Vi plukker dem alle fra hverandre

Har du noen gang lurt på hva som er på innsiden?

Alexander Tøgard

Lagre artikkel

Alle med en liten nerd i magen spør seg selv stadig vekk: "Hva er egentlig inni her, og hvordan fungerer det?". Dette spørsmålet kan dukke opp under alle mulige omstendigheter, og spesielt når vi holder et lite teknisk vidunder i hånda.

Det er nok lett å ta teknologi for gitt, men det vil vi gjøre noe med nå. Vi vil finne ut hva som er inni lagringsmediene vi bruker hver eneste dag, og kanskje bli litt klokere på hvordan de fungerer.

Men, «hvorfor det?» spør du kanskje. «Hvorfor ikke?» svarer vi da. Vi har samlet sammen noen komponenter som ikke fungerer lengre. På bordet foran oss finner vi en harddisk, en optisk stasjon, og to litt forskjellige minnepinner.

Med vår nylige oppfordring om å ikke kaste din gamle maskinvare friskt i minne, fant vi ut at tips nummer 3 var veldig fristende; Å plukke maskinvaren fra hverandre til den minste skrue.

• Harddisk – del 1
• Harddisk – del 2
• Optisk stasjon – del 1
• Optisk stasjon – del 2
• Minnepinne – Corsair Survivor
• Minnepinne – LG

Flere av disse komponentene har vært trofaste følgesvenner i mange år, men én etter én har de takket for seg, og forsvunnet ned i roteskuffen på lageret. Nå har vi tatt godsakene frem igjen og skal se hva slags hemmeligheter som skjuler seg på innsiden.

Meningen med denne bildespesialen er ikke å lage en utfyllende forklaring på hvordan disse datakomponentene fungerer, da får dere heller surfe litt på HowStuffWorks.com. I stedet bør dere se på dette som en slags dokumentering av én nerds utforskning av noen heldige utvalgte komponenter.

Nok snikk-snakk! Bli med på neste side for å se hvordan vi gikk løs på den første komponenten vår, en harddisk av den gode, gamle typen.

• Les også våre tre guider om «elektronikkens verden»:
• Elektronikkens verden – del 1 »
• Elektronikkens verden – del 2 »
• Elektronikkens verden – del 3 »

Førstemann ut på operasjonsbordet i dag er harddisken. Dette er en komponent som prinsipielt sett har vært mer eller mindre uforandret i flere tiår. Og med dagens pris per gigabyte for flash-lagring slik som SSD, vil nok den tradisjonelle harddisken leve en god håndfull år til.

Vi tar en kikk på en 160 GB-modell fra Maxtor med den gamle ATA-133 overføringsstandarden. 160 GB er forsåvidt fremdeles en helt brukbar størrelse på en systemdisk, men siden harddisken ikke lenger orker å snurre blir den et lett offer for den ivrige skrutrekken vår.

På innsiden av denne harddisken forventer vi å finne noen speilblanke langringsplater og en lese- og skrivearm. Hvordan dette er satt sammen, og hva annet som befinner seg på innsiden blir ny lærdom, og gjør oss forhåpentligvis litt klokere.

Dersom du hadde håpet å kunne åpne harddisken din med en helt vanlig skrutrekker må du tro om igjen. Vi måtte finne frem noen litt spesielle Torx-bits for å begynne demonteringen.

Vi fant kjapt ut at undersiden av harddisken også inneholder noen morsomheter. Her er det et kretskort som tar for seg behandlingen av dataene som spinnes frem. Det er også på dette kortet ATA-133-grensesnittet samt molex-strømkontakten sitter.

Fem Torx-skruer på temmelig åpenbare plasseringer skulle ut for å løsne kretskortet til harddisken. Mellom selve metallet til harddisken og kretskortet fant vi et tynt skumbelegg som muligens skal hindre skader og kortslutninger på kretskortet.

Akkurat hva som gjør hva på dette kretskortet vet vi pent lite om, men du finner selve databehandlingprosessoren her, hurtigminnet og helt sikkert noen andre godsaker. Vi løsnet et par av de sorte brikkene for moro skyld for å se hva som var under. Men på undersiden av brikkene fant vi ikke noe spennende.

Slik ser det ut inni et knekt kretskort. Det er lag på lag med tynn plast og kretser som sender de elektriske signalene dit de skal. Dersom du tidligere hadde et håp om at vi skulle sette denne harddisken sammen igjen, regner vi med at dette håpet akkurat tok et digert byks ut av vinduet.

Etter å ha lekt ferdig med kretskortet på undersiden av harddisken, var vi spente på å se hva som skjulte seg på innsiden. Men etter å ha fjernet alle de synlige skruene på toppen av harddisken ville lokket fremdeles ikke av.

Det viste seg at Maxtor har vært noen luringer, og gjemt noen av skruene under etiketten. Dette er sikkert for å gjøre det veldig synlig dersom noen har prøvd å åpne harddisken. Noe du selvsagt ikke har en god grunn til å gjøre.

Med topplokket fjernet fikk vi endelig se innsiden av harddisken. Her var det temmelig lite elektronikk, og vi fikk et plutselig flashback til platespillerens glansdager. Det er ikke umiddelbart enkelt å forstå hvordan vi skal gå videre nå for å ta fra hverandre resten av harddisken, men vi gir det et helhjertet forsøk allikevel.

Bli med på neste side, hvor vi forsøker å finne ut hvordan vi skal gå videre med demonteringen, og hva mer som skjuler seg i harddiskens indre.

Etter en litt nærmere undersøkelse av harddisken, finner vi ut at det er en liten håndfull med skruer som holder de runde skivene på plass. I tillegg klarer vi å løsne en magnet som sitter løst på enden av lese- og skrivearmen.

Ved å fjerne magneten på lese- og skrivearm kan vi svinge den helt inn til siden slik at de speilblanke platene på elegant vis kan løftes av, én etter én. Mellom hver plate var det en liten avstandsring som gjør at lese- og skrivearmens mange hoder kan lese av hver av platene samtidig.

Da vi hadde plukket fra hverandre hele harddisken så det slik ut. Det eneste som sitter igjen i selve kabinettet til harddisken er motoren som spinner de fire platene rundt. I akkurat denne harddisken fikk de en fart på 5400 rpm, men andre harddisker av samme type kan også spinne opp til 7200 rpm eller 10 000 rpm.

Slik ser lese- og skrivearmen til harddisken ut. Vi mistenker at den blir styrt frem og tilbake over lagringsplatene av et magnetfelt. Posisjonen til armen bestemmes da av mengden strøm som passerer igjennom strømspolen integrert i enden på armen, som sitter mellom de to magnetene. Informasjonen fra lese- og skrivehodene sendes gjennom ledninger til og fra kontakten som vi ser på bildet. Denne er i tur koblet til kretskortet på undersiden av harddisken.

Lese- og skrivearmen kan ikke gjøre mye nytte for seg når alt av elektronikk er fjernet. På denne delen kan vi telle fem armer som er frest ut av ett stykke metall. I midten finner vi punktet som er skrudd fast i harddiskrammen. Ikke noe hokus pokus her.

Så var det de speilblanke platene da. Disse er ganske morsomme å tafse på, og kan sikkert bli flott julepynt hvis du vil sette kreativiteten din på prøve. Hva med en litt annerledes julestjerne i år?

Vi regnet med at det skulle bli lett å knuse disse platene for å se hvordan de ser ut inni. Men platene tålte adskillig mer juling enn vi hadde trodd. Her er den samme platen som forrige bilde, etter en omgang med en sinna tang.

Da vi hadde bøyd platen på midten frem og tilbake et tilstrekkelig antall ganger, takket den til slutt for seg. Det vi hadde trodd var en temmelig sprø og porøs plate, viste seg å være en plate satt sammen av mange lag av et overraskende fleksibelt materiale.

Både innsiden og utsiden av harddisken bød på noen artige overraskelser. Vi fant blant annet ut at kretskortet på undersiden av harddisken inneholder det meste av elektronikken for behandlingen av dataene som er lagret på harddisken. I tillegg har vi nå en anelse om hvordan lese- og skrivearmen beveger seg. Helt til slutt fant vi også ut at platene som dataene lagres på slettes ikke er så skrøpelige som vi trodde.

Denne harddisken har nok sett sine bedre dager, men det kan jo hende at vi kan finne på noe morsomt med restene. Kabinettet til harddisken kan for eksempel brukes til å oppbevare noen hemmeligheter som ikke tåler dagens lys. Lagringsplatene kan bli pynt til juletreet, og magnetene til lese- og skrivearmen havner nok som et evig minne på kjøleskapet.

På neste side ser vi hva som er på innsiden av vår optiske stasjon. Denne er fare-merket som et laserprodukt, så dette burde bli spennende.

Optiske lagringsmedier som CD-er og DVD-er er den vanligste formen for distribusjon av spill og programmer, selv om dette i stadig større grad blir utfordret av digital, Internett-basert, distribusjon. I data-sammenheng er det nok få som faktisk har bruk for en optisk stasjon i dag, men når du en gang i blant trenger den for å brenne en musikk-CD eller installere et program du kun har på en DVD, finnes det ingen alternativer.

Blu-ray er et nyere optisk lagringsmedium, men utbredelsen av Blu-ray-spillere og -brennere er temmelig laber, siden vi har så mange andre bedre måter å dele data på. Den optiske stasjonen som maskinvare er altså på ingen måte død helt enda, men har nok for lengst hatt sin storhetstid.

Med oss på pinebenken i dag har vi en DVD-brenner fra Samsung av typen WriteMaster. Denne bruker i likhet med harddisken fra de to forrige sidene den gamle ATA-133 overføringsstandarden. Men ellers regner vi med at det er lite som skiller denne enheten fra en moderne optisk stasjon.

Vi mistenker at det er en hel del mekaniske og bevegelige deler inni en optisk stasjon. Det er jo i alle fall en plateskuff som skyves ut og inn, en motor som spinner platen rundt, og et eller annet må jo bevege på selve laseren. Slik vi ser det, er det kun én måte å bli klokere på hvordan det hele fungerer, så da er det bare å finne frem skrutrekkeren igjen.

I motsetning til harddisken vi demonterte på de forrige sidene, har DVD-brenneren vår noen helt ordinære skruer som ikke krever en spesiell skrutrekker. Her er det heller ingen skruer som er gjemt under klistremerker for å bevise at du har tuklet med maskinvaren.

Med lokket på bunn av den optiske stasjonen fjernet, ser vi rett inn i det aller helligste av enheten. Vi kan se et par kretskort, noen motorer og en hel del plast.

Her ser vi kretskortet som inneholder ATA- og strømkontakt. Dette kortet har noen sorte brikker som vi antar står for databehandling og hurtigminne for den optiske enheten. I tillegg ser vi noen syliderformede, små duppedinger. Disse må utforskes nærmere.

Uten egentlig å vite om det var trygt eller ikke, fant vi frem avbitertangen og klemte til midt på det som viste seg å være en kondensator. På innsiden fant vi noe som lignet på lag på lag med fuktig papir. Plutselig angret undertegnede på at han ikke hadde gått elektronikk-linja på videregående, for dette virket ganske spennende.

Etter å ha lekt oss ferdig med kretskortet, gikk vi løs på resten av metalldekselet som satt tett rundt den optiske stasjonen. Med litt kraft fikk vi klemt det hele av, og snudd stasjonen "riktig vei". Vi fikk nå se motoren som spinner platene rundt i en enorm fart, og laseren som prøver å holde følge for å lese av informasjonen.

Med stasjonen snudd på hodet igjen tok vi en nærmere kikk på motorene som får dette vidunderet til å fungere. Vi ser nå måten laserhodet beveger seg frem og tilbake for å lese av data på ulike steder av den optiske platen.

Noen små skruer senere hadde vi klart å plukke ut de to motorene som vi så på forrige bilde. Det er litt morsomt å sammenligne denne måten å lese av data på i forhold til det vi så inni harddisken. Mens lese- og skrivearmen i harddisken styres av induksjon og magneter, bruker de optiske stasjonene langt mer tradisjonelle mekaniske metoder for å gjøre den samme jobben.

På neste side fortsetter vi å demontere DVD-brenneren vår, og vi en nærmere kikk på det optiske skrive- og lesehodet. Det er her selve "laseren" er montert, så dette burde jo bli interessant.

Den optiske stasjonen ser plutselig ganske tom ut etter at vi fjernet motorene som spinner på platen og som styrer laseren som leser og skriver til CD- og DVD-platene. Vi ser nå tydelig laseren, og metallstengene som denne beveger seg på.

Tilbake på oversiden av enheten ser vi skuffen som skyves ut når du vil sette inn en plate. Denne måtte vi bruke litt rå makt for å få ut, og vi la merke til mange bevegelige deler som samspilte for denne operasjonen.

Med plateskuffen ute kunne vi endelig observere selve kjernen av den optiske enheten. Dypt inni selve DVD-brenneren sitter en ramme som nærmest flyter på veldig myk og vibrasjonsdempende gummi. Denne er helt sikkert nødvendig for at enheten ikke skal vibrere og bråke som et uvær når platene spinnes opp i svimlende hastigheter.

Noen velplasserte skruer måtte ut for å løsne rammen som laserhodet er montert i, der også motoren til platerotasjonen tidligere var montert. Nå er det en temmelig smal sak å plukke ut laserhodet, som beveger seg frem og tilbake uten mye friksjon på to metallstenger.

Her ser vi nærmere på tannhjulene som får skuffen til å åpne seg. I tillegg ser vi mekanikken som sørger for at laserhodet og motoren som spinner på plata tar et lite dypdykk når plateskuffen går ut. Disse blir løftet opp igjen når skuffen lukker seg. Dette er nødvendig for at plateskuffen ikke skal kollidere med laserhodet og motoren på vei ut av enheten.

Her har vi de mest vitale delene i den optiske enheten. Motoren for å sende plateskuffen ut og inn, motoren som får platene til å spinne, motoren som styrer laserhodet frem og tilbake for å lese ulike deler av platen, og selve laserhodet, selvsagt.

På det lille kretskortet som er festet til motoren som sender plateskuffen ut og inn, finner vi noen små nødvendigheter. Vi ser en sensor som består av to trykkmålere som merker om skuffen er åpen. Denne stopper også motoren når skuffen er kommet til sine ytterpunkter. I tillegg har vi en lampe som viser aktivitet, og selve knappen for å åpne eller lukke plateskuffen.

Nå skal vi ta en nærmere kikk på den mest spennende komponenten inni den optiske enheten, nemlig laserhodet. Det er her all den faktiske optikken befinner seg. Ved første øyekast ser vi bare én linse, og vi antar derfor at selve laseren ligger bak denne linsa. Men det viste seg å ikke være fullt så enkelt.

Da vi snudde laserhodet rundt og fjernet et tettsittende metalldeksel, fikk vi øye på en hel del linser og glasselementer som så temmelig viktige ut. Vi kunne ikke annet enn å undre oss over hvor mange slike biter med glass og plast som brukes i behandlingen av laserstrålene, og begynte umiddelbart å plukke enda mer fra hverandre.

Vi fant hele ti biter med gjennomsiktig materiale, plassert på strategiske posisjoner inni laserhodet. Men det begynner å bli smertelig klart for oss at "laserhodet" består av mye mer enn bare én laser som skriver og leser informasjon gjennom én linse.

Slik så laserhodet ut etter at vi hadde plukket ut alle glassbiter vi kunne finne. Du skal ikke se bort ifra at vi overså noen små biter. Men én ting er i alle fall sikkert, denne optiske stasjonen har lest sin siste plate.

Med alle delene spredd ut på et bord, er vi faktisk ganske sikre på at disse kunne vært montert sammen igjen uten å ha ødelagt DVD-brenneren i prosessen. Men da har vi sett bort ifra at vi ikke var spesielt snille mot hverken kretskortet eller optikken som vi plukket ut av laserhodet.

Til sammenligning med harddisken som vi demonterte tidligere, er ikke den optiske stasjonen like sensitiv for miljøforandringer og fremmedelementer. Den tåler litt tøffere behandling, og den blir nok ikke ødelagt av et ondsinnet støvfnugg, slik som en harddisk gjør.

Vi har sett at en optisk stasjon er langt mer mekanisk kompleks enn en tradisjonell harddisk. Det er flere bevegelige deler som må samarbeide. Vi talte oss frem til hele tre ulike motorer, og ti forskjellige biter med optikk, som fikk enheten til å både spille og brenne søt musikk.

Selv om vi har knust alt håp om å noensinne lese eller skrive til en CD eller DVD igjen, betyr ikke dette at den optiske stasjonen ikke kan brukes til noe nyttig. Du som har et kreativt hode kan sikkert finne på et morsomt bruksområde. Du kan for eksempel bruke plateskuffen til en motorisert koppholder, eller gjenvinne motorene til å lage ditt helt eget roterende hypnoseverktøy.

Fra det veldig mekaniske til det veldig digitale skal vi nå bevege oss mot minnepinner, hvor vi har to forskjellige modeller under lupen. På neste side serverer vi tøffingen Corsair Flash Survivor.

Minnepinnen er et helt genialt konsept, som har tatt den gjengse databruker inn i en helt ny dimensjon av beleilighet når man skal overføre filer fra én datamaskin til en annen. Med en enorm plasskapasitet, tatt størrelsen i betraktning, er vi veldig nysgjerrige på hva vi finner inni et av disse moderne vidunderne.

Den første minnepinnen vi skal ta for oss i dag er en Corsair Survivor på. Denne minnepinnen var bygget for å tåle det aller meste. Den overlevde til og med å bli overkjørt av en stridsvogn da vi testet støt- og sprutsikre dataprodukter for ett års tid siden.

Siden Corsair Survivor skal være litt tøffere enn minnepinner flest på markedet, forventer vi å finne tegn på dette i konstruksjonen. Det kan for eksempel være ekstra polstring for å tåle en støyt, og gummipakninger for å holde vannet unna de vitale komponentene.

Det første vi gjorde for å avsløre denne minnepinnens mørkeste hemmeligheter, var å skru løs dekselet som beskytter minnepinnen mot tøffe omgivelser. På dette dekselet er det integrert «støtfangere» og gummipakninger som skal beskytte innmaten.

For å komme videre inn I minnepinnens kjerne, er det to skruer som løsnes I bakkant av undersiden på minnepinnen.

Når de to skruene er løsnet, gjenstår jobben med å fjerne endestykket til minnepinnen. Det er denne biten som hoder metalldekselet på plass. Endestykket huser i tillegg indikasjonslyset som blinker når det er filoverføringer på gang.

Vel ute av sitt andre lag med beskyttelse, er minnepinnen blitt redusert til et veldig sårbart stykke teknologi. Men fremdeles er det litt polstring strategisk plassert på lagringsbrikkene.

Først fjernet vi skumputene som beskyttet lagringsbrikkene, deretter gjorde vi kort prosess på metallet rundt selve USB-pluggen. Den blå plasten i USB-pluggen indikerer at dette er en USB 3.0-enhet.

Vi måtte jo selvsagt finne ut hvor godt både USB-pluggen og lagringsbrikkene satt fast, og dermed var det bare å ta avbitertangen fatt. Frem til dette stadiet burde minnepinnen teoretisk sett fremdeles fungert. Men etter denne prosessen var det ingen vei tilbake.

Siden vi ikke klarte å få av brikken som står for behandlingen av dataene i lagringsbrikkene, ble vi veldig nysgjerrige på hva som befant seg på undersiden. Vi knakk minnepinnen i to, der det viste seg at kretskortet dessverre ikke skjulte de helt store hemmelighetene.

Med alle delene samlet ser vi hvor få komponenter som egentlig trengs for å lage en minnepinne. Sammenligner du dette med hva vi finner inni en harddisk eller optisk stasjon, er det på mange måter litt morsommere med eldre teknologi.

Bli med på neste side, der vi undersøker en litt enklere minnepinne for å se om konstruksjonen er veldig annerledes.

Minnepinner med liten kapasitet, gjerne 2 gigabyte eller mindre, får du nærmest kastet etter deg nå til dags. Vi hadde derfor lyst til å se om vi konstruksjonen til en slik billig minnepinne er vesentlig forskjellig fra de dyrere minnepinnene.

Foran oss har vi en enkel minnepinne produsert for LG. Vi antar at de ikke selv har vært involvert i prosessen, men fått logoen stemplet på i siste liten, på vei ut av fabrikkene i Kina.

Beskyttelsesdekselet for USB-pluggen var en lett match for ivrige hender. Hittil likner minnepinnen fra LG veldig mye på minnepinnen fra Corsair, uten den ytterste beskyttelsen.

Plasten som sitter rundt elektronikken i LG-minnepinnen skrur du ikke fra hverandre, men tvinger opp med en flat skrutrekker eller lignende. På innsiden ser vi kontroll-brikken på oversiden, og indikasjonslyset i bakkant.

Da vi snudde rundt på minnepinnen, fant vi lagringsbrikken. I denne minnepinnen var det kun én av disse. Vi fjernet også beskyttelsen rundt USB-pluggen, og som du kan se av fargen er dette altså en USB 2.0-minnepinne.

Kontroll-brikken som behandler dataene i lagringsbrikken er ikke støpt fast i selve kretskortet slik som på Corsair Falsh Survivor. Derfor er det mulig å løsne den temmelig lett. USB-kontakten var også enkel å fjerne.

Vi plukket selvsagt fra hverandre det vi kunne, noe som betydde at kontroll-brikken fikk hard medfart. Lagringsbrikken klarte vi ikke å plukke av, så den knakk vi likeså greit i to. Selve lagringsbrikken var beskyttet av en fast og ubestemmelig masse som vi ikke ble noe klokere på etter vi hadde brukket kretskortet.

På innsiden av de to minnepinnene våre fant vi i begge tilfeller et lite kretskort med en kontroller-brikke, og én eller to lagringsbrikker. Men bortsett fra dette var det tilsynelatende små forskjeller mellom den dyre og den billige minnepinnen.

Hovedforskjellene går på materialvalg og robusthet. I tillegg har sikkert kontroller-brikken og lagringsbrikkene en stor innvirkning på pris, da disse påvirker kapasitet og ytelse.

Inspeksjonen av minnepinnene bød ikke på noen store overraskelser. Det er allikevel morsomt å se at du kan krympe en minnepinne ganske betydelig i størrelse ved å fjerne litt beskyttelse. Det er på ingen måte anbefalt for daglig bruk, men fullt mulig hvis du synes en liten minnepinne ikke er liten nok.

Det er ikke godt å si hva du kan bruke restene av to sønderplukkede minnepinner til. Corsair Survivor sin beskyttelse kan kanskje bli en moderne flaskepost, og hva med å henge minnepinner på juletreet?

Bli med på aller siste side, der vi samler vi litt tanker og erfaringer fra demonteringen.

Vi begynte denne bildespesialen uten å ha en anelse om hvordan en harddisk, optisk enhet eller minnepinne så ut på innsiden. Nå har vi derimot sett grundig på fire eksemplarer av disse lagringsenhetene, og kan med trygghet si at vi i alle fall har blitt litt klokere.

Vi fant ut at den mest mekanisk avanserte enheten var den optiske stasjonen. Den hadde tre individuelle motorer, mange tannhjul som samspilte, et veldig komplisert laserhode, og en hel del elektronikk under panseret.

Harddisken kommer inn som nummer to blant de mest mekanisk avanserte enhetene. Den har i likhet med den optiske enheten også snurrende deler, men den er avhengig av mye mer presisjon i bevegelsene og en helt steril innside for ikke å kludre til dataene.

Den tilsynelatende minst avanserte lagringsenheten på pinebenken i dag, blir i våre øyne minnepinnen. Vi utforsket to stykker med helt forskjellig pris, bruksområde og utseende, men på innsiden var de veldig like.

Etter at vi hadde plukket fra hverandre alle enhetene, hadde vi ingen mulighet for å sette de sammen igjen. Men vi har allikevel foreslått å bruke restene til noe nyttig eller morsomt. Blant forslagene var hemmelige oppbevaringsrom, en avansert koppholder, en moderne form for flaskepost og julepynt.

• Harddisk – del 1
• Harddisk – del 2
• Optisk stasjon – del 1
• Optisk stasjon – del 2
• Minnepinne – Corsair Flash Survivor
• Minnepinne – LG

Hva var det første du demonterte? Har du demontert noe som var spesielt kult? Og hva har du egentlig lært av demonteringen?

Bidra med dine egne erfaringer og tanker rundt det å plukke fra hverandre hverdagslige gjenstander. Dette blir nemlig ikke siste gang vi åpner maskinvare og dokumenterer prosessen.

Les også

På innsiden av en ekstern harddisk

16. des. 2015

Forskere har brent hele 1000 terabyte på én DVD

24. juni 2013

Western Digitals kjempe kommer med 4 TB

21. nov. 2012

Vil introdusere 1 terabyte-disk

20. nov. 2012

Blåser nytt liv i DVD-en med superplate

17. okt. 2012

Nytt lagringsmedium lagrer dine data i 1000 år

11. aug. 2011