Så enkelt fikser du din private nettsky
Du trenger ikke lenger være nettverksguru for å få til dette.
Denne uka har det gått en kule varmt rundt de berømmelige kjendisnakenbildene som ble lekket til Internett, og nå er det klart at flere av disse bildene kom fra Apples skytjeneste iCloud.
Det har fått mange til å sette spørsmålstegn ved hvor sikkert det egentlig er å ha filene sine i nettskyen. Nå er det jo også slik at NAS-er kan bli hacket, men typisk vil det jo være slik at de største farene og datatyvene lusker rundt de store skytjenestene.
Samtidig er det ingen tvil om at nettskylagring er innmari kjekt – spesielt når vi jobber fra flere forskjellige steder og med flere enheter. Du slipper problemer som at siste versjon av dokumentet ligger på jobb-PC-en – for nå har du tilgang fra en hvilken som helst PC, nettbrett eller mobiltelefon med Internett.
I tillegg er det mulig å sette opp automatisk synkronisering mapper, sånn at du ikke trenger kontinuerlig nettilgang heller.
Kan betale seg
Ved siden av spørsmålet rundt dette med nettskysikkerhet, koster gjerne skylagring litt penger dersom du ønsker tilgang på store mengder data – som musikk- eller filmsamlingen din. Det er kanskje ikke store summen i måneden, men over noen år så baller det jo på seg.
Ett alternativ er å unngå skylagring fullstendig ved å satse på en stor minnepinne eller ekstern harddisk, men dette er jo en ekstra dings som er lett å glemme eller miste. Dessuten er det vanskelig å bruke dem mot mobile enheter uten USB-port.
En annen ting som kan prøves er det vi skal se nærmere på i akkurat denne artikkelen, altså det å sette opp sin personlige og private nettsky. Dette er jo i bunn og grunn ikke noe annet en et fjongt navn på en uspesifisert server koblet til Internett – og det er da ikke akkurat noe nytt. Filtilgang har alltid vært mulig, eksempelvis ved å overføre filer fra og til en enkel FTP-server.
Fra komplisert til enkelt
Problemet med nettverk har som oftest vært at det kan være ganske knotete å få ting til å fungere skikkelig, noe som gjør at den vanlige mannen og kvinnen typisk ikke ser seg interessert i dykke ned i interne og eksterne IP-adresser, NAT, ruting, porter og videresending.
Det skylagringstjenstene har gjort så godt, er å gjøre filtilgangen enkel og plattformuavhengig. Med ukompliserte oppsett og grensesnitt, mobile apper og programvare for vanlige klienter, har de gjort det til en smal sak å få tak på sitt eget innhold.
Med denne konkurransen har det heldigvis over de siste par årene blitt langt enklere å sette opp ekstern tilgang fra Internett. Spesielt har produsentene av nettverksdisker (NAS-er) kommet haltende etter, sant å si med litt varierende kvalitet på varene, men uansett fått til et oppsett som gjør det mulig for en normal hjemmebruker å sette opp ekstern deling eller sin egen nettsky.
I tillegg til NAS-er, er det også flere moderne rutere som har støtte for skytjenester.
To oppsett
En privat nettsky betyr at datatilgjengeligheten og tjenestene er – i det minste i store trekk – som i en vanlig nettsky – men at du driver hele sulamitten selv. For fleksibiliteten og allsidighetens skyld fortetrekker vi å bruke NAS-er til slikt, og i denne guiden se på to eksempler av privat nettsky med to NAS-produsenter, nemlig Western Digital og Synology. Førstnevnte fordi den nesten er skummelt enkel å sette opp, den andre på grunn av populariteten og valgmulighetene som ligger i operativsystemet DSM (Disk Station Manager).
Begge disse produsentene har både rimelige og dyre NAS-er – i den rimeligere enden av skalaen har vi eksempelvis den enkeltstående Western Digital My Cloud og Synology DS214se med plass til to disker.
WD My Cloud
Skyløsningen til Western Digital er som sagt griseenkel – hvis du er litt kjapp på pekefingeren er du satt opp i løpet av et par minutter. Banna bein.
Trikset WD bruker for å spare sine kunder for anvansert sjargong og tekniske innstillinger er å benytte sin WD My Cloud-tjeneste og egne servere som videreformidlingssentraler.
Kort fortalt er det slik at My Cloud-NAS-en sier fra til WD-tjenesten om hvor den befinner seg og hvordan den skal kontaktes. Så når du sitter der på bussen eller jobben og ønsker å hente en fil fra den samme NAS-en, sender applikasjonen du bruker først en forespørsel til denne WD-tjenesten. Der får den adresseinfoen, og vet således hvilken IP-adresse den skal henvende seg til.
Dette gjør at du ikke trenger stresse med IP-adresser og portvideresending. Og skulle ikke direkte kontakt være mulig, vil WD sende den krypterte datatrafikken gjennom sine egne servere.
Ekstra enkelt blir det ved at Western Digital også lar deg slippe unna helt uten registrering dersom du ønsker det. I stedet får du en engangkode – skriv denne inn på enheten du vil koble til og voilá, du har kontakt.
WD My Cloud er en glitrende løsning for deg som ikke har de største kravene. Applikasjonene strømmer til en viss grad musikk og video, pluss at du kan se bilder og dokumenter. Det er også mulig å laste ned innhold og lagre det lokalt. Den gir deg dog egentlig ingen direkte synkronisering, selv om den til tider gir illusjonen av å ha det.
Det er heller ikke like enkelt å dele bestemte filer med venner slik du kan med DropBox eller lignende, men det er selvsagt veier rundt dette også. Eksempelvis kan du opprette en egen bruker med tilgang til en mappe med kun den fila, og sende vennene en tilkoblingskode. Ikke like enkelt altså.
Synology Cloud Station
Med NAS-er av det litt mer kompliserte kaliberet er det ikke like enkelt – men heller ikke spesielt vanskelig. Synology har jo et operativsystem som gir admininstratorene litt mer detaljkontroll, og tvinger derfor gjennom litt flere trinn når tjenestene skal settes opp.
I likhet med Western Digital bruker Synology sin egen tjeneste og egne servere til å sette brukerens NAS i kontakt med et lite knippe Synology-apper for både stasjonære og mobile enheter. Hele greia er kjent som MyDS Center og QuickConnect, og krever at du registrerer deg på førstnevnte tjeneste med e-postadresse og passord.
Deretter er det tid for litt egeninnsats på NAS-en din i form av aktivering av QuickConnect, der du skriver inn den samme e-postadressen og passordet du registrerte i forrige trinn. Så er det bare å komme opp med en god QuickConnect-ID, som da vil være navnet som identifiserer akkurat din NAS. Denne ID-en vil erstatte behovet for å kjenne IP-adressen til NAS-en.
Det er også mulig å velge at kun mobilprogrammer skal kunne koble til over QuickConnect. Det kan gjerne være en fordel – jo mindre som er lov, jo mindre kan gå galt.
Hvis du ønsker en anstendig synkroniseringsopplevelse, er nok det greieste å laste ned Cloud Station fra Synologys pakkesenter. Dette er serverdelen som ligger på NAS-en og sørger for å synkronisere filene dine mellom forskjellige enheter. Klienter kan være mobiltelefoner, nettbrett, stasjonære datamaskiner og andre NAS-er fra Synology – sistnevnte kan være greit dersom du ønsker direkte redundans.
Synology har snekret sammen en kurant installasjonsguide for Cloud Station, så vi skal ikke gå veldig i detalj med installeringen. Men er et noen punkter som gjerne kan utdypes.
Først og fremst har vi dette med Adresse/QuickConnect ID, konto og passord. For aresse er det IP-adresse det er snakk om, men for å unngå surr med porter og videresending velger vi altså bruke QuickConnect.
Viderekomne bør vite at selv om det ikke er nødvendig, er det med QuickConnect fremdeles mulig å bruke vanlig portvideresending på standardportene for Cloud Station, altså 6690. I visse tilfeller kan det gi en kjappere og mer mer stabil overføring.
For konto og passord er dette ikke epostadressen og passordet du brukte for å QuickConnetct ID-en, men kontonavnet og passordet for den brukeren på selve NAS-en som skal bruke skytjenesten. Den samme brukeren må «godkjennes» for øvrig godkjennes i serverapplikasjonen for Cloud Station.
Brukeren kan kun synkronisere mapper han vanligvis har tilgang på, og uten skrivetillatelse kan heller ikke filene synkroniseres tilbake til NAS-en. Hvis du ikke huker av for noen mapper under «deling», vil brukeren kun synkronisere mot sin egen «Home»-mappe.
Cloud Station kan også settes opp til å lagre revisjonshistorikken til endrede filer – i opp til 32 eksemplarer. Dette er veldig kjekt for å unngå uhell, men siden den lager en komplett kopi hver gang kan det fort ta mye plass dersom det blir snakk om mange eller store filer. Heldigvis er det mulig å senke antallet revisjoner den skal huske.
Merk at serveren i tillegg starter ballet med å lage en komplett grunnkopi av alle filene som skal synkroniseres – altså dobler den diskbehovet – så det gjelder å ikke gape over for mye.
For større ting som filmer og musikk kan det da kanskje være greiere å strømme via DS File eller en av de andre Synology-Appene. Bare ha i bakhodet at dette åpner standardporter som typisk blir forsøkt hacket, så hold for Jebus' skyld operativsystemet på boksen din oppdatert.
Synologys Cloud Station er heller ingen perfekt skyløsning, selv om den er bedre på å synkronisere enn Western Digitals variant – her vil filene fysisk legge seg på alle enheter, slik at du også har tilgang dersom nettforbindelsen skulle bli borte. Når den kommer tilbake, vil Cloud Station sørge for å sykronisere eventuelt oppdaterte filer.
Men hvis du har flere personer som gjerne jobber på de samme filene – på samme tid – kan det fort bli kluss med skrivinger, synkroniseringer og overskrivinger igjen. Men for bare deg og deg alene, er det er kjekk og grei løsning.
Som vi har sett, finnes det også greie ferdigløsninger for deg som har en NAS eller godt utstyrt nettverksruter. I eksemplene over har vi sett på to populære løsninger, men det er altså slik at de fleste produsentene nå har en eller annen skyløsning – selv om ikke alle kan sies å være like gode.
Å sette opp sin egen sky er lærerikt og gir høyere street cred på ethvert dataforum. Dessuten er det faktisk veldig kjekt å ha, og hele herligheten er i tillegg gratis – dersom du da allerede sitter på en egnet nettverksboks.
Hvorfor stoppe ved privat nettsky?
La NAS-en din overvåke for deg >>>
