– Hvorfor får Microsoft til det uendelig komplekse, men ikke det enkle?
Et hjertesukk om gamle teknologier som har blitt vanskeligere å bruke.
Microsoft! Jeg har en liten høne å plukke med dere.
Selskapet er for oss forbrukere primært to ting: Windows og Office. Mange av dere vil nok ønske å legge til både XBox, Surface og Lumia, og det er greit det også. Men historisk har de to stykkene programvare vært selskapets største produkter, og er det fortsatt.
Jeg har alltid brukt Windows. Jeg har eksperimentert meg ut i stry med Linux-distroer, og jeg klarer meg saktens greit i OS X også, selv om jeg foretrekker omgivelsene jeg kjenner best. Jeg prøver å aldri bli «fanboy» av noe spesielt produkt eller produsenter. Etter å ha gradvis avlivet to PC-er henholdsvis fra Dell og HP, fant jeg ut at jeg måtte ha noe som tålte å reise. Så etter å ha sett mine kollegers reisevante Macer se kliss nye ut, falt valget på en MacBook Pro for et par år siden. Den kjører Windows mesteparten av tiden.
Jeg liker det slik. Selv om jeg i havet av lysende epler føler øyne i ryggen hver gang jeg besøker en Apple-lansering. Om ikke annet er jeg i hvert fall en slags underholdning. Vær så god.
Produktene alle vil kopiere
Og her er det en liten parallell jeg vil følge. Apples iPhone ble et produkt alle måtte kopiere. Jeg bruker termen løst. Jeg har også vitset om fruktselskapets mange merksnodige patenter og rettslige seire med svært vage beskrivelser av hva en telefon er. Vi snakker ikke nødvendigvis om blåkopier. Å bli kopiert, innenfor rimelighetens grenser, handler jo som regel om beundring for vel utført arbeid. Og en god del om inntjening og markedsmekanismer.
For Apple har iPod, iPhone og, kort tid etter lanseringen av den første telefonen, App Store blitt en enorm del av grunnen til at selskapet kan fnise hele veien til banken. Det er berettiget fnising, for det er gode, om enn svindyre, produkter.
Men Apple er ikke alene lenger. Endelig er det Microsoft som blir kopiert. Surface-nettbrettene forvirret først kjøperne med to Windows-versjoner som for de fleste praktiske formål kun var kosmetisk like. Men så handlet alt om Surface Pro. Absolutt alt. I så stor grad at Pro nå er navnet alle strør rundt seg.
Samsung har nå en Surface-konkurrent, og det har Huawei også. Den største hattefjæren er kanskje at Apple har det også, om enn på sin smått særegne måte med iOS som operativsystem.
Friskere giv enn på årevis, men ...
Nå føles det til tider som om Microsoft har fått en ny giv. Da selskapet lanserte AR-brillene HoloLens samtidig med nyeste utgave av Windows i fjor var overskriften hos The Verge følgende; «Microsoft is ready to be loved again». Den trenger neppe noen oversettelse.
Når Microsoft nå føles friskere og mer i vinden enn på lenge, er det litt merkelig at e-postleseren Outlook stadig føles som å kle på seg en Cinet-PC fra 1993. Eller, med flommen av informasjon som flyr forbi på nettopp e-post i dag, føles det verre enn som så. Men å si at det er som å kle på seg en Tiki 100 er kanskje i overkant. Hver gang jeg blir irritert og sutrer over dette, får jeg vennlige påminnelser fra mennesker som hevder å fortsatt bruke Lotus. Digresjoner.
Det som irriterer meg er at et selskap som får til å lage fine operativsystem ikke får til å lage en god e-postklient. Søkefunksjonaliteten. Designen. De mange bugsene og at det nå er Windows som tar seg av å korrigere språket mitt på tvers av applikasjonene jeg kjører. Irriterende alt sammen.
Hvor er den #$%#$% e-posten?
La meg starte med mitt største hatobjekt; jeg kan søke etter en e-post jeg fikk samme dag. Jeg kan til og med se den i listen i vinduet mitt. Hvis jeg sirlig taster inn bokstav for bokstav fra emnefeltet til e-posten jeg ser på og trykker søk finner den ofte ingen verdens ting. Meldingen jeg akkurat så på blir erstattet av en tom resultatliste. Eller gærne resultater.
Det skjer ikke alltid, men det skjer ofte på verst tenkelige tidspunkt. Hvorfor det skjer? Ikke godt å si. Hvorfor enkelte føler de får mer utbytte av den enn andre vet jeg heller ikke. Her på kontoret har vi begge leire representert. Resultatet er uansett at e-post som det er viktig å finne frem til på et øyeblikk, og der sikkerhet ikke er så fryktelig viktig, videresendes til Gmail-postkassen min. Jeg har slett ikke tid til å krangle med Exchange når jeg skal finne frem reservasjonsnummeret før jeg stikker til flyplassen om morgenen.
Gmail-innboksen min kan tross alt trylle frem ti år gamle meldinger basert på bare en vag anelse om hva e-posten inneholdt. Det er himmelvid forskjell på de to søkeløsningene.
Innstillingsmenyene i Outlook 2016 er fortsatt av nittitallstypen. Den typen man helst skal være rakettforsker for å beherske i sin helhet. Jeg kan mye av det jeg trenger, men når jeg støter på noe nytt må det ofte søkes opp på nettet.
Kanskje ligger forklaringen et sted inni her når noe ikke virker? Det er godt mulig. Kanskje til og med sannsynlig. Men i så fall hvor?
Litt bedre e-post på nett, men ...
I Outlook på nett er det marginalt bedre. Jeg finner oftere det jeg leter etter der, og bruker derfor web-klienten mest. Men også her er det opptil flere ulike innstillingsmenyer, med forskjellig design. Jeg kan jakte på en innstilling i én meny, bare for å finne ut at den menyen tok meg så langt vekk fra utgangspunktet at jeg må klikke meg tilbake via bokmerket mitt. Tilbakeknappen? Vi er for lengst ute av tilbakeknappens revir. Dette er flaggermusland.
I tillegg er det titt og ofte løsningen bugger seg. Hvis jeg trenger å gjøre noe annet i selve klienten mens jeg allerede har en påbegynt melding i redigeringsverktøyet er det heldigvis enkelt å poppe ut meldingen i et separat vindu. Men det er ikke alltid så veldig enkelt å sende den når den ferdig. Hvor i huleste ble egentlig funksjonsknappene av på veien?
Nå er Office 365 relativt nytt, og det vises tydelig at Microsoft jobber med tjenesten. Forhåpentligvis er det bedring i vente. Men igjen. Jeg klarer fortsatt å finne ti år gammel e-post i Gmail-innboksen min. Den er rundt tolv år gammel. Dere kommer sent til festen, Microsoft.
To gode produkter ble til ett dårlig
Og hvorfor, flere år etter oppkjøpet, er fortsatt kontaktlisten min i Skype stappfull av doble kontakter? Skulle ikke disse kobles sammen og ordnes automagisk? Og hvorfor bråker mobilen min hver gang det kommer en beskjed, når beskjeden ofte ikke blir synlig på lang tid når jeg åpner appen? Joda, avhengig av plattform finnes det begrensninger som gjør at push-meldinger kommer gjennom på øyeblikket, mens selve appen må bruke litt tid på å koble seg opp. Men det føles likevel bakvendt.
Forkortelsen er IM, eller «instant messaging», altså øyeblikkelige beskjeder, eller lynmeldinger som er den litt mer velklingende og etablerte sjargongen. Det er ingenting som føles særlig øyeblikkelig ved å vente på en beskjed du ble varslet om og fikk se en liten forhåndsvisning av for ett minutt siden.
Kjører jeg Skype i Windows skal operativsystemet blande seg inn med tidvis uønsket korrektur. Sentralisert korrektur er vel og bra, men sentralisert korrektur det er knotete å finne frem til innstillingene for vet jeg ikke om jeg liker.
Koblingene mot Skype for Business, tidligere Lync, er også vanskelige å forstå seg på. Jeg har opplevd å ha nye kontakter i listen min ved ymse anledninger. Hvor kom du fra? Hvem er du? Åja, det var deg jeg svarte på en e-post fra i går. Ikke egentlig plagsomt, men hva slags tryllestav som styrer at dette har skjedd av og til er det ikke godt å bli klok på.
Og hvorfor starter hele klienten automatisk opp med en oversikt over nylige samtaler i stedet for en oversikt over kontaktene mine? Det er helt greit for meg at den prioriterer kontaktene basert på nylige samtaler, men vinduet som åpner seg viser bare kontaktene jeg har vekslet ord med nylig. Kontaktlisten er et annet sted. Ønsker jeg å stenge ned hele applikasjonen må jeg faktisk logge ut. I hvert fall hvis jeg skal følge Microsofts regler.
Heldigvis finnes fortsatt oppgavebehandleren der Skype kan avlives på en human måte. Spesielt når jeg kommer hjem fra jobb, og alle dagens samtaler som jeg for lengst har sett og deltatt i blinker som besatt på skjermen hjemme også.
Det burde jo være så enkelt
E-post og lynmeldinger. De er grunnleggende deler av vår teknohverdag, og begge teknologiene var noen av de første som dukket opp da det som skulle bli Internett ble forløst noen dager før Kristi fødsel.
De er ikke bare grunnleggende i vår hverdag. De er i det hele tatt ganske grunnleggende teknologier. E-post går i stor grad ukryptert og som ren tekst mellom ulike servere. Noen av protokollene som brukes er så enkle at det nesten er lettere å finne ut hvordan man sender en tullemelding fra kollegens adresse, såkalt adressespoofing, enn det er å ta eksamen i Outlooks innstillingsmeny.
Lynmeldinger? Vel, det er ikke rare greiene som utveksles. Og IRC-protokollen, såvel som mange andre og langt tidligere løsninger, har gjennom mange år bevist at dette ikke er så vanskelig å få til. Også her har det historisk ofte handlet om utveksling av ren tekst, uten store mengder kode rundt.
Begge typer tjenester var enklere å bruke før, men Googles Gmail og Facebooks Messenger beviser at dette ikke trenger å være så vanskelig. Selv ikke i 2016.
Så hvorfor var Skype og MSN Messenger hver for seg enklere produkter å bruke enn sluttresultatet? Og hvorfor føles det som om tiden har stått stille gjennom mange år i Outlook?
Microsoft lager jo knallgode produkter også
Det er enkelt å være glad på Microsofts vegne i 2016. Til tross for hestekurer og oppsigelser de siste årene, ser skuta endelig ut til å ha ikke bare én vinner, men opptil flere. Likevel er det de enkleste tjenestene som ender opp i produkter som er vanskelige å bruke. Hva kommer det av? Vi snakker jo om samme selskap har laget Windows 10, et gigantisk operativsystem der kodelinjene telles i dullioner. Et operativsystem som attpåtil i de fleste henseende er kjempefint å bruke.
Når Microsoft får til de virkelig store løftene, men ikke de små, da kryper irritasjonen frem. Det føles litt som et gigantverft som får til å lage et feiende flott hangarskip, men bommer grovt når de skal sette sammen en liten hylle fra IKEA. Så, Microsoft. Jeg bjeffer fordi det er det grunnleggende dere av og til ikke får til, når jeg vet dere kan bygge «skip».
