Tek.no

Guide Fotoskolen - Del 3

Megapiksler og bildebrikker

Hvor mange megapiksler trenger du? Er store bildebrikker bedre enn små? Og ikke minst: Hva er egentlig en bildebrikke?

Kristoffer Møllevik
Kristoffer Møllevik
8 Aug 2015 15:45

I forrige artikkel i vår serie «Fotoskolen» tok vi for oss noe av det første du må ta stilling til når du ser på kameraer i en nettbutikk, nemlig typen. Altså om du skal ha et systemkamera eller kompaktkamera, speilrefleks eller speilløst, entusiastkompakt eller superzoom. Og hvis dette hørtes ut som et fremmedspråk, anbefaler vi at du tar en titt på den artikkelen.

Når det valget er gjort, er det flere titalls andre tekniske spesifikasjoner å ta stilling til. Spesifikasjoner som butikkene og produsentene gjør sitt beste for å få til å fremstå som så gode og nyttige som mulig. «Dette kameraet har 26 megapixels APS-C BSI-CMOS, 117 fasedetekterende fokuspunkter og en EVF med 1,8 millioner bildepunkter!» Hellige dykker, det var mange bildepunkter det! Og sånn fasedetekterende greier høres jo veldig bra ut. Men trenger vi det?

Et digitalkamera kan i dag være omtrent så billig vi vil, eller så dyrt vi vil. Fra billige kompaktkameraer til noen hundrelapper, til digitale mellomformatskameraer som koster en grei årslønn. Sistnevnte er nok ikke aktuell for så mange av oss, men hvis vi skal vite hva vi går glipp av, og hva vi egentlig trenger og/eller vil ha selv, hjelper det å forstå hva spesifikasjonene betyr. Her skal vi se på noen av dem.

Hvor mange megapiksler trenger jeg?

9 megapixler i full blomst. Trykk på bildet, og så på «Vis original» for å se bildet i full oppløsning. Foto: Kristoffer Møllevik

Det korte svaret: Sånn omtrent 9. Da har du høy nok oppløsning til å ta høyoppløselige utskrifter (300 ppi, for de som måtte lure) i A4 format. Litt avhengig av den tiltenkte seeravstanden, er det også fint mulig at bildene kan skrives ut enda større enn dette.

De fleste dataskjermene folk bruker i dag har en oppløsning på rundt det samme som en TV i full HD, altså 1920- ganger 1080 piksler; omtrent 2 megapiksler. Et kamera med 9 megapiksler er altså mer enn nok hvis du, som så mange av oss, i all hovedsak skal se på bildene på skjerm, og sjeldent eller aldri skriver bilder ut i større format enn A4.

Siden det knapt selges kameraer med mindre enn 12 megapiksler for tiden (et sted mellom 14 og 22 ser ut til å være normen) trenger du egentlig ikke tenke så fryktelig mye på dette når du kjøper et kamera. I 98 prosent av tilfellene kommer du til å ha mer enn nok oppløsning uansett, så dersom selgeren i butikken mener at et kamera med 24 megapiksler er et bedre kjøp enn det med 16, er det ikke sikkert det stemmer.

Fordelen med høy oppløsning, altså mange megapiksler, er i all hovedsak at du får «litt mer å gå på» når du tar bilder. Det kan for eksempel være du kan hente inn litt ekstra tele der optikken ikke strekker til ved å klippe til et tettere utsnitt. Og det kan gi større muligheter for å fotografere med større utsnitt, og re-komponere bildene i etterbehandlingen, slik at du kan være litt mer «slepphendt» når du tar bilder. Dette er for eksempel nyttig for dyre- og fuglefotografer, sportsfotografer og innen gatefoto, da du må være så rask at du ikke alltid har tid til å finkomponere bildet der og da. Dette krever dog at du redigerer bildene dine etter du har tatt dem.

crop-LITEN_KM-16
crop-stor_KM-15

Én ulempe med mange megapiksler er lagringsplassen det krever, særlig hvis du fotograferer i RAW-format. For eksempel: Ett enkelt RAW-bilde fra Samsung NX500 med sine 28,2 megapiksler tar rundt 30 megabyte, mot de for eksempel omtrent 16-17 megabytes store bildene fra Micro Four Thirds-kameraet Panasonic GF7. Når du har tatt tusen bilder med hver blir denne forskjellen ganske stor, i alle fall hvis du egentlig ikke trenger den høye oppløsningen.

Siden hver piksel på bildet skapes av en representativ fotocelle på bildebrikken, vil en annen ulempe med høy oppløsning være at hver enkel piksel i praksis får mindre plass på bildebrikken (høyere pikseltetthet) - sett at vi sammenligner to kameraer med like store bildebrikker, men med ulik oppløsning. I teorien vil dette si at de individuelle fotocellene fanger opp mindre lys, noe som kan resultere i mer bildestøy ved høye ISO-verdier. Men i praksis har vi sett at digitalkameraenes evne til å tåle høye ISO-verdier blir stadig bedre, selv om pikseltettheten er blitt betydelig større. Hvis du er ute etter et kamera som greier seg godt med lite lys er det derfor mer å hente på å velge et kamera med stor bildebrikke, enn et med få megapiksler.

Kameraets bildebrikke - den digitale filmen

Hvis du forstørrer et digitalt bilde nok vil du se de individuelle pikslene det består av. Foto: Kristoffer Møllevik

I «gamle dager», før digitale kameraer ble normen, var det lyssensitiv film i kameraene som reagerte på lyset som slapp gjennom objektivet, og dermed laget et bilde av, vel, det du tok bilde av. I moderne, digitale kameraer er denne filmen byttet ut med en bildebrikke, på engelsk kalt en «image sensor». Denne brikken består av mange millioner små, lyssensitive fotoceller som reagerer på lys, og «oversetter» lyset til et elektrisk signal, som igjen blir oversatt til bits og bytes; altså piksler. Hver av disse fotocellene representerer en piksel i det ferdige bildet, så jo flere megapiksler et kamera har, desto flere fotoceller er det på bildebrikken.

CMOS og BSI-CMOS

Det finnes flere typer bildebrikker på markedet. Et mindretall av kameraene bruker bildebrikker av CCD-typen, men den desidert vanligste er CMOS og BSI-CMOS. BSI står for «back side illuminated», eller bakbelyst på norsk, men selv om det kanskje kan høres slik ut, er det ikke noen ekstra lamper bak brikken som lyser den opp. På en tradisjonell CMOS brikke ligger elektronikken som skal lese av informasjonen fra fotocellene over selve cellene, og blokkerer dermed litt lys. Ikke mye, men nok til at fotocellene får samlet mer lys når denne elektronikken legges bak fotocellene istedet, og det er dette som kalles en BSI-CMOS-bildebrikke, og resultatet er litt mindre bildestøy.

Hvis forskjellen på årets utgave av en kameramodell, og fjorårets utgave er at den nye modellen har en BSI-brikke, kan det godt være at kameraets evne til å håndtere støy er blitt såpass forbedret at det er verdt den ekstra tusenlappen det nye gjerne koster, men vi ville likevel sjekket på nett først for å finne ut av hvor signifikant forbedringen i så fall er blitt. Hvis produsenten har satt inn en BSI-brikke, men samtidig økt antall piksler betydelig, kan det være vinninga har gått opp i spinninga, så - som sagt- sjekk først.

Sony
Panasonic

Hvor stor bildebrikke trenger du?

Det korte svaret: 1"-bildebrikke er bra i et kompaktkamera. Four Thirds-formatet og APS-C er bra i et systemkamera. På grunn av prisen er fullformat best egnet for profesjonelle eller særlig dedikerte amatører, og av samme grunn bør egentlig ingen hobbyfotograf ved sine fulle fem vurdere digitalt mellomformat .

Størrelsen på bildebrikken vil ha større praktisk betydning enn om bildebrikken er BSI-CMOS, CMOS eller CCD. I teorien kan man jo lage en bildebrikke så stor eller liten man bare vil, men når det gjelder kameraer forholder de aller fleste produsentene seg til noen faste standardstørrelser som er greit å ha hørt om.

1/2,3" - 6,17 x 4,55 mm. Vanlig i små kompaktkameraer og enkelte superzoomer.

2/3" - 8,8 x 6,6 mm. Brukes i enkelte entusiastkompakter, men ser etter hvert ut til å bli erstattet av 1"-brikker.

1" - 13,2 x 8,8 mm. Vanlig i større kompaktkameraer og noen speilløse systemkameraer.

Four Thirds (4/3) - 17,3 x 13 mm. Brukes hovedsakelig av Panasonic og Olympus til deres sytemkameraer. Speilløse sytemkameraer med en slik bildebrikke kalles Micro Four Thirds-kameraer. Bildebrikken er da like stor, men avstanden fra objektivet til bildebrikken er mindre siden det ikke er noe speil i mellom.

Illustrasjon av hvor store de ulike bildebrikkene er i forhold til hverandre.

APS-C - (ca) 25,1 x 16,7 mm. Brukes om bildebrikker som er i nærheten av samme størrelsen som negativene på APS-C-film. Mye brukt til systemkameraer av både Canon, Nikon, Fujifilm, Sony, Pentax/Ricoh, Samsung og Leica. Flertallet av speilreflekskameraene på markedet bruker bildebrikker i denne størrelsen, samt flere speilløse systemkameraer.

Fullformat - 36 x 24 mm. Tilsvarer størrelsen på negativene på 35 mm, «vanlig fotofilm» (du vet, den greia dere alltid hadde for lite av og måtte finne noen som solgte når du var på ferie da du var liten). Bildebrikker i denne størrelsen brukes hovedsaklig i toppmodellene av speilreflekser fra Canon og Nikon, og i flere Sonys speilløse toppmodeller.

Mellomformat - 44 x 33 mm. Siden 35 mm var et lite format i filmens verden, og mellomformat var større, er bildebrikker i mellomformat større enn bildebrikker i fullformat. Brukes i svært kostbare kameraer fra Pentax, Hasselblad og Leica. Mellomformatkameraene var lenge alene om å gi oppløsninger på over 30 megapiksler, og koster gjerne det samme som en pent brukt Volvo (mellom 60- og 250 000 kroner).

Fordeler med stor bildebrikke

Store bildebrikker gir bedre plass til større fotoceller, som vil si at de har i alle fall en teoretisk mulighet til å samle mer lys per piksel, så lenge produsenten ikke heller benytter den ekstra plassen for å dytte inn flere megapiksler. Både Sony og Canon har for eksempel tatt en Ole Brum og sagt ja takk begge deler, og har laget fullformatsmodeller med moderat oppløsning (Canon EOS 5D Mark III, 23 megapiksler; Sony A7 II, 25 megapiksler) og «tvillingbrødre» med høyere oppløsning for de som heller vil ha det (Canon EOS 5Ds/r, 53 megapiksler; Sony A7r II, 44 megapiksler).

Mange liker store bildebrikker på grunn av muligheten de gir til å ta bilder med mindre dybdeskarphet. På en 35 mm fullformatsbrikke regnes en brennvidde på 50 mm som normalperspektiv. Men hvis vi monterer det samme 50 mm-objektivet på et kamera med APS-C-bildebrikke, som er mindre, blir den effektive brennvidden større. Da kan vi gange den reelle brennvidden med 1,5 eller 1,6, og finne ut at den effektive brennvidden da blir omtrent 75 mm, som er litt tettere enn normalperspektivet. Hvis vi skulle hatt en effektiv brennvidde på 50 mm med en APS-C bildebrikke, måtte den reelle brennvidden blitt mindre, dermed blir også dybdeskarpheten større. Så fremt blenderåpningen er den samme.

Dette kan du lese mer om i første del av fotoskolen (Tek Ekstra) »

Vår test av fullformatskameraet Sony A7 II kan du lese her »

Ulemper med stor bildebrikke

Ett argument du kan komme over mot større bildebrikker, er at de trenger større plass, og at kameraene derfor blir større. Sony ødela litt for dette argumentet da de kom med sitt svært kompakte fullformatskamera RX1 i 2012, som er mindre enn mange APS-C og (Micro) Four Thrids-kameraer. Og Sonys nye speilløse fullformatsmodeller, som for eksempel Sony A7 II, er bare noen millimetre større en Micro Four Thirds-kameraet Olympus' OM-D E-M5 Mark II. Argumentet stemmer nok hvis hensikten til kameraprodusentene var å bare lage kameraet så lite som mulig, Panasonics Micro Four Thirds-kamera Lumix DMC-GF7 er for eksempel mindre enn RX1 igjen, men som regel er det andre hensyn en størrelsen på bildebrikken som har gjort at kameraer med større bildebrikker tradisjonelt har vært større enn de med små.

Optikken derimot, er et mer reellt argument; for større bildebrikker krever større, og tyngre optikk. Selv om kamerahusene til for eksempel Olympus E-M5 Mark II og Sony A7 II er omtrent like store, trenger Sonyen betydelig større, og tyngre optikk enn Olympusen, noe som for fotografer som bærer utstyret sitt på ryggen kan være med å påvirke et eventuelt systemvalg i retning av Micro Four Thirds-systemet. I kompaktkameraenes verden ser vi dette tydelig med såkalte superzoom-kameraer, der for eksempel Canon i sitt nye PowerShot G3 X med 25X zoom må nøye seg med en relativt liten 1"-brikke, mot for eksempel Fujifilm som i sitt fysisk omtrent like store X100T kunne bruke en større APS-C-brikke, siden optikken på det kameraet er svært enkel.

Fujifilm X100T er et kamera som byr på svært mye fotoglede, les vår test av det her »

Med fullformatskameraer er også prisen en ulempe, da de som regel koster mye mer enn tilsvarende kameraer med mindre bildebrikke.

Og mens vi snakker om størrelse: Hvor stort skal kameraet være?

Kameraer kommer i omtrent alle størrelser og fasonger. I del 2 av fotoskolen snakker vi litt om fordelene og ulempene med de forskjellige typene. Foto: Kristoffer Møllevik

«Det beste kameraet er det du har med deg», heter det i et uttrykk som omtrent blir brukt ihjel i sammenhenger der folk snakker om ulike kamerastørrelser. Da vi i fjor skrev en artikkel om fotografering på ferieturen med den tydeligvis provokative tittelen «Ikke pakk det største kameraet», holdt kommentarfeltet på å gå varmt. Påstanden om at størst er best lever i beste velgående.

Hovedregelen om at de største kameraene som regel gir de teknisk beste bildene stemmer til en hvis grad, så fremt vi sammenligner speilreflekskameraer med andre speilreflekskameraer. Størrelsen på bildebrikken, oppløsning, antall bilder per sekund, og antall fokuspunkter er blant flere ting som de større speilreflekskameraer har pleid å takle bedre enn små. Samtidig har mye skjedd de siste årene, og sammenligner vi speilreflekskameraer med speilløse systemkameraer, har vi hardt for å gå med på at «størst-er-best» påstanden stemmer.

Mer om forskjellen på speilreflekskameraer og speilløse systemkameraer kan du lese om i forrige artikkel i denne serien »

Hvor stort kameraet skal være kommer som så mye annet an på bruken. Større kameraer, som for eksempel Sony A7 Mark II (selv om den er liten blandt de store), Nikon DF eller Canon EOS 70D, har som oftest bedre ergonomisk utforming, og flere, bedre plasserte knapper som gjør det enkelt å betjene kameraet raskt. Dette er godt hvis du skal jobbe i timevis med kameraet i hånden. Til gjengjeld er de altså tyngre og litt mer styr å ta med på tur. Dette er noe mange som allerede har et speilrefleks til privat bruk kan kjenne seg igjen i; kameraet ofte blir liggende igjen hjemme på grunn av størrelsen.

Mindre kameraer (da tenker vi fra omtrent 400 gram og nedover) har ofte ikke like god ergonomi, men veier mindre og blir ikke like tunge på skuldra eller rundt nakken etter en lang dag på farten. En annen fordel er at den mer diskré kamerastørrelsen kan bidra til at folk slapper mer av rundt deg, og ikke er like oppmerksomme på at de blir fotografert. Det kan gjøre det lettere å ta mer naturlige bilder.

Men det betyr ikke at de ikke kan være like avanserte som et stort, her kan du se noen eksempler på det »

Les også
Her er kameraene vi anbefaler i sommer
Les også
Olympus PEN-F: Er Pen-F et bra kamera, eller bare et dyrt hipstersmykke? La oss finne det ut!
Les også
Forstår du dette, forstår du hvordan du bygger opp et godt bilde
Les også
13 ting du må ha, bør ha, eller som bare er kjekt å ha
Les også
Vidvinkel er for landskap og boligannonser, mens tele er for sport, fugler og kjendiser. Eller?
Les også
Vanntette, robuste kompaktkameraer: Disse kameraene trenger definitivt ikke varsom behandling
Les også
Her er de beste tipsene fra en av Norges dyktigste naturfotografer
Les også
Vi tok en prat med en av landets beste naturfotografer
Les også
Nytt Canon-kamera får over dobbelt så høy oppløsning som 5Ds
Les også
Det er så mange megapiksler at det er latterlig
Les også
Dette bør du se etter før du skal kjøpe nytt kamera
annonse

Les også