Rask lukker i sommersol

Hanna Magnussen Krogvold

Lagre artikkel

Fartsfylte stafettleker til hest med kompliserte øvelser, akrobatiske prestasjoner og spenning. Publikumsvennlig og morsomt? Helt klart. En utfordring å fotografere? Gjett om.

Undertegnede er ikke bare amatørfotograf og frilanser for Akam; hun er også aktiv utøver av en nokså ukjent hestesport som kalles Mounted Games (heretter forkortet til MG). Konseptet er enkelt å fatte: Dommeren starter en øvelse, lagene sender ut en og en rytter og første laget med alle sine ryttere i mål får flest poeng i den øvelsen. Det er over tjue forskjellige øvelser som innebærer alt fra å hoppe av og på i fart, plukke opp og sette fra seg alt fra tennisballer til flasker og isbokser med sand i til avkuttede plastflasker til pinner, veksle med lagkamerater og håndtere to ponnier på en gang.

Som om ikke dette var nok er det en ekstra spenningsfaktor at ponnier har egen vilje. Fra tid til annen gir de rytterne gode anledninger til å teste underlaget, ta en kortvarig flytur eller en liten joggetur over banen etter en havremoped som nyter friheten. Med tre år som entusiastisk MG-fotograf på baken har noen erfaringer og kunnskaper bitt seg fast i hjernebarken, og de aller fleste erfaringene vil nok være nyttige i all slags sportsfotografering. Noe er tips, noe er triksing og noe er selvfølgeligheter man lett vil regne seg frem til ved litt refleksjon.

Tips #1: Fokus- og seriebildeinnstilling
La oss begynne med det viktigste: er det noe autofokusen er laget med tanke på, må det være sportsfotografering! En god autofokus er gull verdt når du tar bilder av noe som beveger seg langt fortere enn selv den mest drevne fotograf kan rekke å stille inn fokus.

Personlig har jeg liten erfaring med noe annet enn Canon EOS 400D og mine billige enkle objektiver, men all erfaring tilsier at det sjelden er teknikken som gir ufokuserte bilder. Det vanligste problemet er rett og slett at man får noe i veien. Mennesker og andre hester er en sikker vinner, men også slalompinner kan gi problemer. Mitt beste tips er å definere et fokuspunkt og være pinlig nøyaktig med å plassere motivet slik at man får en hensiktsmessig fokus. Øyne og hoder fungerer fint når man tar nærbilder, mens når man tar bilder av hele ekvipasjen kan det være best å fokusere på rytterens overkropp. Obs: Svært mørke partier kan gi autofokusen problemer, svarte/mørkeblå ridebukser er derfor ikke å anbefale som fokuspunkt.

Det er nesten unødvendig å påpeke at følgefokus kan være svært nyttig når motivet er en hest som forflytter seg i raskt tempo enten mot deg eller fra deg. Og seriebildeinnstilling er ubeskrivelig vakkert når en rytter får smake på gresset eller en havremoped plutselig bestemmer seg for at det er tid for å være vrang!

Tips #2: Valg av objektiv
Idrettsbaner er ofte store, og det er ikke alltid man har anledning til å gå så nær utøverne som man kan ha lyst til. MG-arenaen f.eks. er 100 meter lang og 40-50 meter bred, så et telezoom-objektiv er et absolutt must om du skal ha det skikkelig gøy som fotograf. Undertegnede bruker et 90-300 mm f/4.5-5.6, noe som fungerer ypperlig når banen er stor og lyset godt. Det er mulig å få tatt bilder om det skulle oppstå en situasjon i andre enden av banen, og man vil kunne komme relativt tett opptil de fleste motivene. Skulle en hest derimot komme veldig nærme (10 meter eller nærmere) vil det bli svært vanskelig å få knipset noe ålreit, og litt sikling på nabofotografens 50-200 mm kan forekomme. Det er imidlertid ikke ofte man får en hest på kortere hold enn 10 meter, og noe mindre enn 50 mm får man svært sjelden bruk for.

Et alternativ er selvfølgelig å ha to kamerahus, et utstyrt med f.eks. 90-300 mm og et med f.eks. 20-100 mm. Da vil man ha alle brennvidder tilgjengelig til enhver tid. Jeg har ikke forsøkt dette selv, men jeg vil tro det krever en fotograf som har særdeles rask reaksjonsevne og en velutviklet evne til å følge med på flere ting på en gang. (Mer om multitasking lenger ned.)

Personlig skulle jeg gjerne slanket min anorektiske lommebok på et 70-200 mm f/2.8. F/4.5-5.6 fungerer som sagt ypperlig så lenge lyset er godt, men kommer det noen skyer eller man blir oppfordret til å fotografere på kveldstid, i mer overskyet vær eller - grøss og gru - innendørs, må man stille ISO opp til en deprimerende høy verdi for å ha den minste sjans til å kunne bruke en lukkertid som gir deg noe tydeligere enn tyktflytende spøkelser.

Tips #3: Sola i ryggen
Som med alle andre utendørsaktiviteter er MG aller mest morsomt når det er fint vær og sol. For det første slipper man å fryse, for det andre blir gressbaner utrolig glatte og farlige etter en regnskur. (For å unngå å bli stemplet som politisk ukorrekt lar jeg være å påpeke at knall og fall gjør seg hysterisk godt på bilder.)

Problemene med og fiendtligheten mot den skarpe sola oppstår imidlertid i samme sekund som man dukker bak kameraet for å forevige rytternes kamp om poengene. Skulle man være så uheldig å få lyset fra en mindre gunstig vinkel kan man glemme å få noe annet enn mørke skygger. Sørg dermed for å ha sola noenlunde i ryggen, og ikke glem at den flytter seg i løpet av dagen!

Tips #4: Evaluer banen, sola og fysiske hindringer
Hver bane har sine egne små kjepper å stikke i hjula for fotografer, og denne banen (som aldri tidligere har vært brukt som MG-arena og dermed var et uskrevet blad for fotografene tilstede) var intet unntak. Her går regelen om sola i ryggen hånd i hånd med frustrerende problem nummer en: Hester, ryttere og lagledere i veien. Banen er nemlig delt opp slik at det er et lite veksleområde på toppen og et større målområde i andre enden hvor de rytterne som ikke rir står og venter.

Hva gjør man når solen store deler av tiden er på et punkt på himmelen hvor man må plassere seg langsmed gjerdet bak målområdet for å få sola i ryggen, og dermed får en haug med hester og ryttere mellom kameraet og motivet? Etter litt eksperimentering med ståsted og ulike retninger man kan peke med kameraet kommer amatørfotografen noenlunde frem til hva som fungerer uten å få hester i veien eller solen fra feil vinkel, og jakten på de virkelig kule actionbildene kan begynne.

Selv om man er aldri så mye amatør er det greit å ha noe å strekke seg etter, en illusjon av hvordan det perfekte bildet er, slik at man vet hva man vil og lettere kan ta stilling til avgjørelser når man fotograferer. Min illusjon av et vellykket sportfotografi er et fotografi som, kort oppsummert, oppfyller følgende krav:

1: Ren og ryddig bakgrunn.
Få ting ødelegger et godt bilde mer enn en bakgrunn som trekker oppmerksomheten vekk fra motivet. Derfor er en ryddig bakgrunn en livsnødvendig komponent om man ønsker å ta bilder som skiller seg ut fra mengden. Unngå så langt det er mulig å få med linjedommeren med refleksvest eller han i signalgrønn jakke som står lent inntil gjerdet, og vurder om det er verdt å fotografere når man vet at man vil få en bakgrunn som dekker et stort spekter i fargeskalaen. Trær, himmel, gress, vann - alt dette har som regel relativt nøytrale farger og vil sjelden stjele nevneverdig oppmerksomhet fra motivet.

2: God teknisk kvalitet.
Et bilde er ikke godt om det er ufokusert, fargegjengivelsen feil og ISO-støyen svir i øynene. Den største utfordringen når man fotograferer et motiv som forflytter seg raskt er imidlertid å tilrettelegge for en rask lukkertid slik at man fryser motivet istedenfor å fange en mengde skurr.

3: Gunstig lys.
Viktigheten av lyset kan ikke understrekes sterkt nok. Motlys og sterkt sidelys er vanskelig å leke seg med innen sportsfotografering, mens et jevnt lys rett på motivet kan gi et litt flatt utseende. Det beste er stort sett når man får lyset litt fra siden - ikke nok til å lage ødeleggende store mørke partier, men nok til at man får pene skyggeeffekter som markerer eventuelle lekre muskler.

4: Spennende positurer.
"Et bilde av en hest som løper, en hest til som løper - og enda et bilde av en hest som løper." Selv om noe kan skje - hesten kan skvette, hoppe til, rytteren kan gjøre en grimase - blir det sjelden livlige bilder når man sikter seg inn på ekvipasjer som egentlig ikke gjør noe spesielt. For å sammenligne: Om man tar bilder av en fotballkamp vil jeg tro det er naturlig å ta bilder av de spillerne ballen er i nærkontakt med på det aktuelle tidspunktet. Det er der sannsynligheten for freske påfunn er størst, tempoet og temperaturen høyest og grimasene sprøest. Man må heller ikke glemme det faktum at man ønsker å fortelle noe med bildene. Det blir fort kjedelig å vise frem et større antall bilder av typen "spiller som jogger etter ballen".

5: Fartsfølelse/konkurranseinstinkt.
Dette henger delvis sammen med punkt 4, men jeg syns det fortjener et eget punkt likevel. Det er sport, og personene på den andre siden av linsa er mer eller mindre ruset på adrenalin og besatt av å gjøre sitt beste. Et godt sportsfotografi får frem dette. Dette punktet er langt mer abstrakt enn de fire ovennevnte, og for de som føler seg som spørsmålstegn kan jeg nevne mer konkrete eksempler som skyer av støv og grus rundt beina, flyvende gresstuster, vannsprut, dypt konsentrerte ansiktsuttrykk eller ville grimaser. Er man mer eksperimentell kan en kontrollert overeksponering gi et kult uttrykk og en følelse av at motivet flytter seg så raskt at kameraet ikke riktig rekker å fange bevegelsene.

Nå som alle reglene er skrevet ned og forstått er det på tide å systematisk og bevisst jobbe med å bryte dem, en etter en! Kunne det vært kult med et bakteppe av jublende supportere i fargerike klær? Kan en overdrevet kjølig fargetone understreke hvor utrolig kaldt det var den dagen? Ser tungvektsboksere litt ekstra maskuline og massive ut på svarthvittfotografier med sterkt sidelys? Kan silhuetten av en surfer eller en skater mot solnedgangen være poetisk, vakkert og tøft? Får man en komisk effekt om det ser ut som om rytteren tar seg en røykepause, gjesper høyt eller lukker øynene i kjedsomhet? Bare fantasien setter grenser.

Et av de desidert største problemene i MG (og sikkert mange andre idretter) er forstyrrende elementer i bakgrunnen. Når man skal gjennom åtte ulike øvelser i løpet av så kort tid som mulig er det noen praktiske hensyn som må tas. Utstyret må stå langsmed gjerdet på den ene langsiden, det samme må et stort antall medhjelpere, dommere og resultatskrivere. Kjøretøy som frakter utstyr og lydanlegg blir også gjerne stående inntil en langside. Dette er selvfølgelig mest effektivt, men det tar seg dårlig ut i bakgrunnen på bilder.

Det fins noen triks for å unngå eller omgå dette problemet. Det første og mest tekniske er å bruke en stor blenderåpning (f/2.8 blir ganske lekkert); da vil man få liten dybdeskarphet og rotet i bakgrunnen blir mindre forstyrrende. Dessverre er det langt fra alle som har optikk til dette, og det er ikke alltid det hjelper så mye heller.

Froskeperspektivløsningen
Det neste alternativet er å simpelthen ta bilder nedenfra. Om man huker seg ned eller legger seg på bakken vil man få mer himmel og trær i bakgrunnen enn rot som står på bakken, og himmelen er vanligvis nokså rolig og lite forstyrrende. Man vil sjelden klare å unngå problemet helt, men rotet vil i det minste være plassert i nedre halvdel av bildet og dermed stjele mindre oppmerksomhet fra motivet.

Når man tar bilder nedenfra blir viktigheten av å ha sola noenlunde rett bak seg enda større, ellers er faren stor for å få svære mørke skygger. Det kan også være verdt å vurdere hvor sola står på himmelen; midt på dagen står sola høyt på himmelen og bilder tatt nedenfra kan bli mørke selv om man har sola i ryggen. Tidlig på morgenen og på ettermiddagen derimot står sola lavere på himmelen og forholdene ligger bedre til rette for et godt belyst motiv.

Streng kar, denne irske dommeren.

Dessverre er ikke å fotografere sittende/liggende det tryggeste alternativet i nærheten av konkurransepregede hester og ryttere i full fart, og etter noen øvelser får jeg klar beskjed fra den importerte irske dommeren om at dersom jeg vil stå inne på banen og fotografere må jeg stå oppreist når øvelsene pågår. Jeg går for et kompromiss og setter meg på huk, klar til å hoppe i dekning om noen kommer farlig nær.

Fugleperspektivløsningen
Et tredje alternativ er å ta bilder ovenfra, enten ved å ha med seg en krakk/liten gardintrapp eller å klatre opp på et eventuelt solid gjerde. Da er man relativt trygg for å bli tråkket ned av hester i fullt firsprang, motlysproblemet reduseres og man får en jevn bakgrunn bestående av baneunderlag. Ulempen med dette alternativet er imidlertid at man i idretter hvor utøveren har fokus rettet enten nedover eller rett bortover ikke har mulighet til å få fanget ansiktsuttrykk når man tar bilder ovenfra. Bildene virker langt mer distansert og fjerne når man ser en rygg og et bakhode enn et konsentrert ansiktsuttrykk hos hest og rytter - grimasene er rett og slett en del av sjarmen!

Glem tekniske vanskeligheter. Glem vanskelige lysforhold og kjipe bakgrunner. De problemene er bare barnematen i forhold til det største problemet av dem alle!

Vanligvis når man fotograferer har man et motiv man fokuserer på. Titter man over kameraet er det sjelden for å gjøre stort annet enn å se seg rundt og forsikre seg om at omgivelsene fremdeles er som de var. I sportsfotografering er man nødt til å klare å følge med på praktisk talt alt som skjer - noe som ofte ikke er så rent lite. Dette henger sammen med punkt 4 i drømmeoppskriften: Spennende positurer. Hvor er de som rir i den nærmeste linja nå? Hvem er ferdige med øvelsen? Er det noen som kommer til å svinge rundt tønna på toppen i løpet av de neste sekundene? Er det noen som kommer til å stable sin isboks på tårnet veldig snart?

For å få knipset flest mulig innholdsrike bilder er man nødt til å være noen sekunder foran hele tiden, og det er umulig å få til uten å ha et øye gjennom linsa (man må jo se hva man faktisk fotograferer og hvor man plasserer det definerte fokuspunktet!), og et øye som registrerer hva som skjer på resten av banen. Det er hektisk og intensivt når det skjer mye på banen, så pass på å stille uthvilt og klar til kamp når startskuddet går, selv om du ikke skal i ilden selv.

Sist, men ikke minst: Å følge med på hva som skjer utenfor linsa er en stor fordel sikkerhetsmessig. De som har lest "En bønn for Owen Meany" kjenner til historien om Dans mor som ble drept av en baseball mens hun vinket til noen på tribunen. Alle som har fått en fotball i planeten i gymtimen på barneskolen vet at det er mildt sagt ubehagelig. En hest i sida er potensiellt livsfarlig. Og, om man skal være mer materialistisk: Med dyrt kamerautstyr i hendene går et eventuelt uhell uansett fort utover lommeboka.

Med dette håper jeg å ha inspirert noen av Akams lesere til å prøve seg på det hurtigtoget av en fotografisk sjanger som sportsfotografi er. Sett deg ned med lokalavisas happeningoversikt, marker det som kan passe og ta deg noen turer på lokale idrettsarrangementer. Forsøk gjerne å finne frem til noen mer uvanlige grener enn fotball, selv om bygdas lilleputtlag sikkert blir glade for publikum og foreldrene med glede betaler en liten sum for et blinkskudd eller to av poden i aksjon. Utendørsidretter er å foretrekke, og det er en klar fordel å velge en idrett hvor utøverne beveger seg mye (kampsport og friidrett kontra bueskyting, f.eks.) og hvor man kan gå relativt nærme utøverne.

Prøv deg frem og øv på å fange de sprø uttrykkene og ville sprellene som kommer til overflaten når mennesker presser seg til det ytterste. Lykke til!