En ny æra er på vei: Derfor bør du vite hva «DDR5» betyr
Langt mer enn en liten oppgradering.
I dataverdenen skjer det meste av utvikling med relativt små og tilmålte steg. Det er to grunner til dette. For det første er det enklere og rimeligere å bygge på eller forbedre eksisterende teknologi. For det andre er det som regel ønskelig at morgendagens nye dingser skal fungere med gårsdagens maskinvare og programvare.
Men med ujevne mellomrom er det ikke mer å hente på å gnikke og flikke på eksisterende teknologi. Da kan det skje at en eller annen aktør finner på noe helt nytt, eller vi kommer til et punkt da hele bransjen tar et mer eller mindre synkront skritt over til nyere og bedre standarder.
Begge deler kan være ganske spennende, men det er som regel det helt nye og uventede som gjerne skaper mest oppmerksomhet. Fra den senere tid kan vi trekke fra Apples M1-prosessor som et eksempel. Den er så effektiv og banebrytende at konkurrentene trolig ennå ikke helt vet hvordan de skal kontre den.
Problemet med sololøp på nye teknologier er at det kan legge til rette for mange konkurrende standarder, noe som ikke nødvendigvis kommer forbrukerne til gode. Det aller beste skjer nemlig gjerne når en samlet bransje blir enige om en felles standard.
USB, som i dag – i en eller annen form – finnes på nesten alt av dingser, er et godt eksempel. Verden hadde vært mer komplisert dersom de forskjellige produsentene skulle tviholdt på sine proprietære teknologier. De av oss med noen år på baken husker også kanskje kaoset som var minnekort, før man til slutt landet på SD-standarden.
Dags for bedre minne
I disse dager står bransjen foran et nytt teknologiskifte, og denne gangen er det RAM – eller arbeidsminnet om du vil – som skal over på en ny generasjon: DDR5, eller egentlig DDR5 SDRAM. Denne forkortelsen står for noe så fryktelig som Double Data Rate 5 Synchronous Dynamic Random-Access Memory, men det er det ingen som går rundt og sier.
Klarer du å huske betegnelsen DDR5-minne, og vet at den er en etterfølger til dagens DDR4-minne, har du ditt på det tørre.
Dersom du har en relativt moderne PC eller Mac – det være seg stasjonær eller bærbar – har den trolig DDR4-minne. Denne aldrende standarden kom for alvor på markedet i 2014, da den tok over for (du gjettet det) DDR3.
Men etter årevis med raskere hastigheter takket være bedre produksjonsprosesser har DDR4-standarden forlengst nådd det offisielle «taket» – en hastighet på 3200 MHz eller 3200 Mbps båndbredde. Jo, det finnes DDR4-minnemoduler som tillater høyere hastigheter enn dette, men de må da brukes på hovedkort som også kan «bøye» standardene for å oppnå høyere frekvenser.
Vi må også nevne at «vanlig» DDR-minne ikke må forveksles med GDDR (Graphics DDR) og LPDDR (Low-Power DDR), som også kommer i stadig nyere generasjoner – i skrivende stund GDDR6 og LPDDR5. Disse minnetypene er ment for henholdsvis grafikkort og mobile enheter som smarttelefoner og nettbrett.
Mer båndbredde, lavere strømforbruk
JEDEC er navnet på medlemsorganisasjonen som styrer med standarder for minne. Fordelen med den gjengen er at «alle» er medlem, noe som betyr forutsigbarhet. Ulempen er at det kan ta tid å komme til enighet, men etter årevis med jobbing ble DDR5-standarden omsider sluppet i fjor sommer.
Men denne standarden spikrer ikke maksimal hastighet, så da standarden først ble lansert, ble den presentert med en startfrekvens på 4800 MHz – eller egentlig båndbredde på 4800 Mbps. Ja, det er opp 50 prosent fra det offisielle tallet til DDR4.
Videre ble det spesifisert at dette kunne økes til minst 6400 Mbps – som vil si en dobling av den teoretiske båndbredden sett mot dagens DDR4 kjørende på 3200 MHz.
Med DDR5 åpnes det også opp for at de mest entusiastiske brukerne – for ikke å nevne de mange datasenterne – kan stappe inn mer RAM på mindre plass. Én minnemodul kan være på opp til 128 gigabyte, mot 32 GB som er grensa for DDR4.
En annen fordel med DDR5 er at minnemodulene – som for øvrig ser ut som helt vanlige minnemoduler – klarer seg på 1,1 volt, mot 1,2 volt for forgjengeren. Nei, det betyr nok ikke all verden for batteridriftstiden på din neste bærbare, men når slikt kommer på plass i et utall datasentre og millioner av datamaskiner vil det jo kunne utgjøre en forskjell.
Videre flyttes ansvaret for å regulere denne spenningen fra hovedkortet til hver enkelte minnemodul. Det har sine egne fordeler og ulemper. Hovedkortene kan i teorien bli rimeligere, ettersom dette burde gjøre det litt mindre komplisert å designe og produsere hovedkort med plass til mye RAM.
På den annen side betyr det at de enkelte modulene i seg selv får mer kompleksitet, noe som gjerne betyr økte kostnader – spesielt for deg som liker å lesse på med minne.
Samtidig åpner også dette i større grad for at de individuelle minnemodulene vil være mer stabile og/eller muligens vil kunne senke strømforbruket enda et hakk.
I tillegg til dette med større båndbredde, mer RAM på mindre plass og en mer eller mindre merkbar besparelse på strømregningen, har DDR5 også noen andre overraskelser på lur.
I stedet for én 64-bit datakanal per modul, er denne delt i 2 x 32 bit hos DDR5. Ja, det vil si at høyre og venstre halvdel av hver enkelte minnemodul har sin uavhengige datakanal, og betyr at potensielt flere minneoperasjoner kan gjøres parallelt.
Samtlige DDR5-moduler skal også ha ECC-funksjonalitet innebygd for å oppdage og korrigere interne feil. Dette må dog ikke forveksles med ekte ECC-minne, som er mer komplekst.
I de tilfellene der det er spesielt viktig at prosessoren ikke jobber med korrumperte data, vil «ekte» ECC-DDR5-moduler også ha ytterligere databusslinjer som sender ekstra data til prosessoren. Disse dataene gjør det også mulig for prosessoren å oppdage og korrigere feil som kan ha skjedd på vei mellom minnemodul og CPU.
DDR5 i din neste PC?
Som vi har sett, har DDR5 noen alvorlige forbedringer når vi sammenligner med forgjengeren DDR4. Samtidig er det ikke noe vi helt uten videre kan ta i bruk. For selv om det ser ut som sistnevnte, med 288 kontaktpunkter og hele greia, vil det ikke være mulig å bruke DDR5 i dagens hovedkort.
To minnekanaler per modul og flyttet spenningsregulator, ikke sant? For å ta det mest opplagte.
Det vil si at det er opp til PC-produsentene å ta i bruk DDR5 når de føler seg klare for noe nytt, og alt peker på at det er gode, gamle Intel som vil stupe uti først. Ingenting er bekreftet av Intel selv, men de fleste forståsegpåere mener at selskapets neste prosessor-plattform med kodenavn «Alder Lake» vil slippes på tampen av året – da blant annet med støtte for DDR5.
Derfor har vi også nå begynt å se et lite utvalg av DDR5-moduler dukke opp på markedet – inkludert eksemplarer med RGB-belysning, noe som alltid er et tegn på at det er alvor.
At teknologien nå for alvor er moden fikk vi også se nå på tampen av sommeren, da selveste Samsung kunne fortelle at de var godt på vei mot å få en massiv DDR5-minnemodul ut på markedet i løpet av året. Den har en båndbredde på 7200 Mbps og er på hele 512 gigabyte – begge deler utenfor JEDEC-spesifikasjonene.
Denne veldige kapasiteten har Samsung fått til gjennom å «stable» åtte DDR5-minnebrikker oppå hverandre, men da med en teknologi som gjør at det ferdige produktet ikke er mer enn enn millimeter tykk. Minnemodulen skal likevel stadig klare seg på 1,1 volt.
Akkurat denne modulen er selvsagt påtenkt datasentre og aktører med helt spesielle behov for mye RAM, men det peker på at det over de neste par årene kan skje gøye ting på minnefronten.
Det aller første skrittet er det uansett som nevnt PC-produsentene må ta, og derfor er det bare å glede seg til Intel kommer på banen med Alder Lake. Det er heller ingen grunn til å tro at neste generasjon AMD kommer til å støtte noe annet enn DDR5.
Når det gjelder Apple, pleier heller ikke de å være noen sinke til å ta i bruk ny og bedre teknologi. Det forundrer oss derfor ikke om neste generasjon av Apples «M»-prosessor viser seg å være paret med DDR5-minne.
