Slik bruker du et systemkamera

For deg som er fersk kamerabruker, eller ufrivillig er låst til Auto.

Hanna Magnussen Krogvold

Publisert 25. des. 2013

I jungelen av kameraer går det et enkelt klasseskille; de med speil, og de uten. Fordelene med speilreflekskameraene er mange, men det er også et betydelig antall mer eller mindre kompliserte elementer man bør sette seg inn i for å få maksimalt ut av kameraet.

Det er en grunn til at kompaktkameraer kalles "point-and-shoot"-kameraer av profesjonelle fotografer; man skrur dem på og tar et bilde, uten videre dilldall. Dette er selvfølgelig mulig med et speilreflekskamera også; de aller fleste modeller har automatiske innstillinger.

Det positive er at om du tar deg bryet med å lære deg hvordan speilreflekskameraet og tilbehøret fungerer (og bruker noen sekunder til å stille inn både det ene og det andre før du knipser), får du mye igjen for det!

La en entusiastisk hobbyfotograf fortelle deg det hun ønsket hun hadde sluppet å finne ut på den vanskelige måten.

Mekanikken i et speilreflekskamera er relativt enkel. Lyset kommer inn gjennom blenderåpningen i objektivet og treffer speilet, bildet reflekteres videre opp til søkeren slik at du får sett hva du tar bilde av. Når du trykker på utløseren, løftes speilet opp og lyset slippes inn på sensorene som ligger bak i en angitt tidsperiode (se avsnittet om lukkertid lenger ned).

Om man fjerner objektivet får man fritt innsyn til speilet, og dersom man tar et bilde mens man ikke har objektivet på kan man se hvordan speilet vippes opp for å slippe inn lys. Bruker man en lukkertid på et par sekunder eller så, rekker man også å få et godt glimt av hvordan mekanikken ser ut bak speilet. Obs: pass opp for støv!

Ordet "fotografi" er en sammensetning av ordene fotos og grafi, som betyr henholdsvis lys og å male, eller å tegne. Ordet "fotografi" kan dermed rettmessig oversettes til "å tegne/male med lys". Det burde dermed være naturlig å påpeke (eller innse) viktigheten av å beherske og forstå hvordan man påvirker overgangen fra lys til fotografi via et kamera for å få gode resultater.

To av de mest grunnleggende tekniske elementene man må beherske er blenderåpning og lukkertid. Begge disse komponentene går på lysstyrke, mens blenderåpning også angir dybdeskarphet.

Lukkertid er et tall som angir hvor lenge sensorene bak speilet eksponeres for lys. Dette tallet angis i sekunder eller brøkdeler av et sekund, for eksempel 2 (to sekunder), 1/200 (en 200-del av et sekund) eller 1/2000 (en 2000-del av et sekund). Helt enkelt kan man si at jo lenger lukkertiden er, jo mer lys slippes inn. Dette betyr også at jo mindre lys det er, jo lenger lukkertid vil man måtte bruke for å få ønsket eksponering.

Tallet for blenderåpning (f/x.x, for eksempel f/4.5) angir størrelsen på åpningen som lyset slipper inn gjennom, og er ulogisk nok omvendt proporsjonal med størrelsen; jo lavere tall, jo større er åpningen. Dette er fordi tallet for blenderåpning leses som en brøk, og ikke bare som et tall. En større åpning slipper inn mer lys enn en liten åpning, og man vil dermed kunne bruke en raskere lukkerhastighet jo større åpningen er.

Den klare fordelen med å ha et objektiv med stor blenderåpning, er at man vil ha et bedre utgangspunkt i dårlige lysforhold. Ulempen er dessverre at jo større blenderåpningen er, jo mer komplisert er konstruksjonen av linsa, og jo dyrere blir objektivet.

En annen faktor som påvirkes av blenderåpningen er dybdeskarphet; jo lavere tallet er, jo mindre er området som er i skarp fokus og omvendt. For eksempel vil et landskapsfotografi tatt med for stor blenderåpning være veldig skarpt i forgrunnen og uskarpt i bakgrunnen (eller omvendt). Derfor er høyt blendertall det riktige valget dersom du ønsker å ha hele bildet mer eller mindre like skarpt.

Til bilder hvor man ønsker et motiv som står tydelig frem mot en lite forstyrrende bakgrunn kan det gjøre en stor forskjell å bruke en stor blender; bakgrunnen vil bli uskarp og dermed ta mindre oppmerksomhet fra motivet. Eksempler på sjangre hvor dette er populært er sportsfotografi og portrett.

Les også: Mer om dybdeskarphet

ISO er en forholdsvis enkel og hendig liten funksjon; ISO-tallet angir lysfølsomhet på bildebrikka. ISO-skalaen er relativt lettfattelig; for hvert trinn opp (fra 50 til 100, 100 til 200 osv.) dobles lysfølsomheten, og du vil dermed klare deg med halvparten av lysmengden.

Man klarer seg godt så lenge man husker en enkel regel; ISO-tallet skal helst være lavt, og skal ikke justeres opp med mindre lyset er for svakt og man ikke har mulighet til å bruke større blender eller tregere lukkerhastighet. Årsaken til dette er at jo høyere ISO man bruker, jo mer kornete blir bildene. Dette kalles bildestøy.

Man bør dog være klar over at de fleste digitale kameraer i dag ikke gir best bildekvalitet på de aller laveste ISO-innstillingene; man må gjerne et lite trinn eller to opp for å få maksimalt ut av kameraet. Den optimale ISO-verdien, eller "den native ISO-verdien" varierer fra kamera til kamera, men ligger ofte på ISO 150 - 400.

Du er nå kjent med teknikken, blenderåpningen og ISO - trykk deg videre til neste side for å lese om flere nyttige funksjoner.

De fleste speilreflekskameraer lar en velge mellom to forskjellige filformater; RAW og JPEG. RAW er, som navnet antyder, en råversjon av bildet hvor du har mulighet til å endre hvitbalanse, lysinnstillinger og mange andre hendige saker i et bildebehandlingsprogram i ettertid. Mange yrkesfotografer skyter konsekvent kun i RAW-format på grunn av mulighetene dette gir til å perfeksjonere bildenes tekniske kvalitet.

Ulempen med RAW-filer er imidlertid at du må lære deg hvordan du jobber med formatet, og filstørrelsen er drastisk mye større enn JPEG. Har du en datamaskin som takler å jobbe med filstørrelsen, nok kapasitet på minnebrikken og ønsker å få virkelig gode bilder, er det verdt å lære seg hvordan man utnytter mulighetene RAW-formatet gir.

Les også: RAW eller JPG - hva er best?

Om du ikke ønsker å bruke RAW og velger JPEG isteden, anbefales det likevel å bruke størst mulig filstørrelse. Tenk så kjedelig om tidenes blinkskudd dukker opp, du får knipset det og oppdager når du går gjennom bildene etterpå at størrelsen er frustrerende liten og kvaliteten komprimert og grusom! Ikke kast bort kvalitet; still inn på maks filstørrelse og spar deg selv for bitre tårer.

Minnekapasiteten blir selvfølgelig et problem om du ikke har en mengde lagringsplass på minnekortet, men jeg kan skrive under på at jeg personlig foretrekker det problemet fremfor scenarioet beskrevet ovenfor.

Les også: Oppløsning, hva er det egentlig?

Hvitbalanse er noe kameraet stiller inn automatisk i de fleste forhåndsprogrammerte moduser, men som man må kartlegge og forstå dersom man ønsker å sjonglere med manuelle innstillinger. Hvitbalanse er et fotografisk faguttrykk som enklest kan oversettes til fargebalanse; hvitbalanseinnstillingene går med andre ord ut på å gjengi farger korrekt.

De som har fulgt med i naturfagstimene, relaterer sannsynligvis allerede hvitbalanse til spekteret med synlig lys. Lys er bølger av elektromagnetiske partikler, hvor bølgelengden angir fargen på lyset. Mennesketøyet oppfatter lys med en bølgelengde på mellom 400 og 700 nanometer. Spekteret strekker seg fra fiolett på 400 nm via blått, grønt, gult og oransje til rødt på 700 nm.

Bruk av feil hvitbalanseinnstilling vil gi bilder med en kraftig overvekt av oransje eller gult ("varmt") eller blått ("kaldt"), avhengig av hvilken ende av skalaen man befinner seg i. Innendørs har lyset en tendens til å være gult og varmt, mens det utendørs er mer blått, men dette avhenger av hva slags lyskilde man bruker.

Ved fotografering i et gult, varmt lys vil en lav verdi (angitt i K, f.eks. 2500K) gi best fargegjengivelse, mens fotografering i et kjøligere lys gjengis best med en høy verdi (f.eks. 6000K). Det enkleste er imidlertid å stille hvitbalansen ved hjelp av et hvitt ark og kameraets manuelle måler.

En enkel bryter angir om man bruker manuell eller automatisk fokusering. Det kan være både lærerikt og spennende å prøve seg fram med manuell fokus, men med mindre man ønsker å jobbe med makrofotografi, eller man tar bilder hvor plassering av fokus er ekstremt essensielt for å fremheve motivet, er automatisk fokusering helt klart det beste, mest lettvinte og mest presise. Med en slik luksus kan man leve med at batterilevetiden blir noe kortere.

I store prangende reklamer skryter produsentene ofte av et imponerende antall bilder i sekundet. For å kunne ta flere bilder i en smekk må man stille inn kameraet til å ta seriebilder; da vil kameraet ta neste bilde så fort som mulig så lenge du holder utløserknappen nede. Noe mange dessverre glemmer å opplyse om, er at for å få maksimalt ut av kameraets hastighet er man avhengig av et lynraskt minnekort som lagrer dataene raskt (og disse koster noen kroner). Les mer om minnekort på neste side.

Når man tar seriebilder hender det at motivet eller kameraet flytter på seg fra fokus stilles før første bilde eksponeres til siste bilde er tatt. Om så er tilfelle, vil alle bilder hvor motiv eller kamera er flyttet vekk fra den originale posisjonen bli mer eller mindre uskarpe om man bruker AF-innstillingen Enkeltbildefokus.

Dette kan man løse ved å bruke tvillinginnstillingen Følgefokus; en innstilling hvor kameraet automatisk fokuserer på nytt før hver eksponering. Som navnet AF indikerer, er det snakk om innstillinger som angir hvordan autofokusen oppfører seg.

I tillegg til mulighetene for å styre autofokusen, finnes det innstillinger hvor man kan definere hvor autofokusen skal fokusere. Vanligvis har kameraet et gitt antall fokuspunkter og velger ut det som er nærmest, men ved hjelp av et par enkle grep kan man overstyre dette behovet for nærhet ved å angi et spesifikt punkt.

Disse innstillingene har ikke noen direkte innvirkning på bildets kvalitet, men så fort man behersker disse innstillingene vil det bli drastisk mye lettere å stille inn kameraet til å oppføre seg nøyaktig slik man vil, noe som igjen vil synes på resultatene.

Trykk deg videre til neste side for å få en grunnleggende innføring i fotoutstyr du bør være godt kjent med.

Det fins nesten ikke grenser for hva du kan bruke penger på hvis fotointeressen får satt seg. Kamera, objektiver, blitser, sekker, stativer og minnekort er det mest vanlige å investere i, men ikke tro det stopper der!

En standardpakke (såkalt "kit") inneholder vanligvis det meste man trenger for å komme igang; et kamerahus, et enkelt standardobjektiv (vanligvis med en zoom på 15 - 70 mm og f./4-5 eller der omkring), batteri og lader, overføringskabel, bruksanvisning og muligens noe annet krimskrams. I tillegg vil du trenge et minnekort.

Da har du et absolutt minimum av utstyr for å komme deg ut og knipse. Om du blir riktig bitt av basillen finnes det derimot en mengde med utstyr du kan bruke til å berike utstyrshylla, slanke lommeboka med og, ikke minst, eksperimentere og ta masse flotte bilder.

Les også: Hva slags kamera skal jeg kjøpe?

Etter hvert som du blir flinkere vil du nok merke ganske godt at kit-objektivet ikke holder mål i mange sammenhenger. Det er her utskiftbar optikk kommer inn i bildet. For å ta ulike typer bilder kreves det ulike typer objektiver, og et objektiv som er fantastisk til en type fotografering er kanskje ikke brukandes til så veldig mye annet.

For eksempel vil en vidvinkelzoom med brennvidde 10-20 mm være gull verdt hvis du skal ta landskapsbilder eller ønsker å få med mest mulig, mens det vil være nærmest ubrukelig til sportsfotografering.

Et telezoom-objektiv vil være bedre egnet til sportsfotografering hvor du kanskje har litt avstand til det du tar bilder av, men helt håpløst til å fotografere innendørs. Trøsten er at det fins objektiver til alle behov, så det er bare å finne ut hva du liker best å ta bilder av og investere i et objektiv som duger godt til det.

Les også: Slik er et objektiv er konstruert

Lite er kjedeligere enn å gå tom for plass på minnekortet. Om man bruker RAW-format eller maks filstørrelse fylles de minste kortene fortere enn man rekker å si "ostekake", og resten av fotodagen kan være ødelagt om man ikke har anledning til å få tømt minnekortet.

Spesielt artig er det heller ikke å miste eller ødelegge minnekortet slik at man a) mister alle bildene man hadde tatt siden man sist tømte kortet, eller b) ikke har noe minnekort å bruke inntil man får kjøpt nytt.

Rådet fra de mange som har brent seg på noen av disse farene før er dermed: ha to (gjerne flere) minnekort med en middels til stor lagringskapasitet.

Om du tar mye seriebilder (eller har mark i rompa og ikke orker å vente på en redselsfullt treg overføring av bilder fra kamera til datamaskin) kan det også lønne seg å investere noen ekstra kroner i et raskere minnekort. Hastigheten på minnekortene angis i MB per sekund. For tiden ligger det dyreste minnekortet i Prisguiden (ca 5000 kr) på en hastighet på 150 MB/S, og har en lagringskapasitet på 128 GB.

De fleste har kanskje et budsjett på minnekort som ligger noe lavere, men selv for under 500 kr kan du få tak i et minnekort med lagringsplass på 32 GB og overføringshastighet på 90 MB/S. Det er imidlertid stor variasjon mellom de ulike minnekortformatene, og selv i samme prisklasse er det ofte store forskjeller i hastighet. Sjekk derfor overføringshastighet like nøye som antall GB når du kjøper minnekort.

• Hva slags minnekort trenger du? Les vår guide her
• Hvilke minnekort anbefaler Akam.no?

Skal man ha med seg kameraet ut på tur er det både praktisk og trygt med en fotobag med oppbevaringsrom tilpasset utstyrets form. Bagene fins i utallige varianter; fra de helt enkle med plass til kamerahus, standardobjektiv og et minnekort til store fasjonable vesker og ryggsekker med plass til to kamerahus, seks objektiver, ekstrautstyr og mer til.

Om man tror at fotointeressen kommer til å vedvare lønner det seg å gå for en bag med plass til litt mer enn det absolutte minimum. Har du ikke noe fotoutstyr å fylle veska med går det helt fint å putte matpakka eller lommeboka i de tomme objektivplassene.

Det går selvfølgelig også helt fint å bruke en vanlig ryggsekk eller bag. Mangler ryggsekken polstring kan man kle innsiden med et håndkle eller fleeceteppe for å holde utstyret på plass og beskytte det mot støtskader. Enkel, billig og lettvint løsning i nødstilfeller.

Les også: Om kameravesker og størrelser

Før eller senere melder behovet seg for å smøre på med litt ekstra lys. Når det skjer, er det mengder av grunner til at man skal gå til innkjøp av en ekstern blits. Resultatet blir penere enn de fleste alternativene man har, man har flere valgmuligheter når det gjelder plassering av blitsen og lyset er langt mykere enn fra kameraets innebygde blits.

De billigste blitsene i Prisguiden nå koster like i underkant av femhundrelappen i norske butikker og nettbutikker, men det fins selvfølgelig dyrere alternativer for de med fete lommebøker, høye krav og sterk interesse.

Et vertikalgrep ser nesten ut som et "påbygg" på undersiden av kameraet. Formålet er todelt; man har plass til å sette inn flere batterier (og dermed slippe å tenke på batteriene på en stund), og man har en utløserknapp strategisk plassert (på vertikalgrepet) med tanke på portrettfotografi og andre bilder i stående format.

Populært kalles vertikalgrep ofte batterigrep, og er mest ettertraktede blant yrkesfotografer eller mer seriøse hobbyfotografer som ikke kimser av komfort og praktiske hensyn.

Jo tregere lukkertid, jo mer vil den minste lille kamerabevegelse påvirke graden av skarphet, spesielt ved bruk av en kraftig zoom. Den enkleste og beste måten å løse dette på, er ved å bruke et stativ. De billigste stativene er heldigvis ikke noen stor utgift; de letter lommeboka for noen få hundrelapper og varer ofte svært lenge dersom man behandler dem varsomt.

Det fins forskjellige typer stativer til forskjellige behov: Vanlige trebente stativer, stativer som har bøyelige ben slik at du kan feste kameraet til en grein eller et gjerde, ettbensstativer som brukes mest for å hjelpe fotografen å avlaste armer og skuldre, eller mer uvanlige løsninger som oppblåsbare skinner du kan sende kameraet nedover, eller innretninger som lar deg bruke skistaver eller teltstaver som stativben.

Selvfølgelig er det med et stativ som med kameraer, objektiver, biler eller alt annet som kommer i varierende prisklasser; pris og kvalitet stiger i takt. Et massivt stativ til den nette sum av ti tusenlapper vil være i en helt annen klasse enn et lite bærbart stativ som letter lommeboka for i underkant av trehundre kroner, og mellom disse ytterpunktene fins det et stort og variert utvalg.

Brukt sammen med en fjernutløser (slik at man unngår de små vibrasjonene man kan forårsake når man trykker på utløserknappen) kan man bruke omtrent hvilken lukkerhastighet, blenderåpning og zoom-rekkevidde som helst uten det minste problem. Heller ikke en fjernutløser vil gjøre de store innhuggene i økonomien.

Tar man mye bilder er det aldri for tidlig å sørge for at man har et skikkelig system i filene. Legg alle originalfilene i ryddige mapper merket med innhold og dato på to eller flere eksterne harddisker man bruker kun til lagring av bilder. Om en viss forsiktighet utvises vil bildene være temmelig trygge på de eksterne harddiskene, og du slipper å ta opp lagringsplass på maskinen.

Om du vil være på den sikre siden med tanke på innbrudd, brann og lignende hendelser, oppbevarer du også en back-up av alle filene et sted utenfor huset, for eksempel i nettskyen.

Les også: Bruk skyen til å sikre bildene dine

De minste eksterne harddiskene koster heller ikke skjorta; man finner lett en standard og velfungerende ekstern harddisk med en terrabyte eller to lagringsplass til godt under tusenlappen både i nettbutikker og forretninger. De mindre (i størrelse, ikke lagringsplass) koster ofte noe mer enn de mer stasjonære, tunge eksterne harddiskene, så her lønner det seg å sjekke litt før du kjøper og vurdere om du trenger noe portabelt eller noe heftig.

Om disse brukes utelukkende til lagring av bilder skal man være en særdeles aktiv fotograf for å fylle opp en slik disk med det første. En personlig erfaring: samtlige råfiler (JPEG-format, 10 megapiksler) fra en middels aktiv helg med fotografering, totalt 2000-2500 bilder, tar opp omtrent 6 GB diskplass.

Les også: Lær mer om backup

Som du sikkert skjønner har jeg ikke forsøkt å forklare hvilke knapper man trykker på for å stille inn de forskjellige funksjonene. Dette ville vært nytteløst med alle de forskjellige kameraene som er å få tak i på markedet. Det jeg derimot har forsøkt å gjøre er å forklare fagbegrepene slik at du har en aldri så liten anelse om hva du skal lete etter i bruksanvisningen for å finne ut hvilke knapper man trykker på for å stille inn det ene og det andre.

Og forresten; om man ikke er avhengig av fysisk nærkontakt med produktet før man kjøper det, er det verdt å nevne at de gunstigste prisene finner man ofte på nett. Dersom man mottar veiledning i en forretning er det imidlertid mest høflig å handle der man fikk hjelp når man har bestemt seg for hva man vil ha. Det er også mulig å kjøpe fotoutstyr i/fra utlandet.

Les mer om å bestille fra utlandet her

Bitt av basillen? Her har du flere guider du kan kose deg med:
Finn den rette fotoguiden
Ti kjappe fototips
Ti tips for bryllupsfotografering
Ti tips for bedre vinterbilder
Guide til timelapse - del 1
Guide til timelapse - del 2
Slik tar du skarpe bilder

Lykke til med fotograferingen!

Dette er en nypublisering av en Akam-klassiker, til glede for nye lesere.

Les også

Bruk kameraet riktig

Bruk kameraet riktig