Mastiff bygger bil-PC - del 2

Mastiff

Lagre artikkel

Innledning

Ja vel, første artikkel er levert, og logikken tilsier at jeg da bør begynne å tenke på andre del. Den første tok det et halvt år å fullføre (riktig nok ikke særlig effektivt arbeid...), men med den farten vil Teknisk Museum jakte på PC-en og bilen være veteran før jeg er ferdig...

Og denne bolken skal (for den som har lest tittelen, blir det kanskje ingen bombe) handle om hva som må til for å montere en mer eller mindre standard PC slik at den fungerer pålitelig i en bil. For det er ikke nødvendigvis alltid rett frem, og en viss innkjøringstid må man regne med. Og selv om det har fungert bra lenge, kan man alltid få overraskelser.

Den som har drevet med PC-er en stund vil uansett ikke bli overrasket av overraskelser, en PC vil alltid kunne finne på noe ulogisk. Iblant skulle man tro at de har sin egen vilje...og gemytt som en rabiat pitbull med PMS!

Som for en liten stund siden. Fru Mastiff skulle til Oslo og ta sørvis på bilen på mandagen, og derfor skulle jeg plotte inn kjøreruten på GPS-systemet på søndagen. Men det fungerte jo så avgjort ikke.

Først trodde jeg alt hadde låst seg, for den berøringsfølsomme skjermen var blitt så fullstendig ufølsom at jeg lurte på om jeg hadde fornærmet den. Men jeg kunne ikke komme på at jeg hadde brukt feil finger på den i det siste.

Jeg gikk bak til PC-en og plugget inn den trådløse musa jeg bruker når jeg trenger noe sånt, og det funket som ei kule. Så jeg fikk fyrt opp navigasjonsprogramvaren, men det hjalp ikke noe særlig, for det fant ingen GPS.

En rask titt på Holuxen viste at den var dau som ei sild, men en rask omkobling fra USB-kabel til vanlig ladekabel viste at det ikke var noe galt med selve GPS-en, den var bare utladet og fikk ikke strøm fra PC-en. Jeg lar den nemlig alltid stå på, så det pleier ikke å bli liv i den før jeg fyrer opp PC-en.

Så jeg fulgte kabelen ned under teppet og fant årsaken. Kabelen hadde kommet mellom varmeskjoldet under teppet og selve gulvet. I min bil ligger katalysatoren like under gulvet på passasjersiden, og den blir ganske varm. Men det jeg ikke tenkte på, og som jeg dagen etter forsto at jeg absolutt burde tenkt på, var at så varmt burde det uansett ikke blitt der. For det var blitt så varmt at ti centimeter USB-kabel nå var blitt til like mange centimeter med smeltet og krympet plastmasse rundt litt kobber, noe som hadde kortsluttet signalene både fra GPS-en og alt annet som var på samme USB-port.

Jeg kappet kabelen på begge sider av det smeltede området, avisolerte og snurret endene sammen under stadig nye lag med Biltemas sølvteip (som etter buntebånd må være hovedbestanddelen i de fleste rånebilene her i landet). Hurtiglodding kaller vi sånt... Så en omstart av PC-en med reparert kabel, og alt fungerte. GPS-en tok inn satellittene på et øyeblikk, og alt var fryd og gammen.

Iallfall til neste dag, for da fikk jeg telefon fra Lierbakkene. Fru Mastiff sto i krabbefeltet med rykende gulvteppe og ikke mindre rykende topplokk (altså hennes, ikke bilens)! Det boblet og kokte i både Chevyen og fruen. Vanligvis betyr bobling fra ekspansjonstanken (nå snakker jeg om bilen, altså – alle har vel hørt ”Prammen og madammen”?) at det enten er ødelagt en toppakning eller en topp, derfor ble en viss type rovfugl tilkalt for å taue bilen til nærmeste merkeverksted, i Drammen.

En hyggelig kar der snakket med henne og tok seg en prøvetur, og det viste seg at problemet ikke var toppen, men derimot bunnen. Nærmere bestemt var selve katalysatoren ødelagt. Når den går tett, blir motstanden så sterk at motoren må slite mye mer enn vanlig, og dermed gikk den varm. Den diagnosen kostet faktisk ikke en krone, så hvem har sagt at serviceinnstillingen er død?

Bilen var heller ikke helt død. Den fungerte greit i noen minutter av gangen før den måtte stå en stund og kjøle seg ned. Dermed ble resten av turen innover det som i idrettsverdenen kalles intervalltrening. Etter en laaaaaang tur på Gamleveien til Oslo fikk hun hjelp på serviceverkstedet. Fra der jeg bor og til Oslo tar det vanligvis to og en halv til tre timer, men nå tok det nesten ni, medregnet berging og besøket på verkstedet! Langsom kjøring i noen minutter av gangen er ikke særlig effektivt...

Da mekanikeren på verkstedet der den opprinnelig skulle på service tok av katalysatoren, viste det seg at den hadde brukket i to og sperret eksosen nesten fullstendig! Effekten ble omtrent som i ”Beverly Hills Purk”, når Eddie Murphy i rollen som Axel Foley stapper bananer i eksosrøret på spanernes bil. Hadde ikke Chevroletens motor vært så sterk i utgangspunktet, ville den aldri kommet til Oslo.

Og hvorfor fortalte jeg så hele denne lange historien? Fortrinnsvis for å vise at det kan skje veldig mye merkelig når man setter en PC i bilen, siden det er så mange flere muligheter for ytre påvirkninger der enn i et (som regel) stillestående hus. Og også for å vise at man ikke kan ta høyde for alt som kan skje, uansett hvor godt man planlegger. Men planleggingen ble gjort unna i forrige del, så her skal det bli praksis.

Monteringen av den vanlige maskinvaren var ganske lik det jeg har gått veldig grundig (kanskje pinlig grundig) igjennom tidligere i min serie om HTPC. Det verste i dette tilfellet var å få på plass den fremre DVD- og harddiskrammen. Det var så vidt det gikk, for hovedstrømkontakten på hovedkortet er sånn plassert at rammen må lirkes forbi. Men med glidekrem, skohorn og diverse kraftuttrykk kommer man langt! Så derfor hopper vi inn i lidelseshistorien der alt er montert i kabinettet.

Som jeg sa, var det litt lite plass i kabinettet. Nærmere bestemt til harddisker. Jeg skulle jo speile harddiskoppsettet på HTPC-en min, og jeg brukte diskene fra den forrige bil-PC-utgaven istedenfor å kjøpe nye og større. Litt penger måtte jeg jo også spare.

Derfor trengte jeg plass til tre harddisker inni og én som var tilgjengelig utenfra, til ripping av DVD-er. To rammer på sidene var greie, men selv om det gikk med nød og neppe og et par mastiffhårsbredder å få inn den tredje nederst i den nevnte fremre rammen, måtte den da stå skrått for ikke å presse for mye mot hovedkortstrømkabelen, og det likte jeg ikke helt. Den tredje musikkdisken fikk derfor plass der strømforsyningen skulle stått, på høykant. Den er festet med skruer nedenfra og festet med patentbånd i øvre kant, så den står støtt.

Et problem som dukket opp etteranmeldt (jeg hadde tydeligvis ikke planlagt absolutt alt), var en liten ting jeg ikke tror jeg har nevnt tidligere: Dette er ikke bare en bil-PC, men også en hytte-PC. Jeg bærer den 30 meter fra parkeringsplassen til hytta for å ha tilgang til musikkbiblioteket der. Kjekt å ha! Men det å koble en tolvvolts likestrøm-til-likestrøm-strømforsyning direkte til 220-volt er i beste fall en sport for masochister og i verste fall en snarvei til å utløse brannforsikring, livsforsikring og tabbeforsikring på en gang. Jeg har kanskje ikke funnet opp kruttet, men jeg sto ikke så nær da det smalt! Så den varianten prøvde jeg ikke på.

Med mottoet ”det enkle er ofte det beste” prøvde jeg det enkleste jeg kom på, altså den vanlige batteriladeren til bilen. Men den hadde ikke nok muskler. En dyrere batterilader med starthjelp var et alternativ, men de er noen store, stygge beist, og på det området liker jeg ikke konkurranse. Jeg skal være det eneste store, stygge beistet på hytta, takk! Så det var heller ingen varig løsning. Dessuten vet jeg ikke om de er beregnet til å stå på dag ut og dag inn, og de blir sikkert også ganske varme.

”Og hva ble så løsningen?!” hører jeg dere hyle i kor der ute. Og mitt svar til hylekoret: ”Ekstern strømforsyning!” Dette kabinettet var jo som nevnt trangt, og jeg hadde bruk for litt ekstra plass til den nevnte harddisken på høykant. Ved hjelp av to skjøtekabler til hovedkortets strømplugg, noen vanlige Molex-splittere, en Molex til P4-strømkabel og en ekstra Molex, som det skal forklares mer om senere, var det bare å montere strømforsyningen fast i bilen og plugge den fra når PC-en skulle ut.

En vanlig strømforsyning på hytta kunne tilkobles på et øyeblikk, og overgangen fra bil-PC til hytte-PC var vel overstått. Etter et par forespørsler her og der for å forsikre meg om at det ikke var noe problem å ta strømmen til alle harddiskene, DVD-brenneren, viftene og litt annet småtteri gjennom bare én av strømforsyningens mange Molex-kontakter (og det er ikke noe problem, for all strømmen til alle ledningene ut fra strømforsyningen kommer fra den samme kursen, og kablene er mer enn godt nok dimensjonert), ble planen satt ut i livet.

Noen ruller teip, et par hundre buntebånd og et par døgn senere (jeg overdriver, men ikke så mye) var alt av strøm rutet ut gjennom den ledige åpningen mellom de to skjermkortene. Dette hadde jo selvsagt også den fordelen at det var en varmekilde mindre i kabinettet, og med de kabinettviftene som satt der, holder alt seg behagelig kjølig så lenge omgivelsestemperaturen ikke blir altfor høy.

Dagens digresjon: Det ble i diskusjonstråden etter den forrige artikkelen nevnt at harddisker kunne få for mye juling i en bil. Men det har jeg aldri vært ute for, og jeg har utsatt harddiskene i disse bil-PC-ene for ganske mye rart, uten noen form for ekstra demping. Jeg tror det skal så ekstremt mye til for å gjøre varig skade på dem at det vel heller blir snakk om å plukke opp noen Mastiff-deler her og der enn å bry seg om harddiskenes ve og vel. Men tilbake til hovedtemaet: Alt i alt ble hele PC-en seende omtrent sånn ut innvendig:

En modifikasjon ble gjort senere, og det var å sette en vifte over skjermkortene. Midt på sommeren kan det på tross av klimaanlegget bli ganske varmt baki. Spesielt på lengre turer, der mye bagasje hindret kjøligere luft i å komme til PC-en, kan skjermkortene en sjelden gang bli for varme. Det kan føre til ustabilitet og låsning, og det gjorde det én gang (og med meg er jo én gang minst ti ganger for mye – stabilitet skal være 100 %, ikke 99).

En tolvcentimeters vifte i lokket med viftestyring gjorde susen, og den er meget stillegående på laveste hastighet. Mer enn laveste hastighet har ikke vært nødvendig, og det er mye mindre støy derfra enn det ville vært fra vanlige skjermkortvifter. Likevel ville jeg nok ikke satset vifteløst en gang til. Men man lærer så lenge man har elever...

Mest på grunn av hyttebruken (der jeg styrer musikken med NetRemote fra PDA-mobilen) ville jeg ha trådløst nettverk tilknyttet PC-en. Og jeg liker ikke såkalt ad hoc-nettverk, med kontakt mellom to trådløse kort, for det er altfor ustabilt. Derfor tok jeg en trådløs 3Com-ruter jeg hadde liggende og festet den oppå kabinettet, med kabel ned til nettverkskortet og strømkabel koblet til tolvvolten på en av Molex-kontaktene inni boksen. Det er en ypperlig løsning jeg har hatt enda mer bruk for på tidligere utgaver av bil-PC-en, siden disse ikke har hatt skjermer og pekeredskap tilknyttet.

Et annen lite problem med harddiskene dukket også opp senere: Ut over vinteren måtte de tre IDE-baserte harddiskene som satt i maskinen, byttes ut med SATA-baserte. Det viste seg at nyere SATA-disker tåler kulde uendelig mye bedre enn IDE-disker, for hvis det var kuldegrader inni bilen, ble nemlig ikke IDE-diskene registrert av BIOS-en i det hele tatt når PC-en ble startet! Men SATA-diskene har startet uten problemer i 20 kuldegrader. Da har derimot ikke skjermene alltid vært helt villige, men etter noen minutter har også de kommet i gang. Jeg trengte ikke kjøpe noen nye disker, men kunne bytte ut med litt her og litt der i andre maskiner.

Det har en stund vært litt småproblemer med den ene skjermen til Mastiff-valpene, som ikke alltid blir oppdaget av skjermkortet etter en omstart. Men en snarvei med profilinnstillinger for ATI-driverne har fungert greit nok, selv om dette er et irritasjonsmoment.

Etter snart ett års bruk i alt fra 30 grader i skyggen og bilen stående i solskinnet til 20 kuldegraders norsk vinter har det ikke vært nødvendig med andre forandringer enn de nevnte, noe som bør tyde på at jeg nå har ganske riktige komponenter. Alt fungerer tilnærmet knirkefritt, og de få knirkene som har kommet, har hatt ytre årsaker. Jeg vil regne en smeltet USB-kabel som kortslutter GPS-en og den berøringsfølsomme skjermen som ytre årsak. Og jeg vil også hevde at fru Mastiff er en ytre årsak! Hun har en egen evne til å få ting til å gå galt med PC-er hvis det i det hele tatt kan gå galt. Jeg har vurdert å leie henne ut til datamaskinprodusenter som kvalitetskontrollør!

En gang hun skulle av sted for å besøke sin lillesøster (som bor noen timer herfra) begynte plutselig PC-en å krasje som besatt. Hun kunne kjøre navigasjonen i noen minutter, så smalt det igjen. Et grønt, fælt rutemønster på skjermene tydet på minneproblemer i skjermkortene, og da hun kom hjem igjen, byttet jeg om de to kortene for å se hva som skjedde, men det hjalp selvsagt ikke i det hele tatt.

Jeg spurte spesialister på ATI-kort, men de hadde ingen gode forslag når det ikke så ut til å være feil på selve kortene. Jeg prøvde strømforsyningen, minnet, prosessoren, alt jeg kunne komme på, men fremdeles var det ikke noe som hjalp. Så leste jeg igjennom noen gamle omtaler av hovedkortet, spesielt med tanke på overklokking, og der kom jeg over en liten opplysning: Det ble anbefalt at man ikke koblet strøm på den Molex-kontakten som sitter på hovedkortet (se pilen på bildet under), i tillegg til den vanlige hovedstrømkontakten og den kvadratiske P4-kontakten.

Og hokuspokus, abrakadabra, da jeg trakk ut den, ble problemet borte! Helt borte. Som en ånd i en fillehaug. Som en sviske (hvorfor har de egentlig en sånn tendens til å bli mer borte enn for eksempel rosiner eller marsipan? Aldri forstått det...). Kort og godt borte vekk. Og det har aldri vist seg senere.

Det merkelige var at jeg da hadde kjørt i åtte måneder med systemet helt uforandret. Det eneste jeg egentlig kan tenke meg, er at et eller annet i elektronikken har endret seg over tid, kanskje på grunn av temperatursvingningene eller fuktigheten i bilen (selv om det ikke burde være så mye fuktigere der enn de forholdene mange har i tropiske områder, der PC-er bør tåle å stå plassert).

Så det som hadde fungert problemfritt tidligere, trengte den lille forandringen for å fungere videre. Eller så var det bare enda et alvorlig tilfelle av fru Mastiff, det vandrende Bermudatriangelet for datamaskiner!

Som jeg har nevnt tidligere, går denne bilen på LPG, altså i praksis propan og butan. Mer enn 50 % reduksjon i CO² og ingen av de lokale utslippene dieselbiler har, hjelper på samvittigheten. Men det hjelper ikke på bagasjeplassen å få en hundreliters gassflaske like bak baksetet! I tillegg kommer som tidligere nevnt (for dere leste vel første artikkel?) mastiffburet i størrelse kalv.

Dessuten var det ikke lenger plass til min herlige 250-liters bassreflekskasse, og en bil uten bass er som en fisk uten sykkel...eller hva det nå var. Så det var nødvendig med en liten ombygging, som også måtte omfatte plass til PC-en og tre kilometer kabler.

Jeg begynte med å skru ut setene, fjerne gulvteppet og legge skjermkabler. To av dem kommer fram under hvert sitt forsete, til Mastiff-valpenes skjermer. Én kommer opp bak hanskerommet og er i øyeblikket ikke i bruk, men den kan gi bilde på en skjerm som kan plasseres foran forsetepassasjeren. Kanskje en liten skjerm som viser det samme som styringsskjermen? Og til slutt kommer én skjermkabel opp under midtkonsollen, til den berøringsfølsomme styringsskjermen.

I tillegg kommer en enkel USB-skjøtekabel som dukker opp under forsetepassasjerens teppe, der den er koblet til spesialkabelen GPS-mottakeren bruker (den spesialkabelen som smeltet, ja! Hvorfor kan ikke Holux bruke standard USB til mini-USB?), som igjen går opp bak hanskerommet og til GPS-mottakeren på dashbordet.

En annen USB-kabel kommer opp inni midtkonsollen, der den går inn i en USB-hub. Der er kabelen til den berøringsfølsomme skjermen koblet. I tillegg er det koblet inn tre såkalte pekeplater av samme typen som man finner på stort sett alt av bærbare PC-er nå. Mye enklere enn å ha en flokk løse mus som piler rundt i bilen!

I tillegg til disse kablene går det én bildekabel fra ryggekameraet bak til styringsskjermen foran, én lydkabel fra det innebygde lydkortet på PC-en til bilstereoen og to kabler fra de to ekstra lydkortene til uttak ved dørstolpene over baksetet. Antennekabler til skjermene bak fins også, for de har innebygd TV, men jeg har ikke somlet meg til å montere antennene ennå. Uansett, lyd og bilde er dekket både her og både der.

Etter at teppe og seter var på plass igjen, tok jeg noen mål og gikk til innkjøp av noen forskalingsplater. Dette er én centimeter tykke finerplater, solide og mye billigere å bruke enn vanlig kryssfiner hvis det ikke nødvendigvis skal være så pent. Av disse bygde jeg en kasse rundt gassflasken, med åpen topp.

Bak på denne kassen, nederst til høyre, sagde jeg en spalte til alle kablene (helt uten hjelp fra milde Jesus, han som sagde). PC-en står foran der på en gammel hylleplate for å komme litt opp fra gulvet og få bedre luftgjennomstrømning, og med dempematte under føttene for godt mål. Alle kablene går altså rett inn i gasskassen, så de er ikke synlige.

I tillegg bygde jeg en enkel kasse uten kortsider og bunn som står som et lokk rundt PC-en, med omtrent fem centimeters avstand til alle sider. Den holdes nå fast av en dobbel kjetting med solid hengelås, og ikke den jekkestroppen som er vist på bildene. Dette kan riktignok ikke stoppe alle langfingrede, men det burde forsinke dem nok til at jeg og onkel Balltre rekker fram og får baken deres til å angre på at den noen gang ble født! (Sitat: biskopen av Bath & Wells i den ande Black Adder-serien.)

Kassen får akkurat plass ved siden av hundeburet, og dermed går det an å plassere bagasje oppå PC-en uten å kvele den fullstendig, og uten å måtte tenke på at den ikke skal bli skadet. Et må til, ellers ville den stjålet altfor mye bagasjeplass. Strømforsyningen står plassert inni gassflaskekassen, og det er faktisk ikke noe problem om det skulle bli varmeutvikling i den. Disse gassflaskene tåler atskillig mer enn en bensintank, så en gnist eller fem utgjør heller ingen fare. Det har faktisk vært tilfeller der biler med slike gassflasker har brent opp, og bare flasken har kommet helskinnet fra det!

Med PC-en på plass var det bare skjermene igjen. De to som skal brukes av barna baki, ble montert på nakkestøttene ved hjelp av de festene jeg nevnte i forrige artikkel. Festene var litt for smale til mine nakkestøtter, men Dremel og rå, brutal og primitiv makt var akkurat nok til å få dem på plass, med noen få millimeter metall igjen av bøylene. I tillegg ble kablene ført inn i setene, så de kommer ut i toppen av seteryggen, like ved skjermene. Og de nevnte pekeplatene ble festet. Den foran sitter med en selvklebende matte som fulgte med, og de to bak er festet i seteryggene med stifter.

Den fremre skjermen tok litt lengre tid, for det fulgte med et rent bordstativ, og det hadde ikke spor til noen standardfester. Jeg demonterte bordfestet og lagde et eget feste som jeg skrudde fast på lokket over CD-hyllen foran i midtkonsollen. Så jeg mistet altså tilgangen til en CD-hylle med plass til fem CD-er i bytte for tilgang til mange tusen CD-er fra PC-en. Valget var ikke akkurat vanskelig!

Festet ser ikke helt proft ut, men det gjør iallfall at skjermen kan dreies, noe som er en fordel hvis sola kommer lavt inn fra siden. Og gummiklossen mellom midtkonsollen og mutteren sørger for at den ikke begynner å leke karusell uten at det er ønsket.

Jeg hadde allerede en solid strømkabel fra ekstrabatteriet og bak til stereoanlegget. Det viktige å huske med strømkabler i bil er at lengre strekk krever forholdsvis tykke kabler, ellers blir det for mye spenningstap underveis. Og det skal ikke store spenningstapet til før man får mye mindre effekt ut av stereoanlegget. Og husk for all del sikringer!

Den ene gangen jeg glemte å montere sikring på et stereoanlegg (for rundt tolv år siden, i en grusom Nissan Prarie) holdt det på å gå veldig galt. Brent barn lukter ille, og brent kabelisolasjon dufter ikke særlig mye bedre... Uansett, det var ikke noe problem å koble også PC-ens strømforsyning til den samme koblingsblokken. Med en 60 amperes sikring framme med batteriet tåler systemet fullt pådrag fra stereoanlegget samtidig som PC-en blir drevet, og den kraftige dynamoen har ingen som helst problemer med å holde batteriene fulladet.

Det krevde litt mer enn jeg hadde ventet å få Hami-skjermene til å fungere stabilt. De hadde en tendens til å blinke, og jeg trodde først det skyldtes for lav spenning. Men det viste seg å være nøyaktig det motsatte! Særlig like etter starten lader en bils dynamo ekstra kraftig, og alt over tretten volt var i meste laget for skjermene.

Derfor kjøpte jeg noen enkle strømforsyninger som skulle gi regulert tolv volt fra nettbutikken til Elfa (ikke trådhylleleverandøren – vanlig misforståelse). Det som ikke sto på nettsiden, var at disse ikke ga regulert tolv volt ut hvis innspenningen var mindre enn 16 volt! Min første tanke var å kjøre inn til hovedkontoret og bruke kablene til å piske den som hadde utelatt denne viktige opplysningen. Men det var sent på dagen, så jeg lot være og kjølte meg heller ned med et par øl. Sett i ettertid var det antakeligvis en fordel. Jeg tror ikke det er helt lovlig å piske ansatte i nettbutikker med kabler, selv om det kan være fortjent iblant...

Men jeg fikk en idé, og den viste seg å være et sjeldent gullkorn. Jeg hadde nemlig liggende en gammel strømforsyning som jeg hadde brukt til en bærbar PC som nå har gått til de evige databehandlingsmarker. Den tok inn tolv volt og kunne gi ut alt fra 16 til 24. Jeg stilte den inn på 18 volt, kappet av pluggen og satte på et par sigarettennerkontakter, der jeg plugget inn Elfa-strømforsyningene.

Er det nødvendig å legge til at det fungerte akkurat som det skulle? Ja vel, jeg skjønner at dere ikke har den store troen på meg. Jo da, det fungerte akkurat som det skulle! Fornøyde nå?

Det kan være en fordel å kunne slå på PC-en uten å måtte gå baki hver gang. Og det er der den kommer inn, den ekstra Molex-kabelen jeg nevnte tidligere i artikkelen. Den er koblet til en firelederkabler som går inn i PC-en. To av lederne er tjuvkoblet på av/på-knappen, og de to andre går til pluss og minus tolv volt på en av Molex-kontaktene.

Så har jeg en stor, rød knapp (egentlig flere, men de andre har andre bruksområder) på dashbordet, og en liten, rød lysdiode som er koblet til tolvvoltslederne. Jeg kan altså både slå av og på og se om det er strøm på PC-en uten å flytte meg fra forsetet. Det er selvsagt mulig å koble sånt til tenningen, til dørlåsene, til alarmen og lignende varianter, men jeg lot være. Det er jo ikke alltid hver gang bilen blir kjørt at PC-en skal startes. På de korteste turene er det ofte bare radioen som brukes likevel.

Og det bringer oss over på et viktig punkt i denne gjennomgangen: Det bør helst ikke ta en evighet å starte PC-en, for da blir det mer ork enn glede med den. Derfor var det uaktuelt å kjøre full oppstart og nedstengning hver gang. Jeg prøvde meg først med dvale, men etter et par uker ga jeg opp. Jeg klarte bare ikke å få svineriet fullstendig stabilt! Omtrent hver tiende til femtende gang nektet den å starte opp fra dvale, men begynte på en full oppstart, eller den spurte om den skulle slette gjenopprettingspunktet og gå til oppstartsmenyen!

Jeg hadde egentlig ikke vurdert ventemodus, for jeg trodde det ville sluke for mye strøm på en så pass kraftig PC. Men i desperasjon og irritasjon (to følelser som ofte henger sammen, iallfall for min del) endret jeg oppsettet slik at et trykk på knappen ikke sendte PC-en i dvale, men i ventemodus. Jeg visste jo uansett at jeg ville ha nok strøm til å starte bilen ettersom stereoanlegget og PC-en går på eget batteri. Og til min store forbløffelse, forbauselse, befippelse, forundring, overraskelse, bestyrtelse og konsternasjon (det siste synonymet vedder jeg på at dere ikke har hørt før!) fungerte det aldeles utmerket.

Selv om bilen står parkert uten å være i bruk i flere dager (noe som sjelden skjer her ute på landet – skal ungene noe sted, må de kjøres, og det samme gjelder når det må handles inn nødvendige forsyninger), er PC-en klar som et frokostegg når knappen blir trykket inn. Den eneste gangen det har sviktet, hadde ladekabelen til ekstrabatteriet løsnet. Så det er, som nevnt i forrige artikkel, helt klart enorm forskjell på strømforbruket når en PC er i gang og når den står i S3-ventemodus. Men jeg våger ikke å anbefale det ubetinget til biler som ikke har to batterier, iallfall ikke hvis det ikke skjer i samarbeid med en form for spenningsovervåkning.

For moro skyld (og jeg så noe lignende bli nevnt i forumet som en mulighet, men bare vær klar over at jeg tenkte på det først!) tok jeg en 19” LCD-skjerm som ikke var i bruk og satte den i det ene bakvinduet. Vanligvis viser den bildene under, men det fins noen andre varianter som det blir mer om i neste og siste artikkel. Problemet er selvsagt at den ikke er spesielt lyssterk, så det bør ikke være fullt dagslys hvis den skal være synlig. Men effekten i mørke er upåklagelig!

Det nest siste skrittet var å få tilbake bassen min, og etter noen spørsmål og en del god hjelp på bilforumet bygde jeg en uvanlig flat trykkammerkasse i MDF med høyttalerne på innsiden.

Det siste var egentlig en tabbe, for jeg brukte overfresen på feil side av baffelen da jeg skulle forsenke høyttalerne. Men det viste seg bare å være en fordel, for da kom de ikke så nær gassflasken. Denne basskassen er nemlig lokket på den toppløse kassen rundt gassflasken som jeg nevnte tidligere.

Etter tilpasning med passe mengder dempemateriale inni skjedde noe uventet. Til min store forbløffelse, forbauselse... og så videre, og så videre, låt det faktisk bedre enn den gamle, tre ganger så store bassreflekskassen! Strammere lyd og like mye volum. Og så jeg som ikke har satt mine ben i en basskasse før, men fikk den gamle bygd av erfarne folk! Det kommer sannsynligvis inn under det gamle ordtaket ”selv en blind Mastiff kan finne et kjøttbein”.

Alt i alt ser det aller meste ganske ryddig ut, med mest mulig skjulte kabler og monteringer. Men jeg tror jeg kunne skrevet ut dette bildet, som er tatt bak og under baksetet, der man vanligvis aldri ser, og sendt det inn til Høstutstillingen. Med tittelen ”Tilværelsens kaos” burde det vel være mulig å få statsstøtte som moderne fotokunstner, hva?

Og det aller siste skrittet (og nå kan dere angre, dere banditter som har lest så langt bare for å se hva slags utstyr dere tømme bilen for – den tiden var bortkastet! Æ bæ!) var alarmen. Den gamle Defaen holdt bare ikke mål. Ikke hadde den noen morsomme ekstrafunksjoner, og hvem bryr seg vel nå om en vanlig alarm som står og hyler?

Da bilalarmene først kom til Norge på 80-tallet (og jeg hadde en av de første, innkjøpt i Sverige til min Datsun 260Z sportsbil), hendte det at folk ringte politiet hvis en alarm gikk. Men nå tenker alle: ”Slå nå av det bråket, det er sikkert falsk alarm uansett!”

Særlig i Oslo er det ingen som bryr seg i det hele tatt. Det var noe annet da jeg var ung, før krigen (Golfkrigen, altså)... Nei, forresten, det var det ikke! I Oslo har ingen brydd seg om hva andre blir frastjålet siden 1960, minst! Den rådende tanken er: ”Greit, rapp fra naboen. Så lar du kanskje mine ting være i fred!” Og det var dagens klage på samfunnet, så de samfunnskritiske leserne har fått sitt!

Men tilbake til alarmen: En ny GSM-alarm ble innkjøpt og montert. For dere som ikke vet det, betyr det alarm med innebygd mobiltelefon, som også fungerer som håndfri, og ganske avansert elektronikk. Så i det øyeblikket alarmen går, ringer den et innprogrammert telefonnummer. Det er selvsagt mitt mobilnummer den ringer, og hvis det ikke er svar der, går den til neste nummer på lista, som er fru Mastiffs mobil.

Hva som er verst, å bli overrasket under bilinnbrudd av Mastiff og onkel Balltre eller fru Mastiff og Finnmarksraseriet®, er jeg ikke helt sikker på. Jeg vet hva jeg selv er mest redd for!

I tillegg har selvsagt alarmen en sirene som kan vekke om ikke døde, så iallfall skinndøde! Best ikke å parkere for nær en kirkegård, ellers kan vi få ”Return of the Living Dead – The Viking Zombies”, og det er alltid veldig irriterende. Mye blod, gørr og eksploderende hoder. Og sånn som de svina biter! Men nå kom jeg visst på villspor igjen...

Ekstrafunksjoner som den nevnte håndfritelefonen, muligheten til å snakke gjennom sirenehøyttaleren (”Gå bort fra bilen, ellers skyter jeg!”), innebygd batteribackup og fjernstart, både via mobiltelefon og alarmfjernkontrollen, setter litt ekstra krydder på tilværelsen.

Denne gangen ble det kanskje mer bil og kabler enn PC, men jeg syns det hørte med. Jeg vet at det er en del av dere som gleder dere til å høre om programvaren og særlig styringen av dette systemet, og det er det jeg kommer til å ta med i neste og siste del.

Girder og NetRemote er (kanskje ikke så overraskende?) de viktigste stikkordene på det siste punktet. Jeg har også lagd en videogjennomgang av systemet i funksjon. Jeg fant ut at det ble noe enklere enn å skulle forklare seg igjennom alt sammen. Jeg skal også ta en liten oppsummering av hva som har skjedd med HTPC-en på den tiden som har gått siden jeg bygde den.

I mellomtiden hygger Mastiff junior og lille frøken Mastiff seg på den to timer lange turen fram og tilbake til hytta. Sist så Mastiff junior ”Pirates of the Carribean 2” og hørte på siste del av radioteaterets ”Ekko fra glemte graver” og litt DragonForce (som er ekstremt bra og lynrask power metal), mens frøken Mastiff hygget seg med ”Rat Race” og tegnefilm. Dere ser vel familielikheten?

Me sjåast!

Les også

Mastiff bygger bil-PC - del 3

16. okt. 2007

FireWire på vei ut?

4. juli 2007

Mastiff bygger bil-PC - del 1

21. mai 2007