Mastiff bygger bil-PC - del 3

Mastiff

Lagre artikkel

Innledning

Sykehus er noen rare institusjoner. Her sitter jeg altså, etter å ha fått beskjed om å møte til en undersøkelse klokka halv åtte. Lilleviseren står midt mellom tolv og ett, mens langeviseren står rett ned. De som fulgte med på ”Sleikjestove” med Vibeke Sæther vil da forstå at klokka er halv ett, og jeg har sittet her og ventet i fem timer! Og uten å ha fått vått eller tørt siden i går kveld. Det er ikke helt min stil, for å si det sånn...

Iallfall er det hyggelige sykepleiere, men de som lager timeplanene her skulle jeg gjerne tatt en prat med av den mer fysiske typen! Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Siden jeg ikke har noe annet å gjøre, begynner jeg like godt på del tre av denne serien, mens det dundrer heavy metal i Porta Pro-ene. Og tredje og siste del skal altså handle om programvare og ikke minst styringen av hele systemet.

Dersom du ikke har fått med deg de første delene i seriene, finner du de her:

• Del 1: Planlegging og valg av komponenter
• Del 2: Montering og tilpassing i bilen

Etter forrige artikkel, som jo kom før denne fantastiske sommeren… Jeg har bare ligget i sola og ikke orket å skrive noe som helst … eller hvordan det nå var. Alvorlig talt har jeg vurdert å sende en e-post til forbrukerombudet og kreve å få byttet denne sommeren i en som virker! Noen der oppe har helt klart trykket på feil knapp. Lurer på om værgudene fremdeles bruker Windows Millennium? Det kunne forklare mye! Men hvor var jeg?

Jo, etter forrige artikkel, som kom før denne fantastiske sommeren… Nei, det har jeg visst alt skrevet. Beklager, hjernen min har rustet litt på ”Det våde Sørrland”. Det som skjedde, var at jeg fikk noen kommentarer til utseendet. Heldigvis ikke mitt utseende, selv om det sikkert er mer enn nok å kommentere der! Nei, det gjaldt innsiden av selve PC-en. Og når jeg bygger PC, er den kun bygd for å fungere så godt som mulig etter minst mulig arbeid. I dette tilfellet var det ganske mye som trengte strøm, og all strømmen kom utenfra. Dermed ble det en tanke kråkereir, kan vel selv jeg innrømme.

Selve bilmonteringen er stort sett gjort med minst mulig inngrep, og et par av tingene der trengte vel kanskje også litt finpuss for å holde en brukbar monteringsstandard. Og iblant er det altså kjeft å få. Og det er tre reaksjoner jeg kan tenke meg på sånt. Den første er å gi totalt blaffen, holde kjeft og late som ingenting. Lurer på om noen andre fikser den? Ikke jeg, iallfall. Dermed gjenstår det to alternative reaksjoner, så la oss gå vitenskapelig til verks og begynne med den som gjerne faller meg først inn.

Jeg kan ikke akkurat huske at jeg ble bedt om å skrive artikkelen ”Mastiff bygger utstillings-PC til LAN-partyets ’Mest sexy PC ’-konkurranse”. Men jeg satte iallfall på noen nye kabelstrømper fra Europris, som dere kan se nedenunder. Det hjalp jo veldig!

Dette var altså den spydige varianten jeg tenkte på først. Men så tenkte jeg meg om et par ganger til og fant ut at det kanskje fins en mer konstruktiv variant. Å tenke seg om et par ganger til er kan være langt mer problematisk i andre situasjoner, når ting foregår direkte. Som for eksempel på Tyrigrava, når jeg i et anfall av total galskap sier ”Harleyer er da bare for treige pyser som ikke fikser å kjøre over 200” til de tolv herrene med langt skjegg, motorsykler med to meter lange gafler og skinnjakker med underlige merker på ryggen.

Og i motsetning til i nevnte tilfelle går det an å slippe unna den skriftlige varianten med stort sett alt av lemmer i behold. Så da jeg hadde tenkt meg om, fant jeg ut at jeg skulle se hvor mye bryderi det ville være å rydde opp inni PC-en. Ærlig talt, hadde jeg visst hvor mye det var, ville jeg aldri gjort det!

Jeg sto nede i hobbyrommet og loddet, krympet og trakk strømper over kabler så fru Mastiff fikk det nifse ”skilsmisseadvokatblikket” som hun bare får når jeg virkelig kaster bort tiden på vås istedenfor å gjøre ferdig verandaen jeg begynte på i mai (og som i skrivende stund ennå ikke er helt ferdig...)! Det meste av både lørdagen og søndagen gikk med, særlig tok loddingen tid. Én ting er å lodde sammen et par kabler for en amatør, men når man skal lodde sammen fire og fem, blir det litt mer fikling og dill.

Og kabelstrømper ser fint ut når de er på, men de kan være like vanskelige å få på plass som det er å trekke på nettingstrømper på damebein som siste ble barbert for en uke siden! Det har jeg iallfall hørt av min svært fjerne bekjente fru Flettfrid Andrésen (selv om det kanskje ville vært lettere å få uttalelse fra Espen Esther her nede i sør, men han/hun er vel stort sett i ballsalen for tiden). Likevel ble det da litt ryddigere og penere. Ikke sant? Sånn ser det ut nå:

Dessuten tok jeg en liten runde med strømping (nei da, det er ikke et norsk verb, men det passet inn!) og krymping på ledningene til skjermene:

Og dermed var den tredelte innledningen overstått, og vi går til det som må inn på PC-en slik at den ikke bare er et pent ytre og nå ganske pent indre, men også besitter et lite snev av det man kaller det når blondiner farger håret mørkt: kunstig intelligens!

Det har ikke skjedd så mye på operativsystemfronten siden jeg lagde kino-PC-artiklene mine for et par år siden. Det er blitt litt mer vanlig med Linux, og så har visst noen kommet ut med en betaversjon av et eller annet de kaller Vista, som i øyeblikket skys som pesten av veldig mange som er vant til å jobbe med data og de aller fleste større firmaer.

Egentlig ikke så rart, den saken der får meg til å tenke på visse programledere i P1. Sukkersøte, hyggelige og velmenende, og så snakker de til en som om man skulle være totalt senil eller fem år gammel! Og det er ennå ikke kommet noe som helst fra Vista som gir meg det minste lyst til å vurdere det for dette prosjektet. Jeg kjørte testversjonen et par måneder på den bærbare, men det blir rett og slett for mye fikling. For ikke å snakke om alle de nødvendige programmene som ikke virker eller bare virker halvveis eller etter lang tids leting på nettet og dypdykk i registeret.

I mange tilfeller skyldes dette Microsofts hysteriske frykt for at brukeren selv skal kunne gjøre noe Microsoft selv ikke liker at brukere gjør. Dermed er Vista helt uaktuelt for min del, selv om denne PC-en selvsagt ikke ville hatt noen som helst problemer med å kjøre det. I en liten test fikk den Vista indeks 4.5, og det er vel ikke noe å klage over, tror jeg.

Når det gjelder Pingu og vennene hans, er det absolutt forståelig at folk vil bruke Linux på svakere bil-PC-er, selv om jeg selv foretrekker å finne fram den gamle installasjons-CD-en til Windows 2000 når jeg er i det minimalistiske hjørnet. Da unngår jeg de begrensningene som ligger i Linux for min del, for der er det usigelig vrient å bruke alt jeg er vant til av styringsprogrammer og multimedieprogrammer. En del av dem fungerer jo gjennom forskjellige Windows-emuleringer, men det blir bare et ekstra lag med dill. Så dermed skulle vel alt nødvendig være sagt om den saken, og resultatet ble selvsagt en ”streamlined” Windows XP SP2 av samme typen som i kino-PC-en jeg bygde i forrige artikkelserie.

Igjen holder jeg meg på velkjent territorium. Siden sist er både J.River Media Center og Zoom Player kommet i nye versjoner, og ingen av dem er blitt dårligere, for å si det mildt. Zoom Player er blitt mye enklere å sette opp og mer brukervennlig også for andre enn den harde kjernen, og MC er blitt raskere, særlig med store mediebiblioteker. Dessuten er det kommet mange andre nye funksjoner og forbedringer av de gamle, som bedret synkronisering med bærbare enheter. JRMC har jo lenge gitt multisonelyd, så det å rute lyden fra de forskjellige sonene til de lydtette øretelefonene Mastiff-valpene har baki og til stereoanlegget foran er så enkelt som å opprette en sone for hver. Det ga ikke det minste hodebry.

Men multisonevideo er en litt annen dingsboms. I det siste har Media Center kommet med flere muligheter på det området, men det har fortsatt litt for lite kontroll over enkelte ting. Heldigvis har Zoom Player en elegant mulighet: Man kan bare kopiere hele innholdet i programkatalogen til en annen katalog, som jeg i mitt tilfelle har kalt Zoom Player venstre og Zoom Player høyre (for høyre og venstre skjerm i baksetet – var det noen som skjønte det uten forklaring?) Da får dere ti poeng og kan gå videre!) og legge inn en fil man kaller zoomplayer.regpath i katalogen. I den skriver man hvor i Windows’ systemregister man vil ha innstillingene for det eksemplaret av programmet, dermed holdes innstillingene atskilt fra hverandre.

Man må også krysse av for ”Allow multiple instances” i oppsettet til Zoom Player 5, under System. Samme sted kan man velge hvilken skjerm programmet skal maksimeres til, og så setter man den til å åpne seg maksimert under ”Interface”, altså ”Start Player in Fullscreen mode”. Dermed vil bildet havne på riktig sted, så lenge man ikke legger til eller kobler ut skjermer. I så fall må det settes opp på nytt fordi en Zoom Player som prøver å åpne seg til en skjerm som ikke fins i systemet, vil endre den innstillingen til ”Current”, altså at den åpner seg på nåværende skjerm. Og nåværende skjerm er som regel hovedskjermen i systemet.

Videre, under ”Playback”, ”DVD”, velger man det lydkortet som dette eksemplaret skal bruke, så også lyden kommer til riktig sted. Det samme kan man gjøre med andre filformater, men jeg har ikke satt min PC opp til å vise noe annet enn DVD-er. Hvem gidder vel å bruke tid på å konvertere filmer til DiVX eller XViD når en harddisk til godt under én høvding har plass til nesten plagsomt mange filmer i full kvalitet, bare DVD Shrink har fjernet alt annet enn selve filmen og de nødvendige språkene og tekstingen?

Her er det en god del å velge mellom. Jeg syns Microsoft Autoroute er grei, men ikke grei nok. Den mangler kjekke og pengesparende ting som fotoboksvarsling. Uansett, man kan nå bruke det man måtte føle for. Det er jo bedre å ha navigasjonen på en større skjerm enn de små GPS-ene man får kjøpt til bil, og siden sist har jeg montert en ekstra skjerm bare til navigasjon.

Også denne har fått en omgang med kabelstrømpe og krympestrømpe, for syns skyld. Jeg må bare få tak i en lengre og tynnere krympestrømpe istedenfor de to litt for vide, men ellers ble det ikke så verst.

Det etter min mening mest elegante alternativet for slik navigasjon er å bruke en såkalt virtuell PPC med min kjære TomTom på. Microsoft har lagd et program kalt Device Emulator som egentlig er beregnet på at programutviklere skal kunne teste det de lager for Windows Mobile-enheter. Men det kan også brukes til å kjøre WM-programmer på en vanlig PC, og det fins faktisk flere virkelig gode navigasjonsprogrammer til det operativsystemet enn til vanlig Windows, kanskje fordi folk flest ikke har med seg en PC i bilen...ennå?

TomTom har både støtte for varsling av fotobokser og gode ruteinstruksjoner. Lyden fra et slikt program kan sendes til stereoanlegget, så man blir varslet med lyd og kan høre retningsanvisninger. Man må bare passe på at det er standardenheten for lyd som går til hovedanlegget, eller hvor man nå vil ha den lyden, for lyden i Device Emulator lar seg ikke rute om, den går alltid til standardenheten. Jeg har sendt den til den innebygde høyttaleren i kontrollskjermen, i tillegg til å bruke en enkel 2,5 mm Y-kobling fra utgangen på dette lydkortet og inn på det kortet som går til anlegget. Dermed høres det svakt, men godt nok når man hører på radioen, og hvis det er full guffe på musikken (som i min bil så å si alltid kommer fra PC-en) vil navigasjonsvolumet følge med oppover. Altså går man aldri glipp av en fotoboksvarsling.

Det fins diverse innføringer ute på nettet om hvordan man setter opp Device Emulator, så jeg vil ikke bruke tid på det her. De spesielt interesserte kan sikkert finne noe. I tillegg til å kjøre navigasjon er denne skjermen (som litt for mange kvinner og kanskje litt for få menn) dobbeltarbeidende, for til her er også ryggekameraet koblet. Skjermen sitter så pass lavt nede at det er sjelden solskinn blir noe problem, og den er i tillegg mye mer lyssterk og lettere å se i solen enn kontrollskjermen. Og apropos kontroll...

Ja, det heter det i Den dorske marine. Det het iallfall det da jeg var der, i mellomkrigstiden. Altså mellom Falklandskrigen og Golfkrigen. Forresten, hvorfor blir man omdirigert fra ordet Golfkrigen til Gulfkrigen, når det er det første som er korrekt norsk, og ikke det siste? Og hvorfor snakker til og med velutdannede (må man anta) og forholdsvis intelligente (vel, man kan jo alltids håpe) mennesker som toppbyråkrater og politikere om ”rollemodell” når det norske ordet er ”forbilde”? Det var dagens digresjon.

Altså styringen. Som vanlig (og nei, jeg får ikke lønn derfra, jeg er bare en uhyre trofast og ivrig bruker) er svaret Promixis, et amerikansk firma som bare har to produkter, nemlig NetRemote og Girder. Siden jeg skrev kino-PC-serien, har det kommet nye versjoner. NetRemote er i utgivelseskandidat (RC) av versjon 2, som har en god del nye, elegante funksjoner for å sortere og bla i mediebiblioteket.

Girder har versjon 5 ute i åpen beta, og den er enklere å sette opp enn forrige versjon, pluss at den har en del nye ting. Det jeg liker best, er den såkalte Watchdog, som er et ekstraprogram som holder til i systemfeltet og kontrollerer at Girder fungerer som det skal med jevne mellomrom. Er det skjedd noe galt, dreper den prosessen og starter om igjen. Særlig i mer kompliserte oppsett er dette en stor fordel.

Ja, altså ikke når man sitter og venter å sykehuset. Men ved bygging av alle slags kompliserte systemer er det en fordel ikke å forhaste seg. Som regel vil det alltid være noe man må endre på, så det er en fordel ikke å gjøre alt helt ferdig med en gang. Som skjermoppsettet i bilen min.

Jeg fant etter hvert ut at det var plagsomt å bytte mellom navigasjonsskjermen og styringsskjermen, og jeg hadde liggende en liten skjerm på åtte tommer av samme fabrikat som bakskjermene (Hami), som jeg kjøpte for et par år siden til et annet formål. Dessuten har styringsskjermen en liten svakhet, den er nemlig nokså blass og nesten umulig å se hvis sola skinner direkte på den. Derfor monterte jeg styringsskjermen i taket, der det er mindre sjanse for direkte sollys. Og det er faktisk enklere og mer trafikksikkert å kaste et blikk litt opp og til siden enn langt ned og til siden. Men iblant skulle jeg jo gjerne hatt kameleonøyne, som jo kan bevege seg uavhengig av hverandre!

Så slik ser skjermoppsettet nå ut bakfra.

Dette førte til at jeg trengte ekstra skjermutgang, for jeg har jo brukt opp de fire som er på de to Radeon x1600 PCIe-kortene. I arkivskapet mitt (et ekte arkivskap med pappmapper der jeg har diverse utvidelseskort) fant jeg et gammelt ATI Radeon 7000 som jeg satte inn. Jeg måtte ta ut et lydkort, men det var ikke noe stort problem. Jeg bare byttet til kX-driverne, som jeg også nevnte i HTPC-serien min.

Dermed var det mulig å kjøre all lyden til øretelefonene bak og til den nevnte navigasjonshøyttaleren fra det samme Sound Blaster Live! 5.1-lydkortet. Den PCI-slotten som var opptatt av et C-Media-kort fra Zoltrix ble ledig for skjermkortet. Ikke for å skryte (ja vel, for å skryte, da! Jeg er vel ganske gjennomsiktig...) så er det vel ikke mange som har fem skjermer i aktiv bruk i en bil!

Et annet tillegg er et Logitech-talltastatur (som de kaller MediaPad). Det var til overs etter at hovedtastaturet i et diNovo-sett (som er det eneste jeg vil jobbe med, fantastisk behagelig når man sitter time etter time og skriver!) ble utsatt for en liten Coca-Cola Zero-ulykke. Det har sine ulemper å nekte å drikke fra plastflasker, en boks (hentet på Harry-tur, siden det ennå ikke tappes Zero på boks på denne siden av grensa) som veltes betyr jo alltid ødelagt tastatur. Iallfall for diNovo, siden det merkelig nok ikke er mulig å demontere og skylle det, som man kan med de fleste rimeligere tastaturer.

Dette tastaturet har egne mediekontroller, som er lette å nå uten å ta øynene fra veien for å hoppe til neste eller forrige låt og sette på pause. Men det er ikke hovedsaken. Hovedsaken er et lite Lua-skript lagd av brukeren Nick Thoman på Promixis-forumet, basert på en eldre versjon programmert av Sarmad Mashta. Det fungerer omtrent som tekstinntastingen på en mobiltelefon uten T9, med 1 som abc1, 2 som def2 og så videre. Så hvis man taster to ganger på 2, får man altså en ”e” som blir satt inn i det vinduet som i øyeblikket har fokus. Og det bruker jeg til NetRemotes søkeskjerm, der jeg kan søke i musikkbiblioteket.

Det å trykke på et skjermtastatur er jo ikke akkurat det lureste man kan gjøre i 80 kilometer i timen, men med denne varianten slipper man å se på i det hele tatt. For jeg har satt Girders stemme til å si hvilken bokstav man er på i øyeblikket. Etter ett sekunds venting blir den nåværende bokstaven til den som settes inn, og den leses opp på nytt, så jeg skal vite sikkert at det ble riktig. I tillegg kommer det en ganske stor bokstav midt på skjermen som oppfører seg på samme måte. Jeg har også satt det opp til at minus-tasten sletter bakover når man har trykket feil, og ”enter” setter i gang selve søket.

Det samme Lua-skriptet fungerer for øvrig utmerket med noen små endringer til bruk med en fjernkontroll. Jeg bruker det på kjøkkenet til den ”intelligente TV-en”, som består av en PC på loftet (altså kan den kjøre vifter for fullt uten å høres i det hele tatt), en 19” LCD-skjerm i bredformat, et ATI Radeon 9800 All-in-Wonder TV- og skjermkort og en ATI Remote Wonder RF-fjernkontroll (altså radiobølger, ikke infrarød, noe som gir mye bedre rekkevidde). Dermed trengs det ikke noe tastatur der.

Den siste endringen som har kommet med tiden, er at jeg monterte vifter i kassen PC-en står under (så jeg kan laste oppå og foran uten at det skaper problemer). Det ble litt vel varmt i sommer, og viften på toppen holdt ikke fordi den bare flyttet rundt varmluft. Slik så det ut før jeg limte teppe på kassen.

Nå kunne jeg brukt tre-fire sider på å forklare hvordan jeg setter på film fra hovedkontrollskjermen, hvordan jeg gir kontrollen til baksetet, og så videre, men de sier jo at et bilde sier mer enn tusen ord. Så her ligger det en liten kobling til en video som viser hele systemet i aksjon, for de som ikke fremdeles er på oppringt 14400-modem (dermed falt vel stort sett hele Finnmark utenfor byene av lasset...).

Filmen er for øvrig ikke tatt opp i bilen, det ble for upraktisk. Jeg tok PC-en og satte den på biljardbordet, med tre skjermer spredd rundt og styrt av en vanlig mus. Så i likhet med vår nasjonalskatt og nå avdøde arkitekt Jan Inge Hovigs enke ”he me juksa litt”. Dette er lagd før jeg la til den nevnte navigasjonsskjermen, så nå trenger jeg ikke å bytte mellom navigasjonen og styringen framme, og før jeg la til Logitech-tastaturet, men ellers er det meste som før.

Så da er det bare å klikke på "play"-knappen og hygge dere! (NB: engelsk tekst)

Siden det er 25 bilder i sekundet på videoen, blir dette ganske mange tusen ord til sammen. Lurer på om jeg kan overtale Hardware.no til å betale meg per ord for denne jobben? (jepp, vi betaler ett øre per ord, red. anm.) Jeg tror vi satser på det! Og med denne demonstrasjonsfilmen har jeg altså lagd noe som tilsvarer 35 075 ord. Så hvis noen vil ha tak i meg i neste uke, går jeg fram og tilbake mellom banken og pengeskapet mitt med trillebåren jeg trenger til å hente alle pengene jeg får for denne rekordlange artikkelen!

Mer om NetRemote og Girder og alle deres muligheter
Har dere et par timer? Eller dager? Ikke jeg heller ... så jeg må nøye meg med å si at som dere sikkert har forstått av filmen, er det mulig å gjøre omtrent hva som helst ved hjelp av disse to programmene. Hvis noe kan styres med releer, infrarødt eller en av de støttede RF-protokollene (hvorav X10 er mest brukt her oppe i Gnore), så er det mulig å styre det med denne kombinasjonen. Og selvsagt kan man styre absolutt alt av dataprogrammer, tror jeg iallfall. Jeg har ikke vært ute for noe jeg ikke klarte å takle.

Det er snakk om Reodor Felgen- varianten, at det vanskelige er en bagatell, mens det umulige bare tar litt mer tid. Man kan si at de fungerer omtrent som Milli Vanilli, der NetRemote er de elegante og flotte mimerne man forholder seg direkte til, mens Girder er plateprodusentene og musikerne som gjør det tunge arbeidet bak kulissene. Eller iallfall nesten, for NetRemote klarer i motsetning til Fab Morvan og Rob Pilatus gjøre litt av grovarbeidet uten hjelp, som å velge musikk, starte programmer og styre medieavspillere.

I mitt system bruker jeg i tillegg til de vanlige NetRemote-funksjonene en tilleggsfunksjon som kalles PlayPick. Det er denne som er i arbeid når det velges filmer og sendes beskjed til Girder om hvilken film som skal startes. Og for å vite hvor filmen skal startes, sender jeg en såkalt variabel fra NetRemote til Girder, så det blir ”Venstre”, ”Høyre”, ”Bakre” og så videre.

Det er også mulig å kjøre flere utgaver av programmet samtidig, ved å bruke en egen kommandolinje, og der kan man også spesifisere hvor den skal plasseres i piksler. Dermed er det lett å styre den til riktig skjerm, som jeg har gjort. Og selve brukergrensesnittene er ganske enkle å lage selv i NetRemote Designer, med litt øvelse. Står man fast, er det alltid god hjelp å få på Promixis-forumene, enten det nå gjelder Girder eller NetRemote.

Lager man et slikt system riktig, kan de aller fleste bruke det. Ungene brukte ikke lange tiden på å lære hvordan de skulle sette på film og musikk, og etter hvert har også fru Mastiff begynt å bruke det, iallfall på litt lengre turer. Til henne har jeg lagd en egen side med knapper som kan starte det som i J.River Media Center kalles Smartlists, altså dynamiske spillelister. Jeg har opprettet lister som velger tilfeldige låter fra de sjangerne fruen pleier å høre på (stort sett pop og moderne country) som fyller en halvtime, én time og to timer. I tillegg kommer lister av tilsvarende varighet som velger musikk fra de albumene som er merket som yndlingsplatene hennes.

Altså trengs det bare ett trykk på den berøringsfølsomme skjermen for å få opptil to timer musikk, og så lenge hun ikke bare velger fra yndlingsplatene blir det aldri samme låter i løpet av overskuelig framtid, siden mitt rippede CD-arkiv er forholdsvis solid. Visse fordeler har det å være pensjonert DJ. Listene kan til og med raffineres slik at de bare spiller musikk som ikke har vært spilt på en viss tid! Jeg tror jeg kunne påtatt meg å lære hvem som helst som er under 60 å styre dette systemet i løpet av maks fem minutter, og da er brukervennligheten god nok for meg.

Jeg har visst lovet at jeg skal si hva som har skjedd med den kino-PC-en min siden sist, og det er egentlig veldig fort gjort: Jeg har satt inn de samme, oppgraderte versjonene av medieavspillings- og kontrollprogrammene som jeg har omtalt i denne artikkelen, satt på en ekstra radiator på vannkjølingen og fordoblet minnet fra 512 megabyte til én gigabyte.

Ikke fordi jeg hadde problemer med ytelsen som HTPC, men fordi jeg også har brukt maskinen til å behandle video fra DV-kameraet, som jeg selvsagt kjøpte bare for å lage filmen om MediaSUV, og regner med å få betalt av HW.no. Gikk noen i regnskapsavdelingen på den der, eller hva?

Ja vel, jeg har brukt det til å filme litt kickboksing, musikk og skoleforestillinger for Mastiff-valpene også. Men jeg har selvsagt kjørt dobbeloppstart på PC-en (er det riktig norsk ord for dual boot, tro?). Dere som har lest den artikkelserien, vet jo at jeg er veldig lite glad i å installere ting som kan påvirke medieavspillingen på en HTPC, for det fører altfor ofte til problemer. Særlig når det er snakk om medieprogrammer med kodeker og sånt.

Men med diverse sikkerhetskopier underveis (og alltid foran en installasjon av et nytt program) har PC-en forblitt veldig stabil. Det eneste unntaket jeg kan komme på, var med nettopp den nevnte oppgraderingen av minnet. Det viste seg at de to minnemodulene jeg kjøpte, ikke var helt glade i hovedkortet. De fungerte greit så lenge det ikke var noen særlig belastning, men begynte å skape problemer og låsing etter en stund på full fart, som under en DVD-film. Det merkelige var at jeg ikke fant noen feil da jeg kjørte Goldmem eller belastningstester med StressPrime. Så jeg byttet moduler mellom kino-PC-en og bil-PC-en, og dermed fungerte alt som før igjen.

Det virkelig merkelige var at alle fire minnemodulene var fra samme produsent og hadde samme hastighetsmerking! Så det er igjen et klart bevis på det jeg alltid har sagt: PC-er er aldri ”plug & play”, de er ”plug & pray”.

Dermed var gjennomgangen av min MediaSUV over. Jeg håper jeg har inspirert noen til å sette sammen noe morsomt til sin egen bil. Det er ingen tvil om at det gjør bilturen kortere og morsommere, både for far og resten av familien! Og siden et system bygd for biler, med navigasjon, ryggekamera, musikk framme og filmer bak utrolig nok kan koste 40 000 kroner (jeg har sjekket!) fra en av de mer kjente bilstereoprodusentene, og da med betydelig dårligere bildekvalitet på skjermene bak, er dette faktisk et svært så kostnadseffektivt system.

Og den store fordelen er selvsagt fleksibiliteten. Man kan bygge ut og forandre systemet akkurat som man vil. For min del tror jeg MediaSUV har funnet formen, og den skal nå få være i fred så lenge som mulig (med et mulig unntak for en bedre løsning på bakre skjerm, den er som nevnt tidligere omtrent umulig å se i dagslys). Forhåpentligvis holder systemet i noen år, for det vil jo aldri bli tyngre belastning for PC-en så lenge jeg holder meg til XP og DVD-er, og ikke begynner å få noen ideer om HD-avspilling. Det er nok uansett ganske bortkastet på nitommers skjermer.

Og apropos HD: Jeg hadde egentlig tenkt at dette skulle være min siste artikkel på lenge (faktisk enda lenger enn det har gått siden forrige artikkel...), men jeg tror ikke jeg klarer å holde kjeft (noe som er en ganske vanlig defekt i min familie). Det vil nemlig skje noe morsomt i kino-PC-verdenen om et par måneder. De fleste har nok fått med seg at det er mulig å kjøre ulike typer HD-materiale på en kino-PC, men det er en liten sak på gang som gjør at det blir en del billigere, så jeg vil ikke vente lenger med å kaste meg på bølgen. Og den utviklingen skal jeg omtale i den neste artikkelen jeg skriver.

For det er jo faktisk to og et halvt år siden jeg satte sammen min forrige kino-PC, og det er noe i retning av rekord uten oppgraderinger. Altså er tiden snart (vel, alt er relativt, jeg forhaster meg neppe...) inne for ”Mastiff bygger HD-PC”. Altså sier jeg takk for nå, og på gjensyn istedenfor adjø.

Les også

Mastiff bygger bil-PC - del 2

18. juni 2007

Mastiff bygger bil-PC - del 1

21. mai 2007