Endelig standardisert smittesporing

Men hvorfor har det ikke skjedd tidligere?

Slik ser informasjonsskjermen for smittesporingsløsningen i iPhone ut. Det er viktig å vite at dette kun er en mulighet telefonen kan tilby samarbeidende apper – og du må velge å skru den på selv. Apple gjør altså ikke selv sporingen, men gir myndigheter, som våre egne, en forenklet måte å spore smitte digitalt på.

Norge var tidlig ute med å satse på smittesporing via mobilen. Der norske IT-prosjekter har en tendens til å være dyre og ta lang tid, ble Smittestopp-appen lansert til skrik og skrål fra folk som ellers kan datasikkerhet godt, og kanskje burde lyttes til. Til slutt trakk datatilsynet pluggen ut for løsningen i mai, og hele planen måtte revurderes.

Siden har «foregangslandet» Norge vært uten appbasert smittesporing, mens mange av våre naboland har hatt denne ekstra muligheten til å få hjelp med kartleggingen.

Man kan si mye om Silicon Valleys dominans i lommene og på skjermene våre, men på plussiden av ting er muligheten til å standardisere og å effektivisere. Som da Apple og Google i april i år slo seg sammen for å lage en standardløsning for smittesporing av Covid19.

Samtidig kom likevel ikke tjenesten overalt på en gang. I motsetning til inntrykket mange har – har ikke de to gigantene laget en app. De har laget en standardisert løsning som apper kan bruke (API) - et rammeverk, som det også blir omtalt som. Du kan se det som at de har laget motorveien, mens nasjoner som ønsker å kjøre på den må lage sin egen bil.

Det er å lage denne bilen det nå utlyses anbud på og Norge skal altså bruke rundt 8 uker på ferden, ifølge helseminister Bent Høie, mens FHIs assisterende direktør, Gun Peggy Strømstad Knudsen, gir det noe mer ulne tidsanslaget «før jul» i mandagens pressekonferanse.

Helt annerledes enn Smittestopp

Den store forskjellen på Smittestopp og Apple og Googles løsning er at data ikke lagres sentralt om du skrur på funksjonen i mobilen din. Det finnes ingen servere hos hverken FHI, «staten» eller hos noen av de to selskapene i USA som lagrer hvor du har beveget deg i forbindelse med bruken av den.

Det var slik Smittestopp-appen skulle virket. Det var også tenkt at man skulle bruke disse dataene til forskning på virusets spredning.

I stedet fungerer Google og Apples løsning som følger:

Mobilen din har en ID-nummer, litt som et bilskilt. Men dette nummeret endres hele tiden, og hvis du ikke er syk lagres det heller ikke noe sted. Disse numrene utveksler du med andre mobiler i nærheten hele tiden. Din mobil lagrer de andre numrene, deres mobiler lagret ditt, men alt dette skjer i bakgrunnen og lokalt på enhetene.

Man kan kanskje si at informasjonen om nærkontakter sprer seg litt på samme måte som viruset, mellom mobilene. Er de to dingsene i nærheten av hverandre lenge nok til at deres eiere kan bytte smittestoff, hilser de to dingsene på hverandre og utveksler ID i samme slengen.

Men de sjekker også listene sine av påmøtte numre mot Googles og Apples oversikter over bekreftet syke. Og kan dermed si fra om at du har vært i nærheten av noen som kanskje har viruset.

I dagens pressekonferanse beskrives løsningen som litt usikker, både med tanke på falske positive varslinger, og at den kanskje ikke slår ut ved faktisk nærkontakt med syke. Den blir omtalt som på siden av kommunenes aktive smittesporing, og en ekstra sikkerhet – altså vil den ikke påvirke det arbeidet som gjøres ellers i samfunnet med å spore opp nærkontakter.

Du finner valgene rundt smittesporing i innstillingsmenyen. En meny du kanskje ikke besøker så ofte.

Sikkerhet som prioritet 1

Vi snakker altså om to helt forskjellige løsninger her, der Googles og Apples er bygget opp med sikkerhet som første prioritet. Metoden som brukes er også gjenkjennelig. Den ligner veldig på den som brukes når Apples kartløsning gjør oppslag. Statistikken på hva du søker ofte etter, lagres kun hos deg. Hos Apple kommer det inn en ny ID hver gang.

Men løsningen er altså ikke en fiks ferdig løsning. Vi må fortsatt gjøre ganske mye selv. Utforming og andre tilleggsfunksjoner i appen er opp til utviklerhuset som lager den. Det kan bygges inn «bonusinnhold» som enkel tilgang på bestilling av testing eller visning av lokalt smittetrykk basert på andre datakilder, hvis man vil.

Det åpner også for at ting kan gå «åt skogen», som norske IT-prosjekter av og til gjør når vi ikke velger hyllevare.

Er tilliten borte?

Det er visse fallgruver her også. Manglende tillit ble pekt på i pressekonferansen. Folk flest følger ikke med på detaljene til den tekniske løsningen. I stedet får de kanskje med seg at mange med peiling har kritisert Smittestopp. Kanskje har de humret i skjegget av at atter et havarert IT-prosjekt ble slengt på dynga da Datatilsynet la ned loven etter to ukers utredning av personvernet i midten av mai. Da fikk FHI pålegg om å slette alle dataene fra prosjektet, og det ble i praksis lagt dødt.

Hvor mange vet at dette er en helt annerledes løsning? Du som leser dette – kanskje. Men det er fortsatt noe der mekanikken er usynlig for folk flest. Du kan ikke se at den ikke samler data. Er tilliten tilstrekkelig til å svare ja en gang til – spesielt i et samfunn der folk blir mer og mer lei av hele pandemien, og i større grad misliker tiltakene mot den?

Det lange etterslepet mellom smitte og dødstall i samfunnet kan også bidra til at folk ikke lenger tar pandemien så alvorlig. Undersøkelser viser tross alt også at dødeligheten går sterkt nedover i enkelte land.

Dette er viktig fordi graden av bruk avgjør om løsningen blir nyttig eller ikke. FHIs assisterende direktør ville ikke fastsette noen bestemt andel nordmenn som måtte bruke den nye løsningen for at den skulle bli nyttig, men 50 prosent er et anslag som har vært mye diskutert. Ifølge Knudsen er det snakk om en grad av nytte som øker ettersom dekningen blir høyere. Igjen kan vi bruke virusanalogien; flokkimmunitet er også et fenomen der man antar at full virkning ikke oppstår før 60–70 prosent, men på veien opp dit vil jobben viruset må gjøre for å spre seg bli gradvis vanskeligere.

Hvorfor har dette tatt så lang tid?

Det står igjen noen spørsmål etter mandagens pressekonferanse:

Hvorfor skal det ta så lang tid å utvikle appen?

Med et rammeverk allerede klart fra Apple og Google burde det kunne gå ganske fort å lage et første utkast til grafikk, tekst og app-ikon rundt, mens videre oppdateringer kunne blitt lagt til etter hvert. Det tunge løftet – personvernet – er ivaretatt av Google og Apple.

Vil mange nok bruke appen til at det blir nyttig?

Hva med de svakeste blant oss, de som undersøkelser flere steder i verden tilsier dør mest av sykdommen. Hvor mange av telefonene som ikke støtter tjenesten i det hele tatt er i deres hender? Statistikk viser at rundt 10 prosent av aktive Android-dingser har eldre programvare enn Android 6 og nyere, som er kravet. I teorien skal mobiler lansert helt tilbake til 2013–2014 fungere, eller i hvert fall de med Android 6 eller nyere. Omtrent alle iPhoner som fortsatt er i bruk er også nye nok. Men holder det?

Og det er innforstått at for en del grupper er språk en utfordring, og overlappet med dårlig økonomi og trangboddhet er antageligvis også ganske stort. Hvordan får man informasjonen om app ut til alle som trenger det?

Det vi har lært i år er muligens én ting; mobilene våre kan mye, men de kan ikke alt. Og i dette er det temmelig presist av myndighetene å presentere dette som et tilleggshjelpemiddel som kan bidra, men som ikke erstatter.

Samtidig er det underlig at vi ikke har startet tidligere med å bruke denne løsningen. Høie sier tross alt at vi har forutsett bølgen vi nå er inne i. Smittestopp-appen ble lagt død i mai – og da hadde allerede Googles og Apples løsning vært offentlig i en måneds tid.

annonse