Tek.no

Intervju

Han er bare 18 år og tar imponerende bilder

Vi ble med Cato Osaland da han skulle ut for å fotografere.

Kristoffer Møllevik
2 Nov 2014 10:00

Vi har gått av stien fra en park i Sandnes i Rogaland, opp en skråning, inn mellom noen busker og trær. Det er sånn passe gjenngrodd, og litt lenger oppe er noe som ser ut som en av disse leirplassene de noen ganger finner i Walking Dead.

Noen soveposer henger til «tørk» i regnet, og ting som gamle madrasser og svømmeføtter ligger rundt på bakken. Jeg spør Cato Osaland om det er noe han har iscenesatt, men det er det ikke. Han tipper at det er noen speidere eller noe slikt. Jeg holder en knapt på “noe slikt”.

– Har du mange steder som dette?

– Nei, egentlig ikke, bare noen få som jeg jobber mye med, svarer han. Cato er det vi kaller en fisker. Han jager ikke rundt etter neste sted, neste bilde, neste idé, men jobber lenge på samme sted, med samme tema. Prøver og feiler til han får napp, til bildet funker. Du har kanskje lagt merke til bildene hans i Bildekritikken? De skiller seg nemlig litt ut.

«Bring me back to life». (Foto: Cato Osaland)

«Det er kjempesært»

«Ligatus». (Foto: Cato Osaland)

Det er ikke bare det at bildene er spesielle, der mange fotografer søker det vakre, ser Cato etter det dystre og uhyggelige. Og han jobber mye med dem for å få det til. Sånn som den gangen han brukte noen hundre meter plastfolie for å henge en kamerat opp mellom noen trær, slik at det så ut som han var fanget av en edderkopp. Eller de gangene han har dekket hele ansiktet sitt med stearin, slik at det ser ut som ansiktet smelter.

Jeg spør ham om det ikke er litt sært.

«Linger». (Foto: Cato Osaland)

– Jo, det er kjempesært. Og jeg skremmer sikkert enkelte vekk med det. Mange synes at det er for mye negativt i bildene mine, og at verden er fæl nok fra før. Og vi ønsker jo ikke å være negative, bare se på hvordan vi fremstiller oss selv på for eksempel Facebook. Men alle har nok noe dystert og negativt i seg, man må bare tørre å kjenne på det, sier han.

Han tror det kan være noe av grunnen til at bildene har en viss appell, for han får mye skryt også.

– Noen får kanskje kontakt med det negative de bærer på gjennom bildene. For min egen del er bildene en måte å bearbeide følelser og tanker, så kanskje det fungerer slik for andre også, sier Cato. Og det kan godt være han er inne på noe her, teorien om at vi har godt av å bearbeide negative følelser gjennom kunst er iallefall gammel. Aristoteles kalte det katarsis, og mente at det renset sjelen.

I dag går det i mark... (Foto: Kristoffer Møllevik)

Mark, maling og selvvalgt lav impulskontroll

Det er lett å glemme det når man ser på bildene hans, og hører hva han sier om dem, men Cato er veldig ung. Han er bare 18 år, og går tredje året på Vågen videregående skole i Sandnes. Men likevel tar han bilder som utkonkurerer fotografer som har drevet med foto fra før han ble født, og han reflekterer godt rundt bildene sine. Han er definitivt i kategorien «spennende». Spennende fordi han er dyktig, annerledes, og reflektert nok til at han kommer til å ha en utvikling som fotograf det vil bli spennende å følge med på.

Cato begynte sånn smått å ta bilder som åtteåring, men det var først etter at han blåste alle konfirmasjonspengene på kamerautstyr at det ble fart i sakene. Han sier selv at han begynte å bruke kameraet som en slags dagbok, og tok bilder som representer ting han tenkte på. Han har aldri brukt mye penger på utstyr og "props". Mange av bildene hans er tatt med det lyset som måtte være ute, eller fra et vindu hjemme, med en bordduk fra Jysk som bakgrunn.

– Det er konseptet, ikke utstyret som er viktig, sier han.

Underveis i den kreative prosessen går kanskje noe av det bokstavelige budskapet tapt, men så er det også opp til hver enkelt som ser bildet og legge sin egen tolkning i det. Og han har heller ingen ambisjon om å nå ut til alle.

«Hiroshima».Foto: Cato Osaland

– Hvis noen ikke vet helt hvordan de skal reagere på bildene mine og bare trykker videre, så er det nok helt normalt. Jeg er ikke en kommersiell fotograf som skal kunne kommunisere med alle, jeg vil heller kommunisere skikkelig med de jeg “treffer”, sier han. Det kan virke som noen av bildene skapes av en litt for lav impulskontroll.

– Sånn som den gangen jeg satt hjemme og kjedet meg, og begynte å tegne på armen min med en kulepenn jeg fant. Da jeg kom til skulderen tenkte jeg litt sånn “hmm, kanskje dette kan bli et bilde?”

– Du dekket hele armen din med kulepennstreker før du tenkte at det kunne bli et bilde?

«Svarte netter».Foto: Cato Osaland

– Ja. Jeg tillater meg selv å bruke tid på ting jeg ikke helt vet hva er, eller hvordan det vil ende. Kanskje kan det ende opp i noe som kan uttrykkes, kanskje er det bortkastet tid, det må man bare risikere, sier han. Han fortsetter:

– Ingenting er for dumt, det er alt for vanskelig å si hvordan resultatet blir til slutt. Det verste som skjer er at det ikke fungerer. Da jobber du med det til det fungerer, eller så går du videre til noe annet, én erfaring rikere.

Flere av Catos bilder kan du se på hans side i Bildekritikken eller på hans egen Facebookside.

Les også: Fem ting vi kan lære av Cato Osaland

Les også
Slik er hverdagen til en vågal National Geographic-fotograf
Les også
Denne videoen gir deg en grundig innføring i bildekomposisjon
Les også
Gikk til topps for andre gang på rad
Les også
Dette er månedens beste bilde
annonse

Les også