Virus gir miljøgevinst
– Det er neppe kapasitet til å ta igjen en måneds etterslep.
De siste dagene har det vært mange spekulasjoner omkring virkningen av corona-viruset på miljøet. Kinesiske utslipp skal være kuttet med en fjerdedel på grunn av virusfrykt. Men hva skjer når verden våkner fra virusdvalen og produktene igjen skal ut fra fabrikkene i Kina?
Vil utslippene ta helt av? Vil en gigantisk kinesisk «catch-up» føre til at alle miljøbesparelsene utliknes? Kan det til og med hende vi går i miljømessig minus?
Neppe.
Kina er ikke dimensjonert for skippertak
Det blir antakeligvis en besparelse totalt sett uansett – det er ikke det at Kina ikke har mennesker og ressurser til å produsere mer. For det har de - selvfølgelig.
Men det som tar en evighet, koster masse og er lite fornuftig å sette opp for et slikt kort skippertak er nye samlebånd og nye fabrikker.
Vi så det da OLED-skjermene gjorde sitt inntog på markedet. OLED var vanskelig å få tak i, og prisene ble høye – blant annet for Apple – for det var ikke mulig å lage nok OLED til alle enhetene som skulle ha det. Mellom 2016 og 2018 ventet hele verden på noen få nye fabrikker. Og den ventet ikke i uker og måneder – den ventet i et par år fra fabrikkene ble planlagt til produksjonslinjene var klare.
Dette er ikke småtterier å sette opp.
SSD-er skaper forsyningspress
I dag ser vi samme trend for fast lagring og minne. Store SSD-er og enorme mengder RAM har gjort sitt inntog i alt fra mobiltelefoner til spillkonsoller.
Når harddiskene skal byttes ut og mobiler skal ha opp til 16 gigabyte RAM legger det press på det vi har av produksjonskapasitet for den type ting. Dermed går prisene opp, og leveringskapasiteten i antall ferdige enheter til dels nedover.
At en Samsung Galaxy S20 Ultra med 12 til 16 gigabyte RAM koster penger skyldes delvis det. Det skyldes også at Samsung, likhet med Apple, liker å premiumprise ting – men det skyldes ikke utelukkende «stjerna på panseret».
Å dimensjonere produksjonen for et mer enn måneslangt etterslep er neppe oppnåelig. Det er litt som at taxinæringen ikke setter kapasiteten etter natt til søndag klokka 03.00.
Joda – den kan sikkert hente inn noen ekstra biler hvis det er behov midt på dagen, mandag klokka 13 – men det finnes et tak.
For kinesiske teknologileverandører var antakeligvis det taket langt på vei nådd etter de par ukene med stengte fabrikkdører rundt kinesisk nyttårsfeiring. De hadde allerede produsert opp for lager i forkant, og måtte satt produksjon på høygir for å normalisere «lagerstanden» etterpå.
Med en månedslang coronastans som kommer oppå inngangen til rottens år er det antakeligvis svært mye som må tas igjen.
«Maskinen» går sakte i gang
Selv om fabrikkene nå gradvis skrur på igjen kapasiteten, så kjører ikke ting med 100 prosent ytelse med det første. Altså vil det fortsatt kunne ta uker og måneder før de er tilbake til normalkapasitet – og enda mer tid før de er i stand til å ta igjen noe som helst.
Apple har selv nevnt at deres produkter kan rammes av at produksjonskapasiteten øker saktere enn forventet. Fabrikkene har i stor grad åpnet, men opererer fortsatt på relativt lav ytelse.
Ved siden av tiden det tar å gradvis skru på produksjonskapasiteten er selve forsyningslinjene blitt forsinket av dette.
Just in time ... not in time?
To forkortelser som gjerne går i forbindelse med denne typen produksjonsavbrudd er «JIT» og «TPS». De står for henholdsvis «just in time» og «Toyota production system», og er i grunnen akkurat det samme.
Hvis du ikke har gjettet betydningen allerede handler det om at «ingrediensene» i en vare produseres akkurat i tide til å bli plassert på samlebåndet som bygger den ferdige varen. Det er dyrt og krevende å ha svære lagre med varer man skal bruke senere. Det er også uforutsigbart om man vil selge så mange varer senere som man gjør nå.
Derfor har det blitt vanlig å produsere akkurat nok ingredienser til de ferdige varene. Produksjonen skjer akkurat i tide til at behovet møtes - eller just in time.
Akkurat nå er disse prosessene ikke synkrone, slik de pleier å være, og slik de må være for at maksimalt produksjonsnivå skal oppnås.
Ingredienser som SSD-er og RAM lages for en stor del på automatiske samlebånd, og der hoper produksjonen seg opp. Men tregheter i fraktemuligheter gjør at paller blir stående der produktene blir laget, og et behov som øker gjør at prisene uansett stiger. Her rammes ingrediensprodusentene «motsatt» av mange andre.
De andre ingrediensprodusentene har stoppet opp like lenge som produsentene av de ferdige produktene. Uten komponenter til å plassere på hovedkortene, og uten hovedkort til å plassere inni PC-ene blir det ikke bygget PC-er.
Finnes de utålmodige forbrukerne?
Kjøpekraft er også et aspekt i dette.
Dette har påvirket lommeboka til folk. Flere selskaper har folk ute i ubetalt permisjon for å overleve. Dette er mennesker som spinker og sparer i tiden dette varer – ikke mennesker som står der med en breddfull konto klare til å kjøpe alt de skulle kjøpt mens produksjonen var nede.
Hvis det skal komme en stor produksjons-catch-up forutsetter jo den at forbrukerne står der klare til å «ta igjen det tapte», og i hvert fall i deler av Asia er neppe det så sannsynlig.
Positivt, men en dråpe i havet
Enden på visa blir nok miljømessig positiv. Selv om betydningen av produksjonsnedgangen neppe bør overdrives. Over tid blir nok corona-droppet en dråpe i havet av innsats som må til for å nå miljømålene det i dette gryende tiåret.