Derfor digger vi elsparkesykkelen
Etter én sesong er dommen klar.
De siste ukers høststormer har forsikret oss om at sommeren virkelig er over for denne gang, men det betyr på ingen måte at vi har satt våre elektriske kjøretøy i boden – varlig frost og snø er forhåpentligvis fremdeles noen uker unna.
Her i redaksjonen har årets sommerhalvår i stor grad vært preget av at regjeringen i april fjernet forbudet mot små elektriske kjøretøy og likestilte kjøring av slike med vanlig sykkelbruk.
Så vi kan nå velge mellom to elektriske sykkeltyper. Fra før kjenner vi godt til den vanlige elsykkelen, som jo på mange måter er et glimrende transportmiddel.
I tillegg har vi altså fått den elektriske sparkesykkelen.
Gjennom sommeren har vi brukt og testet forskjellige modeller av begge typer, for et spørsmål som selvsagt meldte seg var om den mindre og lettere nykommeren – altså elsparkesykkelen – kunne sørge for at vi parkerte vår trofaste elsykkel for godt.
Tusen takk, begge deler
I likhet med en berømt bjørn ser vi dog ikke at det ene trenger å utelukke det andre, ettersom de begge har sine fordeler. Grovt sett vil vi si at den mindre sparkesykkelen egner seg bedre for kortere, urbane turer i relativt ålreit vær – det være seg til parken, butikken eller jobben.
For de fleste elsparkesykler er ikke større eller tyngre enn at de kan tenkes på som en koffert du triller eller bærer med deg, og på den måten slipper du bekymre deg for at noen skal rappe eller sabotere doningen din.
Det fordrer dog at du ikke tvinges til å sette den fra deg utendørs eller et sted du ikke kan holde et øye med den. For da er det ikke alltid så mange gode måter å sikre den på.
Med en elsykkel finner du i det minste som regel et ledig sykkelstativ, og trolig har du en dugelig lås også. I tillegg kan du gjøre den mindre attraktiv å stjele ved å ta med deg batteriet.
Den vanlige sykkelen er også overlegen på visse typer underlag. Skal du kjøre på noe særlig annet enn jevn og fin asfalt, ville vi utelukket en vanlig elsparkesykkel med små, harde hjul.
Med større hjul og luftfylte dekk egner elsykkelen seg også greit på slikt som grus og sand. Ikke engang humpete stier og hullete veier trenger by på de helt store problemene.
Uansett underlag vil også den vanlige elsykkelen vanligvis trille bedre og ha lenger rekkevidde, spesielt dersom du legger inn litt egeninnsats også. Å «hjelpe til» ved å sparke litt selv føles langt mindre naturlig på en elsparkesykkel.
Forskjellig motorfilosofi
I det hele tatt er måten motoren brukes på ganske så forskjellig når vi ser på elsykler kontra elsparkesykler. For førstnevnte er det i stor grad å regnes som en hjelpemotor, ettersom du fremdeles må tråkke. Elsparkesykkelen er på sin side – eventuelt med unntak i visse bratte bakker – ment å sørge for all fremdrift selv.
Og så har vi jo dette med hastigheten. Elsykkelens motor slutter ikke å hjelpe til før vi når 25 km/t, mens elsparkesykkelen har en lovlig makshastighet på 20 km/t.
Det betyr dog ikke at elsykkelen alltid vil komme fortere fram. Du er jo fremdeles avhengig av å tråkke, og i tillegg er elsykkelmotorene begrenset til 250 watt nominell effekt.
For elsparkesyklene er det ingen slike begrensninger. I teorien vil en modell med stort batteri og kraftig motor kunne holde nær opp til toppfarten i de fleste bakker, noe som vil gjøre at den fort kan dra deg opp klatreetappene kjappere enn du ville klare med selv en god elsykkel.
Og så slipper du den lille detaljen med å trå pedalene hele veien.
Men i de aller fleste tilfeller vil elsykkelen fremdeles kunne holde koken når elsparkesykkelen slipper opp for strøm på batteriet.
Så for lange distanser, søndagsturen på skogsveier eller de daglige pendleretappene i regnet vil likevel en vanlig elsykkel i en eller annen form være å foretrekke fremfor en elsparkesykkel.
Elsykkelen kan jo også utstyres med slikt som kurv og sykkelvesker, noe som gjør den langt mer anvendelig dersom du faktisk skal ha med deg mat og drikke eller utstyr og klær for diverse aktiviteter.
Med elsparkesykkelen er du som regel prisgitt å bruke sekk eller henge en pose på rattstammen. Men akkurat på et slikt kjøretøy er det egentlig helt greit med en liten sekk, ettersom du har en oppreist kjørestilling og ikke ikke akkurat blir svett av å holde gasspaken inne.
Når vi først er inne på pakking – elsparkesykkelen kan i de fleste tilfeller også enkelt klappes sammen og tas med i bagasjerommet på bilen, mens elsykkelen – med mindre du har en spesielt sammenleggbar variant – krever at du har den på et stativ. I verste fall må du ha den på biltaket, og elsykler flest er noen tunge beist.
Med sparkesykkelvarianten senkes terskelen for å ta med seg sitt elektriske kjøretøy i bilen, og dette gir deg flere muligheter dersom du er på biltur eller -ferie og kommer til en ukjent by. Da trenger du bare fiske fram elsparkesykkelen for å kjapt og enkelt se deg om i nabolaget.
Kjekk i sol, lei i regn
På flere måter har årets sommer her sørpå vært som skapt for å vise fram de elektriske sparkesyklenes fortrinn.
For det første har det vært usedvanlig varmt. Høy varme gjør at både det å gå og sykle føles som et ork – det er en grunn til at det i varme byer som Taipei kryr av skutere mens man knapt ser en vanlig sykkel.
Så på de varme dagene er det å suse av gårde på elsparkesykkelen ikke bare en kjekk måte å komme seg fra A til B på, det er også en effektiv avkjølingsmetode. Dette kan settes spesielt pris på etter en lang buss- eller togtur i solsteika.
Den andre tjenesten været har gjort oss på sparkesykkel, er ved å knapt komme med nedbør – som for små og harde hjul betyr glatt føre. Også vanlige sykler lar seg påvirke av nedbør på veien, men å kjøre en elsparkesykkel i regnet føles av og til som risikosport – og det med god grunn.
Trikkeskinner, kumlokk og andre metallunderlag blir svært glatte, og fortauskanter likeså. Selv en liten vanndam kan være nok til at hjulene mister grepet. For elsparkesyklene vi har testet er det flere brukerhåndbøker der det regelrett frarådes å kjøre under våte forhold.
Både utfyller og erstatter
Etter en vår, sommer og høst med tilgang på elektrisk sparkesykkel har det vært artig å se i hvilken grad den har erstattet våre «gamle» og vante fremkomstmidler – bil, vanlig sykkel, elsykkel, buss, trikk, bane, tog og for ikke å glemme beina.
En kjapp opptelling nå på slutten av sesongen viser at det – i hvert fall for undertegnedes del – er to ting som har måttet vike for elsparkesykkelens fortrinn.
Nummer en er den gamle, rimelige tråsykkelen. Nummer to er føttene.
For billigsykkelen er et fremkomstmiddel som kun har hatt livets rett fordi den kan settes fra seg i byen eller på stasjonen uten bekymringer. Men i år har denne knapt sett sommersola, ettersom elsparkesykkelen er liten og lett nok til at den ikke må settes igjen på perrongen. Faktisk kan den klappes sammen og tas med uten ekstra kostnader.
Som bonus er det da heller ikke nødvendig å bruke beina fra destinasjonen og helt fram til jobben – nå tar vi den strekningen på elsparkesykkel også. Det betyr at vi er ganske så motoriserte hele veien fra dør til dør.
Sett fra et folkehelsemessig perspektiv er nok ikke elsparkesykkelen noen ønskedrøm. Men hva den eventuelt tar fra oss i antall daglige skritt kan vi argumentere for at vi får igjen i økt livskvalitet. I hvert fall setter undertegnede umåtelig pris på å kunne komme hjem fra jobb på noen av sommerens varmeste dager uten å være gjennomvåt av svette etter å ha trampet eller gått opp alle bakkene til heimen.
For andre i redaksjonen har elsparkesykkelen i større grad gjort det mulig å hoppe bukk over hele kollektivkjøringen i det store og hele – at den altså har gjort både buss, trikk og bane overflødige. Men akkurat dette vil selvfølgelig ha mye å si på hvor du er sett mot hvor du skal, og hvor enkelt eller komplisert det er å velge en jevn trasé dit.
Elsparkesykkelen kan i visse tilfeller også ta jobben til både bilen og elsykkelen, men også dette vil være fullstendig situasjonsavhengig. Glemt melk? Da er det helt greit å ta elsparkesykken til en kjapp tur til butikken. Drosjebil gjennom byen for å rekke et møte noen kilometer unna? Da kan det faktisk være kjappere å ta to små hjul.
Men du kan jo ikke laste den opp med bagasje, familie og kjøre den til hytta på fjellet.
For elsykkelens del trenger det ikke være noen fare – denne bruker vi jo stort sett på lange strekninger og veier med underlag som uansett ikke egner seg for sparkesykler flest.
Alt i alt kan vi nok anse den elektriske sparkesykkelen som et kjekt og miljøvennlig tillegg i kjøretøyparken vår. De to kjipeste egenskapene er de litt labre kjøreegenskaper på vått føre og at de får deg til å innse at det er skikkelig kjedelig å labbe rundt.
Derfor har vi allerede begynt å glede oss til våren.
