– Uber kan ikke komme fort nok til Norge
I fødebyen San Francisco er taxitjenesten rett og slett fantastisk å bruke.
I fjor høst ble taxitjenesten Uber lansert i Oslo, som første by i Norge. For første gang på veldig lenge ble det gjennomregulerte og dyre taximarkedet i hovedstaden utsatt for det som forhåpentligvis ville bli konkurranse, og kanskje viktigst et solid innovasjonspress.
Men taxinæringa hylte, og som i flere andre byer gjalt det å påpeke hvor ulovlig denne tjenesten var, fremfor å se på hvor smidig og brukervennlig den er for kundene. Og ikke minst hvor effektiv den er for både sjåførene og samfunnet.
I forrige uke var jeg i San Francisco, Ubers fødeby og stedet der Uber allerede er mange ganger større enn den tradisjonelle taxinæringen. Jeg fikk oppleve og se Uber på sitt beste, og dro hjem til norsk taxinæring. Kontrasten var betydelig.
Traust Norges-start?
På rekordtid har Uber klart å bli et gigantisk, verdensomspennende taxiselskap. Og de eier ikke en eneste bil; Uber er bare en app.
En app som får flerfoldige milliarder kroner kastet etter seg av investorer med blinkende øyne. Sånt står det respekt av.
Men i Norge går det foreløpig litt trått, har jeg en solid mistanke om. Har jeg flaks klarer jeg å se én UberBlack-bil innenfor rekkevidde i appen, og en lørdagskveld dukker det opp to UberPop-biler innenfor Ring 2.
Og det er midt i Oslo Sentrum eller populære Grünerløkka, områder det ville vært mange biler tilgjengelig i om Uber hadde fått noe omsetningsvolum å snakke om.
For all del: Black skal være en limousin-tjeneste, og Pop er visstnok bare et testprosjekt. Men i praksis er begge to en taxi, og de representerer det tilbudet Uber har hatt her siden lanseringen i fjor.
Jeg spurte Uber om hvordan satsningen deres går i Norge, hvor mange biler de har tilgjengelig og hvor mange turer disse bilene tar. Svaret var at de selv naturlig nok er veldig fornøyd med hvordan det går her i hovedstaden. Selskapet ønsker ikke fortelle hvor mange biler de har tilgjengelig, da det tallet nødvendigvis ikke representerer antallet biler på veien, men når en bil er tilgjengelig skal det visstnok i snitt ta 4,6 minutter før den er hos deg – og antallet Uber-turer i måneden ligger i «tusentallet».
En utfordrer gjør vondt
Selv er jeg ikke helt overbevist om at det går toppers for Uber i Norge foreløpig, og kritikerne har kanskje enkelte poenger jeg kan klare å se. Tjenester som Uber kan i prinsippet ende opp som et kaos av ukjente sjåfører uten hverken kunnskap om kjøremønster i byen, eller en sjåfør som er direkte kriminell.
Uber har jo selvsagt mekanismer på plass som skal sikre at du møter en jovial sjåfør; or eksempel gjennom karakteren hver passasjer må gi sjåføren etter reisen, som du får se før du velger akkurat den sjåføren, og ikke minst det faktum at sjåførene faktisk er registrert – hos Uber, ikke myndighetene.
All verdens bakgrunnssjekker og sertifisering er tross alt ingen garanti for at sjåføren er hverken hyggelig eller god på lokalgeografi.
Men uansett hva kritikerne sier, så kommer man ikke unna det faktumet at Uber innoverer på et høyt plan, noe den tradisjonelle taxinæringen ikke akkurat kan skryte stort av. Da sliter jeg litt med å kjøpe fordommene.
For som Håvard Bungum skriver; det er interessant å se hvordan taxinæringen har satt seg selv i en posisjon der det sannsynligvis bare er gamle lover og forskrifter som kan sette en stopper for utfordrernes suksess.
OsloTaxi har riktig nok laget seg en app, men det eneste den egentlig gjør er å sørge for at selve bestillingsprosessen er litt smidigere. Den gjør ingenting med de underliggende mekanismene i næringen.
Veldig enkelt
Selv har jeg kollegaer som har brukt Uber mye mer enn meg, og som en av dem sa; I USA er det jo faktisk det eneste som i det hele tatt duger.
Selv ble jeg satt ut av hvor enkelt det var da jeg testet det for første gang forrige uke. Du starter appen og får umiddelbart beskjed om hvor mange minutter du må vente på neste ledige bil, typisk ett til to minutter utenfor rushtiden. Med et trykk er bilen bestilt, og du kan følge med på kartet akkurat hvor den er til enhver tid – samtidig som du får informasjon om hvem som skal kjøre deg, og hvilken bil du skal se etter.
Så går du inn i bilen, tar turen, og går ut. Du trenger ikke å betale, for det fikser appen automagisk. Og i innboksen din får du en fyldig kvittering som viser deg akkurat hvor du kjørte, når du kjørte og med hvem du kjørte. Var det trøbbel underveis finner du også en knapp som lar deg klage.
På det meste ventet jeg tre minutter på en bil. På det minste fem sekunder. Sjåførene sa de fikk meg som passasjer mer eller mindre umiddelbart. Og utenom at jeg ble tatt fra A til B, var det fint lite med denne prosessen som minte meg om tradisjonell taxi.
Kan ikke komme fort nok
For en tradisjonell taxi har mye tid på tomgang, kjører få turer og tar høyt betalt. Se på den andre ekstreme enden av transportsektoren, flyselskapene. De vet at et fly som står parkert ved gate ikke er noe annet enn tapte penger for både selskapet og passasjeren. Flyet må holde seg i lufta for at grunkene skal renne inn hos selskapet, og gi passasjerene en billigere billett.
Og lenger frem i horisonten ligger det en megatrend, av typen der du egentlig aldri eier egen bil.
I mellomtiden føler jeg at Uber, eller Lyft for den saks skyld, ikke kan komme fort nok til Norge i skikkelig skala. Ikke nødvendigvis for selskapet sin skyld, men for tjenesten de gir meg.
Jeg gir deng i om det heter Uber, Lyft, Norgestaxi eller Oslotaxi, så lenge produktet er godt, effektivt og fornuftig priset.
For det koster ikke en taxi 250 kroner å ha meg som passasjer i tre-fire minutter en lørdagsnatt, når den samme taxien kan plukke opp en ny passasjer noen sekunder senere.
Få også med deg: Vi står foran en durabelig transportrevolusjon:
Den selvkjørende bilen kan komme raskere enn du tror » (Ekstra)
