Er du modig, er dette den billigste måten å få ny skjerm på

...men å bytte BARE glasset er ikke for nybegynnere!

Torstein Norum Bugge

19. januar 2017, 06:00

Lagre artikkel

For ganske nøyaktig ett år siden foretok undertegnede noe historisk. Vel, for meg personlig, hvertfall – jeg reparerte min første mobiltelefon, noe det også ble en finfin guide ut av (Ekstra).

Siden har det blitt mange andre reparasjoner og guider til glede for deg som leser dette akkurat nå og tusenvis av andre. Dog, til tross for at den første reparasjonen virket vanskelig, har det vist seg at den bare var barnemat i forhold til flere av de andre:

• XPERIA Z5: Vi måtte ta fra hverandre ALT for å løse problemet »
• HONOR 5X: Vi demonterte hele telefonen og sammenlignet den med iPhone 6 Plus »
• IPHONE 6 MINI: Slik lagde vi telefonen Apple aldri lanserte »

Alle de ovenfornevnte kan imidlertid risikere å bli stilt i skammekroken etter reparasjonen vi presenterer her i dag. Vi snakker om noe du rett og slett ikke burde begi deg ut på med mindre du har uforskammelige mengder pågangsmot, riktig utstyr og mye erfaring: å gjenbruke et LCD-panel i en telefon.

Vent, hva? Er ikke en skjerm ødelagt når den byttes? Joda, de fleste vil nok anse en knust skjerm som ødelagt, men teknisk sett er det faktisk i de fleste tilfeller slik at det kun er glasset som er ødelagt. Det kombinerte LCD- og touch-panelet under er en skikkelig tøffing, og vil overraskende ofte overleve uten skader.

Dermed kan man i de fleste tilfeller fjerne glasset og klaske på et nytt, for å få en fullt fungerende skjerm igjen. En besnærende tanke – men lar det seg også gjennomføre i virkeligheten?

Etter mangfoldige reparasjoner av diverse venners og kollegers iPhone 6-enheter, hadde undertegnede bygget seg opp en regelrett kolleksjon av knust skjermer. Etter litt testing fant vi ut at av disse ni skjermene, var totalt syv stykker i perfekt fungerende stand under det knuste glasset.

Dermed hadde vi litt rom for prøving og feiling, noe som kombinert med det faktum at opptil flere amatører på YouTube har gjennomført nettopp denne operasjonen gjorde oss nokså optimistiske.

Allikevel: samtlige påpekte også at dette ikke var spesielt lett, og listet også opp en skikkelig smørbrødliste av spesielt utstyr du burde eller måtte ha først. Dermed var det bare å begynne å lete på nettet, og etter et par uker hadde vi skaffet oss alt vi utstyret vi trengte til reparasjonen:

• Nytt glass – kun glasset til telefonen, med hvit eller svart ramme rundt.
• Ny plastramme – langs alle sidene av glasset sitter det opprinnelig en ramme i plast, som innehar alle klipsene og skruene som fester skjermen til selve telefonen.
• LOCA-lim – en spesiell type industrielt lim som blir gjennomsiktig og hardner når det eksponeres for UV-lys. Brukes i nær sagt alle touch-paneler.
• Spesialskåret plastform – en plastform som har presise utskjæringer til både LCD-panelet og glasset, for at skjermen ikke skal festes skjevt eller ujevnt.
• Spillekort av plast – dette kan erstattes med annet utstyr, men materialet, tykkelsen og den store overflaten er perfekt for å lirke løs det knuste glasset.
• UV-lys – om du ikke allerede har det, må du kjøpe en lommelykt som avgir UV-lys for å få LOCA-limet til å størkne. Eventuelt kan også neglelakktørkere benyttes.
• Isopropanol (blårens) – løsemiddelet til limet som benyttes i touch-paneler (LOCA). Andre typer nær ren alkohol kan også benyttes, men isopropanol skal visstnok fungere ypperlig.

Utover dette krevde reparasjonen også mye ordinært reparasjonsutstyr, som vi fra før av hadde kjøpt fra iFixit. Til akkurat denne spesifikke reparasjonen er det dessuten helt udiskutabelt nødvendig med en varmepistol (eller en kraftig hårføner), noe vi heldigvis hadde fra før av. Hvis du har lyst til å gjøre livet litt lettere for deg selv burde du også skaffe deg en (liten) brekkebladkniv, som er et overraskende godt presisjonsverktøy til mobilreparasjoner.

Uansett, sakte men sikkert kom alt utstyret oss i hende. Ettersom det var visse risikoer inne i bildet her, hadde vi også bestilt dobbelt opp av både lim, glass og plastramme. Dermed kunne vi tillatte oss litt prøving og feiling frem mot et endelig resultat.

Som alltid ved en iPhone-reparasjon startet vi med å få av skjermen. Dette har vi tidligere vist i flere andre saker, så her kjører vi en komprimert forklaring. Kort fortalt må du skru ut et par proprietære skruer i bunn, hvorpå du kan dra skjermen løs fra klipsene i rammen ved hjelp av en sugekopp og et flatt plaststykke.

Skjermen vippes så opp mot toppen, men ikke lenger enn til 90 graders vinkel. Før du kan bøye den lenger bakover og fjerne den må nemlig en metallbrakett skrus av, og skjermkablene under hektes av. Skruene er av forskjellig lengde, så å holde tunga rett i munnen og sortere er et sjakktrekk.

Ettersom nettopp denne telefonen i en ganske nylig reparasjon ble utstyrt med noe så besnærende som en lysende eplelogo, måtte vi også ta hensyn til denne delen når skjermen skulle av. For alle andre hensyn er dette noe du ikke vil måtte tenke på, men for oss så altså kroppen slik ut etter demonteringen:

Vår iPhone 6 hadde riktignok en fullt ut fungerende skjerm, men de aller fleste som prøver seg på dette vil nok neppe ha dét. Dermed er dette det første steget du må gjennom, for å få tilgang på skjermen.

For vår del la vi nå fra oss hele spetakkelet, og fokuserte på den lille bataljonen vår av sønderknuste skjermer. Ettersom vår telefon var hvit – og ettersom vi regnet med å tabbe oss ut skikkelig i starten – startet vi med de to sorte, knuste skjermene vi hadde. Ikke det at dette ville synes når LCD-en var tatt ut, men da fikk vi i det minste en stadig mer samstemt kolleksjon å jobbe med. Neida, du klikket deg ikke ved en feiltagelse inn hos Se & Hør – det er bare undertegnede som har en ekstraordinært velutviklet ordenssans.

Det var imidlertid nå den virkelig vanskelige biten startet. Konseptet er latterlig enkelt: lirk løs alle de knuste glassbitene fra LCD-en under, og gjenbruk LCD-en. I virkeligheten er det imidlertid langt fra like lett. For det første må man hele tiden påføre rikelige mengder varme, for ellers rikker ikke glasset seg av flekken.

Her kommer naturligvis varmepistolen inn i bildet, sammen med problem nummer to. Vi visste nemlig også at vi måtte balansere på en knivsegg hva angikk varme, fordi LCD-panel lett misfarges når de utsettes for temperaturer i komfyrklassen.

Vi satte imidlertid fryktløst i gang, og forsøkte å varme opp skjermen så jevnt som overhodet mulig. Som angrepsvåpen brukte vi brekkebladskniven, ettersom vi raskt måtte innse nok en utfordring med akkurat denne enkeltskjermen: den var veldig, veldig, veldig knust. Her var det rett og slett så mange bittesmå biter at plastkortene ikke hadde den minste hensikt.

Mange av glassbitene var dessuten fryktelig avlange, noe som bringer oss over på problem nummer tre: fysikken. LCD-panelet tåler nemlig dårlig hardt press fra spisse kanter, og lange, skarpe glassbiter fungerer som regelrette brekkstenger mens du løfter dem opp.

Etter mye oppvarming og pirking fikk vi da bort en god del, som du kan se av bildet over. Men da vi skulle foreta en kontrollsjekk av LCD-ens tilstand så vi at problem nummer to hadde manifestert seg i full blomst. Både oppe til venstre og nede i høyre hjørne så vi klar misfarging, som utvilsomt stammet fra for ivrig oppvarming.

Dermed var det bare å kaste hele panelet, og bevege oss videre til neste kandidat. Samtidig benyttet vi også anledningen til å ta på en hanske til å holde de glovarme skjermene med, noe som fjernet betydelige deler av denne uforklarlige, brennende smerten vi merket.

Neste skjerm på agendaen var også svart, men i motsetning til den første hadde denne kun knust i lange, fine sprekker. Dermed var det store glassbiter å forholde seg til – litt for store, viste det seg. Problemet nå var at vi måtte tilføre enda mer varme for å få løs hver bit, og brekkstangproblemet ble bare enda mer fremtredende.

Kombinasjonen førte til at vi nesten uten noen form for resultat effektivt ødela også denne skjermen, noe vi så allerede da vi foretok vår første kontrollsjekk.

Med to skjermer måtte det da gå bedre med den tredje? Vel, der og da trodde vi ikke det, for den neste skjermen vi plukket frem – for øvrig en hvit én – begynte å flimre noe voldsomt i lysstyrke da vi foretok en tidlig kontrollsjekk.

Der og da satt vi langmaskede i fjeset og trodde vi nå hadde ødelagt nok en skjerm, men senere skjønte vi at vi kanskje ikke hadde gjort det allikevel. Mer om det senere!

Med tre fiaskoer i baklomma tenkte vi at nå måtte det være nok. Den fjerde skjermen skulle behandles etter alle kunstens regler – så fikk vi heller forsone oss med at dette kom til å ta hele fredagskvelden og vel så det.

Skjermen vi nå trakk fram var dessuten langt bedre materiale enn den forrige i utgangspunktet, ettersom sprekkene var jevnt fordelt og ikke etterlot alt for mye av hverken bittesmå biter eller svære flak med glass.

Dermed startet vi nok en gang med den møysommelige oppvarmingen av skjermen, men nå benyttet vi kun laveste trinn på varmepistolen og varmet aldri opp i mer enn seks-syv sekunder av gangen. Vi varmet heller aldri opp på samme punkt, men beveget varmepistolen rundt kontinuerlig. Slik håpet vi å unngå misfargingen vi tidligere hadde måttet stri med.

Med denne fremgangsmåten måtte vi varme opp relativt ofte, gjerne én gang i minuttet, men da ville vi i det minste være sikret. Vi hadde etterhvert funnet ut at brekkebladkniven fungerte optimalt for å komme innunder glasset på de store bitene, og også for å simpelthen vippe ut de små.

Når vi først kom innunder de store, tok vi imidlertid frem spillekortene for å ikke skade LCD-panelet. Kortene gjorde i kombinasjon med oppvarmingen og forsiktig lirking kort prosess på limet, uten å utsette panelet for press eller kanter.

Selv om dette kanskje høres ut som dette var gjort på en 10 minutters tid, så kan vi garantere at du vil måtte avse langt mer enn det på veien mot en glassfri skjerm. Med mindre du ikke bryr deg om at den brekker under arbeidet, altså. Legg til tiden det tok å tidvis kontrollere at skjermen fortsatt var fungerende, så burde du starte en god del tidligere på kvelden enn vi gjorde.

Når du først har fått av glasset står du dessuten overfor neste problem på lista: limet. Det er nemlig ikke slik at limet simpelthen følger med det gamle glasset. Istedenfor ligger det igjen et skikkelig tjukt lag med gjenstridig lim, og panelet er stadig ubrukelig.

Løsemiddelet til limet var som kjent isopropanolen, som vi skaffet på et nærliggende byggvarehus. Ifølge det allvitende nettet kunne det imidlertid lønne seg å skrape vekk mesteparten av limet før man begynte med alkoholen, så som sagt så gjort. Det var ikke direkte lett å skrape bort, men det kom da av små klumper her og der.

Deretter fuktet vi en klut med isopropanol, og gjøv løs på jobben med å fjerne limet helt. Det var helt tydelig at dette gjorde jobben ganske mye lettere, og limet slapp taket på en helt annen måte enn før. For første gang kunne vi begynne å se rene deler av panelet, og etter omtrent 10 minutters intens gnikking var panelet så rent vi kunne få det:

Baksiden var kanskje ikke like ren, men det fikk nå være. Fremsiden fungerte uansett plettfritt, og var overhodet ikke misfarget. Dermed kunne vi puste lettet ut, og endelig fortsette til neste del av reparasjonen: å gjenbruke LCD-panelet med nytt glass og ny plastramme.

Det kan du lese mer om dersom du klikker deg videre til side to!

Å få av det knuste glasset var ikke akkurat lett, som du sikkert fikk med deg på forrige side. Det betydde imidlertid ikke at vi var ferdig med den vanskelige delen, for nå kom noe minst like vanskelig: å lage en ny, fungerende skjerm ut av det resirkulerte LCD-panelet og de nye delene.

Vi kunne forresten sluppet unna med å ikke kjøpe en ny plastramme, dersom vi hadde tatt oss bryet med å ta vare på den gamle da vi skrapte av glasset. Dog, med tanke på hvor latterlig lite en slik ramme koster og hvor mye arbeid dette ville ha innebåret, så kan vi ikke helt se gevinsten av å ta hensyn til dette.

Den nye plastrammen kom for øvrig fiks, ferdig installert med lim langs sidene, noe som garantert ville lette livet vårt betydelig under remontering. Rammen inneholder alle klipsene og skruepunktene for skjermen, så at den faktisk sitter fast er helt essensielt for en vellykket reparasjon.

Aller først tok vi imidlertid frem det nye glasset, som kom pent og pyntelig pakket inn i beskyttende plast. Glasset så ut til å være mer eller mindre som originalt, og hadde den velkjente 2,5D-utformingen.

Deretter tok vi frem den oransje plastformen som skulle brukes under limeprosessen, og plasserte det rene LCD-panelet med fronten opp midt i sporet som hørte til. Panelet satt mer eller mindre perfekt, så vi tok ganske enkelt frem LOCA-limet og påførte en god dose oppå.

For at limet skulle spre seg var det viktig å påføre det i en slags X-form, men det var enklere sagt enn gjort. Tuben med lim var konstruert slik at man dyttet ut limet ovenifra ved å dytte på en slags plugg, men fingrene fikk ikke plass oppi og det var vanskelig å trykke presist med andre verktøy.

Dermed endte vi opp med en ikke helt optimal spredning. Vi hadde heller ikke peiling på hvor mye lim som faktisk trengtes, men det måtte vi nesten bare teste oss frem til. Nettopp dét fikk vi også raskt gjort, da det var tid for å påføre glasset på panelet.

Her var det flere risikofaktorer å ta hensyn til. For det første måtte glasset legges ned med bunnen først, og perfekt innenfor formens grenser. For det andre måtte ikke nedleggingen skje for raskt, ettersom vi da ville måtte stri med gjenstridige luftbobler innunder glasset. For det tredje, så visste vi også at limet aller helst ikke burde spre seg til sidene av LCD-panelet, ettersom dette kunne føre til misfarging og i verste fall drepe pikslene.

Til vår store gru merket vi imidlertid raskt at glasset og formen ikke passet sammen. Formen var rett og slett for trang, noe som førte til at panelet ikke fikk skikkelig kontakt med glasset, og at limet aldri spredde seg helt ut til sidene.

Dermed måtte vi inn og dytte og tilpasse for hånd, noe som ikke gikk helt etter planen. Det var altfor mye lim, som ganske raskt begynte å tyte ut på alle sider av panelet, og gjorde det hele vanskelig. Også et par luftbobler kom innunder, men da vi endelig hadde fått skvist ut et par av disse og fått glasset sånn nogenlunde på plass tok vi fatt på den siste biten: UV-lyset.

Her belyste vi rett og slett panelet jevnt over i en tre-fire minutters tid, hvorpå vi tok et øyeblikk og gransket situasjonen. Baksiden så enda verre ut enn før, og vi kunne tydelig se at limet hadde spredd seg til steder det overhodet ikke burde være.

Dermed fikk vi mange bange anelser, og da vi forsøkte å skru på panelet fikk vi dem bekreftet: panelet var fullstendig dødt foruten et par rødlige områder, som dessuten var like ubrukelige som resten. Dermed endte forsøk nummer én rett i søpla:

Ok, dette var kanskje hakket vanskeligere enn vi trodde. Men nåå hadde vi imidlertid lært av våre feil, og visste hva vi definitivt ikke skulle gjøre. Dermed plukket vi ut nok en skjerm og begynte å fjerne glasset også på denne.

Som før brukte vi lang tid, men denne skjermen hadde betydelig flere små, knuste glassbiter enn den forrige og tok følgelig enda mer tid å få ren. Ettersom mange av disse små bitene satt festet direkte til rammen, bestemte vi oss tidlig for å rett og slett skjære løs hele plastspetakkelet så det var ute av veien.

Etter mye om og men kom da også alt glasset av, og enda et LCD-panel var klart til bruk. Eller, vi måtte først sjekke at det faktisk fortsatt fungerte:

Det kunne vi raskt konstatere at det gjorde, berøringsfølsomhet og alt. Nå hadde klokka blitt vel mye, men siden vi først var i gang måtte vi nesten bare fortsette utover morgenkvisten. Vi ville imidlertid prøve ut et nytt tiltak, ettersom limskrapingen hadde vist seg så ineffektiv forrige gang. Denne gangen dryppet vi rett og slett et par dråper isopropanol på panelet helt fra starten av, og gjett om det gjorde alt sammen lettere!

Med isopropanolen på kunne vi skrape av skikkelige klumper med lim nærmest umiddelbart, og hele limfjerningsprosessen gikk betydelig fortere. Panelet tåler for øvrig en del press nedover, så lenge det påføres jevnt og overflaten under panelet er nogenlunde beskyttende.

Ganske snart hadde vi et rent panel å jobbe med, som nok en gang passet perfekt oppi formen vår. Formen var vi imidlertid ganske skeptiske til, og selv etter å ha spikket på rammen en god del fikk vi fortsatt ikke glasset skikkelig nedi (noe du kan se på bildet under):

Dermed gikk vi for alternativ nummer to, som var å gjøre det hele for hånd. Det ville neppe bli spesielt lett, men det fikk heller bære og briste. Forhåpentligvis ikke briste.

Forrige gang lærte vi imidlertid to ting. For det første at det er fryktelig vanskelig å påføre riktig mengde lim, og for det andre at panelet blir ødelagt av selv små mengder lim som lekker til sidene. Derfor gikk vi radikalt til verks, og dekket alle sidene av panelet med lange, tynne striper av dobbeltsidig teip, som skulle sørge for at limet holdt seg utenfor disse områdene:

Dette tok kanskje litt tid, men resultatet ble veldig bra til slutt. Forhåpentligvis ville vi ikke se teipen når reparasjonen var ferdig heller, så med alt på plass la vi hele spetakkelet oppå plasten glasset hadde kommet i for å beskytte underlaget mot lim.

Dermed var det bare å kaste seg ut i det, og påføre limet nok en gang. Denne gangen brukte vi betydelig mindre, og valgte dessuten å legge til en ekstra liten stripe i midten slik at limet lettere skulle fordele seg også dit. Deretter førte vi glasset sakte men sikkert nedover mot limet mens vi hele tiden justerte plasseringen:

Merk at dette tok flere minutter å gjennomføre, og at vi var veldig påpasselige med å unngå luftbobler så langt det lot seg gjøre. Vi måtte dessuten bruke en god del tid på å presse limet helt ut i kantene, så det var nok på grensen til hvor lite lim vi kunne ha brukt her.

Til slutt sa vi oss imidlertid fornøyde, og begynte å bestråle herligheten med UV-lyset. Først i rundt 20 sekunder, hvorpå vi justerte glasset noe i forhold til panelet. Deretter fortsatte vi belysningen i vel 3 minutter til, hvorpå LOCA-limet størknet fullstendig.

Spenningen var stor da vi plukket opp skjermen og beskuet resultatet. Men det så i det hele tatt nokså bra ut, og etter en kjapp test for å bekrefte at panelet stadig fungerte fjernet vi plasten. Den dobbeltsidige teipen hadde imidlertid blitt limt fast sammen med limet, så den fikk vi ikke fjernet igjen. Heldigvis var den nærmest usynlig langs rammene av skjermen.

Deretter var det plastrammens tur. Denne kom som nevnt forhåndsinstallert med lim langs kantene, og ettersom vi hadde vært nokså presise med panelet og glasset under pålimingen var det en relativt smal sak å legge rammen på, påføre varme og vente på at limet skulle størkne.

Med dette gjort var vi mer eller mindre ferdige. Det eneste som gjenstod var å montere på LCD-bakpanelet, og eventuelt sette inn hjemknappen og frontkamera-delene igjen. De to sistnevnte tingene hadde vi imidlertid ikke for hånden, men om du gjør dette selv vil du være nødt til å fjerne dette fra den gamle skjermen. Til slutt så imidlertid resultatet vårt slik ut:

Sammenlignet med en original skjerm så det rett og slett ikke så ille ut, og vi måtte konstatere at vi var svært fornøyde. Panelet fungerte dessuten knallfint, og virket ikke å være skadet på noen måte.

Hverken fremsiden eller baksiden levnet i det hele tatt særlig mistanke om at dette var en selvbygd skjerm, utenom bitte små ujevnheter om man så nøye etter.

Rammen satte ikke helt i flyt med glasset, men det var heller ikke langt unna. I profil kunne vi imidlertid se at det var noen små glipper som ikke ville vært på en serieprodusert skjerm, men for alle praktiske hensyn ville dette ha null nada og niks å si.

Dog, det var ikke helt feilfritt. Den største feilen lå i at vi ikke hadde blitt kvitt absolutt alle luftboblene. På tre steder under glasset var luft fanget i bittesmå bobler, som vi har forsøkt å peke ut i bildet under:

Feilene var imidlertid såpass marginale at de neppe ville blitt tillagt mye bevissthet fra en vanlige bruker, og vi måtte se nøye etter for å legge merke til dem selv også. Med skjermen påslått var det dessuten fullstendig umulig å se dem, så for alle praktiske hensyn må vi kunne si oss svært fornøyde med resultatet.

Det er imidlertid svært viktig å påpeke at dette høyst sannsynlig ikke er noe du begir deg ut på på egen hånd. Dette er uten tvil den vanskeligste reparasjonen undertegnede har begitt seg ut på, og om du ikke er vel bevandret i reparasjonenes verden fraråder vi deg på det sterkeste å gjøre dette selv.

Vi brukte godt over 6 timer på hele prosessen med prøving og feiling, bildetaging inkludert. Om du gjør dette selv er sjansene store for at du ikke vil ha noe rom for å prøve og feile, ettersom du kun har én skjerm. Dessuten er risikoene mange, og til dels alvorlige. Utstyret du trenger er ikke lett tilgjengelig, og om du ikke har en varmepistol kan du egentlig legge planene på hylla med en gang.

For de aller fleste vil det enkleste være å bare bytte hele skjermspetakkelet med en flunkende ny del. Men om du har mye pågangsmot, en trang til å grave opp skjør elektronikk, mye tid til overs og «money to spend», så er det absolutt en spennende prosess å grave seg gjennom.

Forresten – panelet vi trodde var ødelagt da det flimret, var sannsynligvis ikke det. Også panelet vi til slutt endte opp med å bruke flimret under glassavskrapingen, men problemet forsvant da skjermen var ferdig.

Til slutt: husk at du gjør det på eget ansvar – og at frustrerte mailer til undertegnede fra folk med brukket, misfarget eller ødelagt LCD-panel ikke vil besvares. Lykke til!

Dette var også en krevende reparasjon:
GUIDE: Vi måtte ta fra hverandre alt for å få bukt med problemet »

Les også

Reparer iPhone på timen - med Apples velsignelse

3. juli 2017

iPad er fremdeles nesten umulig å reparere

31. mars 2017