NostalgiPlextors optiske eventyr

Den ubestridte CD-kongen

På 90-tallet lagde Plextor de heftigste optiske drevene du fikk tak i.

Hvis du kjøper en PC i dag, er det en god mulighet for at den ikke har et optisk drev – altså DVD-brenner.

Utfasingen av den gode, gamle CD-/DVD-spilleren og -brenneren begynte for alvor i 2008, da Apple kom på banen med sin MacBook Air. Nå, nesten syv år senere, er det ikke mange som savner muligheten til å snurre små plastplater i datamaskinen.

Ikke er det noen høylydte rop om mangelen på kaffekoppholder heller.

For det er jo slik at vi stadig sjeldnere finner bruk for optiske medier. Raskere nettlinjer betyr at ting enkelt og greit kan deles direkte via nettet, med god hjelp fra lagring i en eller flere nettskyer. Strømmetjenester gjør at vi ikke trenger å dra med oss plater med musikk eller film heller – sånt henter vi ved behov. Og skulle vi ikke ha nett, drar vi heller med oss en ekstern harddisk med masse innhold fremfor å måtte drasse med oss en bunke med plater.

Kaffekoppholder er ikke nødvendigvis standard på nyere PC-er.Foto: Rolf B. Wegner, Tek.no

For deg som helst holder deg til en stasjonær PC, stiller det seg litt annerledes. I de fleste kabinettene er det i det minste plass til et optisk drev, og enhetene koster ikke mange kronene – du får en helt kurant intern DVD-brenner til under tohundrelappen.

Men selv i den stasjonære sfære er det ikke noen automatikk i at man trenger et optisk drev. På noen mindre kabinetter er det ikke engang plass. Et stadig mer benyttet alternativ er å ha en en USB-basert ekstern stasjon som kan kobles til ved behov.

Plextor, selvfølgelig

Men slik har det naturligvis ikke alltid vært. På siste halvdel av 90-tallet ble en CD-ROM-leser – altså en ren leser for CD-plater med data – noe man etter hvert bare måtte ha. En slik kunne koste mer enn ti ganger så mye som det du må ut for en anstendig DVD-brenner i dag. Og aller, aller helst skulle merket være Plextor.

I dag er japanske Plextor kanskje mest kjent for sine SSD-er – i den grad de da i det hele tatt er kjent på våre lengdegrader. Men spoler du tiden bakover en 15 til 20 års tid, var dette et navn som klinget ekstra godt i alle datainteressertes ører.

Bakgrunnen for Plextors suksess ble dog ikke til på 90-tallet, men ble skapt to tiår tidligere, da Philips og Sony inngikk et samarbeid om en ny digital standard. Compact Disc, som nyvinningen het, var basert på LaserDisc-teknologien og ble ferdigstilt i 1979.

I 1993 kunne databrukere la seg lokke av 1x-lesere til «kun» 2995 kroner.Foto: Faksimile: Den Norske Hjemmedataklubben

Mens CD-platas audiofile egenskaper gjorde at den sakte men sikkert ble husvarm i løpet av 80-tallet, var det først på begynnelsen av 90-tallet at dataindustrien virkelig begynte å få øynene opp for formatet. Datidens harddisker hadde lav kapasitet og kostet mye, Internett eksisterte knapt og bransjen var på utkikk etter en bedre og rimeligere måte å distribuere data på.

CD-plata var dog ikke noe umiddelbart førstevalg. Selv om teknologien nå hadde noen år på rumpa, var den ikke spesielt moden. Utstyret som var i salg hadde lave lesehastigheter og høy pris. De første CD-leserne hadde en hastighet på 1x – altså rundt 150 kilobyte i sekundet – og krevde naturligvis kontrollerkort i tillegg.

Et annet problem var at de nymotens leserne naturligvis ikke kunne skrive til en CD-plate. Når dette ble kombinert med at det fremdeles var knapt med programvare og annet innhold som krevde så mye plass – de fleste dataspill kunne fremdeles stappes inn på et overkommelig antall disketter – var teknologien helt i det blå for de fleste vanlige nerder.

Produsentene som hadde satset investorpengene sine på CD-karusellen ga likevel ikke opp, og industrien så potensialet i en CD som rommet opp til 650 megabyte – mer plass enn det var på en typisk harddisk på den tiden. Men det ville kreve høyere hastigheter, og på dette punktet var Plextor langt frempå.

Iomegas Zip Drive konkurrerte til dels med CD-ROM.Foto: Vegar Jansen, Hardware.no

I 1994 slipper Plextor verdens første interne 4x CD-leser, men gjennomslaget i privatmarkedet lar likevel vente på seg. Det samme året kommer nemlig Iomegas Zip Drive på markedet, som både var raskere, rimeligere og ikke minst kunne skrives til.

Plasskrevende datautvikling

Frem til midten av 90-tallet var altså CD-ROM en relativt bedrøvelig affære, men nå er det mye som skjer på en gang. Internett. MP3-formatet. Prosessorer over 100 MHz. Bedre grafikk. Større spill. Et nytt moteord: «multimedia». Ren tekst og lavoppløste bilder er ut, nå skal det være musikk, animasjoner og filmsnutter.

Zip-diskettene var kanskje kjekkere ettersom de kunne skrives til, men kapasiteten var ikke på mer enn 100 megabyte. For distributørene av spill, programvare og multimedia-innhold var da CD-plata et langt mer praktisk og økonomisk alternativ.

Plextor PlexWriter 8/2/20 - hastighet på 8x skriv, 2x overskiv og 20x les.Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Nå ble det for alvor et behov for gode CD-lesere.

Hos Plextor får de opp dampen på teknologien. I 1995 slipper de en CD-leser med 6x hastighet, og allerede året etter har de doblet hastigheten til 12x. Samtidig holder de stålkontroll med både utviklingen og produksjonen, og satser hardt på kvalitet.

At mange mer eller mindre seriøse aktører nå kaster seg på CD-ROM-bølgen hjelper Plextor på den måten at det plutselig er en del optiske drev av tvilsom kvalitet i butikkhyllene. Folk som da ønsker seg et produkt de kan stole på, går gjerne for de dyrere, men også mer robuste modellene fra Plextor.

Fra Plextor fikk du dessuten med solide programvareverktøy som ga god kontroll over maskinvaren.

Omtrent på denne tiden begynner også de første CD-brennerne å finne veien til privatmarkedet. Som med CD-leseren går det sakte til å begynne med – igjen snakker vi om 1x og 2x. Videre er brennerne styggdyre, brenneprogramvare nesten ikke-eksisterende og en CD-R-plate koster godt over hundrelappen.

For noen var likevel CD-brenneren et selvsagt kjøp. Systemer for kopibeskyttelse fantes knapt på den tiden, så med en god brenner var det en smal sak å kopiere det man ville av CD-er med musikk, spill, programvare eller multimedieinnhold.

SCSI måtte til

Med CD-brennerens spede start gjorde også SCSI-grensesnittet sitt inntog på det vanlige PC-markedet. SCSI – som står for Small Computer System Interface og uttales «skøssi» – er et alternativ til vårt SATA-grensesnitt eller datidens PATA (IDE)-grensesnitt.

Den gamle 50-pins SCSI-kontakten tok litt plass.Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Dengang var det nemlig i hovedsak prosessoren som var ansvarlig for at CD-brenneren fikk en jevn datastrøm – noe den trengte for å kunne holde skrivingen gående kontinuerlig fra start til slutt.

Ble det brudd eller forsinkelser i strømmen, kunne brenneren ta fra en liten intern buffer, men den holdt ikke mange sekundene. Slapp den opp for data, resulterte dette i «buffer underrun» og en feilbrent plate. Og slike feilbrenninger var kostbare med tanke på at en CD-R-plate fort kostet en hundrings.

Når en brenning ble satt i gang, var det derfor viktig at prosessoren og harddisken kun hadde én oppgave å ta seg av den neste halvtimen eller slikt, nemlig å servere data til CD-brenneren.

Da var det langt greiere med SCSI. Her ble belastningen i stor grad flyttet fra datamaskinens prosessor til de forskjellige SCSI-enhetene, som bedre kunne kommunisere direkte. For de som ønsket seg stabilitet og tryggere brenneopplevelser, ble derfor SCSI-brennere å betrakte som det man skulle ha.

Noen år senere forandret dette seg helt, når det kom på plass Burn-Proof og andre teknologier som gjorde «buffer underrun»-feilbrenninger til en saga blott.

Legende i sin egen tid

Mot slutten av 90-tallet var Plextor den aller største stjerna på himmelen når det kom til CD- og den gryende DVD-teknologien. Visse modeller var nærmest å betrakte som legendariske i sin egen tid, deriblant PX-W8220Ti (PlexWriter 8/2/20), som selv på bruktmarkedet gikk for ganske så høye priser. Den riktige utgaven av denne modellen kunne brukes til å kopiere CD-er med en av de vanskeligere kopibeskyttelsene som etter hvert dukket opp.

Bedre enn dette kunne det knapt bli.Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Plextors høye status kan vi videre se på ikoniske UltraPlex 40max (PX-40TSi). I 1999 kunne våre venner i DinSide Data skryte av UltraPlex' kvaliteter og hurtighet, og dette var en CD-leser som var ettertraktet til godt innpå 2000-tallet.

Selv i dag – mens du får en splitter ny intern DVD-brenner for et par hundrelapper i nettbutikkene – blir UltraPlex 40max fremdeles omsatt på eBay og andre bruktmarkeder.

Billig blir godt nok

Fram til årtusenskiftet var det Plextor som var kongen på CD-stabelen, som typisk nok er ville det ikke vare. Etter hvert som prisen på teknologi synker, blir de gode enhetene rimelige nok til å presse ut de virkelig råtne eplene fra markedet. For at dyrere premium-enheter da skal ha livets rett, må de være tilsvarende bedre.

Med stadig flere anstendige konkurrenter, viste det seg snart problematisk for Plextor å rettferdiggjøre den ekstra høye prislappen for sine produkter. Av og til var de riktignok først ute med en enda raskere DVD-brenner, men i hovedsak snakket vi om mindre forskjeller i ytelse og store forskjeller i pris.

Plextor hadde riktignok et meget godt rykte å sveve på, men tidligere obskure merker som Lite-On gjorde det vel så godt eller bedre i tester. Etter hvert ble det også satt spørsmålstegn ved den velkjente Plextor-kvaliteten – og snart var utviklingen uansett kommet til et punkt der det kanskje ikke var så nøye lenger.

Alt var vakrere før: «Slot-in» Pioneer DVD-leser.Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Moderne spill lot seg jo ikke kopiere uten videre, ei heller film, og hvis vi skulle frakte filer fra ett sted til et annet var det jo like greit å bruke en minnepinne eller ekstern harddisk.

Undertegnedes siste Plextor var PX-716A, som tidlig i 2005 kostet 1100 kroner. Etter at både denne og en identisk erstatningsenhet parkerte plateskuffen for godt uten noen åpenbart gode grunner, ble det i stedet kjøpt inn en langt rimeligere konkurrerende modell som gjorde en bedre jobb.

Og siden har det strengt tatt ikke vært behov for noen spesielt fjong brenner.

Nå for tiden er det kanskje SSD-er som er greia. Men for oss som begynner å dra litt på åra, er det nok de stødige optiske drevene fra rundt årtusenskiftet vi forbinder med Plextor.

Litt mer historie:
Femti år med mus >>>

Kilder: Plextor | Wikipedia I | Wikipedia II | The New York Times

Les også
90-tallsprogrammene som forsvant
Les også
Denne SSD-en er ekstremt kjapp
Les også
Pekeredskapet som ikke lar seg danke ut
Les også
Ble produsert i femti millioner eksemplarer
Les også
Den frekke manøveren som vant 1 GHz-kappløpet
Les også
Prosessoren som var overklokkernes hellige gral
Les også
Hvor mange kaffekopper tror du den bærer?
Les også
– To kjerner? Pøh, vi hadde to prosessorer
Les også
Se den utrolige utviklingen i PC-grafikk
annonse