Kommentar

Fra amatør til fanatiker

De første kjøpene, nytt hus

For leseren som har prøvd seg på fotografering med teleobjektiver over en viss brennvidde kommer det ikke som noe sjokk at lysforhold og ISO-verdier utkjemper en evig kamp. Og jeg hadde lest om noe som heter IS på Canon-språket. O fryd! Denne sorte magien skulle hjelpe mot kaffenerver, kuldegys og andre rystende forhold som en fotograf utsettes for av elementene. Snake oil, anyone?

Mitt første rødringsglass ble solgt etter en tid til fordel for et realt all-round objektiv. EF 24-105 f/4 L IS USM. Jo flere bokstaver og forkortelser, jo bedre bilder! Nåja...

Bevæpnet med IS og USM var jeg klar for blinkskudd etter blinkskudd. Det opprinnelige objektivet, som for øvrig var en god representant for begrepet "plastic fantastic", ble pensjonert. Good riddance! For én ting skal være veldig klart: Canon sin L-serie betyr kvalitet! Ikke noe slark, presis fokusering, skarphet av en annen verden... Og et godt tips er jo å investere i godt glass. Glass, ikke objektiver eller (grøss) linser. For en ekte entusiast snakker om glass. Fagspråket må sitte om du skal bli tatt seriøst, må vite!

24-105, ja. Ikke spesielt mye vidvinkel på et 1.6-crop hus. For de uinnvidde betyr det at brennvidden må ganges opp med 1,6 for å få reell brennvidde sammenlignet med 35mm -formatet (de gamle filmbaserte dinosaurene). Og dermed kom neste stykke glass i hus. Canon sin berømte 17-40 f/4 L USM.

O herlighet! Landskapsbildene mine fikk plutselig en helt annen dimensjon! Bildene ble kjempebra, og som ren bonus kunne jeg slå meg på brystkassa med hele to rødrings-glass! Nå var jeg kommet i samme gruppe som de andre gutta vi av og til ser på pressekonferanser. Skal du ta proffe bilder, må den røde ringen være i front. Basta!

Men så er det jo nokså tungvindt å bytte glass på huset, for ikke å snakke om risikoen for å få støv inn i det aller helligste. Nei, jeg snakker ikke om utskiftning av punkterte Husmor-vinduer. Jeg snakker om behovet for mer utstyr, slik at jeg kunne slippe å skifte glass så mye. Latskap? Nei, en dyd av nødvendighet må vite!

Det nye huset

Det var på tide med et nytt hus. Og ettersom jeg ikke kunne akseptere å være i konsument-ligaen lengre, var det på tide å ta steget opp en divisjon. Jeg ble en "prosumer", og en EOS 30D med batterigrep ble kjøpt inn som 30-års -gave fra meg til meg. Det passet forresten kjempefint - er man 30 år, må man ha 30D. Matematikken stemte perfekt!

Nå følte jeg meg skikkelig badass! Steget fra kompaktkameraet som klarte et bilde på to sekunder om planetene stod i riktig forhold til hverandre, til hele tre bilder i sekundet på min deilige 400D (spesifikasjonene sier 3,5 bilder i sekundet, men jeg klarte aldri å ta det siste halve bildet...) var enorm. Men komplett og fullstendig satt i skyggen av de 5 FPS som 30D leverte (igjen, for de uinnvidde: kameraet tar fem bilder i sekundet)! Nå ville jeg ikke gå glipp av noe som helst; med en slik mitraljøse var jeg klar for målfoto og avgjøring av hvem som kom først i mål i sekkeløpet på 17. mai! Dessuten slapp jeg å skifte glass på huset. Og vi skal jo ikke glemme at jeg nå skilte meg klart og tydelig ut fra noobsene - jeg hadde nemlig to kameraer med batterigrep og USM hengende rundt nakken!

Batterigrep, folkens! Kan ikke ta deg seriøst om du ikke har noe slikt på kameraet. Du må jo kunne ta minimum 400 bilder mellom hver opplading, og det er umulig å ta helfigur-portretter uten. Avtrekker'n skal trykkes ned, ikke til siden. Ett usselt batteri er jo også en ren risikosport når tante Anna feirer 80 år; tenk om batteriet er tomt når jubilanten skal slukke lysene på kaka? Digresjon: slike øyeblikk kan enten fanges med kort lukkertid for å fryse pulveret fra pulverapparatet i lufta, eller med lang lukkertid for å få "flowing water" -effekt. Så vet du det.

Som sagt, som lykkelig profesjonell amatør entusiast, bevæpnet med høy FPS, IS og USM - og to SLR rundt halsen - så framtiden lys ut. Lys. Jeg mangler blits, og den innebygde blitsen på kameraene rekker ikke over bøttene foran på glasset (jeg snakker altså om solblanderen, som på fagspråket kalles motlysblender) - noe som resulterte i at tante Anna sin 80-årsdag blir preget av en truende skygge som sniker seg inn fra bunnen av alle bildene. Fram med Visa-kortet!