Til hovedinnhold
GuideFotoskolen Del 8: Interessepunkter og balanse

Forstår du dette, forstår du hvordan du bygger opp et godt bilde

Komposisjon er mye mer enn å bare følge «The Rule of Thirds»

Bildekomposisjon er fotografens verktøy for å skape så tydelige bilder som mulig, ved å lede en seers øyne gjennom et bilde, ved å plassere elementene i bildet på en slik måte at de elementene han eller hun ønsker skal få oppmerksomhet, får oppmerksomhet.
Kristoffer Møllevik

Side 1: Interessepunkter

Det er mange veier til et godt bilde, og ren og skjær flaks er én av dem. På samme måte som at også en blind høne kan finne korn, kan dårlige fotografer ta et godt bilde i blant. Men hvis vi vet hva vi gjør og hvorfor, er sjansen større for at det skjer igjen. På den måten blir de gode bildene ikke et heldig uhell, men snarere regelen enn unntaket.

Det hjelper selvsagt å ha god kontroll på det kameratekniske, som for eksempel å vite hvordan du bruker lukkeren, blenderen og ISO-innstillingene riktig (Tek Ekstra). Og hvis du har et kamera med zoom eller et systemkamera, lønner det seg å vite også hvordan du bruker optikken riktig. Men nå skal vi se nærmere på noe som er like viktig enten du bruker et avansert systemkamera, mobiltelefonen din eller et gammelt engangskamera: Komposisjon.

Komposisjonen er summen av elementene i bildet ditt

Det er ikke så enkelt å definere komposisjon med én setning, men før vi begynner på den lengre forklaringen kan vi si at god komposisjon er nøkkelen til et godt bilde. Da vi sjekket hvilke fotofeil folk flest gjør mest (i alle fall på bildene de synes er gode nok til å legge på Facebook), var nesten alle komposisjonsfeil.

Det er fort gjort, sjekk selv: Disse feilene gjør vi når vi tar bilder »

Ifølge Store Norske Leksikon er komposisjon en «betegnelse for de enkelte delers innbyrdes ordning og gruppering i et kunstverk, med tanke på å skape en helhetsvirkning.» Og det er det jo for så vidt. En komponist som skriver et musikkstykke skriver ikke bare en melodi, men han eller hun tildeler de ulike instrumentene ulike roller. Finn et godt stykke symfonisk musikk og lytt til alle de ulike musikalske elementene som finnes der og hvordan de ulike instrumentene spiller sammen og utfyller hverandre. Noen danner en bakgrunn, noen skaper musikalsk kontrast, noen bygger opp, noen understreker og fremhever. Og noen få tar plassen midt i rampelyset.

Komposisjon for fotografi er mye av det samme, i overført betydning. Men i motsetning til en komponist som legger til de instrumentene som trengs når de trengs, må vi som fotografer eksludere og utelukke de elementene vi ikke vil ha med. Vi må skape orden ut av kaos.

Dette gjør vi siden vi som regel ønsker å skape så tydelige, sterke og interessante bilder som mulig. Vi skal lede seerens øyne gjennom bildene våre, slik at han eller hun gir oppmerksomhet til de elementene i bildet vi vil. Derfor må vi også fjerne elementer som kan stjele oppmerksomhet. På den måten skal det bli tydelig for seeren hva vi ønsker å formidle med bildet, og ikke minst - og kanskje viktigst av alt: Hva vi egentlig har tatt bilde av.

Et godt komponert bilde kan fortelle mye, men det skal ikke føles «rotete».
Kristoffer Møllevik

Men regler og regler fru Blom...

De er utrolig små i bildet, men vi tipper at du likevel ganske raskt la merke til måkene. Det har i alle fall undertegnede forsøkt å oppnå ved å skru opp kontrastene kraftig.
Kristoffer Møllevik

Komposisjon er ikke som for eksempel blenderåpningen, der du helt enkelt får større dybdeskarphet med liten åpning enn med stor åpning. Det er vanskeligere å si hva som er «riktig" og hva som er «galt», men det er likevel vanlig å snakke om «kompisisjonsregler». Selv liker jeg betegnelsen «komposisjonsprinsipper» bedre, siden det indikerer at dette ikke er regler som må følges, men snarere noen hjelpemidler som kan læres, verktøy som kan brukes der det trengs og bygges videre på.

Og enten du ser på deg selv som en håndtverker eller kunstner, er det er greit å vite om disse prinsippene, for som Pablo Picasso visstnok, kanskje, muligens - ifølge Internett - sa en gang: «Learn the rules as a pro, so you can breake them like an artist». Men som Mark Twain sa: det er så mange feilsitater på Internett.

Uansett hva Picasso sa, poenget er i alle fall at det vi skal forsøke å lære deg i denne artikkelen ikke er ment som bastante regler som skal følges slavisk, men verktøy du bør kjenne til og kunne bruke når det trengs.

Usikker på den grunnleggende teknikken? Sjekk vår enkle guide til lukker, blender og ISO (Tek Ekstra) »

Først: Finn interessepunktet! Eller, hva er bildet egentlig av?

«Motivet» eller «subjektet» er det sentrale i alle bilder. Det er det som fikk deg til å løfte kameraet opp til øyet, og da er det som regel det du ønsker å formidle med bildet. Det kan være en venn eller et familiemedlem, barna som leker, kjæledyr, dyr i dyrehagen, et vakkert landskap, Eifeltårnet og så videre. Hvis det er noe slikt, har du som regel et tydelig interessepunkt, i alle fall som du vet om. Så er oppgaven din når du tar bildet, å sørge for at det du mente var motivet blir det sentrale interessepunktet også når andre ser bildet, eller du selv ser på det om noen år.

Men hva hvis du er på ferie, og bare vil ta et bilde av gata du bodde i? Eller en utsikt du likte? Da må du se etter naturlige interessepunkter. Det er enkelte ting øynene våre naturlig tiltrekkes av i bilder, som dermed blir interessepunkter:

Ved første øyekast kan «Nattevakten» se kaotisk, men her har ikke Rembrandt overlatt mye til tilfeldighetene. Legg merke til hvordan komposisjonen gjør det enkelt for oss å nærmest umiddelbart identifisere bildets tre sentrale personer.
Rembrandt van Rijn, via Wikimedia Commons

1 - Lyse elementer i bildet

Bare se på Rembrandts «Nattevakten» til høyre her. Bildet har tre sentrale karakterer, som alle er litt lysere enn resten. Og til tross for at hun er plassert litt i bakgrunnen, bruker vi ikke lang tid på å finne jenta i bildet.

2 - Sterke kontraster

Igjen, la oss se på Nattevakten. Bildets sentrale karakter er kaptein Frans Banninck Cocq, mannen i sort, midt i bildet. Den lyse kragen hjelper med å gi ham oppmerksomhet, men også kragens sterke kontrast mot de sorte klærne. Med sine spesielt lyse klær skiller også løytnanten til høyre for Cocq seg ut som en sentral figur i bildet, men fraværet av kontraster gir han mindre visuell tyngde.

3 - Sterke farger, eller farger som skiller seg ut

Et annet, bokstavelig talt iøyefallende element som trekker vår oppmerksomhet mot kaptein Cocq, er det røde båndet han har over brystet. Det er riktignok ikke den eneste bruken av rødt i bildet, men fargen er sterke og tydeligere enn hos de to mennene med hver sin muskedunder. Fargesymbolikk til side, så er særlig rødt en farge vi har lett for å legge merke til, men ikke hvis rødt hadde vært brukt gjennomgående i hele bildet.

for-etter002.
for-etter001

Til høyre kan du se hvordan sterke rødfarger kan kreve oppmerksomhet på en negativ måte. De sterke rødfargene i butikkskiltet trekker oppmerksomheten vår mot høyre i bildet, mens undertegnede vil at oppmerksomheten først og fremst skal rettes mot de reisende som går i det flotte lyset; resten er bare bakgrunn og «atmosfære».

Bildet under er et godt eksempel på hvordan man kan bruke både lyse og sterke farger til å lede seerens oppmerksomhet. Bildet er fra den fantastiske åpningsscenen av fra Sergio Leones «Once Upon a time in the West», eller «Ondt blod i Vesten», som den heter på norsk. Kinematografien i Leones spaghettiwesternfilmer er tidvis fantastisk, med bilder som virkelig er laget for det store lerretet. I akkurat dette bildet introduseres vi for første gang for filmens navnløse hovedperson, og hvis du nå tipper at det er mannen med de lyse klærne og den røde skjorta, har du tippet riktig. Det med lyse eller hvite klær er en gammel konvensjon i western-sjangeren som stammer fra sort/hvitt-filmens dager, men her tjener den også til å gi «Mr. Harmonica» den visuelle tyngden han trenger for veie opp for de visuelt større mennene nærmere i bildet.

Charles Bronson spiller den navnløse, munnspill-spillende revolvermannen lengst vekk i bildet, og rød skjorte og lysere klær enn de andre i scenen. Fra filmen «Once upon a time in the West».
Sergio Leone (regi) ogTonino Delli Colli (DoP)

4 - Den skarpeste delen av bildet

Øyet vårt er konstruert slik at vi ubevisst fokuserer på det vi ser på, og når vi ikke klarer å få et ufokusert element i bildet i fokus med øyet, har vi lett for å heller la øynene vandre over til den delen av bildet som faktisk er i fokus. Riktig bruk av lav dybdeskarphet kan dermed brukes til å skape eller understreke et interessepunkt i bildet. Dette brukes ofte i film når det er flere karakterer i et bilde, og regissøren og DoP-en (Director of Photography) vil styre hvem som skal få publikums oppmerksomhet.

Det samme kan vi gjøre når vi tar stillbilder, hvis vi «ekskluderer» et element i bildet ved å bruke lav dybdeskarphet, vaselin på objektivet (gammelt, men kanskje litt utdatert fototriks) eller ved å «blure» det i redigeringen etterpå, reduserer vi mengden oppmerksomhet det tar i bildet.

Her bruker Leone/Colli en stor blenderåpning for å få liten dybdeskarphet, slik at publikums fokus holdes hos hovedpersonen, selv om mannen til høyre er nærmere kameraet og større i bildet.
Sergio Leone (regi) ogTonino Delli Colli (DoP)

5 - Menneskelige former og ansikter

Vi mennesker er sosiale dyr, og vi er konstruert slik at vi veldig raskt kjenner igjen våre artsfrender. Eller med andre ord: Hvis vi ser en menneskelig form, eller et ansikt i et bilde, er det stor sansynlighet for at øynene våre søker dit mer eller mindre umiddelbart. Når du så på bildet over, la du merke til fuglene som hang i bakgrunnen? Eller ble du, som meg, mer fokusert på ansiktene i bildet, og det røde glasset?

Et ansikt eller et menneske som ikke skal være i bildet, kan fort stjele mye oppmerksomhet fra motivet ditt, men du kan også bruke det bevisst i bilder som kanskje trenger et ekstra fokuspunkt. Dette gjelder særlig miljøbilder. For eksempel: I stedet for å bare ta et bilde av utsikten fra hotellrommet, ta et bilde av en i reisefølget foran utsikten.

Side 2: Balanse i bildet

Bygg opp rundt interessepunktet

Når vi har forstått og identifisert hvilke elementer i bildet vi har tatt/skal ta som trekker interesse, må vi bygge opp om de interessepunktene vi ønsker å ha med, og redusere de interessepunktene vi ikke ønsker. På mange måter kan du si at det er det som er komposisjon innen fotografi. Og når vi har forstått det, kan vi begynne å se nærmere på komposisjonsprinsippene vi snakket om på forrige side. Komposisjon er for så vidt et ganske stort tema, så i denne omgang skal vi snakke om «balanse».

Balanse

Objekter i et bilde har det vi kaller «visuell vekt», som påvirker den visuelle balansen i et bilde. Visuell balanse kan kanskje høres litt ut som noe «new age» tullegreier, men dette har lite med Feng Shui å gjøre. Omtrent som om bildet balanserer på en dumphuske/ humpedisse (kjært barn med mange navn), kan du noen ganger nærmest føle at bildet er tyngre på den ene siden enn den andre. Dette er fordi den ene siden har fått større visuell vekt enn den andre.

Visuell vekt kommer fra mange av de samme punktene som skaper interessepunkter (se forrige side). Et mørkt fjellparti i bakgrunnen kan for eksempel få stor vekt i et ellers lyst bilde, mens en lys sol over et mørkt landskap får stor vekt. Elementer som tar større plass i bildet får gjerne større visuell vekt, men gjenkjennelige former, som et menneske, kan veie opp for et helt fjell.

Selv om han er liten i bildet, gir de sterke kontrastene rundt Lee Van Cleefs rollefigur ham visuell tyngde. Dette, sammen med rammene og ledelinjene i bildet gir ham faktisk så mye visuell vekt at bildet blir litt høyretungt.
Sergio Leone (regi) ogTonino Delli Colli (DoP)

Som regel ønsker vi at bildene våre skal være balanserte, men ikke alltid. Et ubalansert bilde kan skape visuell spenning, noe du for eksempel kan bruke for å uttrykke ubehag (personens verden er ute av balanse) eller et skjevt maktforhold. I eksemplet over har vi faktisk begge deler; Lee Van Cleefs rollefigur «Angel Eyes» er sendt for å drepe personen til venstre i bildet, noe som dermed kaster hans verden ut av balanse. I tillegg til er «Angel Eyes» den overlegne av de to rollefigurene, noe som man også kan lese ut fra kroppsspråket deres, slikt at maktforholdet heller mot hans side av bildet. Men selv dette bildet er i grunn bare litt høyretungt, og hadde ikke personen til venstre i bildet vært der hadde det sett rart ut.

Som regel ønsker vi balanserte bilder, siden de ofte oppfattes som mer harmoniske og behagelige for øynene å se på. Dette må ikke misforstås med at motivet nødvendigvis er harmonisk og behagelig i seg selv, bare se på bilder som Winston Churchill i ruinene av House of Commons, bo «Tank Man» (Jeff Widener), (vi advarer mot sterke bilder:) «Saigon Execution» (Eddie Adams) og Kevin Carters berømte bilde av en gribb som følger etter et sultende barn i Sudan. Men til tross for at innholdet er ubehagelig, bruker fotografene en balansert komposisjon som bygger opp om og styrker motivet.

Bildet til venstre har en asymetrisk, ubalanert komposisjon. Bildet i midten har en asymetrisk men balansert komposisjon, mens bildet til høyre har en symetrisk og balansert komposisjon.
Kristoffer Møllevik
Symmetriske komposisjoner med motivet i midten egner seg ofte til å isolere et motiv. Selv her er det likevel flere interessepunkter, som hendene og ansiktet.
Kristoffer Møllevik

For å si det litt enkelt er det to måter å balansere et bilde på.

Den enkleste er den symetriske. Plasser motivet ditt mer eller mindre midt i bildet, med omtrent den samme mengden luft og andre elementer på hver side. Denne type komposisjon egner seg ofte fint når du har ett interessepunkt i bildet ditt, som for eksempel en bygning (over til høyre) eller en person (til høyre). Det gir da en sterk og stødig komposisjon, og det kommer tydelig frem hva som er bildets motiv.

Ofte er det ett bestemt interessepunkt du ønsker å ta bilde av, én bestemt ting eller person som fikk deg til å løfte kameraet. Som for eksempel bildet av klokketårnet over til høyre igjen. Det hadde vært et godt bilde til for eksempel en Wikipedia-artikkel, men det er litt kjedelig. Da kan det hjelpe med flere interessepunkter i et bilde, slik at øynene våre får anledning til å vandre rundt litt. Et forsøk på det kan du se over i midten, der undertegnede har trått til siden og inkludert en forbipasserende i komposisjonen.

Siden personen i bildet er mindre og kontrastene rundt ham er dårligere enn klokketårnet, har jeg plassert ham lengre fra midten enn klokketårnet. Dessverre fungerer det bare sånn halvveis. Problemet er at han er på vei ut av bildet, og selv om komposisjonen er balansert er det ikke tydelig lenger hva som er motivet; mannen eller tårnet? Hadde han istedet stått vendt mot tårnet, hadde han ikke tatt så mye oppmerksomhet i bildet, og klokketårnet hadde vært et tydeligere hovedmotiv.

Et mer vellykket eksempel på et bilde med flere interessepunkter.
Kristoffer Møllevik

Et mer vellykket eksempel på et bilde med flere interessepunkter ser du over her. Det er i stor grad et bilde av det lille skjulet på skjæret og kranen, men uten regnskyen hadde bildet vært langt på nært like interessant.

Det finnes ingen fasit som sier hva som er riktig. Noen ganger er det lett å se, noen ganger må man bare «føle det». Ofte må jeg prøve å feile en del når jeg beskjærer et bilde i etterbehandlingen før jeg føler at komposisjonen sitter; særlig på landskapsbilder. Det kan også være en smak sak. Bildet over er for eksempel kanskje litt høyretungt, men hvis jeg hadde kuttet for mye på sidene ville jeg mistet den «åpne» følelsen jeg synes bildet har.

Tredelingsregelen er ikke en regel, men et godt verktøy

«Tredelingsregelen» er en veldig vanlig «regel» som ofte dukker opp når vi snakker om komposisjon, og er kanskje bedre kjent under sitt engelske navn «Rule of Thirds». Dette går ut på å dele bildet opp i tre deler på langs, og tre deler på tvers, slik at du får fire punkter i bildet hvor disse linjene krysser. Ofte blir tredelingsregelen pressentert slik at det virker som at så lenge du plasserer interessepunktene sånn nogenlunde langs disse linjene eller kryssningspunktene blir komposisjonen god. Og selv om det i mange sammenhenger gir mer interessante bilder enn å plassere motivet midt i, er dette en sannhet med modifikasjoner.

Ingen av intressepunktene i dette skuddet er plassert i punktene der tredels-merkene møtes. Istedet har DoP Delli Colli brukt tredjedelene til å balansere bildet, slik at Claudia Cardinale og Charles Bronson fyller hver sin ytterkant omtrent like mye, mens Henry Fonda som er midtstilt i bildet også fyller en tredjedel i høyden.
Sergio Leone (regi) ogTonino Delli Colli (DoP)

Tredelingsregelen er helt klart et nyttig verktøy, og du kan få slike hjelpelinjer opp på kameraet eller mobiltelefonen slik at du enklere kan bruke den når du fotograferer. Grunnen til at tredelingsregelen fungerer i mange sammenhenger, er at den gjør det enklere å lage balanserte bilder, ved å plassere ett interessepunkt på den ene tredelen, og ett balanserende punkt på motsatt linje. Andre slike «regler» er for eksempel variabler av det gyldne snitt.

Tredelsregelen blir ofte brukt i sammenheng med landskapsfotografering, der en «snarvei» til god komposisjon er å ha en tredjedel forgrunn, en tredjedel motiv og en tredjedel bakgrunn. Som et verktøy er dette veldig nyttig, og undertengende bruker den ofte som utgangspunkt, som på bildet av skjæret og regnskyen lengre opp i saken. De to interessepunktene, kranen og skjulet er plassert omtrent på hver sin tredelingslinje, landskapet fyller den nederste tredelen mens himmelen og skyene fyller de to øverste tredelene.

Men nøkkelen til suksess er å ikke følge den slavisk. Bruk den gjerne som et utgangspunkt, det gjør ofte undertegnede, og mange ganger med stort hell, men se også an motivet ditt. Se for eksempel på bildene under: Versjonen til venstre har vi beskåret mer eller mindre nøyaktig etter tredelsregelen, med en tredjedel hav, en tredjedel skyer og en tredjedel himmel. Versjonen til høyre har vi beskåret med tanke på å få vekk noen av de lyse skyene som stjeler for mye oppmerksomhet oppe i bildet, men spart forgrunnen for å beholde dybdefølelsen den skaper.

tredel029
tredel2030

Med tiden blir det omtrent automatisk

Hvis du har holdt ut helt til nå, er du kanskje klar for en liten oppgave? Gå inn i Bildekritikken vår her på Tek.no, og finn minst fem bilder som er balanserte, og minst fem som ikke er det. Tenk gjennom for deg selv hva som gjør at noen av bildene fungerer, mens andre ikke gjør det. Les i kommentarene hva andre har sagt om bildet, men husk å være saklig og konstruktiv hvis du gir tilbakemelding selv.

Øv deg selv når du tar bilder, eksperimenter, og ikke vær redd for å prøve og feile. Zoom gjerne ut og ta litt større utsnitt enn du vanligvis ville gjort, og lek deg med beskjæringen i ettertid. Lag flere versjoner av det samme bildet, se hvilken versjon du liker best og finn ut hvorfor.

Komposisjon er litt mer enn bare interessepunkter og balanse, men dette får være nok for denne gang. Gå ut og øv, og kos deg med fotograferingen.

Hvis du trenger mer å øve på, kan du jo sjekke om du bruker optikken riktig » (Tek Ekstra)

annonse