Ekstrem pikseltetthet er ikke bare positivt
Et nytt kappløp har begynt på skjermfronten. Hvem har den høyeste pikseltettheten?
Innhold
Pikseltetthet er i utgangspunktet et enkelt begrep å forstå. Det handler om hvor mange piksler som blir vist på et bestemt skjermområde. Det vil si hvor stor avstand det er mellom hver individuell piksel – eller hvert bildepunkt, om du vil. Med mindre avstand mellom hvert bildepunkt, får du en høyere pikseltetthet og et skarpere bilde.
Vi har tradisjonelt sett ikke vært så opptatt av å sette et tall på pikseltettheten til skjermene våre. Men særlig Apple, med deres retina-skjermer i iPhone og MacBook Pro, har gjort skjermoppløsning til et nok et kappløp mobil- og PC-produsenter imellom. På samme måte som megapiksler i kameraer, handler det om ha den høyeste oppløsningen mulig, noe som i mange tilfeller ikke bare er positivt.
PPI vs DPI, og hva er PPD?
PPI, DPI og PPD er forkortelser som kan gjøre begrepet pikseltetthet forvirrende, da de brukes om hverandre og ofte uten en god forklaring. Kort forklart står PPI for pixels per inch og DPI står for dots per inch, og de refererer begge til antall bildepunkter per tomme. Sistnevnte er et teknisk begrep for fysiske trykksaker og printere. DPI brukes derfor mest om aviser, magasiner og plakater. Det er vanlig å forveksle de to begrepene, men når det gjelder skjermer og datagrafikk, er det alltid PPI som gjelder.
PPD er en helt annen sak, og står for pixels per degree. Dette er et uttrykk for forholdet mellom pikseltetthet og avstand til skjermen. Det er nemlig slik at de ulike skjermene i vårt liv stort sett nytes på ulike avstander. Du sitter for eksempel aldri 30 cm unna TV-en, noe som er en vanlig avstand å betrakte mobilskjermen fra. Og du sitter heller ikke tre meter unna PC-skjermen slik som en stue-TV.
En TV og en mobiltelefon kan ha vidt forskjellig pikseltetthet, men på grunn av forskjellig avstand til øynene dine, den samme PPD. Apple har bestemt seg for at en PPD på 60 er godt nok til at det menneskelige øyet ikke kan se individuelle piksler, og de kaller slike skjermer «retina». Alle nyere iPhoner, samt visse utgaver av MacBook Pro er utstyrt med retina-skjermer. Laberatorier har derimot vist at mennesker med normalt-godt syn kan skille individuelle piksler helt ned til en pikseltetthet på 120 PPD, noe som tilsvarer det dobbelte av hva Apple mener er optimalt.
Uten å gå nærmere inn på matematikken bak det hele, som dere kan lese mer om her, kan vi i alle fall bli enige om at den opplevde skarpheten i et bilde ikke bare er avhengig av oppløsningen og størrelsen til bildet, men også avstanden til det.
Mobiltelefoner med samme oppløsning som TV-er
Det var med Apple sin iPhone 4, og innføringen av begrepet «retina» at pikseltetthets-bølgen virkelig skyllet over oss. Ved å plassere en 3,5 tommers skjerm med 640 x 960 piksler, tilsvarende 330 PPI, inn i verdens mest populære smarttelefon, ble vi alle bitt av basillen. Etter å ha sett og opplevd en sylskarp mobilskjerm var det plutselig ingen vei tilbake for de teknologifrelste.
iPhone 4 er nå 4 år gammel, og siden den gang har mobilskjermer fra andre produsenter blitt både større og skarpere. Mobiltelefoner med skjermer på 5 tommer, og Full-HD (1920 x 1080 piksler) er ganske vanlig, og PPI-en hos flere mobilprodusenter har allerede passert 500-tallet. 4K-skjermer er visstnok det neste store. Dersom du får en slik oppløsning på en mobilskjerm på 5 tommer snakker vi om svimlende 880 PPI, og bildepunkter som virkelig forsvinner, selv på nært hold.
Apropos 4K-oppløsning er dette den første oppgraderingen i oppløsning for TV-er etter 1080p-standarden, som kom for ti år siden. Men mens oppløsningen stod lenge stille har det vært en rivende utvikling i bildekvaliteten til flatskjermene. Vi snakker blant annet om økte skjermstørrelser, bedre bakbelysning, og nye panelteknologier som OLED. Det er faktisk for projektorer at 4K er aller mest kjærkomment på grunn av den store bildeflaten i forhold til sitteavstand.
Vår ganske uhøytidelige test fra desember i fjor viser at TV-er med 720p i mange tilfeller overraskende nok oppleves som like bra, om ikke bedre enn TV-er med 4K-innhold som inneholder flerfoldig så mange piksler.
Datamaskinene henger etter
For mange herrens år siden var IBM ganske rå på oppløsning i deres bærbare datamaskiner under navnet Thinkpad. Men maskiner som dette forble nisjeprodukter, og det ble aldri særlig populært å ha høy oppløsning for dataskjermen, hverken for stasjonære eller bærbare datamaskiner. Skjermene ble større, og oppløsningen fulgte forsåvidt etter, men pikseltettheten fra år 2000 og mer enn 10 år frem i tid forble omtrent den samme.
Så kom Apple på banen igjen da, og lanserte retina-skjermer på deres MacBook Pro. På denne tiden var Apple blitt såpass store i dataverdenen at de som lagde Windows-PC-er følte seg litt truet. De måtte ganske enkelt slå tilbake og lage noe tilsvarende. Bærbare datamaskiner med skyhøy oppløsning og tilhørende høy PPI/PPD begynner nå å bli mer vanlig, men er fremdeles i aller høyeste grad forbeholdt noen få modeller. Mye av grunnen til dette er dårlig skalering i operativsystemet og dataprogrammer, noe som gjør at tekst og bilder på disse høyoppløste skjermene ofte blir bittesmå, eller mer uklare enn de oppleves på lavere oppløste skjermer.
For stasjonære datamaskiner er det temmelig lite å velge i for den som vil ha en skyhøy pikseltetthet. Vi har testet skjermer med 4K-oppløsning, og det er nærmest et under at dette ikke er mer populært. Det skyldes nok i hovedsak at det per i dag er få 4K-skjermer i normale størrelser, og at operativsystemer, programmer og spill ikke støtter eller utnytter slike oppløsninger godt nok.
Høyere pikseltetthet = mindre skjermer?
Noe undertegnede selv har merket er at den relativt lille skjermen på en 13 tommers MacBook Pro med retina-skjerm lett kan erstatte en 15- eller i noen tilfeller 17-tommers skjerm med en vanligere oppløsning. Dette er rett og slett fordi man får plass til like mye informasjon på skjermen, selv om skjermarealet er en hel del mindre. Da sparer du også både plass og vekt når PC-en tas med på tur.
Trenden vi har sett de siste årene tilsier at vi beveger oss mot disse mindre og mer portable datamaskinene. Mye av æren for dette skal den teknologiske utviklingen ha, som gjør at selv de tynne og lette datamaskinene med strømsparende prosessorer, brikkesett og SSD-er er kjappe i bruk for dagligdagse oppgaver. Du skal enten drive med veldig intensive grafiske oppgaver eller tunge utregninger for å trenge en stor og tung bærbar PC.
Det skarpere bildet til våre nye og små bærbare PC-er er også en fordel når du bruker datamaskinen til bilde- og videoredigering. Du ser nemlig flere av pikslene som blir en del av sluttproduktet mens du jobber.
Høy pris for flere piksler
Det er dessverre slik at flere piksler koster. Ikke bare i kroner og øre, men du må også belage deg på at skjermene med høy oppløsning bruker mer strøm. For hver ekstra piksel må nemlig skjermen jobbe litt hardere med å beholde den samme lysstyrken. Den økte strømbruken fører enten til at batteritiden din blir kortere, eller at du må ha et større batteri for å beholde en fornuftig batteritid.
Med inntoget av smarttelefoner har vi senket forventningene våre en hel del når det gjelder batteritid. «I gamle dager» var det forventet at mobilen skulle holde en uke med lett bruk, nå virker det som om vi er fornøyde hvis det er liv i telefonen før vi legger oss om kvelden.
Det er også slik at bildekvaliteten i form av korrekte farger og innsynsvinkler har en tendens til å bli dårligere desto høyere oppløsning vi får. Dette er selvsagt litt avhengig av om det benyttes LCD- eller OLED-skjermer. Men særlig LCD-skjermene er konstruert på en måte som gjør at du ser betydelig forskjell i bildekvalitet på en skjerm med høy og en skjerm med lav pikseltetthet.
Den aller siste og antagelig mest merkbare forskjellen på enheter med lav pikseltetthet sammenlignet med høy pikseltetthet er prosessorkraften som behøves for å beholde flyten i systemet. Når prosessoren i telefonen må produsere to, tre eller fire ganger så mange piksler kreves det også mer krefter. Hvis prosessoren ikke står i stil med skjermen ender du opp med en luggete opplevelse og treig respons.
Et godt eksempel er Sony Xperia Z1 sammenlignet med Sony Xperia Z1 Compact. Disse har samme maskinvare, men forskjellig oppløsning på skjermen, der skjermen til Z1 er 1080p og Z1 Compact er 720p. Mange mobileksperter hevder at flyten er bedre i Z1 Compact, som kun har halvparten så mange bildepunkter som storebror Z1.
Begrensninger i maskinvare og menneskevare
«Ett sted går grensa!» heter det, men hvor går grensa for antall bildepunkter i skjermene våre? Det har seg nemlig slik at vi nærmer oss grensen for hva det menneskelige øyet klarer å oppfatte av detaljer, både når det gjelder mobiltelefoner, datamaskiner og TV-er. Det neste store innen mobilskjermer er visstnok 4K-oppløsning, eller fire ganger så mange bildepunkter som de kvasseste mobilskjermene har i dag.
På normal betraktningsavstand til en skjerm på 5 tommer vil dette mest sannsynlig være bortkastet. Joda, vi kan skryte av en PPI på hele 880, i motsetning til en tilsvarende skjerm med 1080p-oppløsning som har 440 PPI. Men med tanke på batteriforbruket, maskinvarebehovet og den ellers reduserte bildekvaliteten, er det nok ikke verdt det. Det er nettopp skrytefaktoren som gjelder her, og som har drevet frem slike teknologiske fremskritt.
Pikselkappløpet kan godt bremse opp nå
4K er en oppløsning som helt klart har livets rett, men vi mener det først og fremst er nyttig i dataskjermer, store TV-er og projektorer, der skjermen fyller en mye større del av synsfeltet, og vi fremdeles har mye å gå på når det gjelder PPD.
Totalt sett synes vi det er godt at skjermoppløsning endelig har blitt satt på dagsordenen. Projektorer som fyller hele veggen kan med fordel også få 8K for vår del, slik at vi holder en høy PPD på alle skjermene i livet vårt.
Hva synes du, er høyere oppløsning alltid bedre? Hører 4K hjemme i en mobilskjerm? Diskuter gjerne i kommentarfeltet nedenfor.
