KommentarAPS-C versus mFT

En dypfrossen formatduell

Canon 70D møter Olympus E-M1 i kulda.

Formatjungelen

Hvis det er noe som engasjerer fotoutstyrsentusiaster, er det bildebrikkestørrelse. Fullformat, APS-C, mFT - hvem er egentlig kongen på haugen?

Som noen av dere kanskje har fått med dere, var jeg nylig en tur på Svalbard i anledning en fotoworkshop. Med i sekken hadde jeg to kamerasystemer, henholdsvis Canon EOS 70D og det nye speilløsflaggskipet, Olympus OM-D E-M1.

Og siden jeg først hadde to kamerasystem med, er det jo ikke så dumt å kikke litt nærmere på de to kameraformatene APS-C og mFTs sterke og svake sider. Har du noe å vinne på å velge det ene fremfor det andre.

Les også: Sniktitt av Olympus OM-D E-M1

E-M1: 400 ISO, f/6.3, 1/100s, 50mm. Platåfjellet til høyre, Svalbard Lufthavn til venstre..Foto: Kjersti Stuestøl

Systemjungelen

Selv i den analoge tidsalderen var hvilket format man fotograferte i ikke bare rett frem. Produsenter kaptes i å produsere egne, proprietære formater.

Kodaks Instamatic med de snodige, smale filmkassettene, for eksempel, eller senere, hvor de kuleste av de kule hadde APS-kassetter i kameraet og kunne velge bildeformat selv. Wow! Og proffene da, i en helt annen liga med mellomformatene sine og for de virkelig store, bladformat. De fleste av disse har fått sine digitale motparter, enten med eller uten speil.

Selv om fullformat i dag begynner å få mer og mer fotfeste i den digitale fotoverdenen, for eksempel i form av de ferske, speilløse rakkerne Sony a7 og a7r, er det de såkalte «crop-kameraene» med APS-C-størrelse på sensoren som har regjert markedet for entusiastspeilrefleksene lenge.

Disse har en noe mindre sensor enn fullformatskameraene, men er likevel større enn microFourThirds-kameraene.

Les også: Sniktitt av Sony a7 og a7r

70D: 640 ISO, f/5.6, 1/200s, 135mm (kitobjektiv).Foto: Kjersti Stuestøl

En ny utfordrer

MFT, eller opprinnelig bare FourThirds, ble introdusert i 2003 med Olympus E-1. Med en sensorstørrelse som er halvparten av fullformat, hadde systemet den fordelen at både kamera og optikk kunne krympes betraktelig.

Etter hvert ble FourThirds videreutviklet til det speilløse MicroFourThirds og kameraene ble enda et hakk mindre.

MFT-systemet vinner stadig flere tilhengere som faller for den nette størrelsen, men blant disse finner vi antagelig i hovedsak glade entusiaster.

Derfor vakte det oppsikt da Olympus tidligere i sommer annonserte det mer avanserte OM-D E-M1 og ikke bare det, hevdet at kameraet skulle være et fristende alternativ for proffer som ønsket å gå ned en størrelse.

E-M1: 200 ISO, f/6.3, 1/100s, 50mm. Tatt gjennom flyvinduet.Foto: Kjersti Stuestøl

To tanker i hodet

Jeg følte meg unektelig litt små-koko, der jeg ruslet rundt i den forfrosne svalbardnaturen med ikke bare ett, men to kamera rundt halsen.

Av alle steder å gjøre noe slikt, var vel ikke workshopen det verste stedet, da de fleste deltakerne stilte med både en og to sekker fulle av fotostæsj, men likevel... Det føltes ganske schizofrent.

Ikke var det spesielt enkelt å ta direkte sammenlignbare bilder heller. Mye av dette skyldtes temperaturen, naturligvis. Å gjøre så mye med innstillinger eller hyppige objektivskifter var helt uaktuelt ene og alene fordi det var så kaldt at det gjorde direkte vondt å ta av seg vottene.

Dessuten hadde jeg ikke direkte sammenlignbar optikk med meg. Til Olympusen hadde jeg med 12-50mm f/3.5-6.3 kitobjektiv, 12mm f/2 og 75mm f/1.8. Til Canonen ble det med 18-135 mm f/3.5-5.6 IS STM-kitobjektiv samt 8-16mm f/4.5-5.6 og 18-250mm f/3.5-6.3 fra Sigma.

Les også: Blogg - Hva må man pakke i sekken?

Men noen erfaringer fikk jeg da gjort meg, utover det at det er kaldt å fotografere i 15 minus altså.

70D: 640 ISO, f/5.6, 1/200s, 135mm (kitobjektiv).Foto: Kjersti Stuestøl

Hvilke behov har du?

E-M1: 200 ISO, f/6.3, 1/200s, 50mm.Foto: Kjersti Stuestøl

Jeg er for eksempel ingen proffotograf. Jeg tør ikke engang påstå at jeg er en god hobbyfotograf, men jeg elsker å fotografere. Og jeg har små hender.Før vi tenker litt videre, er det greit å kommentere noe ganske vesentlig. Hvilket format som er rett for deg avhenger av hvilke behov du har. Hvilke krav man har til oppløsning, detaljnivå, størrelse, tilgjengelig utstyr, pris og funksjoner vil nemlig ikke være like for alle.

Derfor er de fleste fullformatskamera utelukket ene og alene fordi de blir for mastodontiske i puselankene mine. For min del hjelper det lite med større oppløsning og flere detaljer dersom jeg ikke klarer å håndtere kameraet på en god og behagelig måte.

Med andre ord, skulle jeg kjøpt et kamera i dag, ville valget for min del antagelig stått mellom crop eller speilløst mFT, her eksemplifisert med Canon 70D og Olympus E-M1. Hadde det kommet litt tidligere, kunne forsåvidt det knøttlille fullformatskameraet Sony a7 også vært med på leken, men det får vi ta en annen gang.


Heng med til neste side, så ser vi nærmere på de to duellantene»

Showdown

E-M1: 100 ISO, f/22, 20s, 34mm. Dette var det nærmeste jeg kom en isbjørn. .Foto: Kjersti Stuestøl

Lilleputt versus Klumpen

Nesten alt dette fikk jeg plass til i sekken. En fjerdedel av det er mFT-utstyret.

Det er egentlig fullstendig åpenbart, men når det kommer til størrelse er mFT-kameraet E-M1 overlegent mer hendig. 70D veier 755g, mot E-M1s 467g.

Det samme går igjen når vi myser på objektivene. mFT-glassene er knøttsmå og relativt lette, samtidig som de fremstår ganske solid bygget. Tilsvarende crop-optikk i samme byggkvalitet blir derimot betraktelig tyngre, for ikke å snakke om større.

I og med at jeg hadde med begge deler opp til det kalde nord, nøt jeg jo ikke godt av den kompakte pakken mFT-kameraet byr på, men som du kan se av illustrasjonsbildet over utstyret som ble med, ville en fotosekk med kun mFT-utstyr være betraktelig mindre fullstappet enn sekken min endre opp med å være.

E-M1 er rett og slett mye kamera i en reisevennlig pakke.

Les også: Fotoworkshop på Svalbard - Hvor mye tåler kameraet egentlig?

70D: 100 ISO, f/6.3, 1/250, 135mm.Foto: Kjersti Stuestøl

Velg og vrak

Hvis vi myser til Prisguiden, åpenbarer det seg derimot en tydelig fordel for cropkameraet fra Canon: 156 objektiver med EF-fatning finner Prisguiden, mot henholdsvis 38 mFT-objektiver pluss 19 FT-objektiver, som E-M1 kan benytte sammen med et adapter.

Det burde med andre ord være mer enn nok å velge i for Canons cropkamerabrukere. Det samme gjelder forsåvidt for annet ekstrautstyr også. Cropkameraene kom på banen en god stund før mFT og både kameraprodusentene og tredjepartsprodusenter har pøst på med glass og tilbehør til cropsystemene.

MFT (og FT) begynner riktignok å bli ganske godt etablert, men utvalget er ikke i nærheten av like godt.

Så kan vi jo diskutere hva man egentlig trenger og om alt det som tilbys er av en ønskelig kvalitet, men at du finner utstyr og tilbehør som passer for enhver lommebok til cropkameraene er det ingen tvil om.

Les også: Sniktitt av Canon EOS 70D

E-M1: 200 ISO, f/6.3, 1/320, 50mm. Utsikt over Longyearbyen fra Taubanesentralen.Foto: Kjersti Stuestøl

Knapp meg her og knapp meg der

E-M1 og 70D er ikke direkte sammenlignbare i bruk. Der hvor E-M1 karakteriseres som det nye flaggskipet til Olympus og sikter seg inn på proffbrukere, er 70D solid plantet i entusiastkamerasegmentet.

I teorien betyr det at E-M1 har flere knapper og funksjoner tilgjengelig på selve huset som 70D gjemmer bort inne i menyene eller ikke har, men i praksis hadde dette ikke mye å si oppe i det kalde nord.

E-M1 er også overlegen på tilpasningsmuligheter. Riktignok er menyene langt fra intuitive, men hvis du først klarer å orientere deg i dem, lar det seg gjøre å dressere kameraet til å betjenes akkurat slik du vil ha det.

70D på sin side høster bonuspoeng for oversiktlige og lett forståelige menyer - noe som ved fotografering i -15 nesten teller dobbelt, ettersom verken hjerne eller fingre yter sitt beste under slike ekstreme forhold.

Selv om det i høyeste grad er en smakssak: poeng får 70D også for en fin optisk søker, hvor E-M1 kun tilbyr en elektronisk en.

Les også: Fotoworkshop på Svalbard - Et møte med forfallet

70D: 100 ISO, f/5.6, 1/250s, 135mm.Foto: Kjersti Stuestøl

Mellom labbene

Jeg elsket hvordan E-M1 lå i hånden, spesielt med batterigrepet på (som jeg har testet tidligere). Den generelle byggkvaliteten gir også et solid inntrykk, og alt av knapper og hjul er intuitivt og praktisk plassert.

Den femakses bildestabilisatoren i E-M1 imponerer også stort. Den er rett og slett helt brilliant og gjør en rekke bilder mulig som ikke ville ha latt seg ta uten stativ med andre kameraer.

70D føles også solid, men ikke helt i samme klasse. Det er noe større og tyngre, men ikke verre enn at det fint lot seg håndtere i fire-fem timer i slengen.

E-M1: 100 ISO, f/1.8, 1/3s, 75mm.Foto: Kjersti Stuestøl

Kald manndomsprøve

Men batterikapasiteten i E-M1 skuffet. Ved normale omstendigheter skal batteriet klare rundt 350 bilder, noe som er et godt stykke under hva motstander 70D kan skilte med. I praksis, ute i kulda (vel å merke med et nytt og ikke innkjørt batteri), klarte ikke E-M1 å holde ut veldig lenge.

70D, hvor jeg faktisk hadde ekstra batterier tilgjengelig, hadde derimot knapt gått ned en strek på batteriet etter to dager ute i kulda og godt og vel 800 bilder.

Rett ut av kameraet var det også 70D som bød på de mest tiltalende bildene, da lysmåleren og hvitbalansen i denne taklet de snørike omgivelsene hakket bedre enn E-M1. Det har riktignok lite å si all den tid man også skyter i råformat.

Da kan slike ting etterjusteres, slik jeg også har gjort med bildene som vises frem i denne artikkelen, både de tatt med 70D og de tatt med E-M1. Men det er jo en fordel om kameraet treffer rett umiddelbart.

Les også: Guide til gratis programvare

E-M1: 100 ISO, f/3.5, 1/200, 12mm. Fra Svalbard Lufthavn er det ganske langt til de aller fleste steder.Foto: Kjersti Stuestøl

Showdown

70D: 100 ISO, f/6.3, 1/100s, 50mm. Her finner du et tilsvarende bilde tatt med E-M1Foto: Kjersti Stuestøl

Men alt i alt, hvilket kamera er egentlig best? Jeg er jaggu ikke helt sikker.

mFT-kameraet E-M1 er veldig mye kamera i en liten og hendig pakke. Det er kjapt, har tilnærmet uendelige tilpasningsmuligheter og byr på en bildestabilisator ingen andre produsenter er i nærheten av ennå.

Cropkameraet 70D er på sin side en arbeidshest som holder ut i time etter time, bilde etter bilde. Den har enkle og praktiske menyer, og når det kommer til tilbehør og optikk byr crop-formatet på alt du kan tenke deg, i alle priskategorier.

Begge kameraene er svært gode.

Men egentlig, og flere vil sikkert være enige med meg, finnes ikke det ultimate kameraet.

En ting er at vi alle har ulike behov, enten vi er amatører eller profesjonelle. Ideelt sett skulle vi kunnet plukke egenskaper fritt. Slik man plukker favorittsmågodtet til lørdagskosen, hadde jeg da satt sammen et kamera bestående av elementer fra en rekke ulike produsenter.

Men sånn fungerer det dessverre ikke.

Hvilket kamera har du nå og hvorfor valgte du nettopp dette?

Les også
Lurer du på hva som er inni objektivet?
Les også
Vinn fototur til Svalbard
Les også
Fikk du med deg disse sakene?
Les også
Olympus OM-D E-M1: Denne lille tøffingen klarer det meste
Les også
Et møte med forfallet
Les også
Hvor mye tåler kameraet egentlig?
Les også
Hva må man ha med i fotosekken?
Les også
Leken speilrefleksutfordrer
Les også
Mer enn en oppgradering
Les også
Canon viser frem 70D
Les også
Inviterer til fotoworkshop på Svalbard
annonse