Mastiff lager HDPC - del 1

Mastiff

Lagre artikkel

Innledning

Ja, ja. Da sitter jeg her på julaften og begynner på min nyeste artikkelserie. Fru Mastiff og Mastiff-valpene er hos svigers oppe i Arktis, og jeg er ensom og forlatt. Det er like før jeg drar til Lørenskog og julefeiringen for enslige. Eller kanskje Frelsesarmeen har noe i nærheten? Nei, hundene trenger selskap, så det blir nok å ty til de sju slagene på fars vis.

Ærlig talt, julen har ikke brydd meg så veldig mye på de siste 25 årene, det er en del god mat, masse mas og stivpynting, fulgt av grining, sutring og klaging: "Du ga ham finere gave enn meg! Urettferdig!" Og det er de voksne, ungene er mye verre... Da er det like greit med joggedress, jobbing og tukling med PC-er, og ostegrill med øl (som er det mest avanserte jeg strekker det til i matlagningen, med et monster av en gassgrill under verandaen).

For ikke å snakke om en avslutning med en god film i Cinema Inferno. For å få den riktige julestemningen, ble filmen på lille julaften et gjensyn med 300. Det er iallfall mye rødt i den! Og dagens film? "Die Hard 2". Det er jo så absolutt en god, gammel julefilm. Eneren har jeg sett litt for mange ganger, men også der er juletemaet framtredende. Jeg har jo uansett fått med meg "Fairytale of New York" på Nitimen, så da er tradisjonene unnagjort. Det var den BBC gjorde et heller fjollete forsøk på å sensurere før jul, siden den ikke var politisk korrekt nok for de krampeurbane med "faggot" og "slut". Derfor ble disse ordene fjernet da den ble spilt... Hele to ganger, tror jeg, før lytterstormen blåste hattene og den politiske korrektheten av hodet på ledelsen i verdens største kringkastingsselskap, og dermed var både soperen og tøyta tilbake.

Og det var til en forandring min nå så tradisjonelle digresjon som innledet artikkelen, for jeg tror ikke artikkelen skal ikke hete "Mastiff feirer jul". Nei, her er det atskillig hardere fakta det går på. Det er i korrekturlesende stund (jeg måtte vente litt med publiseringen fordi det var visse småproblemer jeg ville finne ut av) faktisk gått nesten på dagen tre år siden publiseringen av den første artikkelen om min forrige HTPC. Det skjedde den 17. februar 2005. Og det er klart ny rekord i HTPC for min del, hovedsakelig fordi den var såpass muskuløs (akkurat som meg, særlig barmuskelen har svulmet opp de siste ti årene...) at den funket med det meste jeg slengte til den. Til og med enklere HD-materiale, så lenge det ble kjørt med VLC. VLC belaster nemlig PC-en mindre enn Zoom Player med HD, men samtidig er ikke bildekvaliteten i nærheten av ekte saker.

Jeg har det siste året visst at det snart måtte skje noe, for man kan jo ikke gå glipp av bedre bildekvalitet fordi PC-en ikke takler det! Og da LG kom med sitt kombinasjonsdrev for Blu-ray og HD DVD (som jeg hadde en minitest av her), ble avgjørelsen tatt. Som nevnt i den artikkelen ikke drevet så lett å få tak i som jeg først hadde ventet, men den kom da til slutt fra USA ved hjelp av en god nettkjenning "over there".

Forresten, er det noen som aner hvor uttrykket "nettkjenning" først dukket opp? Jeg har googlet det litt, men ikke funnet opprinnelsen. Jeg tror jeg hørte det første gang i "Radionettet", et utmerket, tidlig program om data og Internett (1994 var tidlig når det gjaldt Internett, det var omtrent da jeg fikk min første konto på Oslonett), ledet av Peter Svaar. Et genialt uttrykk er det iallfall. Omtrent på høyde med Are Kalvøs "knottekompis" for PC, som sto i en av de muntre artiklene hans i Arbeiderbladet på 90-tallet ("Eg og min knottekompis"), der han også foreslo "dings" for "byte" og "kjempedings" for "megabyte". Ypperlig humor! Men fra spøk til revolver:

Det er kanskje greit å ta en runde innom forklaringen først. Høyoppløst video eller HD (på norsk blir det HO, men det burde kanskje hete "HØ", fordi det er det folk stort sett sier når selgeren på elektrobutikken begynner å legge ut om alle de forskjellige formatene den nyeste og kuleste flatskjermen kan vise) er mer eller mindre godt definert som all video med høyere oppløsning enn standardoppløsningen.

Standardoppløsningen på det europeiske PAL er 625 linjer, mens det amerikansk NTSC (som ifølge en del står for "Never Twice the Same Color") har 525 linjer.

Den laveste HD-oppløsningen kalles 720p, og har altså 720 linjer i hvert bilde. P-en står for progressiv, at hele bildet tegnes opp hver gang. Det motsatte kalles linjeflettet, på engelsk interlaced, og dukker opp i neste format, nemlig 1080i. Det har naturlig nok 1080 linjer, men her tegnes bare halvparten av de vertikale linjene i bildet opp hver gang. Det er dette som ofte kalles "HD-ready" på flatskjermer.

Det som kalles "full-HD", er 1080p, altså bilder med 1080 linjer der alle linjene tegnes opp hver gang. PAL har det med 25 bilder i sekundet, NTSC med 30, og skjer det i 24 bilder i sekundet, er vi inne på standardhastigheten for filmbruk. Det er den siste varianten det aller meste av HD DVD og Blu-ray er i, mens såkalte .ts-filer (transport stream), som ofte er opptak fra HD-TV, både kan være 720p, 1080i og 1080p med 24, 25 eller 30 bilder i sekundet. Ved bruk av PC må disse verdiene som regel dobles, men mer om det i en senere artikkel.

Som om dette ikke er nok, måtte det selvsagt bli en formatkrig som på 70-tallet for å forvirre folk mer. Jeg har fremdeles liggende noen gamle Betamax-filmer et sted, og jeg er like sur fordi VHS vant, for Beta hadde klart bedre bildekvalitet. Men det var filmutvalget som avgjorde, og på den tiden eide ikke Sony et stort filmstudio, så det var ingen de kunne tvinge til bare å gi ut filmene sine på deres eget system. Og PlayStation var bare et sultent glimt i øyet på vi gutta som koste oss med de tidlige Atari-konsollene.

Nå ser det ut til at Sony har mer flaks i denne krigen, for Blu-ray holder muligens/kanskje/antakeligvis/helt sikket (avhengig av hvem man hører på) på å vinne. Noen har allerede utropt formatet som vinner, men klok av skade etter å ha ment for noen år siden at det aldri ville bli nødvendig å kjøpe en Intel-prosessor igjen, vil jeg vente litt til. HD DVD kan overleve som et mindre format. Ja, egentlig vil begge to overleve som mindre formater, for DVD ser ikke ut til å gi seg med det første ute blant det store publikum.

Det er godt mulig at det neste store formatet ikke blir platebasert i det hele tatt, men nedlastbart eller på minnekort. Men det er ingen vits i å gå glipp av god bildekvalitet i mellomtiden, for det er jo heldigvis ikke nødvendig å velge. Man kan ta en Ole Brumm (også kalt å ta en SV, iallfall før voksenopplæringen i det rød-grønne regjeringen begynte, nå er det bare noen bajaser på Stortinget og i mindre ting som ennå bruker taktikken) og si ja takk til begge deler. Det er nettopp det jeg gjør, og da har jeg hele utvalget av filmer.

Det største praktiske problemet så langt er heller dårlig utvalg i norske butikker og hysteriske priser. Jeg handler ofte på Play.com, men der dukker det også opp et problem i forhold til den idiotiske 200-kronersgrensen som Tullvesenet etter ordre fra Det kongelige norske finansdepartementet har håndhevet siden tidenes litt ut på dagen. En HD-film med porto kommer nemlig stort sett på 205-220 kroner, litt avhengig av filmen og dagskursen. Og siden Play.com har såkalt "gratis forsendelse", som selvsagt ikke betyr noe annet enn at portoen er medregnet i prisen, havner innkjøpsprisen så vidt blir over tollgrensen. Men forhåpentligvis vil både priser og utvalg gå i riktig retning etter hvert.

Den som vil vite mer om de ulike HD-formatene, kan ta seg en titt rundt på nettet. Det fins mange sider som omtaler sånt så detaljert at selv jeg sovner midtveis!

Så var det hvorfor man skal gå ut over DVD-ene, som jo var en mye større utvikling i forhold til VHS enn HD DVD/Blu-ray er i forhold til DVD. Noen vil si at de liker at det er så mye plass til ekstramateriale. Ja da, men hva så? Hvor mange ser egentlig det materialet? Og det er sjelden mer materiale enn det er på DVD-plate nummer to i de forskjellige ”limited edition”-utgavene.

Det kan uansett diskuteres hvor ”begrenset” disse utgavene er når man ikke får noe annet enn den versjonen, og den er i salg ut århundret. Nei, i praksis ser jeg bare to gode grunner til å oppgradere fra vanlig DVD til HD, men det er vel de to grunnene som betyr mest: lydkvalitet og bildekvalitet.

Lyden er bedre fordi det er så mye mer plass på platene, så den kan legges i et av de spesielle, tapsfritt komprimerte HD-formatene som Dolby TrueHD og DTS HD-MA (og noen varianter til). Lyden på en vanlig DVD er ganske mye mer komprimert, selv om man skal ha et meget godt anlegg for å høre forskjellen. Like god lydkvalitet blir det på de filmene som kommer med helt ukomprimert lyd, såkalt PCM. Har man anlegg til det, vil lydbildet virkelig åpne seg med hvilket som helst av de nevnte formatene. Men det er vanskelig å høre noen forskjell på de billigste anleggene. Først når man legger en middels bruktbil i lyden (som jeg nok må innrømme at jeg har gjort), hører man forskjellen.

Bildet, derimot, kan man se klar forskjell på selv ved rimeligere flatskjermer, og da mener jeg rundt 15 000 – 20 000 kroner. Går man lavere ned, er det ikke rimelig, men billig. Selv liker jeg ikke flatskjermer eller digitale prosjektører i en prisklasse jeg har råd til, så i kinoen står det en blytung, trerørs CRT-prosjektør, og i stua står en noen få år gammel toppmodell fra Sony, en 36-tommers og enda tyngre bilderørs-tv. Den er ikke så lett å plassere som de moderne sakene, men har en bildekvalitet som tråkker, hopper, spytter og pisser på alt jeg til nå har sett av flatskjermer. Det handler om farger, bevegelser og ikke minst svartnivå. Det kan kanskje kalles en ulempe at den ikke har HD-oppløsning. Men når man har hjemmekino i kjelleren, er det ikke så ofte man får lyst til å se noe annet enn Dagsrevyen og enkelte tv-serier i stua. Selv 36 tommer blir lite når hovedskjermen er 250 centimeter bred!

Men de fleste som leser dette vil nok kjøre filmene på enten en flatskjerm eller en digitalprosjektør, skal jeg være snill: Hvis bare flatskjermen eller prosjektøren er av brukbar kvalitet, vil HD-film uansett gi bedre bilde enn film i vanlig oppløsning. Men snillere vil jeg ikke være! La oss gå direkte over til den første og kanskje viktigste fasen i ethvert prosjekt: planleggingsfasen.

Det dreier seg riktignok ikke om ”milljoner”, men det er nå snakk om litt penger. Og det første spørsmålet var om det var like greit å oppgradere det jeg hadde og klare meg med det. En kjapp test med et skjermkort med HD-akselerasjon viste at det ikke var særlig aktuelt. HD DVD gikk akkurat så vidt, men Blu-ray ble hakkete, uansett hva jeg gjorde. Dessuten funket det ikke noe bedre med diverse filtyper som ikke ble akselerert. Det var mer lysbildeframvisning.

For moro skyld prøvde jeg å vise HD DVD på den gamle HTPC-en med et kort som ikke støttet HD-akselerasjon, og det ble lysbildeframvisning med god tid til å fortelle om hvert bilde. Sånn omtrent hvert tiende sekund flyttet det seg! Det fins riktignok raskere prosessorer enn en Prescott 3,2 overklokket til 3,75, men å jobbe med den prosessorgenerasjonen ville være som å sette et fingerplaster midt på stumpen når man har kappet av seg beinet med motorsaga. Med andre ord ikke verdt bryet engang. Det beste er bare å se seg om etter nye deler (trebein?).

I forbindelse med denne utbyttingen av PC-er ble det en liten endring i totaloppsettet for huset. Til nå har jeg hatt HTPC-en gående som en del av multisoneopplegget, sammen med hovedserveren. I tillegg har det vært en PC på kjøkkenet som har matet en av husets to eneste flatskjermer (den andre henger fra taket på soverommet) med tv. Ved å sette kjøkkenmaskinen opp på loftet, så all støyen forsvant, og la den gå døgnet rundt, kunne de fleste lydsonene overflyttes dit. Og siden en litt eldre AMD XP bruker en god del mindre strøm enn en P4 Prescott (som vel er en av de mest sultne prosessorene som er lagd til nå), reduseres både strømregningen og påvirkningen på miljøet.

Den gamle HTPC-en fikk nytt liv som spill-PC for Mastiff junior (med et nyere skjermkort enn 6600-kortet, selvfølgelig) og ser nå mer WoW enn DVD. Dette grepet gjorde at denne nye HDPC-en ikke skulle kjøre multisonelyd, bare film, og dermed ble kravene mye enklere:

1. Den skulle kunne kjøre HD-materiale uten hakking eller andre problemer.

2. Den skulle kunne oppkonvertere vanlige DVD-er med FFDShow og AVISynth for å gi best mulig bilde.

Disse kravene er slett ikke motstridende, for begge deler krever mye muskler. Det har jo også vært utvikling på programvarefronten siden sist. Nå kan nemlig også oppkonverteringen gjøre seg nytte av flere kjerner, og det fjerner den begrensningen som gjorde at jeg kjørte den forrige HTPC-en uten Hyper-Threading for å kunne overklokke en enkelt kjerne mest mulig, istedenfor å bruke to virtuelle kjerner. Dessuten er det blitt veldig rimelig med veldig mye datakraft, bare man gjør det på den riktige måten. Og det var det med å gjøre det på den riktige måten som ble neste sak.

Er det jul, vil man ha harde pakker. Og det er i den harde enden, med hardvarene (eller maskinvaren, som det heter på gnorsk), jeg begynner. Så la oss gå over én ting av gangen. For øvrig vil jeg rette en takk til MPX for hjelp og tålmodighet under sammensetningen av denne harde pakken.

Allerede på prosessoren må det avgjøres hvilken plattform man skal bruke, AMD eller Intel. På de snart tre årene som har gått siden HTPC-en (som altså var min første Intel HTPC på ganske lenge) har AMD gjort det svært bra. Hvis denne PC-en hadde blitt bygd for ett år siden, ville det nok blitt en av deres flerkjerneprosessorer i kassa. Men 2007 har ikke vært et særlig godt år for dem. Det er likevel ikke den viktigste årsaken. Den viktigste er at Intel har kommet med noen direkte sexy prosessorer.

Core 2 Duo er bra saker, men etter nøye undersøkelser og mye lesning på diverse nettsider, fant jeg ut at det var én prosessor som virkelig skilte seg ut: Core 2 Quad Q6600. Nærmere bestemt den såkalte G0-revisjonen. Denne bruker mindre effekt og går derfor kjøligere enn de tidligere versjonene, og dette betyr selvsagt at man kan overklokke mer uten at det blir varmeproblemer. Å droppe overklokkingen anser jeg som bortkastet prosessorkraft, or man vil jo ha mest mulig ut av det man kjøper. Og som den overklokker! Mer om det senere.

Her er det igjen en avgjørelse som må tas, nemlig hva slags minne det skal satses på. DDR2 er jo ikke lenger det nyeste og kuleste, nå er det DDR3 de tøffeste gutta skal ha. Vel, kanskje ikke alle. Jeg er ganske tøff selv, og jeg satset på DDR2 av en enkel årsak: Mest mulig for pengene. Når prisen i handlende øyeblikk var mer enn fire ganger så høy, og utbyttet ikke er i nærheten av å veie opp for det, ble valget lett. Dette blir en mer minnekrevende maskin enn den forrige, og valget falt til slutt på OCZ Platinum XTC, et sett med to 1024-brikker av typen PC6400, siden jeg har god erfaring med OCZ og overklokking fra før av. Og jeg må si at de ikke har skuffet meg. Begrensningen ligger ikke i minnet.

Med prosessor og minne fastlagt, var det bare å ta en ny snuserunde for å se hvilket hovedkort jeg burde kunne få mest mulig ut av. Igjen ble det en gammel kjenning som sto for den delen, nemlig Asus. Jeg har vært en A-mann de siste årene (Asus, Aopen, Abit) etter å ha vært en M-mann i en del år (MSI), og siden Asus P5K-E med P35-brikkesettet har hatt gode resultater på overklokking ute i den store verden, valgte jeg det. Det er en del rapporter om at de rimeligere kortene i P5K-serien funker dårligere til overklokking, sannsynligvis på grunn av ustabil strømforsyning til prosessoren og/eller minnet. En annen sak er at det er kommet et nytt brikkesett siden dette ble innkjøpt (sånne kommer jo ganske hyppig), men jeg tror ikke det vil ha så mye å si for ytelsene på maskinen. Og alt nytt er jo dyrere.

Lagringsplass er blitt utrolig billig. Til min første PC, en "slepbar" Amstrad PPC512 kjøpt hos Spaceworld i Oslo (en modell jeg nylig fikk tak i en pent brukt utgave av på eBay – morsomt å ha!), var det mulig å få tak i en 20 megabyte harddisk. Men siden den kostet 8000 kroner, valgte jeg å klare meg med de to innebygde diskettstasjonene. Det var jo ikke noe problem, for de var jo på hele 1,44 megabyte hver, i motsetning til mange PC-er som da hadde 720 kilobyte! Dagens maskiner var bare science-fiction da, og særlig lagringen. To stykk Samsung SpinPoint 500GB 3.5" SATA2 passet fint. Det ga plass til litt film og godbiter, og dessuten god plass til operativsystemene. Ja, jeg sa operativsystemene, ikke operativsystemet. Og det har sine meget gode grunner, bare vent.

Vel, en del av konklusjonen er jo her gitt på forhånd. Men i tillegg til kombidrevet fra LG valgte jeg å beholde det NEC-drevet jeg brukte i forrige utgave av HTPC-en, hovedsakelig fordi så langt er et stort flertall av filmene mine vanlige dvd-er, og siden HD DVD/Blu-ray-drevet koster mange ganger så mye som en vanlig DVD-brenner. Jeg har riktignok aldri klart å slite ut et CD- eller DVD-drev til nå, men det ville jo være synd om det nest dyreste jeg noen gang har kjøpt, ble det første. Det dyreste drevet jeg har kjøpt, var en ekstern HP CD-brenner for nærmere ti år siden. Jeg tror den kostet over 4500 kroner, og den gikk på parallellporten!

Her er det igjen en liten formatkrig, med de to store ATI (som nå har vært en del av AMD en stund) og Nvidia. I tillegg kommer jo diverse mindre produsenter og innebygde skjermkort, men de er stort sett uinteressante i denne sammenhengen. Det er ATI og Nvidia som har bukta og begge endene i dette området. Og vær så snill, ikke kom trekkende med Matrox. Ja, de har utmerket bildekvalitet på 2D og vanlig PC-opplegg, jeg har et Matrox i jobbmaskinen min. Men når det gjelder bildekvalitet på film, har de vært hektet av siden ATI kom med sitt 9500-kort for ganske mange år siden.

Mitt ”problem” (et problem jeg gjerne takler for å få det bildet jeg har uten å måtte selge bil, motorsykkel, kone og unger) er jo at jeg ikke har noen form for digitalinngang. Derfor er det VGA som gjelder, og heldigvis er det fremdeles støtte for det på nyere skjermkort, iallfall ved hjelp av dongler. Problemet på forhånd var jo at jeg ikke visste hvilken produsent som lagde det beste kortet til akkurat min bruk, derfor gikk jeg til innkjøp av to kort, et XFX GeForce 8500 GT og et PowerColor Radeon HD 2600 Pro. Av disse er det naturlig nok bare ett kort som står i maskinen nå, men mer om det senere. Det kan iallfall sies at begge kortene er utmerkede kort for pengene, men med varierende kvalitet på driverne. De stiller vel egentlig likt der også, for det er like mange som klager på begge brikkeprodusentenes drivere! Og av en eller annen grunn sier mange innenfor de to gruppene med tilhengere at "tenk om våre drivere var like stabile som konkurrentens".

Ja, lydkort, ja. For noen vil dette være unødvendig, for de aller fleste hovedkort kommer jo nå med innebygd lydkort av til dels brukbar kvalitet. Men det kommer an på hva slags opplegg man vil ha på lyden. Mitt problem er at min noe tilårskomne (men fantastisk godtlydende) Onkyo 939 bare støtter Dolby Digital 5.1 og ikke har en analog 5.1 inngang heller. Det går riktignok an å koble lydkortet direkte til effektforsterkerdelen (og jeg har prøvd det for å teste ukomprimert PCM, som låt helt fortreffelig), men det er litt for risikabelt etter min smak. En liten tabbe, og oppstartslyden til Windows kan få høyttalerelementene til å sprette av like raskt som bhen til Aylar.

Men det fins heldigvis en lur, liten sak som kalles Dolby Digital Live. Det gjør andre lydformater om til standard Dolby Digital som kan dekodes av de aller fleste hjemmekinoforsterkere, mens det som i utgangspunktet er DD, kan gå ubehandlet igjennom. Et av de lydkortene som støtter dette, er TerraTec SoundSystem Aureon 7.1 PCI. Siden det koster mindre enn ti øl på et norsk utested (0,45, selvsagt – halvliteren er visst avskaffet), var valget enkelt.

Når jeg en gang skal gjøre noe med lyden, blir det kanskje separate effektforsterkere med gode sikringssystemer og et høykvalitetslydkort fra M-Audio. Men i mellomtiden fungerer TerraTec-kortet utmerket.

Her hadde jeg liggende så mye forskjellig at jeg kunne eksperimentere meg fram til det som passet best. Valget falt til slutt på en enkel og billig 350-Watter fra Trust, en PW-5100 med 120 millimeters vifte, som nå er avløst av noe kraftigere 5250. Ikke noe fancy, men ryddig og grei, med kabelstrømper og innebygd 24-pinsplugg.

Jeg sjekket forresten med en atskillig kraftigere sak, men det hadde ingenting som helst å si for stabilitet og overklokking. Det hadde sikkert vært noe annet hvis jeg hadde hatt to skjermkort eller et skjermkort i de høyere klassene, med strengere strømkrav. Denne er ikke verdens mest støysvake, men helt grei til mitt bruk. Den lydløse jeg kjøpte til forrige HTPC fant sitt hjem i fru Mastiffs PC, som står i stua og helst skal lage minst mulig bråk.

Her må jeg kanskje skyte inn at jeg som nevnt i tidligere artikler slavisk følger mr. Miyagis filosofi når jeg kan. For de kulturløse blant dere, var det karatelæreren i "Sannhetens øyeblikk", eller "Sannhetens blåveis", som norsk Mad kalte den. Kort fortalt er sitatet sånn omtrent: "Beste måte å unngå slag - ikke være der." Med andre ord: Å flytte PC-en til et annet rom er bedre enn å slite ræva av seg for å få den stille nok. Spesielt siden det sikkert er ganske ubehagelig å sette seg ned for å se film uten ræv! Uansett om man har slitt eller frosset den av seg.

Her er det mye morsomt ute og går. Hovedproblemet for mange er selvsagt de motstridende interessene som ligger i at de vil ha både god kjøling og lite støy fordi PC-en skal stå i stua. I tillegg skal kanskje kabinettet se litt kult ut, og så videre. På meg virker det ofte som om folk legger mer flid i å få det helt perfekte kabinettet enn de delene som skal gi best mulig lyd og bilde. Jeg må si at jeg liker det jeg bruker i min MediaSUV, men ettersom verken plass eller eleganse har noe å si for HDPC-en min, bare god plass til kjølingen og god luftgjennomstrømning, beholder jeg mitt kjære Cooler Master Stacker.

Ja da, det følger en originalvifte med prosessoren. Og utrolig nok går det an å bruke den selv om man presser saken opp i 3 GHz, fra standardfrekvensen på 2,4. Men da går det lett en kule varmt, og dessuten er det langt fra nok. Her skal vi ha mest mulig for pengene, derfor valgte jeg å bruke et av de ThermalTake BigWater-settene jeg har liggende etter at jeg kjøpte seks sett for tre år siden, da de var på tilbud. De er nå avløst av modellene 735 og 745.

Nå har riktignok noen av pumpene sviktet (ikke uvanlig med de første settene av typen) og den ene vannblokka lekker, men likevel er det i øyeblikket fire PC-er i huset som går med denne kjølingen, nemlig min jobbmaskin, Mastiff juniors spillmaskin (der det skjermkortet jeg ikke brukte, også havnet), hovedserveren og altså HDPC-en.

Det viste seg å bli ganske morsomt å overklokke da jeg satte på en ekstra radiator fra et av settene med ødelagt pumpe. Som dere senere skal se, ble det forholdsvis brukbar klokkefrekvens på sakene.

De som trenger hjelp til det, kan ta en titt på HTPC-artikkelen om montering fra forrige serie, det går stort sett ut på det samme.

Men én ting vil jeg framheve med dette hovedkortet: Den som fant på å lage samleplugger for frontpanelkontakter, strømbryter, lysdioder og sånt fortjener en Nobelpris! Det eneste utrolige er at ikke noen har kommet på det for mange år siden.

Fantastisk greit å koble sånt på utsiden av kabinettet og så bare smekke det rett på plass, spesielt hvis det er et kabinett som er kronglete å jobbe med. Det hele gikk veldig kjapt og greit, uten for mange uventede problemer. Litt boring måtte til for å plassere ekstra radiator på kabinettet, men løsningen ble ganske grei til slutt.

Jeg håper jeg slipper pepper om rotete montering denne gangen, jeg er iallfall godt fornøyd med hvordan det ble.

Julaften er sterkt på hell, og filmtiden nærmer seg. Og promillen begynner nok å stige til høyder som ikke er kompatible med å skrive (forsøksvis) lærerike artikler for Hardware.no, så jeg tror jeg fortsetter med mine sju sorter og avslutter første artikkel her.

Neste gang skal det handle om diverse operativsystemer og programvare (jeg liker det svenske uttrykket ”mjukvara”!) det er mer eller mindre behov for hvis et slikt system skal fungere godt.

Jeg må allerede advare mer følsomme lesere mot at det kan bli et sjokk eller to i forhold til mine (og mange andres) meninger... Så vent og se!

Les også

Mastiff lager HDPC - del 3

19. mai 2008

Mastiff lager HDPC - del 2

25. april 2008

Mastiff bygger bil-PC - del 3

16. okt. 2007

Mastiff bygger bil-PC - del 2

18. juni 2007

Mastiff bygger bil-PC - del 1

21. mai 2007

HTPC trinn for trinn - del 11

28. april 2006

HTPC trinn for trinn - del 10

11. feb. 2006