GuideUEFI: Unified Extensible Firmware Interface

Dette skjer egentlig når du starter PC-en

UEFI har gitt oss et pent grafisk grensesnitt, men er det andre endringer du bør vite om?

Oppstartsprosessen til UEFI

En ny måte å starte maskinen

Foto: UEFI

Med BIOS er vi vant til å sette opp en prioriteringsliste med disker, CD-stasjoner og eksterne lagringsenheter som bestemmer rekkefølgen på hva BIOS-en prøver å starte. Normalt vil du at harddisken der operativsystemet ligger starter først, med i gode gamle dager måtte du bytte om på dette når du for eksempel skulle installere Windows.

Lagringsenheten med operativsystemet på seg må ha en MBR – Master Boot Record – som ligger helt i starten av disken og som inneholder «bootloaderen» til operativsystemet. Bootloaderen er en liten snipp med kode som BIOS-en kan kjøre, og som igjen har oppgaven å laste operativsystemet. Den er med andre ord et slags bindeledd som får hjulene til å spinne, slik at maskinen kan starte.

Dette er et kronglete system, spesielt om du har flere operativsystemer på maskinen. Da kan du enten bytte oppstartsprioritet hver gang du vil starte et annet operativsystem, alternativt må du bruke en bootloader som selv kan holde kontroll på og starte bootloaderene til operativsystemene.

BIOS-en har ingen oversikt over tilgjengelige partisjoner eller operativsystem, og laster dermed MBR-en helt i blinde i håp om at bootloaderen har kontrollen.

Slik fungerer den

Med UEFI har mye av dette ansvaret blitt flyttet fra bootloaderen på MBR-en og over til den innebygde «boot manageren» til fastvaren som ligger på hovedkortet. I denne boot manageren finnes liste over operativsystemer som kan lastes, i motsetning til med BIOS hvor prioriteringslisten består av lagringsenheter.

Dette er mulig fordi UEFI kan lese noe som heter GPT – en GUID Partition Table – på lagringsenheten din, og da starte bootloadere fra bestemte partisjoner. Boot manageren vet altså hvilken disk og partisjon som inneholder hvilken bootloader til hvilket operativsystem, noe som gjør det veldig mye enklere å ha flere operativsystemer på samme maskin.

Strukturell forskjell på BIOS-oppstart og UEFI-GPT-oppstart med flere operativsystemer.

For at et operativsystem skal være støttet av UEFI, må det ha en kompatibel bootloader som ligger på en dedikert EFI-partisjon. Men i motsetning til MBR kan partisjonen være plassert hvor som helst på disken, og inneholde så mange og så store bootloadere som ønskelig.

Du har sikkert sett at Windows oppretter en egen systempartisjon under installasjonen, og dette er en EFI-partisjon hvor Windows legger sin egen bootloader. Installerer du en Linux-distribusjon i etterkant, kan bootloaderen plasseres på samme systempartisjon, og Linux sier da ifra til UEFI hvor bootloaderen ligger. Da vil UEFI føre opp Linux-distribusjonen i listen over oppstartsalternativer, med referanse til navnet på bootloaderen og en identifikator til EFI-partisjonen den ligger på.

Oppstartsprosedyren til UEFI har fått en veldefinert spesifikasjon som operativsystemene må overholde, og som en konsekvens av dette er det lettere for avanserte sluttbrukere å kontrollere og endre på oppstartskonfigurasjonen. For vanlige brukere betyr dette at sannsynligheten for at noe går galt når du installerer flere operativsystemer er betraktelig mindre.

Enklere konfigurasjon

Det er fortsatt mulig å laste operativsystemer på den gamle MBR-måten, ved hjelp av noe som heter CSM – Compability Support Module. Denne er ofte kjent som BIOS Compability Mode i UEFI-menyen, og fungerer ved at en spesifisert disk legges inn i boot manageren. Velger du denne disken som oppstartsenhet vil UEFI starte på samme måte som BIOS, ved at den kjører koden i MBR-området på disken.

Går du i CMD og skriver "diskpart" etterfulgt av "list disk", kan du sjekke om en disk bruker GPT.

Vi anbefaler at du bruker samme metode på alle operativsystemene du har installers, enten det er BIOS med MBR eller UEFI med GPT, men sistnevnte er definitivt å foretrekke. GPT gjør det også mulig for Windows å starte fra partisjoner som er større enn 2 TB – faktisk kan partisjonen være opptil 8 zettabytes, og du kan ha 128 primærpartisjoner, i motsetning til grensen på 4 med MBR.

Siden boot manageren til UEFI har større ansvar og kontroll over oppstartsprosessen, er det nå mye enklere å konfigurere denne manuelt hvis det skulle være nødvendig. Listen til boot manageren er lagret i et minne på hovedkortet, men kan også konfigureres når du har lastet et operativsystem. I Linux kan du bruke efibootmgr i terminalen, og i Windows er det enklest å bruke et tredjepartsprogram som for eksempel Visual BCD Editor, eller om ønskelig i CMD-terminalen med kommandoen bcdedit.