Til hovedinnhold
GuideReparasjon av Xperia Z5

Vi måtte ta fra hverandre alt for å få bukt med problemet

Dette er ikke for nybegynnere.

Introduksjon og demontering

  • ADVARSEL: Å reparere en telefon selv kan frata deg retten til garanti, og kan også skade og/eller ødelegge produktet ditt. Denne guiden følges på eget ansvar.

Det finnes mange måter å ødelegge en mobiltelefon på. De to kanskje aller vanligste måtene er ved å knuse mobilens skjerm, eller ved å utsette den for uanstendige mengder vann. Men det finnes også et par andre måter, og som vi lærte under «bendgate» for snart to år siden er én av disse å bøye selve rammen på mobilen.

Denne bragden oppnås stort sett ved at du plasserer mobilen i baklomma, og setter deg ned. Formodentlig også at du sitter slik en liten stund, uten å merke at mobilen presser ubehagelig mot skinka.

Resultatet er uansett lite vakkert, og om du ikke ødelegger skjermen med én gang setter du alt av deler under konstant press. Det var nettopp dette som hendte med redaksjonens Sony Xperia Z5, med metoden nevnt over. Både bakglass og skjerm satt i rettferdighetens navn fortsatt på, men rammen hadde fått en solid knekk ved strømknappen.

Knekk!
Skjermen bulte svakt opp av den bøyde rammen.

Undertegnede har etterhvert reparert mye forskjellig både for Tek og privat, og ble derfor utskremt til å ta hånd om reparasjonen. Og det var ikke helt uten skepsis jeg tok fatt på oppgaven.

Å bytte ramme på en telefon er uten tvil en av de både vanskeligste og mest tidkrevende reparasjonene som finnes. Her må nemlig alt av deler plukkes ut, organiseres og settes riktig over i den nye rammen. Dette fordrer også at alt faktisk lar seg ta ut, at man husker hvordan puslespillet henger sammen og at man presterer å ikke ødelegge noe på veien.

Legg til at man også må tygge seg gjennom et hav av lim og teip og at marginene for feilplassering er pinlig små, så har du en oppskrift på noe som kan gå galt.

Derfor var jeg også glad for at jeg ikke startet helt på bar bakke. Tidligere har jeg nemlig byttet en ramme på en Xperia Z3 for en venn, og har dermed noe erfaring med hvordan det hele gjøres. Nettet er også en uvurderlig gullgruve av informasjon i så henseende, og ressurser som iFixit kan hjelpe stort.

Demontering – slik kommer man i gang

Den nye rammen sammenlignet med den gamle (over), og detaljer fra den nye (under).

Det første vi måtte gjøre var selvfølgelig å skaffe en ny ramme. Dette ble bestilt fra det store utland via eBay, og etter litt over én uke dumpet en splitter ny ramme ned i postkassa til undertegnede.

Rammen virket å være mer eller mindre identisk med den gamle, og av relativt god kvalitet. Vi stusset dog litt over kamera- og volumknappene, som så svært billige og høyst uoriginale ut. Feil farge hadde de også. Her måtte noe tydeligvis gjøres, men foreløpig måtte det ligge: aller først måtte jo telefonen selv demonteres. Det første vi gjorde var å skru av telefonen og ta ut SIM-kort-holderen:

Xperia Z5 skiller seg ikke fra sine forgjengere – også her starter man reparasjonen fra baksiden, ved å ta av bakglasset. Dette glasset er limt skikkelig godt fast for å gjøre mobilen vanntett, og varmepistol er dermed eneste utvei.

Når man varmer opp baksiden er det viktig å bevege pistolen slik at varmen fordeles jevnt og får synke inn i telefonen, slik at limet løsner uten at elektronikken svis av i prosessen.

Her er utstyret vi brukte for å skille glass og ramme.
Slik fikk vi av bakglasset.

Etter å ha varmet opp hele baksiden slik i litt over ett minutt forsøkte vi oss med det andre helt nødvendige redskapet: en sugekopp. Sugekoppen festes til baksiden, og brukes til å dra glasset ut av rammen samtidig som man fører det som best kan beskrives som et gitarplekter langs sidene for å frigjøre plass.

Har du varmet tilstrekkelig bør ikke limet gi særlig motstand så fort du får plekteret innenfor sprekken mellom glasset og rammen.

En annen grunn til å være tålmodig med varmepåføringen og sørge for at glasset kommer av lett, er at vi faktisk skal gjenbruke baksiden. Dette betyr at det spesialskårede limet aller helst bør forbli i sin vante posisjon, slik at vi slipper å teipe på baksiden igjen.

Med litt trening i fingrene gikk dette nokså smertefritt, og limet satt fortsatt som støpt langs alle kantene på glasset vårt etter åpningen:

Limet satt stadig på etter åpningen.

Med glasset av åpenbarte de indre gemakker av Xperia Z5 seg i all sin prakt. I kjent stil har Sony plassert litt ned og til venstre, med mesteparten av delene i den øvre delen av telefonen. Nytt er imidlertid at hovedkortet strekker seg ned og forbi batteriet, og at det ikke er noen ekstra plastbrakett å finne over hele herligheten.

Her er noen bilder av telefonens indre før vi begynte å plukke det fra hverandre:

Slik så det ut da vi hadde åpnet Z5.

Endelig et Sony-batteri som er enkelt å få ut!

Vel inne i telefones indre ble vi møtt av et svært gledelig syn: to små, svarte plastbiter som stikker ut på nedsiden av batteriet. Dette er såkalte «pull tabs», som – hvis man drar riktig – skal ta med seg alt limet på undersiden av batteriet slik at det ganske enkelt løsner. Først poppet vi imidlertid av batterikontakten, sånn for sikkerhets skyld:

Batterikontakten poppes enkelt av.

Å dra pull tab-ene helt riktig er en utfordring, men en pekefingerregel er at de må omtrent i 45 graders vinkel rett ut i den retningen de peker. Spesielt det sistnevnte er essensielt, for det er kun i den retningen limet er designet for å løsne uten problemer:

Slik fungerer en «pull tab».

For oss fungerte det heldigvis helt problemfritt, og ganske snart hadde vi et løst og uttagbart batteri. Dette er den kanskje største og tyngste enkeltdelen i innmaten på Xperia Z5, og frigjør så godt som alle andre deler i telefonen.

Og – vips! – så var batteriet ute.

Bunnen, toppen eller sidene først?

På dette tidspunktet i en reparasjon kan man som regel velge mellom to hovedområder å ta tak i: bunnen eller toppen. Så også her. I toppen av Z5-innmaten sitter det meste av viktige bestanddeler, deriblant hovedkort, prosessor, minne og lagring – samt også hovedkamera, frontkamera og hodetelefonutgang og en mengde andre ting.

I bunnen finner vi derimot færre ting, men til gjengjeld er disse ofte pakket tettere og kan by på større problemer ved både de- og remontering. Langs sidene sitter det også en antenneledning og en bit av hovedkortet, og knapperad med sensorer og fingeravtrykksleser på den andre siden.

Bunnen av Z5.

Det er altså mange steder å starte, men siden man som kjent ikke skal starte med desserten gjøv vi like godt løs med bunndelen først. Her var det ganske åpenbart hva som måtte gjøres først: to skruer måtte ut, og en metallbrakett måtte av:

Med disse av blir det mulig å tygge seg videre gjennom bunnen.

Skruene og metallbraketten låste det som viste seg å være et plastdeksel til bunnen, og dette plastdekselet viste seg å strekke seg oppover langs hele venstre side og inkorporere alt av knappenes baksider og fingeravtrykksleseren. For å pirke løs denne måtte først to teipbiter i kopper løsnes, før vi forsiktig kunne presse løs resten av herligheten gjennom en rekke små hull i en overliggende plastbit.

Den lange, tynne plastbiten langs siden huser det egentlige knappene – altså ikke bare de fysiske skallene på utsiden.

Etter litt om og men var hele plastbiten med knappemekanikken løs, og vi kunne forsøke å pirke ut resten av bunndelen sammen med denne. Dette var et litt omstendelig arbeid, for biten satt festet med en rekke mothaker.

Snart der...

Men, til slutt kom hele biten løs i ett stykke. Her kunne vi blant annet skimte vibrasjonsmotoren, samt én av høyttalerne i mobilen.

...og der var hele bunndelen ute.

Vi kunne dessuten se noe annet: hovedkortet strakk seg ikke bare langs siden, men også som en avstikker inn i bunnen. Dermed satt det fortsatt en god del igjen i bunnen, som ikke kunne fjernes før vi hadde fått has på toppen – der hoveddelen av dette hovedkortet satt.

Den grønne biten til høyre er en del av hovedkortet.

Dermed var det bare å legge bunnen til side en liten stund, mens vi gjøv løs på toppen istedenfor.

Relativt enkel toppdel å demontere

Toppen av innmaten. Sirklene markerer de tre skruene.

Toppen ser kanskje nokså komplisert ut, men til tross for størrelsen er det hele relativt enkelt og greit. Delene er store og tydelige, og ikke spesielt vanskelige å få ut heller.

Det første vi gjorde var å skru ut tre veldig tydelige skruer – to på venstre side og én på høyre side. De to førstnevnte holdt fast en plastbrakett, som så enkelt kunne løsnes.

Braketten gikk relativt enkelt av.

Helt oppe i venstre hjørne satt hovedkameraet, festet kun med kontakten sin. Det var dermed en svært enkel sak å poppe av denne og fjerne hele herligheten. Rundt kameraet satt det også en metallbrakket, som vi enkelt fisket ut med en pinsett.

Hovedkameraet er svært enkelt å fjerne.

Med kameraet ute av syne vendte vi oppmerksomheten vår til høyre, der det så betydelig mer komplisert ut. Først og fremst var det to kontakter, og under én av kontaktene skjulte det seg en liten skrue. Som før koblet vi fra kontaktene, og skrudde ut skruen:

Kontaktene og skruen gjorde vi kort prosess på.

Skruens hovedoppgave her i livet var visstnok å holde en plastbrakett på plass, og med skruen ute av veien kunne braketten vippes opp og fjernes.

Dette avslørte noe nytt og spennende: frontkameraet. Denne lille rakkeren satt klemt nedenfor kontaktene og braketten, og kunne nå fiskes ut av lommen sin.

Frontkameraet på vei ut.

Med frontkameraet vel ute lå veien åpen for å endelig fjerne hovedkortet i sin helhet. Vi startet like godt med det som var helt nødvendig, nemlig å koble fra kontaktene nederst mellom skjermen og den lille bunnbiten av hovedkortet.

Med et så langt, til dels tynt og kronglete kort var det vel verdt en tanke om hvor vi burde starte. Valget falt på venstre side av den tykkeste delen av kortet, ettersom det så ut til å være festet med mothaker på høyre side. I prosessen måtte vi også fjerne én siste skrue som satt på høyre side, ved antennebåndet.

Hovedkortet på vei ut...

Etter litt forsiktig pirking løsnet hele herligheten fra skallet sitt, og kunne tas ut i sin helhet. Hovedkortet tok med seg svært mye av innmaten, og dermed var det kun småtteri igjen å demontere før vi virkelig kunne begynne på den langtekkelige remonteringen igjen.

Hele hovedkortet ute.

De siste bitene: hodetelefon- og ladeinngang

Tilstanden Xperia Z5-en befant seg i nå kan vel knapt beskrives som annet enn ribbet, men fortsatt var det en vei å gå før den virkelig var helt tom for deler. I toppen, i høyre hjørne, satt det stadig et par deler – hvorav den viktigste helt klart var hodetelefoninngangen. Over denne satt imidlertid en plastbrakett, som vi måtte fjerne før noe annet kunne tas ut.

Med braketten av åpenbarte både hodetelefoninngangen og det vi klarte å identifisere som Sonys dedikerte mikrofon for aktiv støydemping seg. Sistnevnte så ut til å sitte inneklemt i en egen liten lomme, og vi pirket den derfor løs før vi gjorde noe annet.

Her sitter den støydempene mikrofonen i Sonys telefoner.

Også en liten plastbit for føring av LED-lyset for varslinger til fremsiden av skjermen var plassert til høyre for inngangen. Denne måtte ut, noe som heldigvis var relativt enkelt.

Denne lille plastbiten måtte ut.

Selve hodetelefoninngangen satt skikkelig godt limt fast til rammen, og måtte skjæres løs med en brytebladkniv. Etter mye om og men kom den da også løs, men her kunne vi nok med fordel ha brukt noe varme for å lette prosessen.

Hodetelefoninngangen var vanskelig å få ut.

For å vippe delen helt ut mått vi både dytte den bakfra og vippe den litt oppover samtidig, men til slutt var den ute. Sammen med den fulgte også den støydempende mikrofonen på slep.

Det siste vi fjernet i toppen var en høyttaler, som satt kliss midt i, opp mot rammen. Denne var også limt fast i sin egen lille lomme, og her benyttet vi heldigvis varme for å få den løs.

Denne høyttaleren var det siste vi tok ut fra toppen.

Med hele toppen rensket for deler vendte vi oppmerksomheten mot bunnen, der det fortsatt satt noen godbiter. Mest interessant var nok definitivt strøminngangen, som satt kliss midt i bunnen av rammen.

I bunndelen satt det fortsatt en del snasent.

Etter litt forsiktig draing fram og tilbake og utover løsnet den, og kunne dras ut fra lommen sin. Her ser vi også hvordan Sony har greid å tette inngangen mot vann: selskapet har montert gummipakninger i flere lag (rødt) rundt toppen av inngangen, slik at vannet effektivt stoppes.

Med strøminngangen ute kunne en lang metallbrakett fjernes, samt også en annen del av noe udefinérbar sort med en kontakt i enden.

Dette var de siste delene i bunnen.

Med alt dette ute av veien var også bunnen helt tom for deler, rent utenom det aller siste og kanskje aller, aller mest interessante for de aller fleste reparasjoner: skjermkontaktene, som også gir tilgang på skjermen.

Det beste til sist: skjermen

Med alle smådelene ute av veien var det kun skjermen igjen å fjerne, og som i alle andre Sony-telefoner de siste årene var skjermkontaktene også her tredd gjennom et hull i rammen fra forsiden og inn i kroppen på telefonen. Nytt i Xperia Z5 – med et forbehold om at Xperia Z3+ ikke har blitt reparert av undertegnede – var imidlertid at kontaktene var limt fast til LCD-skjoldet, og i tillegg festet med en teipbit.

Skjermkontaktene var limt skikkelig godt fast.

Dette betydde selvsagt kun én ting: at varmepistolen måtte frem. Etter litt behørig oppvarming kunne skjermkontaktene pirkes løs og vippes opp, slik at de stod klare for å tres tilbake mot selve skjermen.

Der! Endelig frigjort fra limets tøyler.

Å få løs skjermen var nå det eneste som gjenstod, og på mange mobiler er dette en relativt enkel affære. På Sonys modeller – og vanntette modeller generelt – er det imidlertid verre, på grunn av de ofte ekstremt generøse mengdene lim produsenten har benyttet langs kantene. Oppvarming er igjen eneste mulighet, og gjerne både langvarig og like generøst som limet selv:

Men det skulle vise seg å være vanskelig å få av skjermen. Selv med behørig oppvarming, sugekopp og plekter ville den ikke av for bare livet. Dette er et problem undertegnede har støtt på i både Xperia Z, Z1, Z2 og Z3, men aldri har limet sittet så godt som her. Til slutt fant vi en liten åpning direkte mot baksiden av skjermglasset, øverst, og presset bakfra der mens vi dro på fremsiden. Først da løsnet det litt, og vi kunne sakte men sikkert kare resten av skjermen løs fra limets og rammens klebrige favn.

Sakte men sikkert kommer skjermen løs.

For å ikke skade skjermkontaktene løsnet vi først forsiktig hele toppdelen av skjermen, og beveget oss nedover mot kontakene. Vel nede lirket vi først glasset av, for så å tre kontaktene gjennom åpningen. Her trengt vi ikke å ta hensyn til limet, for det var allerede ferdigmontert på den nye rammen. Dermed kunne vi røske av alt av limrester på skjermen i prosessen:

Kontaktene tres forsiktig gjennom hullet.

Med skjermen av var selve demonteringen endelig ferdig. Foran oss lå to rammer og en masse små deler spredt omkring i et sorteringsbrett. Spørsmålet var bare: ville vi greie å putte alt riktig på plass i den nye rammen?

Fra venstre: ny ramme, gammel ramme og skjerm.

Å sette det hele sammen igjen

  • ADVARSEL: Å reparere en telefon selv kan frata deg retten til garanti, og kan også skade og/eller ødelegge produktet ditt. Denne guiden følges på eget ansvar.

Men, vent nå litt: var det ikke noe rart med den nye rammen? Jo, knappene både føltes og så veldig merkelige ut, og hva med den svære hvite flekken midt oppå de nokså tykke kopperrørene øverst på LCD-skjoldet?

Det tok ikke mye tankekraft til for å skjønne at disse rørene og det som høyst sannsynlig er termisk pasta var del av en nokså kompetent kjøleløsning. De svært spinkle kopperflakene som skulle gjøre samme jobb i vår nye del så ikke på langt nær like effektive eller tillitsvekkende ut – for ikke å snakke om at den termiske pastaen manglet fullstendig.

Termisk pasta hadde vi da alltids liggende i en eller annen skuff i redaksjonen, men nå måtte det faktisk tas et valg: skulle vi bruke den nye delen slik den var, med rare knapper og dårlig kjøleløsning, og påføre ny termisk pasta – eller skulle vi bytte over flere deler fra den gamle rammen?

Forskjellen på de to kjølesystemene var stor.

Remontering: men først noen deler til...

Etter et par minutters grubling falt valget på det sistnevnte, og det betydde en del ekstra arbeid. Rammen er ikke videre samarbeidsvillig til å bli demontert enda mer, og delene er enten festet med kraftige mothaker eller lim – eller gjerne begge deler.

LCD-skjoldet satt festet med en rekke mothaker i fester der skruene tidligere hadde vært. Egentlig er mekanismen nokså smart – skruene skrus gjennom både hovedkort og deler, og ned i LCD-skjoldet på alle punkter – som igjen blir låst av plastrammen som sitter fast i den ytre metallrammen.

Denne plastbraketten måtte ut og ned fra sporene sine.

Men det var også en lang plastbrakett på høyre side som vi tidligere hadde oversett som måtte ut. Dennes oppgave i livet var å gi festepunkter for den lange, tynne delen av hovedkortet, og for å få den ut måtte LCD-skjoldet først løsnes og dyttes gjennom på punktene nederst slik at braketten kunne dyttes ned og ut av to spor. Sporene fungerte etter samme prinsipp som festemekanismen mellom puslespillbrikker.

Med delen ute av veienvar det bare å dytte resten av LCD-skjoldet forsiktig ut fra punktene sine, uten å bøye det eller ødelegge festene.

Med LCD-skjoldene av ble forskjellene enda tydeligere. Ikke bare hadde den billige ekstradelen unnlatt å påspandere seg skikkelig kjøleløsning og ytre knapper – det manglet også en lang rekke isolerende puter og en slags lang metallbrakett på høyre side.

Finn to-tre feil... Original til venstre, ny til høyre.

Siden vi nå skulle gjenbruke originaldelen ville vi også få skruefester i en form for gyllent metall, heller enn de grå skruefestene i den uoriginale delen. I rettferdighetens navn så de gylne festene noe mer solide ut så det var ikke bare bortkastet estetikk.

Både estetisk og funksjonell verdi i å bytte over knappene

En annen ting som definitivt ikke var av bortkastet estetisk verdi var det å bytte over knappene. De som allerede satt der var som nevnt både stygge og av laber kvalitet – for ikke å snakke om at de faktisk var i feil farge. De virket heller ikke å være spesielt godt tilpasset hulrommet de var laget for, og slarken var påtagelig – selv når vi sørget for motstand mot baksiden av knappene.

Men hvordan bytter man egentlig knapper? Dette varierer fra telefon til telefon, men i Sonys telefoner betyr det som regel én ting: Den ytre metallrammen og den «egentlige» rammen av plast innerst må adskilles.

Skru ut, skru inn. Wax on, wax off.

Disse to er festet sammen med solide mengder lim og det som virker som engangs-bolter av metall. Lim kan man alltids erstatte eller gjenbruke, men boltene røk så fort vi skilte de to delene. Dette var jo i og for seg greit, for den gamle rammen var jo uansett ødelagt. Dermed kunne knappene enkelt lirkes ut. Men hvis samme prosess gjaldt for den nye, så hadde vi et problem.

Her fikk vi imidlertid drahjelp av den billige konstruksjonen i den uoriginale rammen, hvor man hadde gått for helt vanlige stjerneskruer i stedet for bolt-løsningen.

Kvaliteten på de originale knappene er lysår foran de nye. Å bytte ut var derfor nesten helt nødvendig.

Dermed var det enkelt å skru ut alle de tre skruene i siden av rammen vi trengte å få løs, hvilket etter litt oppvarming lot oss løsne metallrammen fra festene sine slik at vi kunne riste ut knappene som satt der.

Med knappene fra begge rammene ute kunne vi virkelig sammenligne kvaliteten – og her ble det raskt klart at det var et enormt gap i kvalitet. Med en skikkelig makrolinse fikk vi se at metallet både var langt dårligere, med mye kjipere finish og dessuten hadde brytekanter fra støpingen. De var også spinklere, noe som var opphavet til slarken. Blegh.

Knappene dyttes tilbake på plass, og – vips! – så kan rammen festes igjen.

Nå ble det jo uansett en slutt på dette. Med litt lirking og tålmodighet fikk vi dyttet de originale knappene på plass i hullene sine i den nye rammen, og med skruene nok en gang på plass kunne vi varme opp hele sulamitten for å på ny forsegle bitene sammen med limet.

LCD-skjoldet, skjermen og en masse små deler

Med de pene og originale knappene på plass kunne vi remontere LCD-skjoldet, og samtidig også sette inn den lange, tynne plastbraketten i sine nye spor. Også skjermen kunne monteres uten større inngrep, takket være at den nye rammen kom med spesialskåret lim ferdig påført langs ytterkantene på den siden skjermen monteres. Dette limet var tidligere beskyttet av en stor, blå plastbeskytter, som vi fjernet da vi tok ut de kjipe knappene.

Denne lange plastbiten måtte på plass.

Dermed var det en smal sak å simpelthen legge skjermen forsiktig oppå rammen og varme opp for å få det hele til å «ta». Bare husk på å få alle skjermkontaktene korrekt gjennom hullet nederst i prosessen (!).

Skjermkontaktene hadde for øvrig stadig lim på undersiden, og med varmepistolen og litt trykk var det en smal sak å få det til å feste seg til LCD-skjoldet nok en gang. Vi tok også vare på den lille teipbiten og monterte den på sin vante plass, til tross for at den ikke hadde noen veldig åpenbar oppgave.

Kontakene limes mot skjoldet.

Med kontaktene på plass kunne alle de små delene monteres – først den litt udefinérbare ledningsbiten, så metallbraketten og til slutt micro-USB-inngangen.

Strømkontakten er nok noe av det som er mest vanntett etter prosedyren.

Sistnevnte gled fint på plass i inngangen, og vi tipper denne er nokså vanntett selv etter operasjonen takket være gummipakningene i toppen.

Med bunndelene på plass gjøv vi løs på toppen, og limte like godt fast høyttaleren i midten aller først. Deretter snudde vi et par centimeter til høyre, og monterte den lille plastbiten ved siden av hodetelefoninngangen.

Hodetelefoninngangen remonteres.

Deretter kunne vi enkelt poppe den støydempende mikrofonen på plass i lommen sin, og brette ledningen under hodtelefoninngangen og montere denne. Limet her gikk dukken under demonteringen, så vi tok i stedet den dobbeltsidige teipen vår i bruk langs kantene på inngangen. Til slutt dyttet vi plastbraketten som beskyttet hele sulamitten på plass, og lukket dermed systemet.

Hovedkortet, kameraene og batteriet kommer tilbake

Med disse små delene på plass var det nesten klart for at hovedkortet kunne dyttes på plass. Aller først måtte imidlertid metallbraketten til hovedkameraet tilbake i sin vante posisjon, siden hovedkortet effektivt låste dette til det firkantede hulrommet.

Først braketten (venstre), så hovedkortet.

Hovedkortet var i seg selv nokså uproblematisk å remontere. Ved å sette kortet inn i litt skrå vinkel mot høyre side først fikk mothakene tak, og venstre side av kortet smatt greit på plass i sine fester.

Hovedkamera og frontkamera dyttes på plass.

Dette betydde også at både hoved- og frontkamera var klare til å monteres. Nå som hovedkortet var på plass kunne de dessuten kobles til kontaktene sine, og de to plastbrakettene kunne skrus fast med sine skruer.

Brakettene festes med skruer.

Braketten øverst, som passet på frontkameraet, var litt vanskelig å få til å sitte i hulrommet mellom rammen og hovedkortet, men etter litt fikling fikk vi et lite «klikk» i respons – og så satt den.

Denne braketten var litt vanskelig å få på plass.

Skruen i nevnte brakett skal skrus inn under kontakten mellom hodetelefonkontakten og hovedkortet, noe som er litt uelegant. Vel på plass var det imidlertid lett å kneppe på kontakten og bevege oss videre. En siste skrue måtte også skrus inn på høyre side, i den lange, tynne delen.

Her sitter vibrasjonsmotoren i en liten lomme.

Neste steg var å montere den store bunndelen som inneholdt både høyttaler og vibrasjonsmotor, samt de faktiske knappene langs den lange avstikkeren på venstre side.

Dette var en veldig omstendelig prosess å få på plass igjen, takket være svært små marginer og mothaker som skulle få tak på alle kanter og bauger. Knappene virket dessuten nokså skjøre og ømfintlige, og å ødelegge fingeravtrykkssensoren mente visst det allvitende nettet å vite at var en enkel affære.

Bunndelen (venstre) var svært motstridig, og knappene kjempet også i mot (høyre).

Etter litt forsiktig prøving og feiling med festene kneppet imidlertid hele sulamitten på plass langs siden – men bunnen var en annen historie. Her tok det ganske mye fikling før plasten ville sitte skikkelig uten slark, og vi forstod ikke helt hva som ble gjort riktig da den først tok. Sannsynligvis er det bare så små marginer at man må prøve en del ganger før festene faktisk «tar». For øvrig måtte også metalldekselet vi tok av tidligere festes oppå plasten igjen etter montering.

Å bruke tilstrekkelig med dobbeltsidig teip er viktig.

Med alt dette på plass gjenstod kun batteriet, som vi for sikkerhets skyld festet dugelig med dobbelsidig teip på. Denne teipen er uvurderlig når man reparerer telefoner, for i motsetning til lim er den enkel å fjerne om man bommer.

Den gir også godt grep, og burde holde batteriet godt fast mot LCD-skjoldet. Batteriet smatt enkelt på plass i lommen sin, og alle kontakter kunne igjen kobles opp mot hovedkortet.

«The finishing touches»

På dette tidspunktet kunne vi tillate oss å sjekke om telefonen og skjermen faktisk fungerte, før vi forseglet hele herligheten. Dette er spesielt viktig når man skal montere en ny skjerm som erstatning for en knust en, ettersom det ikke alltid er gitt at en reservedel fungerer som planlagt.

Se! Den fungerer igjen!

I vårt tilfelle var det imidlertid mest for å sjekke at alt av kameraer, sensorer og koblinger faktisk var montert som de skulle, slik at vi skulle slippe å åpne telefonen igjen når glasset bak nok en gang var på plass. Og ganske riktig: alt var på stell, og fungerte tipp topp!

Vel, i alle fall på programvaresiden. Det som ikke fungerte spesielt bra, var knappene vi hadde byttet ut. Også strømknappen hadde problemer med å bli trykket inn, og problemet åpenbarte seg nokså raskt for oss.

Da vi åpnet rammen for å sette inn de nye knappene hadde vi naturlig nok også gjort mellomrommet i sammenføyningene marginalt større, og denne bittelille økningen var nok til at knappene ikke lenger ga respons.

Med litt teip for å tette hulrommene var problemet løst.

Etter litt testing fram og tilbake kom vi fram til at problemet kunne løses, om enn på en litt uelegant måte. Knappene måtte enkelt og greit ha noe å støte mot på baksiden for å fungere, og det var jo et par millimeters plass mellom batteri og ramme.

SIM-kortholderen settes inn igjen.

Disse millimeterne fyllte vi derfor med sammenrullet, dobbeltsidig teip, slik at knappene fikk en flate å trykkes mot.

Dette ga umiddelbare resultater, og bragte tilbake «go'følelsen» i knappene – med et hørbart klikk og fast tilbakemelding. SIM-kort-holderen ble også plassert tilbake i lommen sin på dette tidspunktet.

Dermed var på tide å gjøre det absolutt siste i remonteringen: å sette på glasset bak igjen. Dette var også det enkleste av alt, fordi vi i starten av reparasjonen tok vare på limet langs kanten. En kjapp runde med varmepistolen var dermed alt som skulle til for å få glasset til å sitte.

Vi satte telefonen i press og varmet den opp for å sikre at alt satt som det skulle.

I et forsøk på å dytte rammen enda mer på plass la vi også telefonen i press mellom en vegg og en skikkelig tung strømforsyning fra en avlagt PC, varmet behørig opp og lot den ligge en liten stund.

Oppsummering: ikke prøv dette uten å vite hva du gjør

Ingen knekk her!
Bakdeksel, reparert telefon og søppelet fra reparasjonen ved siden av.

Så, hvordan ble egentlig sluttresultatet vårt? Jo, etter forholdene veldig bra. I dag, et par dager etter operasjonen, fungerer telefonen fortsatt knirkefritt og etter planen. Takket være oppvarmingen, limet og det – naturligvis – utsøkte håndlaget til undertegnede på ødelagte mobiltelefoner hadde vi en Xperia Z5 som både oppførte seg og så ut som den var splitter ny.

Det eneste vi gjorde etter reparasjonen var egentlig å gå inn i telefonen og fjerne bittelite teip, slik at rammen satt skikkelig godt inntil glasset. Dette er en tilpasningssak, og mest av alt estetisk og pirkete. Sannsynligvis ville en gjennomsnittlig mobileier aldri ha sett det i daglig bruk, langt mindre merket det i hånden.

Kvaliteten på den nye rammen virker fortsatt tillitsvekkende, og vi kan ikke se noen særlig forskjell på den og den originale nå som de originale knappene ble med videre.

Detaljer fra bakdekselet, den reparerte enheten og søppelet.

Noen ettertanker har vi dog, og et par råd til deg på veien om du skulle finne på å prøve deg på det samme. Først og fremst: dette er vanskelig. Vanskelig, tidkrevende og ganske risikofyllt. Om du ikke har reparert noe særlig før er det egentlig bare å glemme å gjøre dette som din første reparasjon, for ikke å snakke om at du også burde investere i en del utstyr. For å nevne kort, så vil du trenge minst:

  • Skrutrekkersett med bits til små reparasjoner
  • Plastplekter
  • «Spudger» – en lang, tynn plastpinne som kan pirke løs deler
  • Sugekopp m/ ring
  • Pinsett
  • Brytebladkniv
  • Varmepistol
  • Dobbeltsidig teip
  • Sorteringsbrett

Dette trenger ikke være så dyrt, og ofte følger det et lite sett med i en pose når du bestiller deler fra eBay. Dobbeltsidig teip og mye annet kan finnes på hobbybutikker og slikt, og en hårføner kan gjøre susen i stedet for en varmepistol.

Uansett er rådet klart: styr unna denne operasjonen med mindre du har litt erfaring på baken. Å montere en ny ramme, uavhengig av telefonmodell, er nesten alltid det samme som å skulle gjøre alle andre reparasjoner på én gang.

Xperia X Performance til høyre, Xperia Z5s etterfølger, har metall bak. Det er dermed ikke gitt at man går inne fra samme side her som tidligere ved reparasjoner.

Kompleksiteten kan fort bli overveldende, og mange produsenter benytter dessuten skruer av forskjellig lengde og størrelse. Apple er et godt eksempel på dette, mens både Sony og Samsung har vært flinke til å unngå dette i flere av sine modeller. Et sorteringsbrett av et eller annet slag er derfor sterkt å anbefale, samt å ta bilder under hele prosessen for å huske hvor ting skal tilbake på plass.

Sony Xperia Z5 er i rettferdighetens navn en av de mer kompliserte telefonene vi har reparert, så hvis du tror du er klar for å reparere en annen telefon og sjekker litt på nettet først kan det godt hende du møter enklere forhold. Bare forbered deg godt, og husk: vær forsiktig og tålmodig. Det gjelder også deler, for du kan spare mye penger på å bestille eksempelvis skjermer fra utlandet.

Vi kommer snart tilbake med flere spennende reparasjoner...
...men frem til den tid kan du kose deg med demonteringen av Huawei Honor 5X! »

Les også
Ser du denne grå stripen på iPhone-skjermen din har du et problem
annonse