Tek.no

Intervju

Slik lager de BBCs nye og spektakulære naturserie

– Med den optikken ser vi rundt 80 000 pund gå utfor klippen hvis den steinen løsner, forteller naturfotograf Mateo Willis.

Kristoffer Møllevik
12 Mar 2015 16:00

Del 1

Den fjortende april lanseres BBC Earth i Norge, en egen TV-kanal som skal fokusere på programmene produsert av BBCs Natural History Unit, kjent for blant annet seriene Planet Earth, Life og Frozen Planet. I den anledning var produsent Rupert Barrington og naturfotograf Mateo Willis på beøsk i Norge for å promotere den nye kanalen, og Tek.no sørget for å få et skikkelig godt intervju med dem begge.

Med serier som Planet Earth plasserte BBC seg i en egen klasse når det kommer til naturdokumentarer. Vi har lært oss å forvente storslåtte produksjoner med fantastiske bilder av mer eller mindre eksotiske dyr, i situasjoner vi aldri får sett dem i ellers. Helst presentert av en av de mest britiske britene vi kan tenke oss: David Attenborough, mannen som i sin tid møtte en stormende flokk mulige kannibaler med utstrakt hånd og et «Good afternoon». Og det er disse forventningene BBC må leve opp til her på den andre siden av Nordsjøen.

Har ikke spart på kruttet

Det er vel derfor det er nettopp Barrington og Willis som er med på promoteringen. Rupert Barrington var produsent på TV-seriene «State of the Planet», «Nature», og den nyere serien «Life». Mateo Willis er naturfotograf og har blant annet jobbet på seriene Frozen Planet og Human Planet. De har begge to jobbet på den nye serien som blir presentert som den nye TV-kanalens storsatsing: «Life Story».

Det tok fire år å lage serien, og ulike kamerateam tilbragte til sammen 2000 dager i felten. Til sammen reiste de rundt 300 millioner kilometer over hele verden og har skutt rundt 1800 timer med råstoff. Det er altså rundt 300 terabyte med film, og for å sette det i perspektiv er det nok til å fylle rundt 64 000 DVD-plater, forteller Barrington.

For en serie på seks episoder på rundt 50 minutter er dette i enhver annen sammenheng helt absurde tall. Av 1800 timer med innspilt materiale er 1794 timer klippet vekk, altså mer enn 99 prosent. For hvert minutt ferdig program du får se, er det seks timer med råstoff du ikke får se. Vi tør nesten ikke tenke på hva slags budsjetter de sitter med. Vi lurer på om Barringtons sjef gjemmer seg når han kommer for å be om penger.

– Jeg er så heldig at sjefen min kommer fra samme bakgrunn som meg, og han er ganske enkelt ute etter det beste produktet, og vi er veldig enige om hva som trengs for å lage en serie som denne, forklarer Barrington

Én av tingene som trengs ifølge Barrington er «noe nytt». Publikum vil se dyr de ikke har sett før, se dyr gjøre ting de ikke har sett før, og de vil se dem filmet på måter de ikke har sett før.

– Og da må man være villig til å ta risiko, villig til å feile, villig til å prøve på nytt, utdyper Barrington.

Som et eksempel på det siste forteller Barrington om en sekvens med polarrev som jakter lemen under snøen. Sekvensen utgjør 5 minutter av episode to av serien, og tok tre år å få festet på film. To innspillingsforsøk mislyktes, før de greide det på den tredje.

- Det er den type besluttsomhet som trengs. Det å vite at du har en god sjanse for å det til, og vurdere det mulige opp mot det umulige. Er det 30-, 20- eller bare 10 prosent sjanse for å lykkes? Jeg vil si at selv 10 prosent er ganske gode odds når du filmer ville dyr, sier Barrington.

En smakebit av sekvensen kan sees på BBC Norges nettside, og den anbefales.

Filmet i 4K, sendes i HD

– Dette er den første produksjonen som konsekvent bruker kameraet RED-Epic, og det er den første 4K-produksjonen som kommer fra BBCs Natural History Unit, som er både filmet, redigert og mastret i 4K, forteller fotograf Mateo Willis.

– Og det blir sendt i…?

– HD!, sier Willis og kan ikke la være å le. – Med litt flaks, innen det har gått gjennom komprimeringssignalet hos kringkasteren er det nok ganske degradert. Men i det minste er det der, fortsetter han.

Det er forståelig at han må le litt av det, her har de jobbet med serien i 4 år, og skutt den på samme kamerasystem som for eksempel Peter Jackson valgte for Hobitten. Willis selv har tilbragt mange måneder i felten; bare i fjor krysset han ekvator 10 ganger og tilbragte til sammen 18 dager på fly. Vi kan tenke oss hvilket slit det må ha vært, og at det må føles i alle fall litt bittert når bildene ikke kommer gjennom i sin fulle kvalitet. Produsent Barrington mener likevel at det ikke har vært bortkastet å spille det inn i 4K.

– Det var litt overraskende, men når du nedskalerer 4K til HD, ser det fortsatt bedre ut enn «vanlig» HD, så jeg føler vi har gjort et visuelt framskritt, sier han.

Storproduksjonene fra BBC Earth har pleid å komme ut på DVD og Blu-ray, og selv om det første er et døende format, er det ikke usannsynlig at de som er mer opptatt av bildekvaliteten kan sikre seg en Blu-ray med HD-oppløsning, og kanskje 4K etter hvert.

Vi så nærmere på det nye Ultra-HD Blu-ray formatet, og det ser ganske bra ut»

Nye kameraer, nye muligheter

Det som kanskje er mer spennende enn oppløsningen er muligheten de nye kameraene har gitt innspillingsteamene, og når vi spør Willis hva han synes om å jobbe med RED Epic, svarer han umiddelbart: «Brilliant!»

– Vi tok det med til miljøer jeg ikke tror det har vært testet i før, men det var et flott kamera å bruke enten det var minusgrader, fuktig regnskog, under vann, salte kyst-strøk eller store høyder, sier Willis.

RED Epic er et modulært kamera. Selve kameraenheten er veldig liten til et profesjonelt videokamera å være, og så kan man bygge på den etter behov. I følge Willis gjør dette kameraet veldig fleksibelt, og lett å tilpasse mange situasjoner.

– Den lille størrelsen gir oss også muligheten til å jobbe på en annen måte. Når kameraene blir mindre kan vi gå lengre med dem, plassere dem steder du ikke har sett før, bære dem på måter vi ikke har gjort før. Siden kameraene utvikler seg så raskt er nesten det vanskeligste å finne på kreative måter å utnytte dem på, sier Willis.

– De er modulære og fleksible, og likevel leverer de en kvalitet som du ikke kunne forestille deg for 10 år siden.

Brukte Steadicam blant antarktisk pelssel

Hvis du ikke vet hva et Steadicam er kan det være du har sett det på store TV-produksjoner som for eksempel Melodi Grand Prix

Et bruksområde Willis trekker frem er muligheten til å montere kameraet på en relativt liten Steadicam-rigg. Steadicam er et stabiliseringssystem som gjør at fotografen kan gå rundt og bevege seg mye med kameraet, og likevel få myke, glidende bilder der kameraet tilsynelatende flyr eller går på skinner.

Riggen består i enkle trekk av en vertikal stav der kameraet monteres på toppen, og vekter monteres nederst for balanse. Denne staven holdes så av en slags mekanisk arm som stabiliserer kameraet, som igjen er festet til en vest på fotografen. Men jo større kameraet du bruker er, jo større blir riggen. Hvis du mister kontroll over en kamerarigg på flere titalls kilo, og Steadicam-armen svinger ut, sørger vektstangprinsippet for at du kan gå skikkelig på trynet. Og det kan være veldig farlig hvis det skjer blant ville dyr.

– Særlig med tanke på at dyret i ett av tilfellene var nokså stort, i dårlig humør og veide nærmere 250 kilo, sier Willis.

Dyret han snakker om er antartisk pelssel, som Willis filmet på Sør-Georgia. I parringstiden holder hannene det Willis kaller et «harem», der de samler hun-seler på et lite område, mindre enn 10 meter i hver retning. Pumpet opp på testosteron går de til angrep på alle andre hanner som kommer innenfor deres område.

Med de nye, mindre kameraene kunne Willis og teamet sette sammen en Steadicam-rigg som ga ham muligheten til å bevege seg blant pelsselene med så stor fleksibilitet at de fikk gode, nære bilder, samtidig som de kunne komme seg av veien hvis de måtte.

– En kamp varer bare i ett eller to minutter, så hvis du skal plukke opp kameraet med stativ og må flytte deg 100 meter for å komme i posisjon, er den over før du i det hele tatt får startet opptaket. Men når du kan bære kameraet på deg, og ha det med deg mens det utvikler seg rundt deg, blir det for seerne nesten like bra som å være der å oppleve det med egne øyne, forteller han.

Med Steadicamen kunne Willis flytte seg rundt, og med én assistent på hver side kunne de følge med på at ingen seler gikk til bakholdsangrep.

– Men det var en anledning der en pelssel kom i fart mot oss, og jeg flyttet meg til venstre og de andre til høyre. Stor tabbe; plutselig snublet jeg inn i et territorium med fire pelsselhanner som bestemte seg for å komme veldig tett på, og da må jeg innrømme at jeg ble redd. Det er som om fire Rottweilere skulle gått til angrep; det er ikke en komfortabel situasjon, forteller Willis.

Heldigvis kom assistentene mellom og fikk distrahert pelsselene akkurat nok til at Willis kunne manøvrere seg ut av faresonen.

– De har veldig følsomme værhår, som de bruker til å finne mat på havbunnen, og hvis du bare slår forsiktig på dem med en kjepp blir de så satt ut, at du får dem ut av testosterontåka lenge nok til at du kan komme deg unna, sier han, før han skynder seg å legge til: – Du slår ikke hardt, det er nok å bare røre dem.