Dødsdisken som lagde skikkelig hodepine for IBM
Deskstar 75GXP ble bedre kjent som «IBM Deathstar».
Spør du fem forskjellige dataentusiaster om hvilken produsent som lager de beste harddiskene, vil du trolig få flere forskjellige svar. Joda, rene tekniske spesifikasjoner og målinger vil kunne si noe om hvilke harddisker som rent objektivt er raskest. Men de aller viktigste egenskapene for en harddisk er nok snarere pålitelighet og holdbarhet, noe de fleste som har mistet data i et diskkrasj vil attestere på.
Produsenten som vil komme dårligst ut i en slik undersøkelse, vil da nesten alltid være den vedkommende har hatt negative erfaringer med i form av dårlige harddisker – og dette vil ikke nødvendigvis være samme produsent for forskjellige personer eller firmaer.
For av et utvalg harddisker vil det alltid være noen som tar en litt for tidlig kveld – uansett produsent – og som regel er det i stor grad snakk om uflaks. Men når det er sagt, har det også gjennom tidene vært noen spesielle tilfeller der visse harddiskserier har utmerket seg med spesielt dårlig kvalitet.
En av de mest berømte – eller kanskje snarere beryktede – eksemplene på dette er IBM Deskstar 75GXP.
En travel tid
I år 2000 var dataindustrien på full fart inn i framtiden. Dataproblemene som var fryktet under overgangen til et nytt årtusen viste seg å være overdrevet, og hadde i tillegg sørget for at det var pumpet inn en del kapital i det stadig voksende PC-markedet.
Med det meste innen IT i kraftig vekst, var det også et kappløp for å stadig ha de beste og mest ettertraktede produktene på markedet. Og i en tid hvor best omtrent var synonymt med raskest, ble det som i dag stadig tatt i bruk ny teknologi for å sikre enda kjappere komponenter.
Dette året kom IBM – selveste oppfinneren av harddisken – på banen med nettopp et slikt produkt: Deskstar 75GXP. Dette var en harddisk med flere nyvinninger, blant annet plater lagd av glass i stedet for de vanlige aluminiumsplatene – IBM hevdet glassplatene var mer stabile under høye hastigheter og tillot data å bli skrevet tettere på platen.
Det skulle bety høyere ytelse, og det var også et punkt der IBM leverte varene. Deskstar 75GXP bød på fra 15 og opp til imponerende 75 GB kapasitet og spant med en hastighet på 7200 RPM. Disken hadde 2 MB cache, Ultra ATA/100-grensesnitt og klarte en overføringshastighet på opptil 37 MB i sekundet.
På sin tid var dette den kjappeste (P)ATA-harddisken i gata, og fikk naturlig nok drøssevis av anbefalinger og utmerkelser fra alle de som testet og skrev om slikt – noe som på denne tiden hadde blitt til en god del.
Med gode testanmeldelser og mange anbefalinger var det mange med litt penger og behov som gikk til innkjøp av en eller flere slike harddisker, og i en periode var nok det meste også på stell hos IBM. Men det gikk nok ikke mange månedene før IT-giganten merket at noe ikke riktig var som det skulle med de nye harddiskene. De begynte nemlig å dø – og det i hopetall.
På kort tid gikk Deskstar 75GXP fra å være en drøm til å bli et mareritt, både for kundene og for IBM.
Holdt kjeft om problemene
Med stadig flere reklamasjoner på den nye harddiskserien, var det flere mulige veier å gå for IBM. Men noen resolutt tilbakekalling ble det ikke snakk om, selv om selskapet var fullt klar over at de hadde en råtten harddisk ute på markedet – i ettertid viste interne dokumenter at det var snakk om en feilrate som var ti ganger høyere enn tilsvarende konkurrerende harddisker.
I stedet gjorde IBM som store selskap gjerne gjorde før – de skalket lukene og håpet at stormen skulle blåse over av seg selv.
Ett grep som likevel ble gjort, var å gi ut en fastvareoppdatering. I tillegg til å fikse på noen S.M.A.R.T.-bakgrunnsprosesser, skulle denne forhindre at lese-/skrivehodet hang for lenge over det samme området på plata.
Dette høres ut som en nødfiks, og det var nok også det. Kunder rammet av problemer ble fortalt at det var snakk om enkelttilfeller og fikk sitt gamle, defekte eksemplar byttet ut med et nytt. For noen betydde dette mange og hyppige bytter. Og hadde det ikke vært for Internett, hadde kanskje også IBM sluppet unna med denne strategien.
Men i år 2000 hadde datainteresserte for lengst funnet ut av de globale diskusjonsmulighetene som lå i diskusjonsfora og -grupper. Hva mer, var det også en forståelse av at ingen virkelig var alene – uansett problem, var det alltid noen andre der ute som også slet med det samme.
Så når de første private bekymringsmeldingene begynte å dukke opp i ymse nettdiskusjoner, var responsen umiddelbar. Joda, det var flere som hadde opplevd trøbbel og diskdød med sine nye Deskstar 75GXP-enheter. Men samtidig var det naturligvis også mange som ikke hadde fått noen problemer med sine eksemplarer – i hvert fall ikke ennå – og IBM hadde dessuten på den tiden et rykte for å ha orden i sysakene når det kom til kvalitetskontroll.
Problemet med langtidstesting
I en ideell verden hadde IBM produsert flere tusen harddisker av typen Deskstar 75GXP og latt samtlige gå i noen år før de ble lagt ut på markedet – dette ville gitt en indikasjon på om de hadde satt sammen et dugelig produkt. Men tempoet i markedet tillater naturligvis ikke langtidstesting på denne måten.
Når en produsent i dag påberoper seg ti års garanti på minnekortet eller hevder at blekket skal holde på fargene i 200 år, er det jo ikke noe som faktisk har blitt testet ut i sanntid. Dette vil da være et litt usikkert punkt der forskjellige hurtig- og stresstester, samt erfaringer med enkeltkomponenter eller lignende teknologier, brukes til å gir et estimat på produktets levetid.
Så hvis vi snakker om et problem som kommer etter en viss tid, kan det være vanskelig å oppdage i tide. Dette var tydelig også tilfelle for Deskstar 75GXP, for den løpende diskusjonen på nettet bekreftet ryktene om denne diskens hang til plutselig død. Disken fikk på ett eller annet tidspunkt det treffende kallenavnet IBM Deathstar, og i 2001 var det ingen tvil om at 75GXP på ingen måte holdt kvaliteten IBM lovet og var kjent for.
Saksøkt for dårlige disker
Med mange flammende nettdiskusjoner rundt de stadige diskkrasjene, hadde den ellers så stødige IBM fått en alvorlig ripe i lakken. Og det ble ikke akkurat bedre da en av kundene deres gikk i bresjen for et gruppesøksmål mot IT-kjempen i oktober 2001.
"Contrary to IBM representations, the Deskstar 75GXP is defectively designed and/or manufactured such that it is not a reliable HDD and fails to function properly. When the defect manifests by the sudden occurrence of a loud clicking or scratching noise, the Deskstar 75GXP stops operating and 'crashes.' The result of the crash is the irreversible and permanent loss of data and software programs installed on the Deskstar", stod det å lese i søksmålet.
Med sin «Deathstar» hadde IBM altså klart å gjøre seg så upopulære at de ble saksøkt for å ha designet og/eller produsert et dårlig produkt.
IBM innrømmet naturligvis aldri skyld – det skulle tatt seg ut – men gikk i 2005 med på å utbetale 100 dollar i erstatning til amerikanere som hadde opplevd problemer med Deskstar 75GXP.
Glass og hoder til besvær?
Det har ikke kommet for en dag nøyaktig hva som gikk galt med Deskstar 75GXP, men med tanke på fastvareoppdateringen som både skulle fikse på bakgrunnsprosesser og hindre hodet i å sveve for lenge over samme sted, vitner om at det var flere ting som skurret på denne modellen.
Likevel er det som regel glassplatene som får skylden for de mange krasjede harddiskene. Teorien går på at magnetbelegget over tid løsnet fra glasset, og som vi vet skal det svært lite til før et diskhode blir ødelagt eller går nedi platene slik at enda flere partikler løsner.
Det ble dokumentert eksempler der glassplatene i krasjede 75GXP-disker omtrent var fri for magnetisk belegg.
Prosessen kan ha blitt fremskyndet av at IBM også hadde puttet en helt ny generasjon GMR-lese-/skrivehoder inn i 75GXP-serien, noe som kanskje kan forklare litt av grunnen til at de ønsket å variere hodets sveveposisjon i den nevnte fastvareoppdateringen.
Gav opp harddisker
Da IBM i 2005 gikk med på å betale en slant til alle med en trøblete 75GXP-disk, hadde de for lengst gått lei av hele sirkuset. Det er med god grunn det spekuleres i at Deathstar-flausen var årsaken til at harddiskdivisjonen ble solgt til Hitachi allerede i 2002, og da endte opp som en del av HGST (Hitachi Global Storage Technologies) i 2003. Interessant nok beholdt Hitachi det mildt sagt noe belastede Deskstar-navnet, og det er fremdeles i bruk den dag i dag.
Andre som valgte å ta grep i ettertid var noen av de som hadde anbefalt folk å kjøpe harddisken i første omgang. Cnet fjernet for eksempel sitt «Editor's Choice»-stempel og la til et notat som begrunnet dette med det overveldende antallet av lesere som hadde klaget på harddiskens pålitelighet.
Det er fremdeles vanskelig å spå livstiden på et nytt produkt, og selv i dag produseres det komponenter og datamaskiner med feil og mangler. Men det er ikke mange produsenter igjen – om enn noen – som velger å ikke gjøre noe med misfornøyde kunder. Deathstar-affæren viste for alvor hvor mye makt det ligger i hver enkelt sint forbruker når alle kan samles og høres gjennom Internett.
Bildene i artikkelen er brukt med tillatelse av Gough Lui.
God bruk av en død disk?
En gammel harddisk slår nye gnister >>>
Kilder: Wikipedia, Computerhistory.org, Ars Technica, The Tech Report, The Register
