Til hovedinnhold

I fokus: DRM

Introduksjon

I debatten om åndsverk i den digitale samtiden, har DRM (Digital Rights Management) blitt et samlende moteord for teknologien som mange mener kan sikre inntjening og videre profittmuligheter for rettighetshavere, i en tid hvor "alle" åndsverk kan distribueres digitalt.

Denne artikkelen er en populærvitenskapelig sammenfatning av innholdet undertegnede drøfter i sin hovedoppgave. Noen emner kan imidlertid være verd å gå litt i dybden på, og vi håper og tror at for mange hw.no-lesere er DRM nettopp et slikt område.

Artikkelen vil presentere den historiske bakgrunnen for DRM, hovedsakelig forstått i lys av offensivene vi har sett fra platebransjen de siste årene. De store plateselskapene er kanskje den næringen som til nå i størst grad har fått merke at den potensielle konsekvensen av fildeling kan skade deres muligheter for profitt i fremtiden.

Platebransjen er også de som så langt har realisert flest strategier for å motvirke fildelingen, selv om filmbransjen nå kommer etter. For platebransjen har DRM-teknologien så langt vært kanskje det sterkeste kortet for å kontrollere hvordan fonogrammene de selger kan bli benyttet, og hvem som skal ha rett til å benytte de.

For forbrukerne, mindre artister og allmennheten for øvrig, representerer DRM gjerne mer ulemper enn goder. Med utgangspunkt i den DRM-en vi har i dag, vil denne artikkelen presentere kort ulike aktørers interesse i en "effektiv" DRM og konkludere ut fra forutsetningene som skal til for at en sådan DRM skal fungere.

DRMs utgangspunkt

DRMs utgangspunkt: Kontroll med knapphet

Et hvert medium og en hver teknologi har egne egenskaper, som definerer grensene for hva som er fysisk mulig å gjøre. Bøker består av ark og gjerne et hardt omslag, og er derfor vanskelig å kopiere. LP-er og kassetter er basert på fysisk kontakt mellom medium og avleser, og dette begrenser også mulighetene for kopiering.

Platebransjen opplevde at egenskapene til CD-mediet endret seg etter hvert som den digitale teknologien modnet. Opprinnelig var CD-mediet en mulighet for platebransjen til å øke salget og inntjeningen når kassetter og plater var upraktiske og ikke lenger særlig lønnsom.

CD-en viste seg å bli overlegen både MC-en og LP-en i holdbarhet og fleksibilitet (men ikke nødvendigvis lydkvalitet). I dag anser platebransjen CD-mediet som et problem, siden det så enkelt kan kopieres og massedistribueres i søkbare former på fildelingsnettverk.

Den naturlige knappheten har dermed forsvunnet som en naturlig begrensning i det digitale mediet, motsatt av hvordan det er med papirbøker. Derfor er det også først og fremst denne egenskapen platebransjen må greie å kontrollere hvis den vil få bukt med fildelingen.

Dette har platebransjen forsøkt å gjøre med DRM. Sett i fra et medieøkonomisk perspektiv kan man si at det viktigste ved DRM er målsetningen om å beholde knapphet som en naturlig faktor ved transaksjoner av medieinnhold.

DRM kan dermed forstås som en strategi for å hindre uønsket bruk av digitale medier, og å beholde inntjening og profitt i en tid hvor vekstkurvene fra 80- og det tidlige 90-tallet har flatet ut.

Matematisk formel som plutselig fikk gyldighet rundt 1999 (1 = uendelig)

DRM er imidlertid ikke den eneste strategien rettighetshaverne har benyttet seg av. DRM-strategien må sees i sammenheng med lovendringene som har foregått i USA og Europa de siste årene. I Norge har arbeidet med å tilpasse lovgivningen til å omfatte fildeling foregått nå i over to år.

I løpet av 2005 vil den norske åndsverksloven skjerpes, antakelig på en slik måte at nedlasting av musikk fra fildelingstjenester vil bli ulovlig. Dette skjer i følge Kultur- og kirkedepartementet gjennom innføringen av European Copyright Directive (EUCD). Tilpasningene i det norske lovverket skiller seg i liten grad fra lovendringene hos de andre europeiske landene.

Kritikken mot det norske lovforslaget har i all hovedsak gått ut på at forslaget ikke greier å ivareta balansen mellom rettighetshavere og allmennheten (som det heter på lovspråk) fra den gamle loven, at den nye loven vil være vanskelig eller umulig å håndheve, og at loven legger til rette for at opphavsrettsspørsmål fra nå av skal kunne løses i rettssalene.

Problemet: Fildelingen

Lite har vært forsket på hva angår fildelernes rolle i kampen rundt DRM. Fildelerne er vanskelig å behandle forskningsmessig, fordi handlingen de utfører er potensielt illegitim. I tillegg foregår fildelingen, i hvert fall Norge, i stor grad i fra hjemmets lune rede.

Dette siste er sentralt, fordi det er en av grunnene til at man ikke kan være sikker på i hvor stor grad fildeling eller såkalt piratkopiering finner sted, og også fordi handlinger utført i hjemmet sjelden trenger å rettferdiggjøres eller diskuteres i det offentlige.

Hvor mange fildelere finnes det, og er det trolig at "alle" kan bli fildelere? Lawrence Lessig har i boka Free Culture (2004) delt inn brukerne av P2P-brukerne i fire grupper.

  • De som laster ned musikk i stedet for å kjøpe den
  • De som laster ned musikk for å finne ut hva de vil kjøpe
  • De som laster ned musikk som er vanskelig tilgjengelig – enten fordi den ikke lenger selges, eller fordi prisen for import blir for høy
  • De som laster ned musikk som er lovlig, enten ved at den ikke er kopibeskyttet eller ved at artisten selv ønsker å gi bort musikken, eller at man eier eksemplar av musikken fra før.

Alle disse punktene er lovlige i Norge etter dagens lovgivning, men de tre første vil bli forbudt som en følge av at Kultur- og kirkedepartementet implementerer EUCD inn i norsk åndsverkslovgivning.

Farlig pirat med lilla skjegg

Likevel er det ikke noe tvil om at fildelingen på sikt vil utgjøre en trussel mot platebransjens inntjening. En myte som mange av DRM-kritikerne ofte viser til, er at fildeling er mer til gavn enn til last for rettighetshaverne.

Ideen er at fildelingen skal fungere som en slags måte for forbrukerne å få en "prøvesmak" av musikken (Lessigs andre punkt), og at forbrukerne totalt sett vil kjøpe like mye musikk som de har gjort før. Dette fordi de ønsker det lille ekstra som følger med en original CD, som et cover med illustrasjoner, tekster etc.

Til en viss grad kan dette være gyldig for musikkentusiaster, men argumentet overser at mediebransjen i stor grad får sine inntekter gjennom de kommersielle utgivelsene.

Dermed er det rimelig å anta at desto mer kommersiell verdi en utgivelse har, desto mer vil den også deles på fildelingsnettverkene.

Samtidig vil kommersiell verdi nødvendigvis gå på bekostning av den kunstneriske verdien entusiaster tillegger et verk. At fildelingen dermed går utover lønnsomheten til mediebransjen på sikt, er derfor mer enn sannsynlig.

Platebransjen

I de fleste av dens virkeår har platebransjen vært vant til en jevn vekst i både omsetning og antall solgte enheter. Ifølge tall fra IFPI Norge, sank vekstkurvene fra ca. 1998 og utover, men har nå foreløpig stabilisert seg på det nivået de var på i 1995 og 1996.

For interessentene i platebransjen er det ofte et skille mellom rettighetshavere og artister. Mens artistene ofte har stått bak den kreative utviklingen av både plater og konsepter, har den kommersielle delen av platebransjen gjerne beholdt rettighetene til musikken. Dette er en av grunnene til at mange musikere enda i dag står på musikkjøpernes side i debatten om fildeling.

Kommersielle artister som har kommet med uttalelser som forsvarer fildeling, inkluderer Radiohead og Bjørk. Det finnes også mange mindre artister som har tjent på fildelingen, og disse er ikke nødvendigvis tjent med at DRM blir implementert i en stor skala.

Når dette er sagt fins det også mange artister som ikke har noe å utsette på plateselskapenes implementering av DRM. Dette gjelder for eksempel Bertine Zetlitz.

Det er likevel ikke til å komme bort fra at det synet som oftest kommer til uttrykk ved forsvar av DRM i Norge, representeres av rettighetshaverne til nettopp opphavsrettsbeskyttede verk.

Platebransjen er en økonomisk meget sterk aktør, på tross av de i de siste årene etter eget sigende har lidd økonomiske tap. Dermed har de også penger til å finansiere en del kampanjer og organisasjoner som fremmer deres meninger i offentligheten.

En slik organisasjon er International Federation of the Phonographic Industry (IFPI), som har nasjonale avdelinger, også i Norge. Andre lokale rettighetsorganisasjoner er Fono og Gramart.

Både IFPI Norge, Fono og Gramart taler i sine høringsuttalelser rettet mot forslaget til en ny åndsverkslov for at DRM skal bli beskyttet av lovverket. Denne koblingen er interessant, fordi den foreslår at de mener at verken DRM eller et lovforbud mot nedlasting av opphavsrettsbeskyttet materiale fra Internett er nok i seg selv – begge to er nødvendig.

Databransjen

Programvareprodusentene

Programvareprodusentene kan deles opp i to grupper, de som produserer proprietær programvare, og de som produserer programvare som på en eller annen måte er basert på åpen kildekode.

De fleste som har vært borti operativsystemene til Microsoft har en idé om hva proprietær programvare er. Kilden er lukket, og må dermed utvikles av programutviklere som er ansatt internt.

Dermed begrenses kreativiteten til de som er ansatt, mens kostnaden øker, og man sitter igjen med et program eller operativsystem som utvikles sakte, og hvor sikkerheten kan være vanskelig å ivareta over tid på grunn av at arbeidsstokken endres, eller prosjektgruppen som utviklet et program er oppløst m.m.

De proprietære programvareprodusentene kan ha nytte av DRM, men ikke nødvendigvis.

Det er klart at operativsystemene og en del av programvarepakkene til Microsoft i stor grad har vært utsatt for ulisensiert bruk, og at hvis alle som faktisk bruker systemet hadde betalt lisensene, hadde Microsoft vært enda rikere.

Det er samtidig tvilsomt at Microsoft Windows hadde vært så utbredt i dag, om det ikke hadde vært for nettopp den private, ulisensierte kopieringen. Dette vet Microsoft, og dette er en av grunnene til at det er tvilsomt at det vil komme noen reelle hindringer bruken av operativsystemet uten lisens med det første.

Det samme kan sies om Adobe og Cubase. Begge selskapene selger meget kraftige og dyre programvarebaserte verktøy for henholdsvis bilde- og lydbehandling. Men det er klart at de også til en viss grad tjener på at vanlige folk blir kjent med verktøyene gjennom fildelingen, og dermed utvikler kompetansen som trengs for å forstå grensesnittet og utnytte programmenes fordeler i næringslivet.

På samme måte er mange åpen kildekode-utviklere ikke tjent med at DRM-en blir virkelig effektiv. Så lenge de proprietære systemene fortsetter å dominere, er åpen kildekode-utviklerne avhengig av å kunne drive omvendt utvikling for at deres egne programmer skal være kompatible med de proprietære programmene.

En slik utvikling vil vanskeliggjøres og i noen tilfelle umuliggjøres hvis utviklerne ikke kan omgå DRM-en.


Maskinvareprodusentene

Også mange maskinvareprodusenter har ikke en direkte interesse av at begrensningene som legges gjennom DRM og lovgivning blir for strenge. For en del brukere har det utvilsomt vært en viktig drivkraft for å kjøpe seg og eie PC-er privat at en har hatt stor tilgang på nettopp "gratis"programvare og medier.

Dermed er det også klart at produsentene bak verktøyene som ligger til grunn for fildelingen, i hovedsak maskinvareprodusentene, må sies å være profittørene bak det mediebransjen og programvareutviklerne eventuelt har tapt.

DRM i dag

Mange større plateselskaper har valgt en DRM-løsning som kalles Copy Control for CD-ene de fortsatt selger i platebutikkene. Copy Control-CD-er følger ikke den originale Compact Disc-standarden, men er i stedet en egen standard som emulerer den – og som dermed lar seg spille av i de fleste eldre CD-spillere.

Men dette er en utilfredsstillende løsning for både platebransjen og forbrukerne. En del forbrukere klarer ikke å spille av disse platene på sine CD-spillere, og siden de som vil med enkelhet kan rippe Copy Control-CD-er likevel – det tar bare litt lenger tid enn å rippe en vanlig CD – vil sporene fremdeles kunne deles via fildelingsnettverk.

Gjennom blant annet nettstedene Napster.com, Itunes.com og Music.msn.com selger platebransjen nå musikk som er beskyttet av en enkel form for DRM.

Itunes har begrenset rettighetene slik at sanger man kjøper får med en lisens til å spille av sangene på fem datamaskiner. Man kan også brenne sangene på CD, og de får da de samme egenskapene som sanger på en vanlig CD, dvs. at fonogrammet mister DRM-sperren sin. Dette innebærer også at disse igjen kan rippes og kopieres og deles i fildelingsnettverk igjen.

Nye Napster og MSN-music fungerer omtrent på samme måte. Også denne typen DRM har store begrensninger for både brukerne og plateselskapene.

For å kjøpe en låt over nettet må man først passere en test, hvor man må bruke riktig type nettleser, man må gjerne ha riktig type medieavspiller og maskinen må være konfigurert med visse tilleggstjenester. Deretter må man fylle ut skjema for å registrere personlige opplysninger til nettbutikken.

Det finnes også mange ulike typer og standarder når det gjelder DRM, og få av disse kan egentlig kommunisere sammen. På mange brukere virker dette tungvint og vanskelig, og er i seg selv en hemmende faktor for de nettbaserte musikkbutikkenes utbredelse.

Opp på dette kommer det faktum at dagens DRM-løsninger er lett å gå rundt, og at DRM-beskyttede plater likevel vil bli delt på fildelingsnettverkene.

DRM-løsningene bransjen hittil har valgt å ta i bruk, tilfredsstiller derfor egentlig verken brukernes eller plateselskapenes interesser på en god måte. Flere plateselskaper har innsett dette, og har nå fjernet f.eks. Copy Control-sperrene fra CD-platene sine.

Hvis den nye norske åndsverksloven blir som i lovforslaget, vil DRM beskyttes som en del av åndsverket. Så selv om DRM i dag har vist seg å være ubrukelig for begge parter, vil lovendringen likevel kunne ha alvorlige konsekvenser på sikt. For neste gang kopi- og avspillingssperrer innføres av plateselskapene eller andre rettighetshavere, vil det være straffbart å bryte dem.

NGSCB

Forutsetningene for at DRM skal fungere

Mange har skrevet om fellesinitiativet fra både maskinvarebransjen og mediabransjen, Next Generation Secure Computing Base (NGSCB).

For rettighetshaverne er NGSCB først og fremst interessant fordi teknologien sikrer at rettighetene blir styrt av maskinvare (i motsetning til programvare), slik at terskelen for å gå rundt begrensningene blir vesentlig hevet.

Digi.no skriver imidlertid at Microsoft nå har tonet ned DRM-innholdet fra den opprinnelige NGSCB-merkevaren.

Det er likevel viktig å være klar over at det som i dag holder på å gjennomføres i Norge og Europa gjennom EUCD, er at de to disiplineringsstrategiene, DRM og lovgivning, blir koblet sammen slik at det blir straffbart å bryte sperrene som NGSCB og andre DRM-teknologier utgjør.

Dermed blir det opp til Microsoft og NGSCB-samarbeidet å bestemme seg for å satse mer på DRM-delen av NGSCB siden.

Konklusjonen blir da at for at DRM skal være effektiv, må den ta fra brukeren all råderett over digitale åndsverk. Dette betyr at mange elementer som har vært lovlig i følge dagens regelverk og dagens implisitte egenskaper med CD-er, også må bli ulovlig.

Mange fordeler som kom med den digitale teknologien blir i så fall verdiløse. En effektiv DRM som dette, er ikke forenlig med det man i vesten forstår som demokrati i ordets folkelige betydning – at folk i størst mulig grad skal kunne kontrollere sin egen hverdag. Og dette har mange oppdaget.

Konklusjon

Konklusjon: En fremtid databrukerne allerede har valgt

Bakgrunnen for fildelingen kan forstås som at det ligger et ønske hos brukerne om lettvint tilgang og håndtering av fonogrammer. Men det er nettopp denne lettvintheten rettighetshaverne nå søker å kontrollere gjennom DRM og lovendringsstrategiene som blir rullet ut over hele Europa.

En utfordring det likevel kan bli vanskelig å møte for rettighetshaverne i Norge, er at mesteparten av fildelingen foregår rundt om i private hjem. I det sosiale rommet rundt om i private hjem er ikke handlingen regulert først og fremst av lover.

Derimot er handlingen i stor grad styrt av et ønske ha det bekvemmelig. Sterkt forenklet kan man si at lover, som trafikkregler og straffelovgivning, gjelder ute i samfunnet, mens normer og vaner med opphav i et ønske om bekvemmelighet og anvendelighet, gjelder rundt om i de norske hus og hytter.

Rettighetshavernes disiplineringsstrategier får dermed store utfordringer å løse før de kan lykkes. For hvilke insentiv har forbrukere for å videre oppgradere datamaskinene og filavspillerne sine, hvis slike i nær fremtid kan utføre færre oppgaver enn modellene man har i dag?

Interessekonfliktene mellom mediebransjen og maskinvarebransjen er så store at NGSCB vanskelig kan bli vellykket, i hvert fall ut fra de problemene teknologien først ble forespeilet å kunne løse.

Det er også store konflikter mellom programvareutviklerne. Det kan hende at store aktører som Microsoft, Adobe og Symantec kan tjene på NGSCB, men de uavhengige programvareutviklerne og free-software/open source-bevegelsen har ingenting å tjene på at DRM-en blir for restriktiv.

Dermed står den forekommende lovendringen, i Norge som i de andre landene i Europa, på flere måter i fare for å mislykkes. Uten et effektivt DRM-system for å begrense den økende bruken av fildelingsnettverkene, vil det heller ikke lovendringen vil bety noe fra eller til.

Dette bekreftes av at fildelingen ifølge Parker (2004) øker i mange land hvor EUCD allerede er implementert i den nasjonale lovgivningen.

Enhver teknologi vil inneha egenskaper, som i sin funksjon er disiplinerende eller muliggjørende for brukeren. Det er en grunn til at så mange norske husstander i dag innehar datamaskiner, nemlig at datateknologien etter hvert har gitt brukerne mer handlefrihet.

De folkene som besøker nettsider som hw.no viser at hvis de får, vil de velge økt fleksibilitet framfor sterkere begrensninger. Nå spørs det bare om Kultur- og kirkedepartementet klarer å reflektere dette i implementeringen av den nye åndsverksloven.

Spørsmålet er likevel ikke i hvor stor grad lovgivningen møter rettighetshavernes interesser på bekostning av allmennheten, men heller i hvor stor grad lovgivningen kommer til å fjerne seg fra virkeligheten; nemlig hvordan fildelere og andre PC-brukere faktisk har brukt, og etter all sannsynlighet kommer til å fortsette å bruke, PC-er og fildelingsnettverk. Det skal antakeligvis mer til enn en lovendring og litt DRM for å endre handlingsmønsteret til en hel vestlig generasjon oppflasket på at de er frie og handlende subjekter.

Takk til Adam Pawlus ved 16bit.com for tillatelse til å bruke bildet av hans Playmo-pirat.

annonse