NostalgiPC-en gjennom 15 år

– To kjerner? Pøh, vi hadde to prosessorer

Her har du en liten gjennomgang av de siste 15 årene med hjemmedatamaskineri.

Kort til alt

Behovene blir større

Forskjellen på en PC fra i dag og en for femten år tilbake går naturligvis lenger enn lagringsplass og skjerm. Ser vi på grunnkomponentene – altså prosessor, minne og hovedkort – har det også skjedd en del siden 1998. Det synes bare ikke like godt.

Vi nevnte rimeligere minneteknologi på forrige side, og her har datamaskinens egen RAM vært en pådriver. Med unntak av stormaskiner og servere var ikke minnebehovet så stort på de første datamaskinene – de kjørte uansett kun ett program av gangen, og de var ikke akkurat spesielt kompliserte. I tillegg var programmerere i større grad klar over at minne var luksusvare, og således ikke sløste på det punktet.

Men behovet forandret seg naturligvis. I tillegg til mer komplekse operativsystemer, spill og programmer ble multitasking mer vanlig, og minnebehovet steg raskt. En typisk PC fra 1998 ville hatt 32 eller 64 megabyte minne, og derfra har minnemengden økt jevnt og trutt. Heldigvis har også prisene gått ned – 64 megabyte på den tiden gjorde vondt i lommeboka.

Bransjen hadde også en liten standardkrig ved årtusenskiftet, der teknologiselskapet Rambus og deres RDRAM gikk ut som den tapende part.

Integrert blir populært

Som du ser var det ikke så mange kontakter å skryte av... men desto mer plass til tilleggskort.Foto: Vegar Jansen, Hardware.no

Et annet punkt med datamaskinens innmat er hvordan det aller meste nå er integrert. Med prosessor, minne og hovedkort har du en tilnærmet komplett datamaskin. I de hine hårde dager kunne du ikke regne med å få alt på ett fat, i det minste ikke uten å betale i dyre dommer for det. Og siden prisnivået på datakomponenter var relativt høyt, virket det jo mest fornuftig å kunne «ta med seg» så mye som mulig av funksjonaliteten til den neste datamaskinen.

Så tilleggskort måtte til.

Nvidia Riva TNT (under) og Matrox G400. Førstnevnte har PCI-grensesnitt og gjør fremdeles tjeneste i hjemmeserveren.Foto: Vegar Jansen, Hardware.no

Grafikkort var naturligvis en nødvendiget. Dette er heller ikke uvanlig i dag, men er ikke nødvendig for en som ikke skal spille – de fleste moderne prosessorer har dette innebygd. Unnet du deg luksusen med (og hadde fysisk plass til) flere skjermer, måtte du også ha flere grafikkort. I det minste var det slik frem til årtusenskiftet, da kort som Matrox G400 kom på banen og kunne skilte med flere videoutganger.

Om de siste femten årene med skjermkortutvikling har vi lagd en egen artikkel.
Se den solide utviklingen her »

Sound Blaster AWE32, et ISA-lydkort med stiv pris og lengde på 33 cm.Foto: Vegar Jansen, Hardware.no

Spillinteressert? Da måtte du også ha lydkort, og det var bare én ting som telte: Creative Sound Blaster. Dette var å regne som standarden for lyd, og de fleste spill krevde derfor et «Sound Blaster-kompatibelt» lydkort. Her var det også andre aktører på banen, men kompatibilteten var det heller så som så med. De fleste valgte derfor å svelge unna og kjøpe de dyrere kortene fra Creative.

Akkurat som i dag var det altså spillindustrien som i stor grad dikterte maskinvarebehovene – og ikke minst presset frem nye og bedre komponenter.

Akkurat når det gjaldt lyd tok det heldigvis ikke mange årene før kombinasjonen av et moderne Windows og Intels nye AC´97-kodek sørget for bredere lydstøtte i spill, og ikke minst fikk integrert dette på hovedkortet uten at det kostet finskjorta.

Nettverkskort var også svært vanlig i 1998. Dette var tiden da nettverk gikk fra coaxialkabler – med all moroa det brakte med seg innen terminering – og over til TP (twisted pair)-kabler som vi kjenner i dag. Hva slags nettverkskort du skulle ha var altså avhengig av nettverket du hadde tenkt deg på, og å putte begge deler på et hovedkort var dårlig butikk.

Bla videre, det blir AMD vs. Intel >>>