Til hovedinnhold
NostalgiIomega Zip drive

Ble produsert i femti millioner eksemplarer

Men hvem husker vel Iomegas populære Zip-stasjon nå?

Vi lever i en tid og i en verden der digital lagring er rasende billig. En ekstern USB-harddisk på én terabyte koster deg ikke mer enn en drøy femhundrelapp, og ønsker du bare noen gigabyte i nettskyen får du dette helt uten kostnader fra drøssevis av tjenester. Har du veldig mye data og er villig til å betale, vil aktører som norske Jottacloud kunne hjelpe – her får du ubegrenset lagringsplass for 59 kroner i måneden.

Men billig og gratis lagring har vi ikke alltid hatt.

Går vi omtrent tjue år bakover i tid, er situasjonen en ganske annen. Lagringsplass er dyrt, og standarden ligger på vanlige 3,5-tommmers disketter med en typisk kapasitet på 1,44 MB.

Kostbare harddisker finnes jo, men de rommer ikke all verden. De er heller ikke særlig godt egnet til å overføre data mellom datamaskiner ettersom de gjerne krever intern montering.

En ny og spennende standard kalt USB har kommet på trappene, men det skal fremdeles ta noen år før den begynner å bli utbredt. CD-ROM finnes riktignok, men både brennere og brennbare plater er svinedyrt – og de kan dessuten ikke overskrives ennå.

For nettbasert overføring er det riktignok slik at internett er født, men selv her er utbredelsen ganske så laber. Uansett er det for tregt og for dyrt å bruke til å flytte større mengder data.

Som du forstår er det midtveis på 90-tallet ikke så mange muligheter for lagring. Og frem til nå har det heller ikke vært det aller mest viktige – lite prosesseringskraft har ført til at data stort sett har dreid seg om tekst og tørre kalkulasjoner, ikke høyoppløste bilder, kattevideoer og 3D-spill.

Tidlig ute

Det var likevel bedrifter og bransjer som hadde et stort behov for portabel lagringsplass, og naturlig nok fantes det også løsninger for de som var villige til å betale for det. Ett selskap som hadde vært tidlig på ballen når det kom til portable lagringsløsninger var det amerikanske selskapet Iomega.

Allerede i 1982 hadde Iomega lansert Bernoulli Box, en lagringsstasjon som brukte en slags disketter – riktignok disketter store som et A4-ark – men disketter likefullt. Kapasiteten var på hele 10 MB, noe som faktisk var ganske voldsomt på begynnelsen av 80-tallet.

Senere kom Bernoulli Box II, hvis disketter med lengde på 14 centimeter og tykkelse på 0,9 centimeter var betydelig mindre. Men det var fremdeles snakk om en nokså stor løsning, og den ganske stive prislappen gjorde at den uansett ikke appellerte til den gjengse datainteresserte.

Lavere pris, bedre portabilitet

Men midtveis på 90-tallet var Iomega klar med en annen løsning med et langt mer fengende navn: Zip drive. Denne brukte et lagringsmedium som kun var litt større enn en standard 3,5-tommers diskett, noe som gjorde dette til en håndgripelig og meget portabel løsning. Vel så viktig var prisen – både diskettene og stasjonen hadde en enklere design enn Bernoulli Box, noe som reduserte kostnadene.

De eksterne Zip-stasjonene hadde et lett gjenkjennelig utseende.Foto: Morn, Wikimedia Commons

Zip drive fikk like etterpå en storebror med det like stilige navnet Jaz drive. Disse diskettene hadde en kapasitet på en hel gigabyte, men med ti ganger kapasiteten til Zip, snakker vi også om en nærtil tidobling i pris. Altså ble dette snarere noe for bedrifter med spesielle behov. For privatpersoner var det Zip som passet best til lommebok og bruksområde.

I 1995 var det nemlig helt overkommelig å betale mer enn 2000 kroner for en Zip drive med én diskett inkludert – ganske andre takter enn i dag altså. Disse diskettene hadde en kapasitet på 100 MB – tilsvarende omtrent 70 vanlige disketter – og kostet rundt 200 kroner stykket.

Riktig produkt til rett tid

Hvorvidt det var flaks eller iskald beregning er vi ikke sikre på, men det er ingen tvil om at Zip drive er et godt eksempel på hvor viktig det er å være på riktig sted til rett tid – eller i hvertfall i riktig marked til rett tid.

I 1995 og over de neste par årene skjedde det nemlig en rekke ting som gjorde at datidens disketter på 1,44 MB på ingen måte holdt mål. Før dette hadde data for det meste handlet om kalkulasjoner og tekst, men nå begynte interessen å dreie seg også mot bilder og lyd – noe som tok adskillig mer plass.

Med Internett var det mang et modem fra U.S. Robotics som fant veien til norske stuer.Foto: Vegar Jansen, Hardware.no

Det er flere grunner til dette skiftet i hvordan datamaskinen ble brukt, og disse henger også til en viss grad sammen. I 1995 begynte nemlig det store Internettet å komme for fullt, godt hjulpet av teleselskapene som plutselig øynet noe helt nytt å tjene penger på og pushet råbillige modem ut på markedet.

Internettilgangen gikk nemlig over de vanlige telefonlinjene den gangen, og du betalte da vanlige tellerskritt for moroa – som gjerne gikk i 28,8 kbit per sekund.

Nå er det vel knapt noe som heter tellerskritt lenger heller, men de fleste av dere vet jo hva vi prater om likevel.

Raskere, rimeligere, enklere

Internett var dog til lite hjelp uten en datamaskin, men nå hadde heldigvis prisene nådd et punkt der selv mannen i gata kunne ta seg råd til en passe kjapp PC dersom han droppet sydenferien det året. Like viktig var det nok at Microsoft kom på banen med Windows 95, som gjorde PC-en til en til en langt mer visuell og personlig opplevelse enn tidligere.

Windows 95 har gjennom tidene fått mye pepper av diverse grunner, men det er heller ingen tvil om at det gjorde datamaskinen tilgjengelig for mennesker som på ingen måte hadde interesse av eller forståelse for å skrive kryptiske kommandoer i DOS. Og det er også disse menneskene som i større grad ønsket å bruke PC-en til underholdning fremfor tradisjonell databehandling.

Film var ikke aktuelt på den tiden – selv små klipp var for store i størrelse, så for jævlige ut og var for tunge til at prosessoren ville spille de av – men bilder var jo veldig interessant. På nettet florerte det derfor snart av bilder av alskens biler, for ikke å glemme pornografi for enhver smak. Det hjalp jo også at du nå kunne få en 17-tommers fargeskjerm til en forholdsvis anstendig pris.

MP3 på banen

For andre igjen var det revolusjonen på musikkfronten som var triggeren. Musikkfiler i god kvalitet hadde jo frem til da tatt altfor mye plass – du fikk kanskje plass til et par-tre album på en vanlig harddisk. Men midt på 90-tallet kom – til platebransjens store fortvilelse – nyvinningen MP3 med komprimering som kuttet plassbehovet til en tiendedel.

Alle disse bildene og all denne musikken måtte jo lagres et sted – nettet var for tregt til å strømme, og det kunne fort ta et minutt å hente ned et bilde i grei oppløsning. Da var det sløsing med både tid og penger å måtte hente ned serien av Helga fra Alpene hver gang du ville komme i jodlestemning.

Det var behov for portabel plass, og Iomega hadde løsningen.Foto: Vegar Jansen, Hardware.no

Problemet var at den vanlige disketten stadig bød på sine trauste 1,44 megabyte, og det hadde den gjort siden 1987. Spesielt for store bilder og MP3-filer på tre-fire megabyte var den ganske enkelt ikke praktisk.

Zip til redningen

Det var altså på denne tiden at Iomega kom seilende med sin Zip drive. En harddisk var strengt tatt rimeligere, men ikke like grei å hanskes med for en som ønsket å dra med seg filer fra ett sted til et annet. For de som var så heldige å jobbe eller studere et sted med fast nettforbindelse, var den relativt lille disketten en kjekk måte å transportere med seg nedlastede filer hjem.

Zip-disketten var bare litt større og tykkere enn en vanlig 3,5-tommers diskett, men rommet langt mer data.Foto: Vegar Jansen, Hardware.no

En Zip-diskett kunne også fint brukes til å utveksle data med likesinnede venner og kolleger, eller brukes til backup – noe som krevde langt mindre plass enn nå ettersom folk fremdeles fotograferte med filmbaserte kameraer.

Zip-stasjonen kom også med en rekke forskjellige grensesnitt. I dag ville den kommet som en ekstern USB, og det gjorde den da også etter hvert, men på denne tiden var ikke USB utbredt nok til at det holdt med dette. I tillegg hadde du versjoner som passet til intern IDE, parallellport, Firewire (IEEE 1394) og SCSI.

Ingen diskett-dödare

Men alt var ikke bare moro med Zip. Tross alt snakker vi om en proprietær løsning som aldri rakk å bli en skikkelig standard på linje med CD-ROM og vanlige disketter. Da ble det problematisk når du ønsket å dele eller motta data fra noen som belaget seg på noe annet. Og selv om du skulle ha dratt med deg selve stasjonen var det ikke så enkelt – det var i en tid med «plug and pray» så det var best å ha med seg riktige drivere.

Det tok heller ikke lang tid før Iomegas Zip drive fikk konkurranse fra flere hold. SuperDisk eller LS-120 kom på markedet et par år etter den første Zip-stasjonen. Denne hadde 120 MB kapasitet og var i tillegg kompatibel med vanlige 3,5-tommers disketter. Ironisk nok kom SuperDisks design fra et tidligere prosjekt hos Iomega selv.

Zip-logoen ble også oppdatert etter hvert.Foto: Vegar Jansen, Hardware.no

Men på denne tiden hadde Iomega Zip vært på banen såpass lenge og blitt populær nok til at SuperDisk aldri tok skikkelig av på samme måte som Zip hadde gjort.

Mer alvorlig var derfor konkurransen fra harddisker og CD-brennere, der prisene stadig gikk nedover ettersom vi nærmet oss år 2000. Men med sin proprietære løsning var Zip blitt en skikkelig melkeku for Iomega, som naturlig nok ikke ville ha andre inn på det lukrative beitet. De slapp en bakoverkompatibel versjon med 250 MB kapasitet i 1998. Dette hjalp nok litt, men ikke lenge.

Det var nå langt mer lønnsomt å lagre ting på harddisker, noe som ga en kort blomstringstid for systemer av harddiskskuffer – disse gjorde det langt enklere å ta med seg harddisken til skolen, arbeidsplassen eller en venn for å fylle den opp med innhold. Senere tok eksterne harddiskkabinetter over jobben fra skuffene.

Brennerne tar over

CD-RW, altså overskrivbare CD-er, kom også for fullt mot slutten av 90-tallet. Med en kapasitet på omtrent 700 megabyte hadde disse en fordel over Iomega Zip – i hvert fall straks prisen sank til et anstendig nivå. Det hjalp selvfølgelig også at vanlige optiske drev, altså CD-ROM, snart var å betrakte som standard på en vanlig PC. Proprietære Iomega Zip klarte aldri å oppnå en slik standardstatus.

Zip-stasjonene kunne etter hvert også ta disketter med 250 MB kapasitet, og klarte seg på strøm fra USB-porten.Foto: Vegar Jansen, Hardware.no

For Iomega snudde Zip-eventyret i 1999. De kom riktignok med en 750 MB Zip drive i 2002, men da hadde musikken forlengst stilnet og lyset minnet om et sparebluss i festlokalet. Nå var det CD- og DVD-brennere, eksterne harddisker og naturligvis USB-minnepinner som for alvor tok over jobben med filtransport og sikkerhetskopiering.

Likevel nådde Iomega og Zip en stor milepæl i 2003, da de kunne feire sin femti millionte Zip-stasjon.

Iomega må etterhvert ha sett hvilken vei det bar, for i 1999 kom de med sin første CD-RW-brenner. Men det kunne naturligvis ikke bøte stort på det sviktende salget av Zip- og Jaz-enheter. Hele utskiftingsprosessen ble nok også påskyndet av det småberyktede «Zip Click of Death» som rammet flere Zip-stasjoner på slutten av 90-tallet.

Problemet med klikkedød fikk PCWorld til å kåre Iomega Zip til det 15. verste teknologiproduktet gjennom tidene i 2006. På den annen side ble det tatt inn i varmen året etter, da det utmerket seg som det 23. beste teknologiproduktet gjennom tidene. Tiden leger tydeligvis alle sår.

Takk og farvel

Salget gikk rett vest etter toppåret 1999.

Inn i det nye årtusenet blir det likevel mer og mer klart at Iomegas fine Zip-dager for alvor er over. Med lavere inntjening synker også verdien på selskapet kraftig – fra en aksjekurs på rundt ett hundre dollar på det glade nittitallet, kravler den seg ned til kun to dollar midt på 2000-tallet.

Iomega forsøker febrilsk å finne en ny nisje å hevde seg i, men uten å være i nærheten av noe nytt som slår an like godt. I stedet ender de opp med å bli kjøpt opp av EMC Corporation i 2008, som videre inngår et samarbeid med Lenovo i 2013. Nå er navnet LenovoEMC, og fremdeles lager de Iomega-merkede produkter i form av eksterne harddisker og NAS-er.

Men noen diskettstasjon finnes ikke lenger i porteføljen.

Og Zip snapp snute, så var det dataeventyret ute.

Men helt begravet er likevel ikke Zip-stasjonen. Den er nemlig fremdeles i bruk av et fåtall musikere og datanerder med interesse for gammelt utstyr og programvare.

Klar for mer mimring?
PC-en gjennom 15 år >>>

Kilder: Bit-Tech | Wikipedia I | Wikipedia II | Wikipedia

Les også
Slik tok Intel-standarden rotta på Apple
Les også
Hvordan kan du lagre bildene dine i 100 år?
Les også
Prosessoren som var overklokkernes hellige gral
Les også
– To kjerner? Pøh, vi hadde to prosessorer
Les også
Se den utrolige utviklingen i PC-grafikk
Les også
Verdens eldste digitale datamaskin er gjenopplivet
annonse