Mastiff bygger bil-PC - del 1

Mastiff

Lagre artikkel

Innledning og historikk

Den eldste Mastiff-valpen er på klarinettspilling, derfor har jeg litt tid til overs her i bilen. Og hvor passer det vel bedre å innlede en artikkel om bil-PC, på ”ny-norsk” kalt ”carputer”, enn nettopp i bilen?

Jeg har hatt PC-er i bilen siden før det var noen som ante hva det het i det hele tatt, jeg tror min første modell ble bygd for fem eller seks år siden. Den var en Celeron 300-prosessor på et Mini ATX-hovedkort i en plastboks fra Biltema, med strømforsyningen festet med strips på utsiden!

Det høres ganske jalla ut (et uttrykk som FN-soldatene på 80-tallet hadde med seg tilbake og som betyr provisorisk, dårlig – og det var dagens digresjon), men det fungerte faktisk. Jeg hadde nemlig min egen måte å gjøre dette på (og for den som har lest min serie med HTPC-artikler, bør det ikke være noen overraskelse): Jeg brukte Girder! Og et tilsvarende, men noe enklere, system for å starte spillelister (altså stort sett hele album) med et numerisk tastatur koblet til PC-en som det jeg omtalte i min HTPC-serie. Det fungerte stort sett, selv om det hadde sine begrensninger.

Et par år senere kom så NetRemote, som ga meg helt nye muligheter til styringen. Jeg bygde da en ny PC i en verktøykoffert i ekte, imitert aluminium (altså tynn kryssfiner med aluminiumsfolie) fra Clas Ohlson, en Celeron-prosessor et sted mellom 600 og 900 MHz, med et trådløst nettverkspunkt skrudd fast på toppen og strømforsyningen inni.

Denne hadde de første multisoneutgavene av J. River Media Center og to lydkort i tillegg til det på hovedkortet, så denne kunne kjøre lyd til flere soner. Jeg hadde to soner til øretelefoner som Mastiff-valpene brukte i baksetet, så de kunne høre på sitt mens jeg og fru Mastiff hørte på vårt framme. Og det fungerte nesten alltid. Men når det først sviktet, var det ikke lett å finne feilen. Det var jo ikke noen form for skjerm i bilen. Var jeg først inne i Windows, gikk det stort sett greit fordi alle mine lomme-PC-er har kjørt Pebbles Remote Commander, som er noe tilsvarende VNC for Windows CE-enheter. Men hvis feilen oppsto før eller under oppstart, var det ikke fullt så enkelt.

En av de feilene som kunne oppstå, og var svært irriterende, var at strømmen forsvant under oppstart fra dvale. Neste gang PC-en skulle startes, kom det vanlige spørsmålet om jeg ville slette gjenopprettingsdata og kjøre full oppstart eller prøve gjenoppretting på nytt. Et spørsmål jeg verken så eller kunne svare på. Egentlig burde man kunne sette Windoze opp til alltid å anta at man skal kjøre full oppstart!

Bortsett fra en oppgradering til et nyere hovedkort med en AMD Athlon XP 2000+, og senere 2600+, forble oppsettet det samme fram til våren 2006, med ett unntak: Jeg monterte et ekstra batteri i bilen, en 1995-modell Chevrolet Suburban som leveres med to batterier når den brukes som politibil eller til å trekke campingvogn i ”Junaiten”. I tillegg oppgraderte jeg til en nesten dobbelt så sterk dynamo, som med frakt, toll og alt annet kom på omtrent halvparten av det en standarddynamo koster i Norge. eBay er ganske hendige greier, hva?

Men våren 2006 hendte et heldig uhell, for å si det sånn. Vi har alltid hatt to biler, for en Chevrolet med en 5,7-liters bensinmotor er litt vel tørst til å være morsom for småkjøring. Den andre bilen var en snerten, liten fireseters Mazda MX-3. Og en dag fru Mastiff var i en rundkjøring, oppdaget hun at siden på en MX-3 tåler ganske mye mindre enn fronten på en Ford Sierra!

En eldre herre (veldig mye eldre, faktisk 90 år!) som ble blendet av solen, tenkte ikke på å stoppe, men kjørte rett inn i rundkjøringen (som for noen år siden var et kryss, så han ville hatt forkjørsrett) og torpederte henne regelrett! Takseringen tilsa at vi kunne få fikset bilen for et beløp som etter min mening var i laveste laget, siden å lakkere bare den ene siden på en bil med metalliklakk aldri er særlig vellykket. Eller så kunne vi vrake den og få et beløp som også var i gjerrigste laget.

Tredje alternativ var å ta reparasjonspengene kontant og beholde bilen som den var. Og en liten annonse på et nettsted som spesialiserer seg på slike ting, førte i løpet av mindre enn en uke til salg med god fortjeneste i forhold til det jeg ville fått for å vrake den. Det vil faktisk ofte være tilfelle med skader som grenser til kondemnering.

Dermed hadde jeg en del penger i banken, men måtte ta en avgjørelse. For det å kjøre småkjøring, ja faktisk all kjøring som ikke er mulig på en Yamaha totakter på 350 kubikk, med et amerikansk slagskip, er som nevnt ikke spesielt økonomisk gunstig.

Så det var enten å selge den og kjøpe en mindre stasjonsvogn eller å skifte drivstoff. Siden vi ikke kunne tenke oss å trenge oss sammen i en Passat stasjonsvogn eller en annen dusinvare etter å ha kjørt på første klasse i lenestoler i noen år (for ikke å snakke om at hundene måtte gått ut av bilen for å kunne snu seg ...), ble det drivstoffendring. Med andre ord ombygging til propandrift, såkalt LPG – Liquefied petroleum gas.

Etter den ombyggingen, pluss stor service og det som ellers måtte gjøres for å få den som hverdagsbil, ble det noen høvdinger til overs. Som planlagt, må jeg innrømme, for det var noe jeg hadde tenkt på helt siden Mazdaen kjørte bort fra gårdsplassen min: Vår Chevrolet skulle bli en MediaSUV.

Det var ikke lenger nok å ha musikk i bilen, styrt av en liten lomme-PC. Det hele måtte jekkes opp et par hakk hvis det skulle bli morsomt. Men som for alle vellykkede prosjekter krevde det grundig planlegging.

Jeg satte meg ned og tenkte litt. Tidligere har jeg gått ut fra det jeg hadde av PC-deler og annet og bare bygd noe ut fra det. Men nå skulle hele systemet nybygges fra grunnen av, og da var det viktig å vite hva jeg ønsket. Listen ble omtrent sånn:

1. Mastiff-valpene måtte kunne se på film i baksetet, og de måtte kunne se på hver sin film. Å få en gutt på elleve og ei jente på ni til å bli enig om en film går i enkelte tilfeller, men vanligvis er det omtrent like lett som å få Inga Marte Thorkildsen fra SV og Jan Arild Ellingsen fra FrP til å bli enige om forsvarspolitikken. (Men vi kan vel alle være enige om hvem som er mest dekorativ av de to, og det er sagt i aller beste mening og med den største respekt for at en kvinne ikke er et objekt, men et helt menneske…men det er vel lov å beundre dem? Eller har jeg gått fullstendig ut på data… eh, dato?)
   
2. Det måtte fortsatt være mulig å kjøre musikk til bilanlegget og de to hodetelefonene til Mastiff-valpene. Ikke noe stort problem, been there, done that, som de kule gutta sier.
   
3. Navigasjon bør være med i et såpass avansert system, syns jeg. Derfor måtte det kunne kobles til den GPS-mottakeren jeg allerede hadde til bruk min O2 XDA Atom PDA-telefon (unnskyld meg, herr Jobs, men det er faktisk enkelte som har hatt telefon med berøringsfølsom skjem, god lagringsplass og medieavspilling i en elegant pakke en god stund...). En bonus er at det viste seg at min GPS-mottaker kunne ha samtidig tilkobling på USB-porten og Blåtann. Hvorfor i alle dager skulle de forresten velge en gammel, dansk vikingekonge å kalle det opp etter? Ville ikke noe framtidsrettet, som Lyn Gordon eller Brainiac, vært bedre?
   
4. Og kanskje viktigst: Det hele måtte la seg styre på en måte som var praktisk mulig å betjene i en bil. Dette kunne blitt den største utfordringen, men takket være et hendig, tidligere nevnt program som heter NetRemote, visste jeg at det var ganske lett å ordne. NetRemote hadde jeg også brukt til å styre den forrige utgaven av systemet (jeg sa jo det var tidligere nevnt!), da riktignok via en PDA, og jeg har fulgt med i utviklingen av det programmet som betatester nesten fra starten av. Det er en viktig del av alt jeg gjør av automatisering hjemme og borte, og det blir mer om det i del to av denne artikkelen.

Den første og viktigste begrensningen i en bil er selvsagt at man i utgangspunktet bare har tilgang til tolv volt, altså sånn omtrent 208 mindre enn det som bør brukes til vanlige PC-er (og jeg sier sånn omtrent, for spenningen i Det norske hus kan variere med ganske mange volt – jeg har målt det i mine ulike hus fra 210 og opp til 245. Det siste spiste en del lyspærer og elektronikk før kraftwerket fant ut at det virkelig var noe galt hos dem).

Det fins flere løsninger, men felles for de fleste av dem er at de enten er ynkelig svake eller tapper batteriet veldig fort. Og hvis man driver en del småkjøring, vil ikke PC-en bli brukt i det hele tatt om det tar for lang tid å starte den. Derfor er det en stor fordel med en løsning som er i stand til å stå i ventemodus en stund uten å gå i svart. Slashdot hadde for en tid siden en kobling til en artikkel om at PC-er bruker veldig mye mindre strøm i S3-ventemodus enn når de går, og det kan jeg skrive under på.

Flere dager med bilen stående uten kjøring er ikke noe problem, iallfall ikke når PC-en går på eget batteri. Og likevel er PC-en klar i løpet av noen sekunder. Ypperlig kombinasjon! Dvale bruker jo ingen strøm i det hele tatt, men det tar til gjengjeld lengre tid å starte. Altfor lang tid for de utålmodige (hånd i hånd med de utrulege?).

Den andre spesielle begrensningen er bevegelsene. Det er ikke spesielt vellykket å bruke vanlige DVD-plater over fartshumper (ja, humper – fartsdumper er helt feil, de måtte fungert som grøfter) og store hull i veien (som vel kan kalles fartsdumper). Og disse norske særtrekkene har jo de aller fleste krøtterstiene i dette landet, kanskje bortsett fra de som går forbi huset til veisjefen og ordføreren i kommunen, og de som ligger på ruten der Hans Majones Kongen kommer på besøk i kommunen (noe som får en til å lure – bruker Hans Majestet biler som er så pansret at de har stålhjul og stivramme?). Altså trengs det et alternativ til de vanlige filmene i rund og paddeflat form.

Den tredje begrensningen er plassen. Det er ikke mange biler som har like god plass som en Chevrolet Suburban, men når det skal inn et hundebur av størrelsen ”middels oksekalv” og diverse bagasje, er det likevel ikke ubegrenset. En løsning kan være å ha sakene under setet, men det er sjelden plass nok til grovere artilleri der, som jeg skulle oppdage...

Den fjerde og siste begrensningen henger sammen med den fjerde kravet, altså kontrollmulighetene: Hvis man må se mer på skjermen enn på veien, blir det veldig lett uønskede møter med annen trafikk eller vakker, norsk natur. Selv om man sitter ganske trygt i en amerikansk slagkrysser, er det uansett ikke ønskelig. Spesielt ikke for den eventuelle møtende trafikken…

Vi kan jo begynne med det nevnte strømproblemet. Det fins i prinsippet to alternativer. Det enkleste, men klart dårligste er å konvertere de 12 voltene til 220 volt med en såkalt inverter, også kalt vekselretter. Det var denne løsningen jeg hadde brukt på de tidligere utgavene, og det store problemet var effektiviteten. For en PC går jo på 12 volt og nedover, så det som skjer er at strømmen først går fra 12 til 220 volt i vekselretteren og så fra 220 til 12, 7 og 5 (og enkelte lavere voltstyrker til prosessor, minne osv.) i strømforsyningen og på hovedkortet. Dermed taper man effektivitet i form av varme i begge ender, i tillegg til at likestrømmen i bilen gjøres om til vekselstrøm i vekselretteren, noe som skaper sine egne problemer.

Det er ikke uten grunn at både vekselretteren og PC-en som regel har vifte i strømdelen eller iallfall solide kjøleribber, for det går faktisk bort ganske mye i form av varme. I tillegg er vekselrettere ofte kresne og tåler ikke så mye under 12 volt før de legger inn årene, firer seilet og går ned med flagget til topps (beklager, det var visst flere maritime metaforer enn Bernander på en dårlig dag – det nærmer seg båtsesong…). Det betyr at iallfall i biler med ett batteri vil PC-en aldri tåle at startmotoren går rundt. Det fungerte med min tobatteriløsning, men bilen kunne ikke stå med PC-en i gang og motoren av særlig lenge av gangen før batterispenningen var for lav til å drive vekselretteren.

Det andre alternativet er såkalte DC-DC-strømforsyninger, altså likestrøm-likestrøm, som er spesiallagd for å gå på tolv volt og ofte er ment for bil-PC-er. Men her kommer det som virkelig irriterer meg ved de aller fleste bil-PC-er inn: Det virker som om det går sport i å kjøre med enklest og svakest mulig maskinvare, og Linux-basert programvare som passer bedre i en førstegenerasjons Pentium! Anorektiske PC-er tiltaler meg omtrent like mye som anorektiske damer! Her skal det være muskler og former, takk. Og dette blir ingen bil-PC i stil med Victoria Beckham, her skal vi ha en Adela Garcia-Friedmansky med muskler, smidighet, allsidighet, former og alt som hører til! Derfor er det uaktuelt med Opus og lignende sveklinger.

Heldigvis fant jeg denne 300-Watteren fra Synocean i en norsk nettbutikk. Som en liten test lot jeg den drive den HTPC-en jeg bygde i artikkelserien her på Hardware.no og med båtbatteriet til skjærgådsjeepen min klarte den å drive dette vannkjølte sokkel 775-monsteret på 100 % belastning i mer enn to timer! En meget lovende begynnelse, får man si ...

De nevnte bevegelsene er egentlig ikke noe stort problem i vår tid med forholdsvis rimelig lagringsplass i form av 500 GB-disker til mindre enn en høvding (eller er det ”et laken” som er det kule uttrykket for tiden?). Å knekke kopieringsbeskyttelsen og ”rippe” filmer til harddisk var tidligere i en gråsone, men så akseptert blant alle andre enn filmbransjen selv så lenge man selv eier filmene at det nærmer seg offwhite, om det ikke er vasket helt Blenda-hvitt. Og på et møte for noen måneder siden uttalte til og med representanter for nevnte bransje at det var lovlig bruk. DVDShrink utvikles ikke lenger på grunn av trusler fra filmbransjen, men den siste versjonen – 3.2.0.15 – fungerer utmerket med alt annet enn de aller nyeste kopieringsbeskyttelsene. Og da har man jo AnyDVD og tilsvarende saker. Så DVD-filmene kjøres fra harddisk, dermed er det problemet løst.

Neste skritt er den fysiske plassen, og da er vi inne på kabinettet. Tidligere hadde jeg som sagt brukt ganske provisoriske, egenproduserte løsninger, men det ville jeg ikke ha til dette prosjektet. Så jeg lette rundt etter den minste kassen jeg kunne finne, og det viste seg å være denne fra Lian Li. Elegant er den også, og den har god kjøling for varme sommerdager siden den er rene tesilen foran og bak. Den har sine sære sider, men det kommer jeg tilbake til.

Det siste problemet er å unngå kollisjoner, og det har jeg jo medisinen mot: Opptil flere ganger tidligere nevnte NetRemote, med fornuftig opplagte styringssider som har store knapper og stor skrift, kjørt på en passe stor berøringsfølsom skjerm. De mikroskopiske sjutomsgreiene som ofte brukes i biler, må man jo bruke fruens strikkepinne for å kunne trykke riktig på! Dermed er problemene løst, og behovene kan dekkes.

Siden systemet skal kunne vise to separate filmer bak i tillegg til å kjøre navigasjon og systemstyring framme, må utstyret ha minst tre skjermutganger, og dette betyr to skjermkort. Dessuten trengs det litt muskler for å klare dette uten at det blir hakking på filmene når noe foregår foran.

Jeg testet for moro skyld min gamle bil-PC ved å sette på et ekstra Radeon 7000 PCI-skjermkort, og det gikk faktisk greit å vise to filmer på de to utgangene, men i det øyeblikket noe foregikk på den tredje skjermen, som aktiv bruk av NetRemote eller navigasjon, ble det verre. Så en XP 2600+ var uten tvil for svak. Dessuten er det jo ikke noe morsomt ved den heller.

Derfor ble det litt surfing og snusing, og jeg fant det som må være det perfekte hovedkortet for en bil-PC, nemlig AOpen i975Xa-YDG. Det var iallfall det i fjor vår, da utstyret ble innkjøpt.

Dette hovedkortet bruker prosessorer ment for bærbare PC-er og støtter også Core 2 Duo. Men siden dette prosjektet ble bygd sommeren 2006 (ja, jeg er litt treg til å begynne med skrivingen...), var det ikke kommet noe annet enn vanlig Core Duo. Jeg valgte en T2500, siden jeg syntes den ga best forhold mellom pris og ytelse, men direkte billig er uansett ikke et sånt oppsett.

Da jeg kjøpte det, kostet prosessor, hovedkort og minne til sammen nesten 6000 kreditter (egentlig ser man jo ikke kronene lenger, så er det ikke like greit å bruke litt mer moderne uttrykk?), men på den andre siden er det her snakk om noe som ikke vil være foreldet til denne bruken før bilen blir veteran! Særlig siden det er fantastiske overklokkeregenskaper på dette oppsettet.

Med to jumpere kan FSB låses til 200 MHz (jumpere som en tester ved dette nettstedet ikke oppdaget da han testet kortet – fulgte det ikke bruksanvisning med?), og det fins ikke problemer med å kjøre denne hastigheten fast, iallfall ikke med en kjøler som Zalman CNPS7000-Cu.

Prosessortemperaturen i SpeedFan er rett og slett morsom å se på! 25 grader er vel det høyeste jeg har vært oppe i med full belastning og varm bil! Dermed er helt jevn og upåvirket DVD-avspilling faktisk nesten mulig på tre skjermer (selv om fru Mastiff ennå ikke har noe ønske om å se egne filmer, kan man jo aldri vite hva framtiden vil bringe...) samtidig som både navigasjon og NetRemote kjøres på forskjermen.

Jeg skriver nesten, for i det øyeblikket det settes på en film på en av skjermene samtidig som den andre skjermen allerede viser en film, vil den filmen som er i gang, hakke et par sekunder. Men det kan man da leve med! Det går forresten an å se film foran også, men med den berøringsfølsomme skjermen blir bildet ganske blast, så det er ikke særlig vits i det.

Det måtte jo som sagt to skjermkort til, og skal det være, så skal det være! Dette lekre hovedkortet har nemlig to PCI Express x16-spor, og jeg syntes det passet utmerket å plassere to Asus EAX1600XT Silent, som er vifteløse kort og ikke øker støynivået.

For selv om det skal stå i en bil, er det ikke særlig morsomt når PC-en overdøver motor- og veistøy! Det var egentlig ikke noe lurt valg å ta vifteløst, men mer om det i neste artikkel. Disse kortene er uansett raske nok til ikke å ha noen som helst problemer med å vise flere filmer samtidig med VMR9-visning, som må til for å vise forskjellige filmer på forskjellige skjermer (eller til og med den samme skjermen).

Kontrollen ble som sagt ordnet med en berøringsfølsom skjerm, en 10,4-tommers Lilliput som jeg lagde et eget feste til. Den handlet jeg hos en selger på eBay med nesten 12 000 positive tilbakemeldinger, Electronicar.

Jeg har etter hvert funnet ut at det ikke er noe problem å handle på den såkalte ”Fleabay” så lenge man holder seg til folk med gode tilbakemeldinger over en viss periode og aldri betaler på noen annen måte enn med eBays eget system PayPal. Å bruke direkte kredittkort der, for ikke å snakke om enda mer direkte bank-til-bank-overføringer, er å be om trøbbel!

Til baksetene kjøpte jeg to 9,2-tommers Hami-skjermer fra selgeren 365BestDeal.

Disse er i det litt merkelige formatet 16:10. Det vanlige er jo at TV-sendinger og en del film er 16:9, men av en eller annen grunn er LCD-skjermer til PC nesten alltid 16:10, uansett størrelse, og dette kunne kanskje skapt problemer. Særlig fordi det er vanskelig å få PowerStrip og lignende programmer til å få til en slik oppløsning ordentlig. Men hvis man også kjører en 16:10-oppløsning på skjermkortet, vil det ikke bli noe problem.

Dessverre har disse Hami-skjermene en liten særegenhet: De viser ikke tekst spesielt klart hvis de ikke kjøres på enten 800x600 eller 640x480. Etter å ha klødd meg litt i hodet på den der fant jeg ut at det enkleste faktisk var å kjøre 640x480-oppløsning og la Zoom Player (for det er vel ingen som har lest min HTPC-artikkelserie som kunne innbille seg at jeg skulle bruke noe annet til DVD-visning?) skalere bildet riktig med funksjonen ”Source Relative Stretch”. ”Det fongerer ytmerket,” som rikstyristsjef Ottmar X. Johansen ville sagt. Ingen feil på bildeforholdet der.

For å feste bakseteskjermene fant jeg et såkalt ”Lilliput Universal Headrest Monitor Mount” hos Theonlykid1, altså et universalt nakkestøttefeste.

Det passer til Hama-skjemene og ganske mange andre skjermer som har den vanligste festemetoden for bilskjermer. I tillegg er de uvanlig billige, bare ti dollar pluss porto! Det eneste problemet viste seg å være at Chevyen hadde litt for stor avstand mellom nakkestøttestolpene, men det lot seg ordne ved hjelp av litt bruk av en Dremel og mye bruk av rå og brutal makt.

Og dermed skulle vel de fleste behovene være dekket. Ut over det handlet jeg en Nec ND-3550 DVD-brenner, et merke jeg har meget gode erfaring med.

Og fra delearkivet (bokstavlig talt, jeg har faktisk et gammelt arkivskap med pappmapper der jeg stapper inn alt av datakort, minnebrikker og prosessorer!) fant jeg fram to lydkort – et Zoltrix C-Media basert kort og et SoundBlaster Live! 5.1. Også harddiskene hadde jeg fra før av, to SATA- og to vanlige IDE-harddisker. Det førte til småproblemer, men også det kommer det mer om neste gang.

Og det var stort sett de komponentene jeg brukte. I tillegg til disse og det vanlige arbeidet ble det behov for enkelte spesialtilpasninger, litt ekstrautstyr og noen Reodor Felgen-løsninger, men det kommer jeg tilbake til i neste artikkel.

Resten av jobben besto hovedsakelig i å sette sammen litt maskinvare, montere noen skjermer, legge ut et par kilometer kabel (sånn virket det, iallfall!), koble opp diverse releer (jeg tror jeg har norsk rekord i antall 30-amperesreleer i en og samme bil) og etter hvert sage, lime og skru litt. Årsaken til det siste kommer jeg også tilbake til.

Neste del skal også handle om de tilpasningene som var nødvendige for å få dette systemet til å fungere stabilt i en bil. Jeg kunne riktignok benytte mye av erfaringen fra HTPC-byggingen og tidligere bil-PC-er, som operativsystemtilpasning og film- og musikkavspiller, men enkelte ting krevde virkelig kreativ tenkning. Spesielt kombinasjonen av NetRemote- og Girder-programmeringen tok tid å finpusse.

Så fylgj med i neste bolken, gutar og jenter!

Les også

Mastiff bygger bil-PC - del 3

16. okt. 2007