Mastiff lager HDPC - del 3

Mastiff

Lagre artikkel

Innledning

For første gang på den tiden jeg har skrevet for Hardware.no, kommer jeg her med en artikkel på det tidspunktet den var meldt. Jo-ho... Hadde dette vært hovedjobben min, ville jeg antakeligvis vært kjølhalt for lengst! Det er jo sånn vi gjør det her nede på ”Det blide sørrlandet”.

Bare hør på Rune Andersens stemningsbilde fra Kristiansand; ”Da æ det godt å leve her i sør” fra platen ”Diverse artister”. Den som har vært noe særlig her nede, men likevel tror at den låten er overdreven, er enten blind eller turist! Egentlig tar han for svakt i. Dere østlendinger med hytte i Risør og rogalendinger med hytte i Mandal skulle bare visst hva vi gjør når dere snur ryggen til...

Og etter den runden med intensivt innledningspisspreik har jeg forhåpentligvis klart å hekte av den gjengen som etterpå vil klage på at artikkelen ikke er seriøs nok, uansett hvordan jeg skriver. Altså kan vi komme til saken!

Høyoppløst video blir stadig mer vanlig. Jeg får min femte HD-paraboltuner snart (siden starten, altså – jeg har ikke fem på en gang!), selv om jeg har en analog CRT-TV som neppe kan utnytte den fullt ut. Jeg håper jo å se bedring i bildekvaliteten, men hovedårsaken er at hvis man skal ha en tuner med de nyeste og kuleste funksjonene, kommer man ikke utenom HD. Og det samme gjelder vel for både kabel-TV og IP-TV.

Så det er ingen tvil om at bransjen legger markedsmakt bak dette. Akkurat som de kommer til å legge markedsmakt bak det neste store, som blir enda høyere oppløsning. Og så videre, frem til vi er kommet til det jeg venter på – en holosuite fra ”Star Trek” istedenfor hjemmekinoen. Men det spørs vel om jeg må la meg fryse ned i et århundre eller to før det skjer.

Men poenget med å trekke frem dette, er at det ikke nytter alltid å vente på det neste store. Da må man bruke livet på å vente, istedenfor å nyte det man har i øyeblikket. Det er bedre å gjøre mest mulig ut av det som fins nå.

Så selv om denne artikkelen også handler om hvordan man best spiller av HD-materiale, utgjør det faktisk bare en liten del, for den prosessen er svært enkel. Foreløpig er det ikke mye som kan gjøres for å forbedre bildet på høyoppløst film, og uansett er det neppe så mye å hente på det heller, siden det neppe fins mange skjermer der det er mulig å se noen stor forskjell.

Der det derimot er mye å hente, er på vanlige DVD-er. For disse har vært på markedet i drøyt ti år, og da er det ganske naturlig at de aller fleste har mange flere av disse enn av de nyere formatene. Dessuten er det ikke alle filmer man bryr seg så mye om at man gidder å betale nærmere dobbelt så mye for å få dem på Blu-ray. De store kjedene selger gjerne nye DVD-er for 129 til 159 kroner, mens man de fleste steder må gi 249 for en tilsvarende ny Blu-ray.

Og når DVD-en med en god PC med riktig oppsatt etterprosessering kan gi minst 80 % av bildekvaliteten til Blu-ray (subjektivt sett, det er jo vanskelig å sette en objektiv gradering på dette), er det en god erstatning. Men ikke fullgod, jeg påstår ikke at en vanlig DVD kan bli bedre enn en Blu-ray. Det er ikke mulig av den enkle årsaken at ingen etterprosessering i verden kan skape detaljer som ikke allerede ligger i kildematerialet. Så de siste 20 prosentene vil være utenfor rekkevidde, uansett hva man gjør.

Løsningen for meg, og sikkert mange andre, er å kjøre kombinert. De filmene som er verdt det, og som jeg enten regner med å se flere ganger eller vet har virkelig god bildekvalitet jeg gjerne vil nyte i fulle drag, kjøper jeg på Blu-ray. Eksempler på det er ”Harry Potter”, ”Spider-man” og ”Blade Runner”. For andre filmer holder jeg meg til den vanlige DVD-en, som standard actionfilmer og de fleste barnefilmene. Men hadde ikke penger betydd noe, ville jeg selvsagt byttet ut hele min samling på drøyt 1000 filmer med Blu-ray, etter hvert som de ble tilgjengelige.

Forresten, det er mulig å gjøre en del kupp på HD-DVD-filmer nå, etter at formatet ble erklært dødt. Jeg kjøpte nylig en utmerket sci-fi-film, ”Serenity” for 99 kroner på en av de store kjedene. Og selv om formatet er kommersielt dødt, blir jo verken lyd eller bilde dårligere! Så det blir jo et tilfelle av ”den enes død, den andres brød”. Men nok utenomsnakk: Det å kunne få mest mulig ut av etterprosesseringen, krever at PC-en er raskest mulig. Og da kommer man ikke utenom stabil overklokking.

Metoden er i bunn og grunn nøyaktig lik den jeg omtalte i min første artikkelserie om HTPC. Så ta en titt her, og les de sidene som handler om det. Hovedforskjellen er at siden det nå er snakk om en flerkjerneprosessor, holder det ikke å kjøre den gamle Stress Prime 2004-utgaven. Men det fins versjoner som støtter flere kjerner og automatisk setter seg opp med det antallet kjerner som fins i PC-en.

En av dem er til nedlasting her, i den øverste posten. I øyeblikket er 25.6 den nyeste versjonen. Et annet alternativ som en del overklokkere foretrekker, er OCCT. Hovedpoenget er som før at maskineriet må være hundre prosent stabilt. Selv godtar jeg et system som stabilt når det har stått på i ett døgn med Prime 95, og jeg har ennå ikke hatt senere krasj på grunn av overklokking på et system som har bestått denne prøven.

Når det gjelder å følge med på temperaturen, fungerer ikke gode, gamle Speedfan riktig på disse prosessorene, den viser altfor lav temperatur. Core Temp viser den korrekte temperaturen og er veldig enkel og grei.

En annen sak er at man aldri får samme temperatur på alle fire kjernene, men det bør helst ikke være mer enn 5-6 graders avvik fra kaldeste til varmeste kjerne. Er det mer enn det, tyder mye på at kjøleren ikke sitter helt riktig.Det er et vanlig problem på grunn av vekten til de større luftkjølerne, og for å sjekke om det er tilfelle, kan man se om temperaturen forandrer seg når man legge PC-en på siden, så kjølerens tyngdepresser rett ned mot prosessoren. Ellers er det bare å ta av kjøleren, få på en passe mengde god kjølepasta og montere den igjen.

Skjermkortet er også verd å gjøre et forsøk på, og AMD/ATI har gjort det hele svært enkelt. Man klikker bare på ATI Overdrive, låser opp overklokkingen med hengelåsikonet og velger ”Auto-Tune”. Siden overklokkingen av skjermkortet ikke er avgjørende her, er det unødvendig å gå helt over bord. Men man kan selvsagt se hvor langt det lar seg trekke for moro skyld. Det fins egne programmer for skjermkortoverklokking, et av de mest kjente er vel ATItool, som også kan overklokke Nvidia-skjermkort.

Siden prosessen er beskrevet tidligere, kan jeg gå direkte til resultatene. Og utrolig nok kan jeg gjenta meg selv nesten ordrett fra den gangen! Den gangen sa jeg noe i retning av at fire var et morsomt tall, men dessverre ikke et stabilt tall. Likevel var det morsomt, for man kan iallfall skryte av at man klarer fire. Og historien gjentar seg. Den gamle ”Prescott” 3,2 GHz-prosessoren kom opp i en frekvens som er svært lik det min ”Kentsfield” Q6600 klarer! Her er et lite skjermbilde av det nye firetallet.

Men den ble ikke stabil der for meg, selv om BIOS-en var satt opp til å gi prosessoren 1,6 Volt, noe som er i høyeste laget. For å være presis, var dingsen omtrent like ustabil som gjennomsnittet av Britney Spears og Michael Jackson. Og det sier vel sitt... 3,75 GHz var nesten stabilt, men krevde nesten like høy spenning for å kjøre Prime.

Derfor ble prosessoren farlig varm, selv med min vannkjøling. Nesten 80 grader etter bare noen minutter blir for mye for mine nerver, med elektromigrasjon og andre morsomme, fysiske fenomener som er stadig mer aktuelle jo mindre de interne komponentene i prosessoren blir. Fulltrefferen kom på 3,6 GHz. Der er det mulig å gå ned til 1,45 Volt, og temperaturen kommer så vidt over 60 grader etter 12 timers kjøring.

Tomgangstemperaturen ligger på rundt 30 grader. Minnet er satt til 2,1 Volt, som er godt innenfor det OCZ godtar, og alt annet står på automatikk. Det ville sikkert være mulig å tyne enda litt mer ut av prosessoren, men et sted er det greit å gi seg på grunn av den nevnte temperaturen. Og en FSB på 400 er jo et godt og rundt tall.

Det kan også nevnes at jeg bruker en Q6600 mildt overklokket til 3 GHz på husets hovedserver. Med 64-bits operativsystem, Bigwater med en enkelt radiator og 8 GB RAM, er den så stabil at jeg innimellom helt glemmer at den er der! Med de fleste funksjonene virtualisert, blant annet husets automatisering med Girder, er omstart noe jeg bare gjør når jeg skal koble til eller fra maskinvare.

Eller hvis strømmen går. Så det er ingen som helst tvil om at Q6600 gir voldsomt mye prosessorkraft for pengene med enkle midler. Jeg har lest om folk som har klokket dem opp til godt over 3 GHz med den medfølgende kjøleren, selv om det blir varmt.

Hvor stabilt det er, vil jeg ikke gå god for. Enkelte mener jo at en overklokking er vellykket bare de kommer inn i Windows! Men det er forskjell på en skryteklokking og en funksjonell klokking.

Siden det fins få reelle alternativer til å spille av Blu-ray eller HD-DVD på PC, og siden det følger gratis med det valgte kombidrevet fra LG, er det ingen vits i ikke å bruke PowerDVD Ultra. Jeg er selvsagt fullt klar over at det går an å rippe plater og kjøre de enkelte filene i andre programmer, men da er vi inne på Ferrari Enzo, ikke Audi-en.

Derfor glemmer vi det her. Så installer det programmet fra den medfølgende platen på begge Vista-utgavene. Slå deretter av ”Automatically connect to the Internet for product information” i den Vista-partisjonen som skal brukes til avspilling fra harddisk, men la det stå på der det skal spilles av plater.

Det nevnte kappløpet mellom Bippe Stankelbein i form av ekte pirater og avanserte forbrukere (som filmselskapene kaller pirater fordi de vil kunne spille av filmene på enkelt vis fra en sentral medieserver) på den ene siden, og Per Ulv i form av filmbransjen på den andre siden, krever at programmet til enhver tid er oppdatert for å kunne spille av plater med nye utgaver av kopibeskyttelsessystemet. Dessuten dukker det innimellom opp nye funksjoner på filmene som krever oppdateringer.

Oppsettet av selve PowerDVD er litt avhengig av hvilket oppsett man har valgt med lydkort og lignende, men det viktigste er å slå av ”Hardware Acceleration” under ”Video”. Ja da, det høres merkelig ut, siden en av de tingene både AMD/ATI og Nvidia hyler høyest om er at de kan akselerere forskjellige HD-formater.

Men det gir faktisk bedre bildekvalitet hvis PC-en er i stand til å spille av filmene uten akselerasjon. Sett lyden til åtte kanaler under ”Audio”. Dette vil bli nedmikset og sendt ut som 5.1 eller 7.1, alt etter hva man velger i lydkortets oppsett, så lenge lydkortet støtter Dolby Digital Live. Eventuelt kan det tas ut som analoge kanaler. Og det skulle vel være alt, så vidt jeg kan huske. Som sagt er dette enkelt og greit.

Man kan selvsagt slenge på AnyDVD HD fra Slysoft for å omgå regionkoding og andre irritasjonsmomenter, men det er svært få plater som faktisk er regionkodet. Til vanlig avspilling er ikke programmet nødvendig, så lenge PowerDVD holdes oppdatert.

For tiden føler jeg at jeg har gått fra å ha to gode venner med hver sine sterke sider til å bare ha en bestevenn som kan alt. Det er nesten en sorgprosess. For jeg har vært en flittig bruker av Zoom Player i flere år enn jeg liker å tenke på, og i utallige versjoner, både betaer og fullversjoner. 

Og ikke misforstå, det er ikke blitt noe dårligere program med tiden. Men min andre gode venn har i løpet av det siste året gjort så store fremskritt innenfor videoavspilling (noen av dem er kommet i det siste etter forslag fra meg, nettopp for å nå fram til dette avgjørende punktet) at det ikke er nødvendig å ha flere programmer. 

Jeg snakker selvsagt om mitt gamle favorittprogram når det gjelder lydfiler, og det eneste virkelig gode alternativet for multisonelyd, J.River Media Center 12. Det jobbes også med avspilling av Blu-ray, men det krever uansett at man har PowerDVD installert, for MC fungerer i det tilfellet nærmest som et skall rundt PowerDVD.

Dette programmet er etter min mening helt uslåelig innenfor avspilling av alle slags lydfiler, for det støtter alle tenkelige formater og har støtte for Directx-plugins, som det fins utallige av på nettet. Og ikke minst når det gjelder sortering og systematisering av filbiblioteker. 

Men dette går jeg her over med en halv harelabb, siden det ikke har skjedd så store endringer på de områdene siden HTPC-artikkelen der jeg omtalte forrige versjon av programmet. Der er det mer en jevn og stødig utvikling som hele tiden pågår og hele tiden gjør det bedre. Dessuten er videoavspillingen hovedformålet med denne PC-en.

Ja, det går an å bruke MPC og VLC, herpes 1 & 2 & 3, men jeg leeeever… Beklager, ble visst revet med der. Det fins selvsagt alternativer, og hva man velger, må bli opp til den enkelte. Men jeg skriver om det jeg liker best, og det er MC. En helt annen sak er at hovedoppsettet for etterprosessering stort sett blir det samme uansett hvilket program man velger. Forskjellen ligger i hvordan man setter opp medieprogrammet for å utnytte det.

Hvis man ønsker å ha en PC som i tillegg fungerer som et generelt mediesenter, fins det etter min mening ikke bedre programmer. Og ja, jeg kjenner til mange varianter innenfor gratisprogrammer og Linux som også kan en del av dette, men jeg har ikke truffet på noen som kan gjøre like mye, er like enkle å sette opp og konfigurere og i tillegg har et like velfungerende system for brukerstøtte, rask fiksing av feil og tillegging av nye funksjoner.

MC fungerer også som en utmerket PVR, med både digitale og analoge TV-kort og USB-bokser. Jeg bruker et MC-oppsett som TV på både kjøkkenet (med et Radeon All-In-Wonder) og soverommet (med et Hauppauge WinTV-PVR-USB2), de to eneste stedene jeg har flatskjerm.

20-tommers LCD-skjermer tar jo mye mindre plass enn tilsvarende CRT-skjermer, selv om de ikke gir like godt bilde. Konefaktoren er høyere, for å si det sånn. Og på familien Mastiffs kjøkken betyr konefaktoren 95 %, mens den på soverommet om mulig er enda viktigere. Så får heller jeg nøye meg med å være interiørarkitekt i hjemmekinoen, garasjen og på hjemmekontoret. Jeg har inntrykk av at den ordningen er ganske utbredt i sammenlignbare lag av befolkningen...

Så tilbake til XP-partisjonen, og i gang med litt mer avansert installasjon og konfigurasjon. For det å få best mulig bilde på vanlige DVD-er er altså et par hakk og en god del museklikk mer komplisert enn å spille av HD-plater med PowerDVD. Utgangspunktet må være en fullstendig oppdatert XP, med .Net 3 som et nødvendig element. Men ikke med SP3, den er foreløpig for ustabil. Husk at de fleste erfarne brukerne ventet i flere måneder før de installerte SP2.

Last først ned DVD-pakken fra denne diskusjonstråden om Ffdshow på AVSforum. Den ligger på nedlastingstjenesten Rapidshare, så velg ”Free” og vent den tiden som må til (oftest et minutt eller to). Det fins instruksjoner der på engelsk, men jeg skal gå gjennom det hele på norsk, for jeg har et par tillegg og endringer til den. 

Den blir stadig oppdatert med nye versjoner av de vedlagte programmene og er samlet av 8:13. Han er meget flink med dette, og det er med hans hjelp og hjelp fra Vlad, en annen bruker der, jeg har kommet frem til de Ffdshow-innstillingene med Avisynth-skript som jeg har lagt som en importerbar registerfil til nedlastning her

I samme post fins det også andre skript som kan prøves, men iallfall hos meg er det ingenting som kan måle seg med det jeg bruker. Last ned filen FLT_Sharpness_sse2.dll fra denne koblingen. Den kommer fra den utgaven av Ffdshow som jeg brukte i det forrige HTPC-oppsettet. Last ned Dscalers DVD-filter herfra, eller bruk Nvidias Purevideo-dekoder. Bildekvaliteten er omtrent like god, så det eneste argumentet for å bruke penger på Nvidia-filtrene er at de takler linjeflettede bilder bedre. 

Men Ffdshow har også gode funksjoner for å gjøre dem progressive, så det kan også ordnes uten ekstra utlegg. Ffdshow har også egne videodekodere, men jeg syns Dscalers gir bedre bilde, derfor bruker jeg aldri de innebygde. Hent til slutt Matroska/Haali Splitter herfra. Den inneholder den utmerkede Haali-videorendereren, som er god medisin der EVR får problemer med tearing (se lenger nede). Pakk ut DVD-pakken, og sett deretter i gang installasjonen i denne rekkefølgen:

1. Installer DVD-pakken\Software\Avisynth med standardinnstillinger, altså uten å endre noen avkrysninger.

2. Installer Ffdshow, kryss av for ”Avisynth Scripts serving” og ”Avisynth application plugin”, ellers standardinnstillinger.

3. Installer Spdifer (eller last ned og installer AC3 filter, som er det Spdifer er en forenklet utgave av), eller bare bruk Dscalers filter. Jeg gjør det siste.

4. Installer Reclock. Skal Vista brukes til dette (mot mine anbefalinger, selvsagt), er den ikke mulig å bruke. Men Vista tar seg uansett av en del av de feilene Reclock skal fikse. Så der fant vi én fordel Vista har fremfor XP. Konfigurer Reclock til å bruke riktig lydkort på Direct Sound, Waveout og Kernel Streaming (på det aktuelle hovedkortet er det Soundmax HD Audio), og velg å bruke Kernel streaming til SPDIF\AC3 Sound. Resten kan stå som det står.

5. Kopier avisynth.dll fra DVD-pakken\Plugin\MT07 til windows\system32, så lenge det er snakk om en flerkjerneprosessor. Bruk den fra DVD-pakken\Plugin\Plugins hvis dette ikke er en PC med flerkjerneprosessor. Så i dette prosjektet er det den første som skal brukes. De som har eldre prosessorer, kan like godt ta en titt på min forrige HTPC-guide. En sånn PC vil ikke klare de innstillingene som skal brukes her uansett.

6. Kopier alt i DVD-pakke\plugins\pluginskatalogen til Programfiler\Avisynth\Plugins.

7. Kopier FLT_Sharpness_sse2.dll til FFDshow-katalogen.

8. Installer Haali Media Splitter (ja, den heter det, selv om installasjonsfilen heter Matroska Splitter), uten å endre noen alternativer.

9. Installer Dscaler-filtrene (eller Nvidia Pure Video).

10. Importer den nedlastede registerfilen, som er et utmerket utgangspunkt for å få et meget godt bilde. Man kan ellers eksperimentere akkurat som man vil, men dette oppsettet er det jeg har fått best resultater med.

Én ting bør nok sjekkes, og det er innstillingene for ”Dscaler filter”. Dette er den nevnte FLT_Sharpness og har ikke noe med Dscaler 5 DVD-filtrene å gjøre. Den er i registerfilen stilt inn på 120, som bør være passe på en analog prosjektør eller en digital prosjektør eller flatskjerm som legger til lite ekstra skarphet i seg selv. 

På skjermer og prosjektører som legger til mer, bør den nok skrus ned noen hakk eller kanskje utelukkes helt. Men det er det bare å eksperimentere med bildet senere, når alt er installert. Det gjøres enkelt ved å høyreklikke i bildet, velge ”DirectShow Filters” og ”ffdshow raw video filter”. Da åpner det seg over bildet, så man kan justere og se virkningen i sanntid.

Det viktigste er at man stopper før det blir forstyrrelser i bildet, som at alle konturer blir fremhevet så de nesten ser ut som de er tegnet opp med tusj. Et godt hint om det er at hvis alle filmene i samlingen ser ut som ”300”, er det overdrevet litt på skarpheten. I DVD-pakken ligger det en liten filmsnutt som heter Crossbar Test Pattern. Kjør den på gjentakelse i MC, og se om det gløder hvitt rundt linjene. I så fall er det for mye skarphet. Skru den ned igjen til ”glorien” forsvinner.

Vær også klar over at dette oppsettet krever en forholdsvis potent maskin, noe særlig mindre enn en overklokket Q6600 vil kreve justeringer. Hvis bildet hakker eller lyden blir usynkronisert, betyr det at prosessoren er for svak for de aktuelle innstillingene. Da bør først ”Resize & Aspect”, som her står på 1200x1200, skrus ned. Eller eventuelt deaktiveres helt. Og må mer endres, kan ”Resize” i Avisynth-skriptet reduseres til for eksempel 720 også i høyden. Men da går det mer ut over forbedringene.

De som har tokjerners prosessorer istedenfor firekjerners, skal endre femtallet helt på slutten av Avisynth-oppsettet til et tretall. Det lønner seg (ikke spør meg hvorfor, jeg kan ikke avansert teori) å kjøre én tråd mer enn man har kjerner, så derfor er det fem tråder for fire kjerner og tre for to kjerner.

Når noe endres i Ffdshow, er det alltid lurt å eksportere alle innstillinger til en registerfil, og legge den et sted der den ikke blir slettet av en eventuell tilbakeføring av en tidligere sikkerhetskopi. Det er ikke morsomt å miste velfungerende innstillinger! Og da kan man svært enkelt veksle mellom forskjellige oppsett for å se hva som gir best resultat ved å importere filen.

Det fins en egen eksportfunksjon i Ffdshow for innstillingene, men den er ikke helt pålitelig, for den eksporterer nemlig ikke alltid Avisynth-innstillingene riktig. Så bruk derfor heller registerredigeringen i Windows, og finn frem til nøkkelen HKEY_CURRENT_USER\Software\GNU\ffdshow\default].

Høyreklikk på ”default”, velg ”Eksporter”, og finn en katalog som passer til de nevnte kriteriene. Da får man med seg hele greia.

Last ned J. River Media Center fra den første tråden i dette diskusjonsforumet. Der vil alltid den nyeste, stabile versjonen være. Velg ”Custom installation”, og ”Normal install to a computer”. For programmet kan også installeres så det kan kjøres direkte fra en minnepinne. 

Underveis laster MC automatisk ned Windows Media Format redistribution og installerer den hvis ikke WMP 11 er installert på PC-en. Det er greit, jeg har ikke vært ute for stabilitetsproblemer med denne pakken. Og jeg liker Noire-temaet, men det fins mange flere på MC-siden, hvis ikke det skulle falle i smak.

Når det gjelder assosieringen, pleier jeg å tilknytte MC alt unntatt bildefilene. Det er der ”Custom installation” kommer inn, for den velger andre filer å tilknytte seg som standard. For bilder holder jeg meg til Windows’ forhåndsvisning, og MC kan uansett åpne bildefilene fra biblioteket eller med høyreklikkmenyen.

”Online” får man velge selv hva man vil gjøre. Det samme med snarveier. Jeg bruker ikke snarvei på skrivebordet, for jeg vil ikke rote til min egenkonstruerte bakgrunn nede i kinoen. Installasjonsprogrammet må som regel starte Windows på nytt før MC er klart til bruk, antakeligvis på grunn av Windows Media-komponentene, og da får det bare gjøre det.

Etter omstarten er det bare å klikke på ikonet. MC gir en prøveperiode på 30 dager før det må kjøpes. Men er det noe å somle med? Med alt det dette programmet kan gjøre ved hjelp av de gratisprogrammene som er omtalt her, er 40 dollar, 200 kroner, en direkte latterlig pris!

Når programmet er åpnet, er første skritt å klikke to ganger på den bølgete, doble pilen i øverste høyre del av vinduet, så det blir to rette piler. Slik den står, gjentar den alt som er i spillelisten (som heter ”Playing now” i MC), og særlig med video er det bare tull.

Så begynner hovedtilpasningen med ”Tools”, ”Options”. Jeg skal gå gjennom de viktigste for vanlig avspilling her, pluss noen til. Resten kan man eksperimentere med selv, de fleste handler mer om personlig smak enn noe annet. Og smaken er jo som kjent som baken, hårete og stinkende. Men pass for all del på å avslutte konfigureringen med ”OK”-knappen, ellers kan alt man har gjort, forsvinne rett ned i det sluket den nevnte baken iblant befinner seg over.

”Burning”: Dette handler (overraskelse!) om CD- og DVD-brenning, og man kan brenne CD-er både som vanlige lyd-CD-er og som samlinger for CD-spillere med mulighet for å avspille MP3, WMA og eventuelle andre formater. Dessuten kan man legge til effekter, som å forsterke lyden, bruke equalizer osv.

”CD & DVD”: velg ”Play” under ”AutoPlay” for DVD. Programmet kan også rippe DVD-er, men sannsynligvis vil man oftere se en DVD enn å rippe den. Under CD-rippingens ”Advanced Ripping Options” kan man for øvrig velge ”Secure” som ”Copy mode”. Da leses slitte CD-er om og om igjen til de enten er garantert riktig rippet eller til de er ansett som umulige å rippe ordentlig, noe som vil vise seg i oppsummeringen. MC er et svært godt program til å rippe CD-er, med eget oppslagsbibliotek.

”Encoding” handler om hvordan man komprimerer rippede CD-er. Velger man MP3, lastes LAME-kodeken automatisk ned fra nettet. Og under ”Encoder settings” gir det da gode resultater å velge ”VBR Encoding” og ”Target Quality: Extreme”. Ellers har MC støtte for FLAC, OGG og Monkey’s Audio alias APE, som alle er komprimeringstyper uten tap av lydkvalitet. 

APE er for øvrig skapt av Matt, en av karene på MC-laget. WMA Lossless er også et alternativ. Ligg bare for all del unna ”Normalize” under ”Options”, det kan veldig lett føre til overstyring og påfølgende skurring i lydfilene. Da må de rippes på nytt, siden dette ligger i selve fildataene. MC kan analysere filene og sørge for de spilles av på omtrent samme lydstyrke uten å endre selve filene, med såkalte metadata.

Under ”File location” velger man hvor man skal ha ting som rippede CD-er og DVD-er, eventuelle nedlastede eller skannede cover og midlertidige filer. Det kan ofte være en fordel å ha et veldig beskrivende navn på CD-er, så det ikke blir rot. Jeg bruker regelen ”[Artist] – [Album]” for kataloger, og ”[Track #] - [Artist] - [Album] - [Name]” for filene når de rippes, selv om jeg vanligvis holder meg til ”[Track #] – [Name]” i katalogene når musikken er sortert. Men ved å ha alt i filnavnet, dekkes også artistnavnene for hver låt på samleplater.

Under ”General” er det noen greie småting, som ”Enable shell integration”, som betyr at man får høyreklikkalternativer i Windows Utforsker. Kjekt å ha. ”Double-click” velger jeg å ha på ”Add to Playing Now (to end)”. Dette gjelder bare i MCs eget bibliotek. Hvis man klikker på en fil i Windows utforsker, vil den bli lagt til i spillelisten etter det som allerede ligger der, men MC vil også hoppe over det den ellers spiller og spille den nettopp tillagte låten med en gang.

”Jump on play” bør settes til ”Display View (if has display, even in Playing Now)”. Dette er et alternativ jeg ba dem om å legge til, siden det fra før av bare hoppet til ”Display view” så lenge den ikke sto i spillelisten. ”Display view” tilsvarer fullskjermvisning, med den lille vrien at det kan være frakoblet fra selve programmet, så man kan få fullskjermvisningen på en prosjektør eller en tv mens selve programmet holder seg på en styringsskjerm. 

”Play button” bør stå på ”Play Playing Now”, ellers vil det bli rot i en eventuell aktiv spilleliste, for ikke å snakke om at man risikerer å sette i gang hele biblioteket. Har man som meg over 100 000 spor i biblioteket (jeg er pensjonert DJ ned noen tusen CD-er), kan det ta litt tid. Under ”Advanced”, ”Features” ligger det en del funksjoner som kan være unødvendige. Jeg pleier selv å fjerne en del avkrysninger, så det blir omtrent som dette:

Legg merke til ”Iphone Support”, som kan beholdes for de som har hengt seg på den hypen. Og ”Remote Control” kan beholdes hvis man ikke vil ha Girder, men bruke den innebygde fjernkontrollstøtten i MC. Da mister man jo muligheten til annen automatisering, men selve programmet lar seg iallfall styre.

Under ”Handheld” har man en gullgruve for den som kjører med Ipod og andre varianter, og for oss litt tøffere gutta som kjører med Windows-mobiltelefoner. MC kan nemlig brukes til synkronisering av slike enheter, med mange avanserte alternativer for spillelister og så videre. Selv har jeg bare brukt en brøkdel av dem. Den enheten man skal konfigurere for, må være lagt til for at disse alternativene skal være mulige å endre.

Under ”Library & Folders” kan man legge til en mappe der nye filer havner, så de blir automatisk importert inn i biblioteket. Ellers handler det om alternativer rundt det. Jeg fjerner avkrysningen for ”Get cover art” fordi jeg vil ha manuell kontroll over coverne. Det er ofte cover i lav kvalitet som dukker opp.

”Update for external changes” og ”Fix broken links” skrur jeg av. Skulle man starte MC når en harddisk tilfeldigvis er utkoblet (som en ekstern harddisk), kan filer bli fjernet fra biblioteket. Resten er ikke essensielt, men hører til den nevnte baken ... nei, smaken!

”Playback” inneholder viktigere valg. Først ”Audio”, der standardalternativet ”Direct Sound” vil være det beste for de fleste. For de mer avanserte fins det også ASIO-avspilling.

Sett ”Output mode settings” til det lydkortet som skal brukes, ”Primær lyddriver” kan endre seg med innsetting av eksterne lydkort eller Bluetooth-enheter, så det er greit å være sikker.

”DSP & output format” fører til innstillinger for equalizer, effekter og så videre. Det er ikke nødvendig å endre den, men jeg pleier ofte å ha den tradisjonelle ”hengekøya” som utgangspunkt. Og dette burde si de audiofile blant dere at jeg ikke er av ”lyd skal være mest mulig nøytral, for det er det som er hifi”-skolen. Jeg skrur til jeg liker lyden jeg hører!

DSP-studioet påvirker bare avspilling av lydfiler, ikke videofiler. Jeg har også et kryss i boksen ved ”Effects”, og under der ligger ”Virtual subwoofer”. Den har ikke helt samme virkning som å skru opp bassen i equalizeren, så litt justering frem og tilbake mellom dem gir bedre resultater enn bare å bruke én av delene. Men fjern det kunstige lydmiljøet og utvidelsen av lydfeltet, det låter ikke noe særlig.

Lukk DSP-studioet med lukkekrysset, og fjern avkrysningen på ”Do not play silence”, den er litt for aggressiv etter min smak. Særlig hvis man hører på lydbøker kan det lett bli veldig lange setninger... Også ”Cross-fade (aggressive)” er for aggressiv, iallfall som den står. 

Sett den enten til ”Gapless”, eller endre tiden for crossfade (som er på 4 sekunder som standard) til 02,-0,4 sekunder. Da funker det ganske greit med det meste, også konsertopptak (som vil få et tydelig hakk mellom låtene i ”Standard”).

Før oppsettet av videoavspilling må de tidligere nevnte installasjonene av Ffdshow og alt det der være utført. Men har dere vel, lydige som dere er? Det hele blir jo omtrent som å skru sammen Ikea-møbler: Masse pes, og man bør helst ikke ha for mye til overs når det er ferdig, ellers går man lett på ræva når man setter seg ned for å nyte resultatet!

Under ”Directshow playback settings” skal det i første omgang bare endres ”Audio renderer” til det lydkortet som skal brukes (av samme årsak som under oppsettet for lydfiler). Eller så velger man ”Reclock Audio Renderer” i XP for å jevne ut bevegelsene hvis man er plaget av såkalt ”micro stutter”, altså kort og godt rykking. Alt annet som har med filavspilling å gjøre, vil fungere ganske automatisk. 

MC spiller alt fra Matroska-filer til WMV og Divx/Xvid ved hjelp av Ffdshow. Men husk å skru av Avisynth (jeg skal forklare hvordan senere) ved avspilling av filer, iallfall HD-filer. Det som fungerer med DVD-er, kan bli for mye for en stakkars prosessor når kildematerialet er høyoppløst. En snedig funksjon er at MC automatisk husker formatet (Aspect Ratio) for de filene som er spilt før, så man slipper å sette det opp hver gang hvis en fil inneholder feil formatinformasjon. Når man er i fullskjerm, vil pil opp og pil ned få frem en meny som lar en blant annet sette formatet, hoppe fremover, gå til DVD-meny og så videre.

Så til selve hovedsaken, ”DVD playback settings”. Det tar noen sekunder fra man klikker på den og til den dukker opp, så ikke få panikk. Det er fordi den gjennomgår filteroppsettet på PC-en hver gang, i tilfelle nye filtre er lagt til. Sett den opp til å bruke Dscaler som ”Video Decoder”. Kryss av for ”Use FFDshow”. 

Ta Enhanced Video Renderer som ”Video Renderer” (det er denne som krever .Net 3 på XP). Og Dscaler, Spdifer eller AC3 Filter som ”Audio Decoder”. Det skal være valgt riktig ”Audio renderer” hvis man har vært innom ”Directshow playback settings” på forhånd og satt det opp. Dermed blir det omtrent sånn:

”Display settings” er det bare nødvendig å gjøre noe med hvis man vil ha et system som det tidligere nevnte, med liten styringsskjerm og en egen skjerm for bildet. Da setter man ”Full Screen” til riktig skjerm, ”Display #1 (default)” for primærskjermen, og ”Display #2”. Det bør se sånn ut:

Det er utmerket støtte for såkalte podcasts i MC, og alt under de innstillingene er for selvforklarende til at jeg gidder å bruke tid på å forklare dem, tid som istedenfor kan brukes til pisspreik om hvorfor jeg ikke vil bruke tid på det!

”Startup” handler mye om preferanser, men jeg endrer ”Location” til ”Playing now”, ”Mode” til ”Theater view” (mer om det senere) og fjerner avkrysningen ved ”Show splash screen”. Fjern for all del avkrysningen for ”Check for updates”, så ikke det skjer akkurat når det er tid for en film!  Sånn ser mitt oppsett ut der:

”Theater view”, altså. Jeg sa ”mer om det senere”, men jeg sa ikke at det skulle bli så mye senere! Dette er en variant av noe som mange kjenner igjen fra Windows Media Center Edition, MythTV og så videre. Men etter min mening (og det er min mening som teller når jeg skriver artikler!) har MC en av de beste versjonene, mye på grunn av det fantastiske mediebiblioteket. 

Det aller meste kan styres med en fjernkontroll eller et talltastatur der numerisk lås er slått av, så det gir piltastene og Enter istedenfor tall. Legg for øvrig merke til at når man kjører Theater View, vil vinduet dukke opp på den skjermen som er satt opp for ”Display view”. Av temaer, eller ”Skins”, liker jeg egentlig best det som heter ”Glass”, satt opp med Comic Sans MS.

Ellers endrer jeg ”Jump on Play” til ”Display View (if has display, even in Playing Now)”, som tidligere. Under Advanced bør ”Framerate” endres til det prosjektøren eller skjermen bruker. Hvis det er PAL, blir riktig hastighet 25 bilder i sekundet. Dette gjelder bare selve brukergrensesnittet og påvirker ikke visning av film. Kryss også av på de kryssbare boksene under ”Advanced”. 

”Item to show” er hva som skal vises på forsiden av Theater View, og været kan faktisk settes opp til å vise mange norske byer. Nyhetene er derimot ganske amerikanske, selv om man har flere kilder å velge mellom. Men hva man vil bruke der, får man se selv. Det er også mulig å legge inn egne nettsider der, for eksempel videonettsteder.

Til slutt i konfigureringen kommer ”Tree & View”. Ingenting der er egentlig nødvendig, men jeg liker å sette ”Advanced”, ”Right click recent command count” til det maksimale, som er 8. Det brukes når man sorterer og arbeider med biblioteket. Man får da de siste åtte brukte funksjonene øverst i høyreklikkmenyen. 

Og det er greit å kunne velge filer ved å klikke og dra med venstre musknapp, ”Allow list lasso...”. Og så setter jeg skrifttypen til Comic Sans MS, min yndlingstype. Er det en skjerm med høy oppløsning, øker jeg størrelsen til 11 eller 12, selv om det fører til en advarsel.

Og det var det meste av oppsettet for medieavspillingen. Ta enda en omstart av PC-en etter at alt er installert, bare for sikkerhets skyld. Deretter er det faktisk bare å begynne å leke seg. Med kraftig nok maskinvare bør det allerede oppsatte opplegget fungere utmerket. Etterprosessering med Avisynth skaper dessverre et lite, men irriterende problem.

Og det problemet er at når man bruker Avisynth med Ffdshow, vil menyene i DVD-er oppføre seg veldig merkelig. Man kan merke noe og trykke Enter, og så hopper DVD-en inn i noe helt annet. Jeg så opphavsrettighetsplakater og menyer på både hebraisk, hindi og islandsk før jeg fant ut av dette! Andre ganger ser man ikke menyene i det hele tatt.

Dette er den ene tingen som skaper mest problemer for sømløs drift, slik at det virker som en vanlig DVD-spiller står bak det hele. Og jeg har bare funnet én løsning på problemet, nemlig å slå av Avisynth når man er inne i menyene. Det gjør jeg (selvsagt) med Girder. For selv om jeg ikke har en egen bolk om automatisering i denne serien (fordi det er dekket godt nok i tidligere serier om HTPC og bil-PC), er oppsettet i stor grad det samme som der.

Det går også an å gjøre dette uten Girder, hvis man absolutt vil. Denne løsningen er langt fra vakker, og jeg er ikke spesielt stolt av den. Men det er den eneste jeg har funnet. Den går rett og slett ut på å stoppe avspillingen manuelt, importerer en registerfil som slår av AviSynth-prosesseringen og så starte avspillingen igjen. 

Den vil da automatisk starte på det samme stedet som man var. Når menyene er overstått og selve filmen igangsatt, må man igjen stoppe avspillingen, slå på Avisynth med en annen registerfil og så starte avspillingen. Registerfilene skal bare inneholde noen få linjer. Dette slår av AviSynth, så vi kaller den avisynthav.reg:

Windows Registry Editor Version 5.00

[HKEY_CURRENT_USER\Software\GNU\ffdshow\default]

"isAvisynth"=dword:00000000

Det skal være et linjeskift etter den siste linjen. For å slå Avisynth på igjen lager vi avisynthpaa.reg. Det er ofte greit å unngå særnorske tegn i satsvise filer, av og til misliker Windows det, og jeg er som kjent tilhenger av at alt bør være mest mulig pålitelig for ikke å irritere husets frue (som ofte er husets egentlige herre, iallfall lar vi gutta henne tro at hun er det!):

Windows Registry Editor Version 5.00

[HKEY_CURRENT_USER\Software\GNU\ffdshow\default]

"isAvisynth"=dword:00000001

For å kunne utføre dette uten at et vindu spretter opp og spør om man virkelig vil gjøre det (og det vil man virkelig, ellers ville man vel aldri satt det i gang!), må det gjøres fra satsvise filer. Da brukes denne linjen i avisynthav.bat:

Regedit /s avisynthav.reg

Og avisynthpaa.bat:

Regedit /s avisynthpaa.reg

Bryteren /s står for ”Silent”, altså stille utføring, uten spørsmål. For å unngå at kommandolinjevinduet dukker opp, kan man lage snarveier til disse satsvise filene og velge ”Kjør minimert” under egenskapene for snarveien. Eventuelt kan man også legge til en hurtigtast, sånn:

Men hurtigtaster er ikke den mest pålitelige delen av Windows. Så det klart beste er å hente ned Girder, betale de få kronene det koster og sette det opp etter anvisningene i artikkelen om mitt forrige HTPC-byggverk. Girder er riktignok kommet til versjon 5 nå, men brukergrensesnittet er så likt at det ikke er noe problem å gå ut fra den artikkelen. Og programgruppen jeg lagde da, er fremdeles til nedlasting her. Den inneholder de enkleste MC-funksjonene. Så lag to makroer med disse punktene:

1. Stoppfunksjonen for MC.

2. 200 ms venting

3. Et LUA-skript for å importere registerinnstillingen. Her skiller makroene seg fra hverandre, for den for å slå av er sånn (alt skal på én linje selv om det skulle være delt her):

r = win.RegSetIntValue ("HKEY_CURRENT_USER", "Software\\GNU\\ffdshow\\default","isAvisynth", 0)

Og sånn er skriptet for å slå på:

r = win.RegSetIntValue ("HKEY_CURRENT_USER", "Software\\GNU\\ffdshow\\default","isAvisynth", 1)

Eventuelt kan man ha én knapp som stopper avspillingen og slår på Avisynth hvis den er av og omvendt. Da blir skriptet sånn (igjen hele linjer på alt som ikke er atskilt av et linjeskift):

local Avisynth = win.RegGetIntValue("HKEY_CURRENT_USER", "Software\\GNU\\ffdshow\\default","isAvisynth")

if AviSynth == 1 then

r = win.RegSetIntValue ("HKEY_CURRENT_USER", "Software\\GNU\\ffdshow\\default","isAvisynth", 0)

else

r = win.RegSetIntValue ("HKEY_CURRENT_USER", "Software\\GNU\\ffdshow\\default","isAvisynth", 1)

end

4. 200 ms venting igjen

5. Avspillingskommandoen for MC.

Når dette tilordnes fjernkontrolltaster, kan Avisynth slås av for menyer og på igjen når selve filmen begynner. Dette er heller ikke spesielt elegant, men det fungerer iallfall bedre. De doble skråstrekene er forresten nødvendige for å sende én skråstrek til registeret. En liten særegenhet ved skriptspråket Lua.

En skjermkortfeil jeg nevnte i forrige artikkel er såkalt tearing, det vil si at det blir en horisontal stripe i bildet ved horisontale bevegelser og panoreringer eller lysglimt i et mørkt bilde, som for eksempel fra lyn. Jo tyngre og mer avanserte Avisynth-skriptene er, jo større er sjansen for at det blir et problem. 

Det gjelder framfor alt med vanlig VMR9, i mye mindre grad med EVR, svært sjeldent med Haali og aldri med VMR9 renderless. Blir det voldsom tearing i EVR, kan det ofte hjelpe å skru av alle alternativer for Vsync i Reclock, under ”Advanced settings” (som man bare når fra ikonet på startmenyen, det nytter ikke å dobbeltklikke på filteret i MC for å justere dette). Jeg er ikke helt sikker på om det er noen sammenheng, men på meg har det virket som om Nvidia-skjermkort vil ha dette på, mens AMD/ATI-skjermkort vil ha det slått av.

Under arbeidet med denne PC-en fikk jeg overtalt gutta i J. River til å legge inn støtte for Haali, som ser nesten like bra ut som EVR, og i tillegg er veldig nær inntil vaksinert mot tearing. Men den støtten kom for bare en drøy uke siden, og har per i dag et lite problem (som godt kan være løst når dere leser dette, for ting skjer fort i den leiren): Den klarer ikke å få til riktig bildeformat i Haali hvis man bruker resize i Ffdshow til noe annet enn skjermens størrelse. (Det med å kunne lese riktig bildeformat ved resize var også mitt forslag, bare for å ha sagt det.)

Dette kan man kompensere for med de innebygde formatinnstillingene. I tillegg er det ennå ikke kommet støtte for VMR9 renderless for de få tilfellene der selv Haali gir tearing, men jeg har etter elektroniske samtaler med den ansvarlige for videodelen av MC full tillit til at det også vil komme før eller senere. Han er faktisk godt i gang i skrivende stund. 

Alle i J.River er svært lydhøre for rimelige og fornuftige forslag til endringer og tilleggsfunksjoner. Det er en av de tingene jeg virkelig liker ved dem, i motsetning til mange av de større programvareselskapene i bransjen. Sånn sett arbeider de mer på samme måte som kollektivene som lager programmer med åpen kildekode enn de typiske, kommersielle selskapene.

Vanligvis anbefaler jeg ikke å kjøre dataspill på en medie-PC av frykt for at det skal rote til opplegget. Men i dette tilfellet ser jeg ikke noe stort problem, siden Vista-partisjonene bare har som oppgave å spille av HD-plater, rippet eller ikke. Og det skjer i et program det er vanskelig å rote mer til enn det allerede er tilrotet (hvis det er et ord)! 

Hvis man ikke trenger å kunne spille av rippede plater, kan man jo dessuten bruke den ene av tre mulige primærpartisjonene på en harddisk bare til spill, enten med XP eller med Vista.  Da snakker vi virkelig multimediemaskin så det lukter svidd, og Xbox og PS3 kan bare gå hjem og legge seg med en solid hodepine! 

Hvis det er ønskelig å spille, er det en fordel å oppgradere fra HD2600 til et HD3870, som er et utmerket spillkort med samme gode bildekvaliteten og i øyeblikket begynner på rundt en høvding i pris. Forskjellen vil være ganske betydelig i spillytelse. Og tro meg, dere har ikke sett noe før dere har spilt ”Quake”, ”Doom”, ”Gears of War” eller ”F.E.A.R.” med monstre i full menneskehøyde som plutselig dukker opp i en mørk korridor! De første gangene kan det være en fordel å spille med bleie...

Og dett var dett, som herr Fleksnes hadde det med å si. Iallfall for denne gangen. Så dermed takker jeg for meg og vier resten av våren og sommeren til å stelle valper, bygge garasje og mekke på konebilen. Og selvsagt må det bli tid til en film i ny og ne. Jeg har en hel stabel fra siste fempundssalg på Play som ligger og venter. 

For man kan få god film billig både derfra og via Ebay. Og man finner også ofte gull i billighyllene hos ”Det enkleste er ofte det beste”, ”Litt ditt” og ”Ikke alle kan kalle seg det samme som oss”, for å nevne noen.

Jeg håper dere her har fått et visst inntrykk av hva som er mulig å oppnå selv med vanlige DVD-er. Og den som har sett en god Blu-ray-film avpilt på et lerret med en prosjektør som er god nok til å gjøre noe ut av formatet, vet at selv om vi ikke er helt inne i ”Star Trek”-livet ennå, kan man komme ganske langt i retning av todimensjonal virtuell virkelighet.

Kvaliteten på bildet og lyden henger sjelden sammen med kvaliteten på selve filmen, men en ellers dårlig film kan være severdig hvis den har spesielt godt bilde og god lyd. Og samtidig kan en god film kan bli sterkt svekket av dårlig bilde og lyd.

For å komme inn i min tradisjonelle digresjon (den kom i siste øyeblikk, hva?) tror jeg faktisk jeg skal kule’n i kveld med en av tidenes beste og råeste actionfilmer, ”Extreme Prejudice”. Den som liker knallhard action og ikke har sett den, har virkelig gått glipp av noe! Walter Hill er nok bedre kjent for ”48 timer” med Eddie Murphy, men jeg har mye mer sansen for denne. 

Han bruker jo også en av de samme skuespillerne her, Nick Nolte, som virkelig var en tøffing på den tiden. Michael Ironside skuffer aldri som steinansikt (men jeg går ut fra at han ville skuffe i alle andre slags roller). Og Powers Boothe viser at han i tillegg til alvorlig soldat (”Southern Comfort”, samme regissør), kan spille sleipere enn en gjennomsnittlig politiker. Maria Chonchita Alonso var jo bare nydelig på den tiden. 

Og dessuten, en film der man bruker replikken ”det er ingen trussel, det er et løfte” til en skurk, må jo være god. Den signaturreplikken er blitt ytret av de fleste tøffinger fra Chuck Norris til Arnold og Dolph. Når det blir krydret med nok våpen til en middels borgerkrig i Latin-Amerika og ganske mye ”goddamn”, er kvelden reddet.

Andre undervurderte klassikere fra samme regissør er Bruce Willis’ beste film – ”Die Hard” eller ikke ”Die Hard” – nemlig ”Last Man Standing”. Og ikke glem ”Warriors” og den fantastiske rockefabelen ”Streets of Fire”. Men det er jo så, med musikk av Jim Steinman kunne jeg vel antakeligvis funnet meg i å se maling tørke!

Kveldens film er også et eksempel på at dårlig lyd og bilde kan ødelegge en utmerket film. Jeg kjøpte denne fra USA på eBay og fikk en ussel utgave i 4:3-format, med et lydbilde like klart som det vannet jeg så i Glomma var da jeg var innom ”Særp” for en uke siden. Jeg holdt ikke ut mer enn de første fem minuttene før jeg kastet hele filmen. Men denne europeiske utgaven er i originalformatet, og både bildet og lyden er helt kurante.

Filmen er forresten også et tegn på hvor fæl det sene 80-tallets sensurmani (en motreaksjon på videovoldens inntogsmarsj) var for oss filmgale. Da jeg så denne på kino i Stavanger (der jeg i en tid oppholdt meg som vervet sambandsmann i Hæren på Nato-anlegget i Jåttånuten, før jeg gikk ut i den mye tøffere og ansvarsfylte jobben som profesjonell DJ i nærmere ti år, men jeg tror 20 år er for lang tid til at noen kan gi meg skylden for at basen nå skal legges ned!), var det noen av hovedpersonene som bare forsvant uten videre. 

Deres død lå rett og slett igjen på golvet hos Statens Filmsensur, blant nærmere tre minutter med klipp! Så enkelte ting har forandret seg til det bedre på de siste 20 årene. Blant dem er tilgjengeligheten til å se akkurat det man har lyst til å se på, så lenge det ikke er snakk om noe bare en Staff kan forsvare uten å rødme. Og blant de moderne goder er også kvaliteten på det bildet et vanlig menneske er i stand til å få seg i en hjemmekino som koster langt mindre enn en normal bruktbil. Så da sier grenader Mastiff over og ut for denne gangen og trekker seg tilbake til Cinema Inferno!

Les også

Mastiff lager HDPC - del 2

25. april 2008

Mastiff lager HDPC - del 1

15. feb. 2008

Mastiff bygger bil-PC - del 3

16. okt. 2007

Mastiff bygger bil-PC - del 2

18. juni 2007

Mastiff bygger bil-PC - del 1

21. mai 2007