denne serveren lå mapper med fellesfiler, som alle PCBoard-PC-ene jobbet mot. Dermed kunne brukerne som ringte inn til BBS-en ha tilgang til de samme menyene, de samme filkatalogene med nedlastbar programvare og de samme diskusjonsforumene uansett hvilken PC de tilfeldigvis havnet på når de ringte BBS-en. BBS-er hadde gjerne et stort bibliotek med shareware-programmer – altså gratisprogrammer – som brukerne kunne laste ned. Det var også mulig å laste opp programvare.
Dette oppsettet var et ganske typisk oppsett for litt større BBS-er, og ligner mye på oppsettet til en annen norsk BBS, Infolink BBS. Denne BBS-en er nedlagt, som de fleste andre BBS-er, men selskapet driver videre og fokuserer i dag på drifting av IT-systemer for små og mellomstore bedrifter.
Her er oppsettet som ble brukt frem til BBS-en ble lagt ned i 1997:
| Type | Antall | Beskrivelse |
|---|---|---|
| Server | 1 | 486/50MHz, 32MB RAM, 730+1230+1230+2150+2150MB HD. Novell Netware 3.12. Buslogic EISA SCSI-kontroller. |
| Noder (1-10) | 10 | 386/SX, 5MB RAM, 52MB Harddisk |
| Noder (11-16) | 3 | 486/66MHz, 8MB RAM, 170MB Harddisk |
| Vedlikehold | 2 | 486/66MHz, 20MB RAM, 730MB Harddisk |
| Reserve | 1 | 486/33MHz, 8MB RAM, 170MB Harddisk |
| Reserve | 1 | 386/SX, 8MB RAM, 52MB Harddisk |
| Modem (node 1-4) | 4 | USRobotics Courier Dual Standard (300-14400bps) |
| Modem (node 5-16) | 12 | USRobotics Courier HST V.34 (300-33600bps) |
| Backup: | 1 | Tecmar DataVault 2.0GB DAT-streamer |
Kilde: Infolink
Mindre BBS-er hadde vanligvis ingen server, alt foregikk lokalt på disken til en PC på ett eller annet gutterom, kontor eller bøttekott. Siden det ofte var kun én linje inn til disse BBS-ene ble det regnet som høflig å vente til tider på døgnet med lite aktivitet om man skulle laste ned mange og store filer. Dermed oppholdt man ikke linjen for lenge for andre brukere.
De fleste BBS-ene hadde kun lovlig programvare, men det fantes også BBS-er som drev mer lyssky virksomhet og tilbød piratkopierte spill og annen programvare.
På begynnelsen av 90-tallet ble det satt i verk aksjoner mot flere BBS-er som skulle ha spredt kopibeskyttet programvare, og et titalls ungdommer datautstyret sitt inndratt, telefonforbindelsen stengt, samt at de ble anmeldt for å ha svindlet Televerket og misbrukt deres infrastruktur.
Slik brukte man en BBS
Når man hadde logget seg inn på en BBS fikk man opp en tekstbasert meny og så brukte man kommandoer for å utføre ulike operasjoner på BBS-en. Kommandoene kunne variere mellom ulike BBS-systemer, men typisk kunne du for eksempel taste J (join) for å delta i en konferanse (diskusjonstråd), F (file) for å få oversikt over filområdene og D (download) for å starte nedlasting av en fil. Filnedlasting skjedde typisk ved at man først gikk inn på filområdet til BBS-en, listet de tilgjengelige filene, og så tastet en kommando for å laste ned filen. Så måtte man taste filnavnet, og ofte også velge hva slags filoverføringsprotokoll man ville bruke. Her var det ofte masse valg man måtte ta stilling til, som for eksempel om man ville bruke protokollen Xmodem, Ymodem eller Zmodem. Sistnevnte var blant de mest populære, og var mer effektiv enn de to andre. For at det skulle fungere måtte både programvaren på BBS-en og modemprogrammet støtte en felles overføringsprotokoll.
Diskusjonsforumet var noe av det viktigste på en BBS, og de største BBS-ene kunne ha ganske mange brukere og aktive diskusjonstråder. Normalt hadde hver BBS sitt diskusjonsforum, og ringte du opp en annen BBS fikk du dermed ikke tilgang til diskusjonsforumet på den andre BBS-en. Men på 80-tallet kom tjenesten FidoNet, som var en tjeneste for utveksling av meldinger mellom BBS-er – både e-post og meldinger i diskusjonsfora. Typisk én gang i døgnet ble meldinger komprimert sammen i en fil, og BBS-en ville ringe opp andre noder i Fidonet-systemet og videreformidle meldingene og synkronisere alt sammen. I dag forventer vi kjapp responstid og å få svar nesten umiddelbart – men på 80-90-tallet var man strålende fornøyd med å få svar innen noen dager. I mange tilfeller kunne det ta en uke før en melding dukket opp på en BBS på den andre siden av jordkloden, og var det noen som svarte kunne det ta ytterligere en uke før svaret var synkronisert tilbake til din «lokale» BBS. Mellom BBS-er mer lokalt gikk det naturlig nok raskere – du kunne få svar allerede neste dag. Men noen lynrask «chat» kan man ikke akkurat kalle det.
"Du kunne få svar allerede neste dag"
Til slutt må vi også nevne at mange BBS-er også inneholdt spill som man kunne spille mens man var online. Disse ble kalt «door games» – eller «dører» – siden spillene var eksterne programmer som man startet opp via en «dør» ut av BBS-en. Det var snakk om enkle spill med enkel grafikk basert på tegn fra ASCII-tabellen – med en dæsj farger til.
Sysopen – sjefen over alle sjefer
Den som var ansvarlig for en BBS ble gjerne kalt sysop – System Operator. Sysopen hadde administratorrettigheter og var den som satte opp diskusjonsforumene og filområdene og sørget for at alt fungerte som det skulle. Å moderere diskusjonene var også sysopens oppgave.
Når du logget deg på en BBS kunne du i mange tilfeller kalle på sysopen og chatte med vedkommende. På større BBS-er ga gjerne sysopen adminrettigheter til andre personer, såkalte co-sysoper. Disse hadde typisk i oppgave å for eksempel moderere diskusjonsforumene (forummoderatorene ble også kalt sigops), legge inn ny shareware i filbiblioteket eller luke vekk piratkopiert programvare som brukere eventuelt hadde lagt over.
På midten av 90-tallet skrev mange norske aviser om hvordan BBS-er kunne være et eldorado for kriminelle, og i 1994 kunne avisene melde at det hadde blitt funnet grov barneporno på flere BBS-er. Professor i rettsinformatikk, Jon Bing, uttalte i Aftenposten den 26. juni 1994 at det burde innføres redaktøransvar for BBS-er. Men fra de som drev BBS-ene ble det hevdet at det ville være altfor tidkrevende å lese og kontrollere alle meldinger som kom inn, og at et redaktøransvar ville bety kroken på døren for BBS-ene. Det ble til og med fra politikerhold diskutert å innføre 18-årsgrense for BBS-er. Men verken aldersgrense eller redaktøransvar ble noensinne vedtatt.
– Jeg tror at BBS-er og lignende ting vil spille en begrenset rolle i fremtiden, fordi det er så mye irrelevant stoff der, sa Jon Bing til Aftenposten.
Han fikk rett i at BBS-ene ville spille en begrenset rolle i fremtiden – men ironisk nok var det et annet medium med enda mer irrelevant stoff som tok over: Weben.
Har du noen minner fra BBS-tiden du vil dele med leserne? Da vil vi gjerne høre fra deg i kommentarfeltet!
BBS-er kjørte på alle mulige datamaskiner, også denne: Commodore 64 – legenden som nektet å dø » (Ekstra)
