Mange veier til Rom

Edmund Schilvold

Lagre artikkel

Photoshop CS3 – bildemateriale for HDR-generering

Det optimale for HDR-funksjonen i Photoshop går for å være en bildeserie som kun har ett EV-trinn mellom hvert enkelt bilde, og som har et så stort omfang at bildet for de mørkeste skyggene ikke inneholder noe svart, og at bildet for de lyseste høylysene ikke inneholder noe hvitt eller utbrent.

Det er to årsaker til at avstanden mellom de enkelte bildene ikke bør være på mer enn ett EV-trinn (eksponeringstrinn):

For det første gjør en slik bildeserie det lettere for Photoshop å rekonstruere den såkalte responskurven til kameraet, og for det andre muliggjør det en høy grad av støyreduksjon.

La oss prøve å gi en kort forklaring på hva vi snakker om her. En responskurve sier noe om hva kameraet gjør med dataene som kommer fra sensoren. Hvilket forhold er det mellom virkelighetens EV-trinn og de tonene som det endelige bildet får? Hvordan jobber kameraet når det gjør om lineære data til et bilde som ser naturlig ut, og som kan vises på en vanlig skjerm?

Ulike kameraer, og til og med ulike eksemplarer av samme modell, kan ha ulike responskurver, både fordi sensorene har ulike karakteristika, og fordi kameraprodusenten ønsker å gi bildene et særskilt ”merkevare”-utseende. Slik filmprodusenter ofte bevisst ga filmene sine lett gjenkjennelige egenskaper i forhold til for eksempel fargegjengivelse, kan produsenter av digitale kameraer gi bildene som kommer ut av deres apparater en bestemt ”look” ved å justere responskurven som benyttes.

NB: Dersom man tar i bildeserien i RAW, er rekonstruering av responskurven sannsynligvis uaktuelt fordi RAW-filene neppe blir utsatt for responskurvebehandling i kameraet.

Når det gjelder den nevnte støyreduksjonen, fungerer den omtrent som såkalt ”image averaging”, som man lett kan utføre i Photoshop ved hjelp av lag. Man legger flere like bilder oppå hverandre, og gir hvert lag en bestemt grad av gjennomsiktighet. Støyen, som er ulik i hvert bilde, vil da ulikne seg selv, mens det som er motivet, og som er likt i hvert bilde, ikke påvirkes.

Den store fordelen med denne metoden for støyreduksjon, er at den ikke påvirker de fine detaljene i bildet negativt (så sant kameraet sto bom stille da eksponeringene ble tatt). Så godt som alle andre former for støyreduksjon innebærer et kompromiss mellom reduksjon av støy og bevaring av detaljer.

Når man mater mer materiale inn i et HDR-program enn man strengt tatt behøver, oppnår man noe av det samme som ved ”image averaging”. Det er altså bedre å mate inn en serie på fem bilder med ett trinn mellom hvert bilde, enn å mate inn tre bilder med to trinn mellom hvert bilde (det sistenevnte er det man får hvis man setter vanlig eksponeringskompensasjon til pluss og minus 2 trinn).

HDR-funksjonen i Photoshop (som startes med kommandoen File > Automate > Merge to HDR) er i stand til å ”spise” flere ulike filtyper, inkludert en rekke typer RAW-filer. Har man tatt den nevnte bildeserien i RAW, er det derfor vanligvis unødvendig å konvertere den til JPEG eller TIFF før man mater den inn i Photoshop. La filene forbli i RAW hvis mulig, det gir sannsynligvis høyest HDR-kvalitet.

Bildeserien man mater inn i Photoshop forblir forresten alltid uendret – dataene fra bildeserien kopieres inn i en ny fil. Og man bør ikke slette bildeserien bare fordi man har fått laget en HDR-fil på grunnlag av den – man vet aldri hvilke nye programmer og muligheter som kan komme i framtiden.

Har man Layers-paletten åpen idet man laster inn filene i Merge to HDR, kan man følge med på det som foregår i bakgrunnen. Som skjermbildet under viser, legges bildene i serien sammen som ulike lag i én fil.

Når prosessen vist over er ferdig, bringer Photoshop opp en dialog som lar brukeren inspisere det som vil bli innholdet i HDR-fila. Foreløpig er ingenting endelig lagret, man jobber kun med midlertidige data:

La oss se nærmere på noen av de sentrale aspektene ved denne dialogen. Til venstre vises filene man har matet inn, og EV-verdiene. I midten er en fornåndsvisning av HDR-bildet man vil få (som forklart i del 1 av denne guiden, er ikke vanlige skjermer i stand til å vise hele det dynamiske omfanget til HDR-fil på én og samme tid. Derfor må vi per i dag bare leve med visninger som den over, der høylysene tilsynelatende er utbrent.)

Men det er til høyre i dialogen at vi finner de mest interessante kontrollene. La oss begynne med den i midten.

Her ser vi et histogram for HDR-fila, samt en knøttliten grønn og hvit slider. Dette er en kontroll som har ført til en del forvirring.

Det som er viktig å ha i mente her, er at innstillingen til denne slideren ikke betyr noe som helst for dataene i selve HDR-fila.

Denne slideren er kun ment som et verktøy til det å inspisere de ulike delene av HDR-bildet. Ved å trekke den fram og tilbake, kan man få studert både skygger, mellomtoner og høylys. Hadde vi alle hatt HDR-skjermer, ville denne slideren ha vært unødvendig.

I tilegg avgjør slideren hvordan HDR-fila vil bli forhåndsvist i for eksempel Adobe Bridge, samt hvordan den vil komme opp når man åpner den i Photoshop. Av den grunn kan det være greit å plassere slideren slik at man får et bilde som er lett å identifisere i thumbnail-form. (Når man senere åpner HDR-fila i Photoshop, kan man på nytt velge hvilken del av omfanget man vil vise ved å dra i en liten slider nederst i programvinduet kalt 32-bit Exposure.)

Under er dialogen slik den så ut etter at slideren for White Point Preview var blitt dratt helt over til høyre side. HDR-dataene er overhodet ikke endret, det eneste som er endret er visningen av bildet på skjermen.

Like over histogrammet er muligheten til å velge hvilken bitdybde man vil gå til etter at genereringen av HDR-fila er fullført. Dersom man vil lagre resultatet som en HDR-fil, må man velge 32 Bit/Channel. Det er det eneste valget som gir en fil der dataene foreligger i HDR-format.

Velger man 8 eller 16 Bit/Channel, blir ikke HDR-dataene varig lagret. Isteden bringes man rett til tonemapping-dialogen, hvilket ikke bør komme som noen overraskelse: HDR-data (flyttall) kan ikke eksistere i 8 eller 16 bits filer.

8 Bit/Channel er i alle tilfelle et lite aktuelt valg på grunn av begrensningene det setter for senere redigering. Det finnes kun noen få tilfeller der det kan være interessant å gå rett fra HDR-generering til en så lav bitdybde: Man har lite plass på harddisken og/eller en gammel og treg PC, eller man skal ha det ferdige bildet rett ut på web.

16 Bit/Channel gir som forklart i del 1 av denne guiden langt bedre kvalitet og mye større fleksibilitet, og kan gi mening hvis man vet sikkert at man ikke vil være interessert i å ha en HDR-fil å gå tilbake til i framtiden.

Men er man interessert i å jobbe videre med HDR-dataene i Photoshop, er det ingen vei utenom 32 Bit/Channel.

En fordel med denne framgangsmåten er at man kan prøve ut tonemappingen igjen og igjen, så mange ganger man orker. Man kan alltid returnere til HDR-fila ved behov.

En annen vesentlig fordel er at man kan gjøre en rekke ulike bilderedigeringsgrep i Photoshop mens man befinner seg i 32 bpc. Og dette er en enda bedre modus å redigere i enn 16 bpc. I 32 bpc modus kan man gjøre endringer som man aldri kunne ha gjort i 16 bpc. Og man kan gjøre dem uten at det skjer noe merkbart kvalitetstap.

HDR-funksjonen i Photoshop arbeider som nevnt på forrige side slik at den alltid prøver å bestemme kameraets responskurve på grunnlag av det bildematerialet man mater inn i den (med mindre man benytter RAW). Dette gjør at kvaliteten på bildeserien kan få mye å si for hvordan HDR-bildet blir seende ut. Får man HDR-bilder med merkelige toneoverganger og farger, kan det være at Photoshops rekonstruerte responskurve har skylden. Det vil si: Det kan være at Photoshop har ikke klart å gjenskape den kurven kameraet faktisk brukte.

I slike tilfeller kan man løse problemet ved å laste inn en forhåndslaget responskurve som er rekonstruert på grunnlag av en såkalt kalibreringssekvens. En kalibreringssekvens er ganske enkelt en bildeserie som er tatt som forklart i første avsnitt under ”Bildematerialet”, av et motiv med høyt dynamisk omfang og en nøytral grå farge. Det kan for eksempel være et stykke grå asfalt der én del ligger i skygge og en annen er opplyst av sola.

Når kalibreringssekvensen er lastet inn, kan man lagre responskurven ved klikke på knappen "Save Response Curve As ..."

En liten digresjon: HDR-programmer som Photomatix og FDR Tools jobber på en litt annen måte enn Photoshop når det gjelder responskurver. Disse programmene bruker som standard en vanlig gamma-kurve, hvilket normalt fungerer helt fint, siden moderne speilreflekskameraer normalt har en repsonskurve som ligger nært opptil vanlig gamma.

Dette kan være noe av årsaken til at Photomatix trolig er mer brukt enn Photoshop til HDR-generering. Photomatix’ mer forutsigbare virkemåte kan gjør programmet noe enklere å bruke.

Som oftest er det imidlertid ikke noe behov for å laste inn en spesiallaget responskurve. I slike tilfeller klikker man rett og slett på OK-knappen så snart man har sjekket at bitdybde-innstillingen er der man vi ha den.

Dette er noe temmelig nytt som Photoshop foreløpig ikke er helt tilpasset. En rekke av de verktøyene og filtrene som er tilgjengelige i 16 bits modus, er i 32 bits modus (HDR-modus) grået ut og utilgjengelige. Men for hver nye versjon av Photoshop blir flere verktøy brukelige også i 32 bits modus.

I CS3 er imidlertid allerede nå ganske mye man kan gjøre mens man befinner seg i 32 bits modus. Man kan justere kontrast og lyshet med Levels (på norsk nivåer), man endre ”eksponeringen” ved hjelp av Exposure, og man kan gjøre selektive justeringer ved hjelp av lag og masker. For å nevne noe.

En ulempe med redigering i HDR-modus, er at man bare ser en del av bildets omfang av gangen. Men dette behøver ikke å være noe stort problem.

Noe av det første man kanskje vil ønske å gjøre når man åpner en HDR-fil i Photoshop, er å justere visningsinnstillingen. Til dette finnes det en liten slider nederst i programvinduet kalt 32-bit Exposure.

Når det gjelder redigeringen, finnes det et lite triks som gjør at man kan klargjøre bildet i HDR-modus, og så gjøre tonemappingen med bare et par klikk, slik at det man ser i HDR-modus blir det man får når man etterpå entrer LDR-modus (altså når man lager en LDR-versjon i 8 eller 16 bpc).

Det trikset heter Highlight Compression, og kan tas i bruk ved at man velger View > 32-bit Preview Options.

Velger man Highlight Compression her, blir HDR-bildet vist ved hjelp av dette valget. Og hvis man så velger Highlight Compression igjen når man skal tonemappe (valget finnes også i tonemapping-menyen), får man i LDR omtrent det man så i HDR.

Highlight Compression er dessuten en uhyre enkel form for tonemapping å utføre for brukeren. Det er bare å hente opp menyen og klikke på OK, og vips, så er man ferdig.

Det andre valget, Exposure and Gamma, fungerer på omtrent samme måte. Man kan velge det både under 32-bit Preview Options og i tonemapping-menyen. Men i motsetning til Highlight Compression gir Exposure and Gamma noen justeringsmuligheter.

Når vi har stilt inn 32-bit Exposure og 32-bit Preview Options, er tiden inne for å se på bilderedigeringen. Som nevnt er det faktisk ganske mye man kan gjøre i HDR-modus. Som å bruke Levels (Nivåer) til å gjøre en justering av hvitbalansen. Vi går til Layer > New Adjustmentlayer > Levels (hvis vi vil lage et nytt justeringslag) eller eventuelt Image > Adjustments > Levels (hvis vi ikke vil legge justeringen på et eget lag).

Dette bildet trenger for så vidt ikke noen hvitbalansejustering, men vi kan prøve og se hva som skjer. I Levels-dialogen velger vi pipetten for hvitpunkt, og klikker på noe som vi mener burde ha vært nøytralt grått i bildet. En gren, for eksempel. Idet vi klikker, skjer det ting. Bildet får en annen fargetone, og vi har i praksis endret hvitbalansen. Samtidig har histogrammet endret seg ganske dramatisk.

Hvis dette hadde vært et vanlig bilde, hadde det nå vært fare på ferde. Men i HDR-modus kan vi faktisk bare ignorere dette histogrammet. Det gjelder nemlig kun det som vises på skjermen i øyeblikket. Det gjelder ikke HDR-dataene. Bildet er helt OK, selv om histogrammet synes å fortelle oss noe annet.

Det geniale med justeringslag, er at vi nå kan slå hvitbalansejusteringen av og på, eller begrense den til en bestemt del av bildet ved å male på masken på justeringslaget. Tilgangen til lag og masker i HDR-modus er et sterkt argument for bruk av Photoshop.

Selve justeringen var imidlertid ikke så vellykket. Bildet er blitt kaldere, mer som om det var tatt midt på dagen. Vi sier takk, men nei takk til hvitbalanseendring denne gangen.

En av de mest kraftfulle justeringsverktøyene for HDR-filer i Photoshop er Exposure, som man finner ved å gå tilLayer > New Adjustmentlayer > Exposure, eller eventuelt Image > Adjustment > Exposure.

Når Exposure-verktøyet kombineres med lag og masker, kan man gjøre nesten hva som helst, inkludert "ekte" dodge og burn ("ekte" på den måten at man i HDR-modus jobber med data som korresponerer med virkelighetens EV-verdier).

En tilnærming når man har hentet opp Exposure, er å bruke pipettene. Man klikker med pipetten for hvitt på det man mener skal være det lyseste, med den for mørkt på det man vil skal være det mørkeste, og så videre.

Ved å trekke ned Exposure (den øverste slideren) får vi høylysene dit de bør være, det vil si ned på et nivå der de ikke framstår som utbrent (målet i tilfellet vist over er å lage en LDR-versjon av HDR-fila). Offset kan fort gjøre for mye av det gode, og trekker vi den ned, begynner vi fort å miste detaljer i skyggene. Men en forsiktig justering gjør bildet mindre blast ved å introdusere mer svart.

Med gamma øker eller minsker vi kontrasten ved å lysne eller mørkne skyggene.

Såder. I dette tilfellet ga -2,00, -0.0020 og 1,16 etter undertegnedes mening et godt kompromiss mellom detaljer i skygger og høylyst og generell kontrast.

Men nå er fargemetningen blitt temmelig lav. Både det grønne i bladene og det røde og gule i løvet virker litt livløst.

Ikke noe problem. Med et Hue/Saturation justeringslag (Layer > New Adjustmentlayers > Hue/Saturation)kan vi enkelt øke fargemetningen litt, enten for alle fargene, eller for kun noen av dem.

En stor fordel med å jobbe på denne måten, med justeringslag i HDR-modus, er at man kan lagre HDR-bildet med justeringene liggende som egne lag oppå bildelaget. Justeringene bakes ikke inn i bildet, og kan når som helst endres eller forkastes. Hvis man for eksempel noen dager senere finner ut at man burde ha satt Exposure til -2,50 og latt Saturation være i fred, er det bare å åpne HDR-fila igjen, endre laget for Exposure og kaste laget for Saturation. Og slik kan man holde på i det uendelige, uten at det skjer noen degradering av bildekvaliteten.

En annen fordel er at det er veldig lett å se hva man har gjort tidligere. Informasjonen er lagret i lagene.

Ooops – visning av bildet i 100 prosent avslører at gjengivelsen av noen av bladene er påvirket av ghosting. Spesielt det vist under. Det var nok ikke helt vindstille da bildeserien ble tatt likevel. Hva nå?

Vi må finne en ghostbuster. Mulighetene er flere. Vi kan prøve å klone bladet vekk med kloneverktøyet (Clone Stamp Tool), eller transplantere inn en skarp versjon av bladene fra en av de opprinnelige RAW-filene. Men det er løsninger som involverer en del arbeid.

I dette tilfellet finnes det en annen og enklere løsning. Siden ghostingen sitter i en del av bildet som er er uskarp fordi fotografen med vilje satte en begrenset dybdeskarphet, kan ghostingen fjernes, eller i hvert fall kamufleres, ved hjelp av et oppmykingsfilter. Gaussian Blur, for eksempel, som kan hente opp med kommandoen Filter > Blur > Gaussian Blur. I bildet under ser vi effekten av filteret innenfor den firkantede seleksjonen, og bildet slik det var utenfor seleksjonen.

En relativt moderat grad av softing (3,0) fjerner de stygge, unaturlige kantene, og redder oss fra spøkelsene for denne gang.

Vi kunne ha gjort mer redigering i HDR-modus, men la oss si det er bra for nå. Vi vil vise mesterverket vårt til den store verden. Da må vi tonemappe.

Bruker man Photoshop, finnes det (som antydet på forrige side) minst to veier som fører til Rom (en ferdig LDR-fil). Den ene går ut på at man bruker tilgjengelige visnings- og redigeringsverktøy i Photoshop til å klargjøre HDR-bildet for LDR-konvertering, og at man deretter utfører en rask og enkel tonemapping som bare har som mål å bevare det utseendet man alt har gitt bildet.

Dersom dette er veien vi har valgt, er det nå bare å klikke på 16 bpc i Image > Mode-menyen. Dette bringer automatisk opp tonemapping-menyen. Så velger vi det samme til tonemapping som vi valgte under 32-bit Preview Options, og klikker OK. Vips, så har vi en 16-bits LDR-versjon av HDR-bildet.

Ved hjelp av View > 32 bit preview options kan vi altså gjøre Photoshop til en WYSIWYG (What You See Is What You Get) editor for HDR-redigering rettet mot det å lage en LDR-versjon.

Etter hvert som Photoshop blir mer og mer tilpasset HDR, blir dette en mer og mer interessant tilnærming.

Den andre går ut på at man tar HDR-fila og bruker mer avanserte og tidkrevende tonemapping-verktøy til å lage en LDR-versjon. I Photoshop innebærer dette vanligvis at man velger en type tonemapping som kalles Local Adaptation (lokal tilpasning).

Local Adaptation er det eneste tonemapping-valget som gir brukeren anledning til å gjøre en virkelig omfattende redigering av bildet før tonemappingen utføres. Det gir tilgang til et avansert verktøy som det kan ta en del tid å lære seg å bruke på en optimal måte.

Kan man allerede Curves (Kurver), det tradisjonelle verktøyet for avanserte kontrastjusteringer i Photoshop, har man en stor fordel når man skal lære seg Local Adaptation-verktøyet.

Men i tillegg til kurveverktøyet har Local Adaptation-dialogen to nokså kryptiske slidere: Radius og Threshold (grenseverdi). For disse finnes et par tommelfingerregler. Den ene er denne: Jo finere detaljer, dess lavere Radius. Når det gjelder Threshold, skal ikke denne være høyere enn at man unngår kunstige haloer (konturer) rundt detaljer i bildet. Har bildet haloer, er Threshold satt for høyt.

Man kan også si at Radius avgjør størrelsen på sonene som justeres, mens Threshold avgjør styrken på variasjonene i lyshet innefor hver sone.

Når det gjelder Toning Curve and Histogram, har vi her muligheten til å lage en kurve som avgjør hvordan de ulike delene av bildet (skygger, mellomtoner og høylys) blir seende ut. Med Save kan vi dessuten lagre kurven vi lager, og med Load kan vi laste inn en kurve vi har laget med Local Adaptation tidligere.

Fører vi muspekeren over til bildet i bakgrunnen, blir pekeren til en pipette. Klikker vi så på ulike deler av bildet med denne pipetten, kan vi finne ut hvilken del av kurven som svarer til hvilke toner i bildet. Deretter kan vi klikke på kurven for å sette et punkt på den aktuelle delen, og manipulere den korresponderende delen av bildet ved å flytte dette punktet med muspekeren, eller med piltastene på tastaturet.

Tallene for Input og Output gjelder det punktet på kurven som er valgt. Input er det det er, Output er justeringen, det det vil bli. Er Output lavere enn Input, mørkner vi, og er Output høyere enn Input, lysner vi.

Vil man låse en del av kurven fast, slik at den ikke bøyer seg, er det innsetting av punkter som er løsningen.

En veldig nyttig tastatur-snarvei er Ctrl + Tab. Med denne vi enkelt hoppe mellom punkter på kurven.

Noe særlig mer er det vanskelig å si om Local Adaptation generelt. Ulike bilder kan ha vidt forskjellige behov. Det finnes ingen fasit. I skjermavbildningen vist over ser vi innstillingene brukt til bregnebildet.

Når tonemappingen er gjort, er man over i LDR-modus. Ideelt sett bør redigering i LDR-modus være unødvendig, men i praksis kan det nok ofte være aktuelt å gjøre finjustere bildet litt ved hjelp av noen av de mange verktøyene som man ikke hadde tilgang til da man var i HDR-modus.

Et ganske vanlig problem er at LDR-bildet man har laget har for lite global og/eller lokal kontrast. Vel, det er i hvert fall bedre at bildet er for blast enn for hardt, og det er også bedre at det er for lyst enn for mørkt (så lenge ingen deler er overeksponert). Grunnen til dette er at det er lettere å gi et bilde mer kontrast, eller mørkne det, uten nevneverdig kvalitetstap, enn å gjøre det motsatte. Er en del av bildet gjort så mørk i forbindelse med for eksempel tonemappingen at detaljer er blitt borte, kan man neppe hente fram alle de detaljene igjen når man er over i LDR-modus.

Levels er et enkelt, men nyttig verktøy for å flikke litt på ferdige LDR-bilder. Ved å flytte punktene for svart og hvitt inn mot hoveddelen av histogrammet, kan man gi bildet mer "smell". Med slideren i midten kan man lysne eller mørkne hele bildet.

En annen nyttig justering involverer filteret Unsharp Mask (som ligger under Filter > Sharpen). Istedenfor å bruke det til skarping av bildet, slik man vanligvis gjør, bruker man det til å øke den lokale kontrasten (kontrasten mellom detaljer) i bildet. Man setter Radius til en høy verdi, for eksempel 50, og Amount til en relativt lav verdi, for eksempel 15. Threshold holdes på null. Resultatet blir et bilde med mer lokal kontrast.

Slik kan man fortsette. Men når det gjelder Photoshop-delen av denne guiden, er vi kommet til veis ende. På de neste sidene ser vi nærmere på Photomatix, et rent HDR-program som noen vil si representerer en sterk konkurrent til Photoshop når det gjelder HDR-behandling.

Til skrivngen av denne guiden installerte vi den nyeste prøveversjonen, 3.2.7. Det var gjort på fem minutter – en av fordelene med Photomatix er at programmet er særdeles lite og "lett" – instillasjonsfila for Windows 32 er ikke på mer enn 3,3 MB, og selve installasjonen tar bare noen sekunder.

Etter å ha åpnet programmet, klikket vi på Generate HDR Image, som svarer til det å velge File > Merge to HDR i Photoshop.

Dialogen som følger er nesten identisk med den i Photoshop. Det man gjør her, er å klikke på Browse og bla seg fram til bildeserien man vil laste inn. I dette tilfellet valgte vi å laste inn de samme seks RAW-filene som vi brukte til å demonstrere mulighetene i Photoshop.

Dialogen som følger er meget interessant. I motsetning til Photoshop er Photomatix et program dedikert til HDR, og der er derfor ikke så overraskende at Photomatix gir brukeren flere valg i forbindelse med innlastingen enn Photoshop. På den annen side er Photoshop et mye større, tyngre og dyrere program.

Det vi særlig legger merke til i dialogen over, er Attempt to reduce ghosting artifacts og muligheten for å sette en hvitbalanse. Photoshop CS3 har ingen funksjon for fjerning av ghosting, og gir ikke brukeren anledning til å velge en hvitbalanse i forbindelse med Merge to HDR.

Hvitbalanse-velgeren lar dessuten brukeren forhåndsvise effekten av valget på filene man er i ferd med å laste inn. Niftig.

Vi setter også pris på at man tydeligvis kan velge fargerom for HDR-fila (sRGB, Adobe RGB og ProPhoto RGB).

Funksjoner som Align source images og Attempt to reverse-engineer tone curve applied har vi behandlet tidligere i denne guiden. Disse mulighetene finnes også i Photoshop.

Tid for å begynne å bake!

Straks genereringen av HDR-fila er over, får vi opp de to vinduene vist under. Hovedvinduet, det øverste, der man kan zoome inn og ut, inneholder HDR-bildet, men kan bare vise en del av det på grunn av skjermens begrensninger. For at brukeren likevel skal kunne få sett på de ulike delene, har Photomatix et lite tileggsvindu kalt HDR Viewer. Dette vinduet viser det som til enhver tid befinner seg under muspekeren, og har noe av den samme funksjonen som slideren for ”32-bit Exposure” i Photoshop.

En annen mulighet når man vil inspisere innholdet i HDR-fila, er å velge View > Adjust HDR Image View > Exposure Up eller Exposure Down. Dette blir omtrent som å dra slideren for 32-bit Exposure i Photoshop fram og tilbake. Vi synes nok at Photoshop på dette punktet har den mest elegante løsningen, men Photomatix lar brukeren benytte taster som snarveier til Exposure Up eller Exposure Down, noe som letter inspiseringen betydelig.

Photomatix har et histogram som er både lett å hente opp og avansert i utformingen. Foreløpig finnes det ikke noe tilsvarende i Photoshop.

En annen god ting med Photomatix er muligheten for batch-prosessering av bildeserier. I Photoshop må man i utgangspunktet laste inn alle bildeserier manuelt, i Photomatix kan man sette programmet til å generere HDR-filer fra bildeserier automatisk.

En mulig ulempe med Photomatix er at det ikke er så mye redigering man kan gjøre før tonemappingen settes i gang. Photomatix mangler rett og slett de fleste av de verktøyene som Photoshop har. Det finnes ikke noe kloneverktøy, for eksempel. Og heller ikke lag og masker. Avanserte brukere kan neppe klare seg med Photomatix alene, de trenger også et program for vanlig bilderedigering.

Før vi begynner å gjøre noe mer, er det naturlig å lagre HDR-fila med File > Save As, slik at vi kan hente den fram igjen senere. Det mest aktuelle valget for lagring er nok *.hdr, det vil si Radience RGBE, men man kan også velge Open EXR og Floating Point TIFF.

Siden Photomatix ikke har det utvalget av redigeringsverktøy Photoshop har, hviler svært mye på mulighetene tonemappingen gir. Til gjengjeld byr Photomatix på noen meget sofistikerte verktøy for tonemapping. Programmet opererer med to ulike tonemapping-algoritmer: Details Enhancer og Tone Compressor. Her skal vi kun se på Details Enhancer, som er den metoden som byr på flest justeringsmuligheter. Som navnet antyder, gir Details Enhancer brukeren anledning til å framheve detaljene i bildet.

Skjermavbildningen over viser bregnefotoet slik det så ut på skjermen da vi etter en stund syntes at vi hadde funnet fram til noenlunde passende innstillinger. Klikk på bildet for å se det i full størrelse. Her det er svært mye man kan gjøre for å finjustere kontrasten på lokalt og globalt nivå. Det sier seg selv at en optimal tonemapping med Details Enhancer krever både tid og erfaring. Men så kan man også oppnå noen veldig interessante resultater.

Når man er klar, trykker man på Process, og lagrer det ferdige LDR-bildet i TIFF eller JPEG. Skal man redigere bildet videre i Photoshop, er det naturlig å velge 16 bpc TIFF.

Konklusjon: Photomatix er et godt og spennende program til sitt bruk, men det kan ikke gjøre alt. Slik situasjonen er per i dag, kan man nok si at Photomatix og Photoshop utfyller hverandre.

Les også

iPhone-app gir geotagging til alle kameraer

15. juni 2011

HDR - Velsignelse eller forbannelse?

8. jan. 2010