Fullblods PC-spill i hånden
En realitet eller en fremtidsvisjon?
Innhold
Har du noen gang hatt lyst til å spille PC-spill, men manglet gidd til å plante deg på pinnestolen fremfor maskinen? Da bør Nvidia Shield være av interesse for deg. Denne håndholdte spilldingsen ser kanskje ut som en konsollstikke med skjerm, men skal ifølge Nvidia selv la deg få kunne spille fullblods, griselekre PC–spill – hvor du vil i huset.
På den måten fyller Shield et tomrom. For selv om både konsoller og håndholdte spillmaskiner byr på stadig bedre grafikk, og det ikke er lenge før vi snuser på fotorealisme, er det likevel fremdeles PC-folket som får den soleklart beste grafikken.
Slik får du moderne grafikk på Nintendo-favorittene dine »
Eller har du best minner fra PlayStation? »
Har prøvd lenge å ta innpå
De mindre enhetenes gjør likevel iherdige forsøk på å innhente gapet. Nintendos GameBoy Color tilsvarte Nintendos første stuekonsoll, GameBoy Advance overgikk så vidt Super Nintendo og Sonys PlayStation Portable prøvde seg på grafikken i storebror PlayStation 2.
Det tar likevel omtrent ti år før portable spillenheter klarer å overgå grafikken de større stuekonsollene klarte. Vi mennesker er imidlertid utålmodige vesener, og vi er lei av å måtte vente i lang tid på å nyte favorittspillene våre hvor vi vil og i den drakten de fortjener. Dette har flere selskaper i det siste forsøkt å gjøre noe med, og med ny teknolog og litt annerledes tenkning har små spillenheter omtrent over natten tatt igjen de store buldrende spill-PC-ene når det kommer til muligheter.
Noen vil kanskje kalle det juks, men et av selskapene som har turt å prøve seg er altså Nvidia. Ved å la datamaskinen din ta den tunge jobben det er å trykke ut de millionene av polygoner som moderne spill krever for å se bra ut, kan selskapet med sin Shield tilby deg fantastisk grafikk, uten at den trenger å være proppfull av grisedyr maskinvare eller stor som et kjøleskap.
Selve konsollen er bygd inn i det som minner om en Xbox 360-kontroller, med en flippskjerm på fem tommer. Denne berøringsskjermen byr på en oppløsning på 720p med 294 DPI. Til sammenligning har Sonys nyeste håndholdte konsoll, PS Vita, en like stor skjerm med en DPI på 220, og kan dytte ut en oppløsning på 544p.
Vita nevnes fordi disse to enhetene har mye til felles. De tar nemlig begge i bruk teknologi som lar dem strømme spilldata over det trådløse nettverket ditt, som stammer fra en langt kraftigere kilde enn dem selv.
Her spiller vi PlayStation 4-spill på lille Vita »
Bare en videostrøm
Selv om Shield, med sin Tegra 4-prosessor, er en ganske potent liten rakker til størrelsen å være, når den likevel ikke en moderne spillrigg til knærne engang. Derfor beregner den heller ikke en eneste en av de over 900 000 pikslene som vises under spillstrømmingen selv.
Shield mottar nemlig bare et video– og lydsignal fra datamaskinen din som den viser til deg, i tillegg til at den registrerer hvilke knapper du trykker på – noe den sender beskjed om tilbake til sjefen sjøl, som i sin tur gjør endringene du befaler.
Når bildet strømmes til Shield, senkes bildekvaliteten til 720p, en oppløsning som passer perfekt til Shield-skjermen. Antall bildeoppdateringer per sekund låses dessuten til 30. Dette gjøres for å begrense maskinkraften datamaskinen din må avse til oppgaven, som kan være svært krevende. Dessuten ville overføring av et mer høyoppløst videosignal i 60 FPS stilt helt andre krav til hjemmenettverket ditt enn dagens vanlige løsninger.
Ved alle former for overføring av data oppstår det dessverre en viss forsinkelse. Dette kan være svært ødeleggende ved fjernspilling, da du i mange spill er helt avhengig av å respondere raskt til det som skjer. Om datastrømmen som tegner seg på Shield-skjermen inneholder gamle bilder fores du imidlertid med informasjon om ting som har skjedd, og fatter alle beslutningene på feil grunnlag.
Bildet som overføres tilbake til Shield-enheten etter at datamaskinen har beregnet det ferdig, bør med andre ord ikke ankomme noe særlig mer enn 100 millisekunder senere enn om du bare hadde spilt på PC-en som vanlig.
Shield skal være enkel å sette opp og bruke, men vi ville finne ut hvordan fjernspillingen faktisk fungerer i et vanlig hjem med vegger, etasjeskiller og møbler, og om forsinkelser eller annet kunne stikke kjepper i hjulene for spillstrømmingen. Det nytter jo selvsagt ikke med forsinkelser og ustabiliteter når finmekanikken i hendene dine skal brilljere i favorittspillet.
Siden det nå er omtrent et år siden Shield ble lansert i USA, følte vi det derfor var på høy tid å sjekke tingenes tilstand for Nvidias avstandsspilling.
Enklere sagt enn gjort
For å ta i bruk Nvidia Shield må du aller først forsikre deg om at du har den nødvendige maskinvaren. Nvidia krever selvsagt at du har investert i et av selskapets egne GeForce-grafikkort for å ta løsningen i bruk , og dette må være av forholdsvis nyere dato. Om du har et GTX 650 eller nyere er du imidlertid godt på vei.
Spillstrømming er ingen lett oppgave selv i 2014, så også prosessoren stilles det en del krav til. Her forteller Nvidia at du minst må ha en annengenerasjons Intel Core i3 eller en firekjernet Athlon II-prosessor fra AMD for å i det hele tatt få parret opp Shield til datamaskinen din.
Det er dessuten anbefalt å installere nyeste versjon av Steam og oppdatere skjermkortdriveren din. Sistnevnte er lurt siden nyeste driver ofte kan bringe med seg ytelsesoptimaliseringer for favorittspillene dine, noe som i sin tur vil gi deg en jevnere bildeoppdatering når bildet strømmes fra datamaskinen til den håndholdte Shield-en. Nødvendig er det også å legge inn Geforce Experience 2.0-programmet for å komme i gang, da det er dette som tar seg av kommunikasjonen mellom PC-en og Shield-en.
Dette programmet kommer sammen med GeForce-driveren, og var allerede installert på vår testmaskin som bestod av en AMD Phenom II x4-prosessor og et GTX 670-grafikkort.
Vi testet: Så mye bedre ytelse får du fra Nvidias nyeste stjernedriver »
Før vi kunne gå i gang måtte vi ta oss bryet med å faktisk sette opp forbindelsen mellom datamaskinen med GTX 670-kortet, og Shield-enheten vår.
Dette lar seg bare gjøre dersom begge enhetene er koblet til det samme lokalnettverket. Testmaskinen vår var allerede koblet via kabel til den trådløse 802.11n-ruteren vi ville benytte – akkurat som anbefalt av Nvidia. Det som gjenstod da var å få Shield-enheten vår på nett, noe som ikke skulle være så vrient tenkte vi, da den kjører nyeste versjon av Android og dermed oppfører seg deretter. Vi kunne ikke tatt mer feil.
Shield-enheten ville nemlig ikke engang liste det trådløse nettverket vårt. Vi forsøkte å resette ruteren, restarte Shield-en, slå av og på dens trådløse radio, bytte SSID på nettverket vårt, endre krypteringsalgoritme fra WPA2 til andre typer og mer til. Ingen av delene fungerte, og vi rev oss i skjegget. Det som til slutt gjorde susen var å endre kanale på ruteren vår. Til dags dato hadde vi med hell latt den kommunisere på kanal 13, men måtte skifte til kanal 5 for å få Shield-en vår på nett.
Glade over å komme oss på nett var vi klare for å tilgi Nvidias spilldings, men det rakk vi ikke å gjøre før neste problem meldte seg. Tiden var nemlig kommet for å knytte datamaskinen vår og Shield-enheten sammen. Dette var lettere sagt enn gjort, for her streiket igjen automatikken. Ifølge Nvidia var det så enkelt som å starte «TegraZone»-appen på Shield-enheten og velge «Mine PC-spill», så skulle den finne datamaskinene som var tilgjengelige for spillstrømming for oss. Listen forble etter flere søk helt tom, og det endte opp med at vi måtte legge til datamaskinen vår manuelt, ved å fore Shield-en med IP-adressen dens.
Først da spratt vinduet med parringskode opp på Shield-enheten, som vi bekreftet på datamaskinen vår for å låse tilkoblingen mellom de to. Etter dette var ikke Steam-spillene våre sene med å gjøre sin entré på Shield-skjermen, men alt var likevel ikke helt som det skulle. Ifølge datamaskinen vår kjente den nemlig ikke til noen Shield-enhet.
Etter å ha gjentatt alle steg og nullstilt alt som kan krype og gå av innstillinger, vil datamaskinen vår fortsatt ikke erkjenne seg noe bekjentskap med den lille strømmeenheten vår. Dette lærte vi oss imidlertid å leve med, da spillstrømmingen nå faktisk fungerte, til en viss grad i alle fall.
La moroa begynne
Når alle formalitetene for å koble de to enheten sammen var unnagjort var det bare å benke seg ned i sofaen med den lille skjermen fremfor oss. Vi bladde oss frem til et av de over 100 spillene som foreløpig støtter strømming til Shield-enheten fra datamaskinen, og trykket «Play» på Dirt Showdown, et bilspill som ville gjøre stas på Shield-kontrollene, og som har fart og gameplay til å avsløre selv den minste forsinkelse.
Dirt-spillet lastet, og vi så intro-grafikken danse på den lille Shield-skjermen. Når vi kom til menyene ble det imidlertid full stans igjen. Vi kunne slettes ikke kontrollere spillet med Shields fysiske kontroller, men måtte finne frem PC-musen for å komme oss ut av blindveien. Rart, tenkte vi, men bestemte oss for å istedet virkelig skjemme bort oss selv med å utforske Skyrims golde og ugjestmilde – men vakre – sletter.
Skuffelsen var stor da også våre planer om dette falt i gulvet. I dette tilfellet klarte vi dog å google oss til problemet. Spillstrømmingen sliter nemlig ofte om du må starte et spill gjennom en «Launcher», noe Skyrim krever. Dette stilte vi oss likevel undrende til, da en rekke personer helt uten problemer spiller dette spillet på sine Shield-enheter i dag.
Etter to mislykkede forsøk hadde vi lyst til å levere Shield-en tilbake. Vi hadde likevel et par spill igjen på prøve, og førstemann ut var Fortix 2. Endelig smilte strømmeguden til oss, og vi fikk bekreftet at det ikke var vi som var skyld i all elendigheten. Fortix kjente straks igjen kontrollen på Shield-en, og både lyd og bilde virket å henge godt med – noe annet ville selvsagt vært leit, da dette ikke er det mest grafikktunge spillet.
Shield strømmer alle spill i 720p-oppløsning. På en PC-skjerm av dagens størrelsesstandard rundt 24 tommer ville denne oppløsningen gi mange et vel pikselert bilde. På den lille Shield-skjermen kan du derimot langt ifra telle enkeltpiksler, og et nytt fenomen slo oss.
Skjermen har nemlig en så høy pikseltetthet at selv spill i 720p forekommer som litt vanskelige å se. Ingen ting skalerer, og å spille et spill laget for en stor PC-skjerm på Shield-en var som å se gjennom en omvendt kikkert. Alt ble smått, og vi måtte virkelig myse for å tyde tekst og elementer med mye detaljer.
Noe annet kunne vi kanskje ikke forvente, og fenomenet gjorde seg også tydelig i det neste spillet vi startet. Thief er den strake motsetningen til Fortix. Her er de glade varme fargene og den enkle grafikken byttet ut med gråpalletter og nestegenerasjons 3D-modellering.
Det var tydelig at både Shield-en og det trødløse nettverket vårt fikk nok å drive med, for mens Fortix 2 ga omtrent umiddelbar respons, var det verre her. Allerede i menyen opplevde vi på vårt 802.11n-nettverk betydelig forsinkelse på opptil et sekund. Spillet kunne flyte greit en periode, for så å rykke til helt ut av det blå, noe som gjorde at vi valgte feil i menyen. Spillet mistet også forbindelsen med datamaskinen vår gjentatte ganger, til tross for at Shield-enheten bare befant seg omtrent fem meter fra ruteren og nettverket stod på pinne for den.
For å prøve å unngå å konkludere med nesten kun dårlige resultater bestemte vi oss for å gi Dirt Showdown en ny sjanse. Shield-en vår viste seg tilliten verdig og forstod på andre forsøk at vi ville bruke den håndholdtes innebygde kontroller. Som om ikke dette var nok fløt spillet også som smør.
Bilspillet ble faktisk mye morsommere å spille på den lille håndholdte enn på datamaskinen på grunn av de gode kontrollene. Det ligger også i bilspillenes natur at det er mindre detaljer og tekst å følge med på, så vi navigerte uproblematisk gjennom flere av banene på spillet uten å bli sliten i øynene.
Henslengt på sofaen, der vi latet oss med spillet, er likevel ikke noe sted å befinne seg på en fin vårdag. Vi så takket være friheten som følger med en håndholdt enhet ingen grunn til å ikke ta turen ut. Vi var midt i et billøp, men forsiktig tok vi fatt på veien fra andre etasje, ned i første og ut på terrassen.
Allerede i trappen, knappe ti meter fra ruteren, merket vi imidlertid at det å strømme spill er tunge saker. Meldingen om svakt signal var slettes ikke nødvendig, det var høyst merkbart at vi var i ferd med å miste forbindelsen med spillet vårt. Vi fortsatte likevel ferden mot frisk luft, og gjennom hele første etasje holdt signalet seg stabilt svakt. Spillet svarte senere enn normalt på kommandoene våre, og bildet hakket. Det var likevel ikke før vi skulle krysse dørstokken til terrassen at alt brøt sammen, bare et lite skritt for tidlig.
Blandede resultater
Bildekvaliteten var på sitt mest optimale ganske lik den vi fikk på dataskjermen rett fremfor oss når vi satt ved datamaskinen og innen fire-fem meter fra ruteren. Det eneste svake punktet vi la merke til var at noen av detaljene i bildet var verre å få øye på eller ble diffuse når spillet skrudde opp tempoet. Dette kan nok tilskrives begrensningene i h.264-kodeken, som brukes for å komprimere bildestrømmen vi får servert.
Fra vi beveget stikkene på Shield-en til bildet fulgte etter, tok det så liten tid at vi faktisk ikke tenkte særlig over at Shield-en bare viste oss et bilde laget av datamaskinen vår.
Det har likevel en del å si hvilke spill du spiller på Shield-enheten. At Nvidia støtter de og de spillene trenger ikke være ensbetydende med at det er optimalt å spille de på den lille skjermen.
Om du ikke har et spesielt godt nettverk hjemme ligger det an til at du kan slite med høy forsinkelse i spillene dine når du ikke sitter nær ruteren, noe som effektivt vil utelukke mange action- og fartspregede spill. For turbaserte spill bør du i det minste gi det en sjanse, da responstiden her ikke er like kritisk.
Holder du deg i samme etasje, og uten alt for mange hindringer i veien, fant vi at du kunne bevege deg opptil 10 – 12 meter unna den trådløse ruteren din uten at signalet brøt. Tilkoblingen er heller ikke helt nådeløs – når du passerer en viss grense får du beskjed om dårlig forbindelse og en sjanse til å rygge tilbake til dekningsområde. Om Shield-en skulle kaste deg ut pauses dessverre ikke spillet, noe som kan være skjebnesvangert i noen tilfeller.
Kan bli en god opplevelse
Kanskje vi bare fikk en veldig vrang Shield-enhet.
Om du har i mente at du kan råke utfor problemer med både oppsett og tilkobling, har realistiske forventninger når det kommer til rekkevidde, og er selektiv på hvilke spill du tror du vil kunne nyte på konsollens lille men svært høyoppløste skjerm, finnes det likevel godt håp om at du får en god opplevelse.
Bildekvaliteten var gjennomgående god når signalene var på plass og responsen i kontrollen satt som spikret når Shield først forstod at den kunne bruke dem.
Når signalene nådde frem, som oftest innenfor 10 meter fra ruteren, opplevde vi i praksis ingen forsinkelse, og vi ser for oss at spesielt leiligheter og hus med åpne rom hvor signalene ikke må passere betongelementer eller tykke vegger og gulv er særlig godt egnet for Nvidias spillstrømming.
Rekker ikke signalene helt frem?
Strømming av spill har enormt potensiale. Trådløst Internett har likevel sine klare ulemper, og det er spesielt én av disse som effektivt kan stikke kjepper i hjulene for avstandsspillingen din. Rekkevidden til de trådløse signalene spiller nemlig en vesentlig rolle. Heldigvis finnes det en rekke grep du kan ta for å sørge for at signalet når frem til alle kriker og kroker du måtte ønske å gjemme deg med favoritt-PC-spillet og en Shield i hendene.
Det mest naturlige trikset er å endre plasseringen av ruteren, slik at den havner i nærheten av stedet du pleier å trekke deg tilbake med Shield-en. Dette er likevel ofte et større prosjekt enn det er verdt, da lange kabelstrekk ofte må påberegnes for flere av enhetene dine. Om du har ruteren plassert på gulvet eller i en reol kan du dog få bedre signal ved å løfte den en meter opp og ut i det fri.
Mens Shield-en må overføre signalene sine gjennom luften, har du faktisk et valg med datamaskinen din. Ved å strekke en nettverkskabel mellom denne og ruteren din kan du hoppe stokk over mange potensielle problemer, rekkevidde inkludert, og få mindre forsinkelse på kjøpet. Dette er også anbefalt av Nvidia ved spillstrømming.
I konkurransen om luftrommet kan det også være de hersens naboene som er i veien for din trådløse strømmelykke, og dermed saboterer for planene du hadde om å spille FarCry 3 fra senga.
Alle trådløse nettverk bruker nemlig de samme frekvensbåndene, noe som betyr at signalene må konkurrere med hverandre. For mye slik konkurranse kan bety dårlig stabilitet og laber ytelse. Hvis du mistenker at det er de omliggende nettverkene som gir deg problemer med artifakter og tilkoblingsavbrudd, er det derfor et par ting du kan gjøre:
Bytt frekvens: Det mest brukte trafikkbåndet til ruteren er 2,4 Ghz. Om ruteren din støtter det nye 5-GHz-båndet kan det være mye å hente på å koble seg til dette istedet.
Skaff deg en ny ruter: Ikke undervurder hva en ruter med bedre antenneoppsett og muligheter for retningsbestemte signaler kan gjøre for nettverksytelsen din. Spesielt om det er langt mellom Shield-en og ruteren din. Alle trådløse signaler går i rette linjer, men ved å ha full kontroll over kursen til signalene kan du sikte deg bedre inn mot de kritiske områdene.
Enkle grep og ti minutter er det som skal til:
Slik forbedret vi nettverksytelsen med opptil 60 prosent » (Hardware.no)
