Til hovedinnhold

Akam tar seg vann over hodet

Med kamera under vann

Olympus Mju 1050 SW

I anledning at badesesongen atter nærmer seg, presenterer vi en Akam-klassiker til glede for nye og gamle lesere:

Som enkelte observante lesere har fått med seg sendte Akam for en tid tilbake en medarbeider i landflyktighet i en ukes tid. Turen gikk til Dahab, omtrent en times tid med taxi (i 130 km/t...) nord for Sharm El Sheikh, og vi hadde selvsagt godsnakket med Olympus på forhånd, og de utstyrte velvillig undertegnede med to stykk vanntette kompaktkameraer i turens anledning. Det ene var et demobrukt pre-produksjonseksemplar av Mju 1030 SW, som i utgangspunktet skulle være vanntett ned til 10 meters dyp. Dette kameraet hadde imidlertid vært utsatt for så mye juling i diverse demorunder for Olympus' kunder at det i aller høyeste grad var ustadig i humøret. Som oftest nektet det å la seg starte, og det var generelt lite samarbeidsvillig. Etter to dager tok det kvelden for godt, men det gjorde ingen verdens ting, for vi fikk også med oss et flunkende nytt eksemplar av Mju 1050 SW, og dette gjorde stort sett nytten.

Lighthouse Reef, Dahab. Foto: Google Maps

Dette er som du sikkert har skjønt ingen test i tradisjonell Akam-forstand, men en slags kombinasjon av en "praktisk-bruk-test" og en serie med tips og erfaringer til hvordan få best mulige resultater med et kamera av denne typen når man fotograferer under vann.

The Blue Hole, nord for Dahab. Foto: Google Maps

At valget falt på Dahab var en tilfeldighet, rent bortsett fra at artikkelforfatteren skulle på ferie dit og at vi her på Akam egentlig alltid er på jobb, selv når vi ikke er det. Man kan imidlertid ikke dra til Dahab, som for øvrig betyr "gullsand", uten å nyte det yrende livet som er å finne under vann. Hele området er en eneste stor undervannsnasjonalpark, og selv om det tas noen millioner dykk i året i området er korallrevet og livet der forunderlig godt i hold. Det er heller ikke på langt nær like turistifisert som Sharm El Sheikh lenger sør, og man trenger absolutt ikke legge igjen hele familieformuen for å få seg en tur til Dahab.

Artikkelforfatteren på vei ned. Foto: Linn Therese Lie

Det ble ingen dykking på oss denne gangen, men det holder også lenge med snorkling for å få med seg mye av undervannslivet i området. Undertegnede synes sandstrender er noe av det kjedeligste på denne jord, så at man her har strand over vann og korallrev under vann, passer utmerket.

Ikke bare bare

Yrende dyreliv på revet.

Rødehavet er et av de salteste hav i verden, fordi tilsiget av vann er mindre enn fordampningen. Dette gjør at vannet også er temmelig næringsfattig, og dermed svært klart. Sikten er dermed ofte svært god, men av og til vil bølger og strøm virvle opp bunnsedimenter som reduserer sikten noe. Det er naturlig nok også sterkt lys i denne delen av verden, så man trenger absolutt ikke å være dykker for å nyte spektakulære syn under vann her.

På korallrevet finner man et yrende dyreliv, dominert av fisk i alle regnbuens farger. Det er et vakkert syn, men hvordan vise det til naboene når du kommer hjem? Det er her Mju 1050 SW og lignende kameraer kommer inn. Selv om det bare er vanntett ned til tre meters dyp så holder det for de fleste som ikke skal dykke, men undervannsfotografering byr på en del andre problemer og kinkigheter som vi skal se nærmere på.

Exquisite butterflyfish (Chaetodon austracus) og Yellowtail tang (Zebrasoma xanthurum)

Det er ikke fritt for at man er litt nervøs første gang man dypper et kompaktkamera ned i vannet, selv om man vet utmerket godt at det er vanntett. Det er liksom noe fundamentalt galt med det, og man holder et ekstra godt festet grep om kameraet mens man stiger uti vannet. Det er ikke noen god ide om man har nevene fulle av solkrem, som man gjerne har når man er på stranden i slike himmelstrøk. Solkrem er ofte laget for å være vannbestandig, og er noe årntli' klin å fjerne fra objektiv og skjerm om man først har vært så uforsiktig å kline det utover kameraet. Tørk derfor ekstra godt av hendene før du går ut i vannet, eventuelt putt kameraet i en lomme slik at du ikke trenger å konsentrere deg om kameraet mens kalde bølger skvulper om familiejuvelene.

Scuba sapiens

Et annet potensielt problem er risikoen for å miste kameraet. Det er nærmere to tusen meter dypt i dette området, og dermed minst femti ganger for dypt til at man kan dykke ned og plukke det opp. Man trenger imidlertid ikke slike dyp før kameraet blir knust av trykket - det holder lenge med noen titalls meter - og selv om man skulle ha muligheten til å dykke ned og hente det er det meget mulig kameraet har sagt takk for seg. 1050 SW er utstyrt med en liten stropp til håndleddet, men den er temmelig løs og stoler man blindt på at den ikke vil gli av hånden får man seg før eller siden en stygg overraskelse. Slike stropper fra andre produsenter er ofte utstyrt med en liten plastdings som gjør at man kan stramme stroppen rundt håndleddet for å hindre at den glir av. Det er heller ikke en ideell løsning, men likevel langt bedre enn standard på Mju 1050 SW. For å føle seg helt trygg bør man ta med seg en syltestrikk eller lignende og bruke denne til å feste kameraet til kroppen. Eventuelt kan man benytte samme nødløsninger som undertegnede så seg nødt til, som å feste den medfølgende stroppen i snoren i badebuksen, eller glidelåssnoren i våtdrakten.

Yellowtail tang (Zebrasoma xanthurum)

Farlige motiver

Undervannsfotograf i arbeid

Et problem man ganske raskt merker seg er at man må ned på samme nivå som fiskene med mindre man skal få bilder som det over. I noen tilfeller blir det ålreite bilder på den måten, men i de fleste tilfeller vil bildene bli bedre om kameraet er på samme nivå som fiskene, og dette har flere løsninger, som hver bringer med seg flere problemer. En opplagt løsning er å dykke ned til fiskenes nivå, men de er ofte sky og skvetne, og vil raskt svømme unna om et menneske kommer for nært. Det er også ofte vanskelig å komponere bildet skikkelig mens man for harde livet forsøker å holde seg der nede (blybelte kan være nyttig) uten å ta i mye av det spisse og/eller giftige som finnes på bunnen. Det er aldri lurt å ta i korallene i Rødehavet, for de er ømfintlige saker og mange av dem er også giftige eller har giftige leieboere.

Fiskene er langt midre skvetne om man i stedet strekker armene ned til deres nivå og slik tar bilder på strak arm, men med denne metoden er problemene flere og større. Først og fremst er det langt vanskeligere å holde et kamera rolig om man ligger og dupper i bølgene - bare en halvmeter under vann er det mye roligere - og for det andre er skjermens innsynsvinkel svært mye dårligere under vann enn over, så man vil i mange situasjoner ikke se hva som er på skjermen. Det gjør det nær sagt umulig å komponere bildene, og man må ofte ty til å bruke videre vinkel enn man ellers ville ha gjort, for å være på den sikre siden.

Regal angelfish (Pygoplites diacanthus)

I tillegg til dette - problemer som er så og si universelle for nær sagt alle vanntette kompaktkameraer - så opplevde vi Mju 1050 SW som ganske tregt i utløseren, i den forstand at det var en forholdvis lang pause fra vi trykket på knappen til bildet faktisk ble tatt. Her var det langt mer robuste 1030 SW betydelig bedre, men da dette som sagt tok kvelden tidlig i oppholdet fikk vi ikke testet dette kameraet skikkelig. Dermed må man forsøke å holde stillingen mens man fotograferer og følge bevegelsene til motivet mye lengre enn man instinktivt skulle tro. Selv om man er nøye på dette vil det ofte føre til bilder som det over, hvor man er fornøyd med å ha fanget hele motivet, selv om komposisjonen er langt fra ideell.

Tassled scorpionfish (Scorpeanopsis oxycephala)

En annen ting man kan gjøre for å bøte på dette problemet er å konsentrere seg om motiver som stort sett ligger stille, slik at man får tid på seg til å komponere bildet og man vet nøyaktig hvor motivet befinner seg. Det gjør det langt enklere å ta gode bilder, men også dette bringer med seg enkelte problemer. For eksempel er det mange av disse motivene som er flinke til å gjemme seg, enten i huler og hulrom, eller på grunn av en fantastisk kamuflasje, og som om ikke det var nok så er det mange av dem som er blant de mest giftige fiskene i verden. Du bør med andre ord holde god avstand, selv om de kan være fristende makro-motiver. Et eksempel er skorpionfisken på bildet over. Ser du den?

Lionfish (Pterois miles)

Lionfish er et annet eksempel på en fisk man ikke bør tafse på. Den er riktig vakker og er ikke videre redd av seg, så den poserer villig for kameraet, men stikker du deg på piggene i ryggfinnen dens har du ødelagt ferien din ganske så ettertrykkelig. Du dør neppe om du ikke har dårlig hjerte fra før, men du kan se frem til en svært smertefull uke eller to. Fisken har ikke et valg om den skal sprøyte inn gift eller ikke, som for eksempel hoggorm har - det skjer helt automatisk. Giften er proteinbasert og derfor svært temperatursensitiv, og førstehjelp er derfor å skylle stikkstedet med så varmt vann som pasienten tåler. Lionfish er nattaktive og kommer først frem litt utpå ettermiddagen, så skal du fotografere dem er det mulig du bør justere ISO en smule.

Samarbeidsvillig fisk

Her ligger en grouper og hviler seg.
Whitespotted puffer (Arothron hispidus)

Det finnes heldigvis også relativt ufarlige fisker som stoler på sin kamuflasje og som derfor ligger stille og lar seg avfotografere. I Rødehavet finnes det flere ulike arter groupere, og i alle fall noen av disse, som den på bildet over, ligger forholdsvis rolig selv med mennesker i nærheten. Pussig, egentlig, når man tenker på hvor godt disse fiskene egentlig smaker.

Pufferfish, som den til høyre, er ikke en spesielt rask svømmer og kan derfor være et godt motiv. De er heller ikke fryktelig godt kamuflert, som du ser.

Red Sea clownfish (Amphiprion bicinctus) er takknemlige motiver fordi de ikke flytter seg langt fra anemonen sin.
Lyretail anthias (Pseudanthias squamipinnis) drar sjelden langt hjemmefra.

Enkelte fiskearter er imidlertid om mulig enda mer samarbeidsvillige. Ikke bare har de spektakulære farger og mønstre, men de har faktisk også fast bolig! Disse fiskene finner man på samme sted dag etter dag, og er man på tur for å fotografere under vann kan man ta seg god tid på å lære området å kjenne, studere fiskenes adferdsmønster, og prøve seg frem med ulike løsninger. Med slike muligheter på å øve seg og prøve om og om igjen vil mulighetene til å få gode bilder drastisk forbedres.

Lyretail anthias, som du ser til høyre, finnes i små stimer hist og pist ved korallrevet, og selv om de ikke har bolig i betydningen tak over hodet, har de som oftest et fast tilholdssted som de svermer (eller stimer) rundt.

Amphiprion bicinctus igjen. Vi ble gode venner.

Klovnefisk finnes det mange arter av, også i Rødehavet, og de er noen av de mest takknemlige motivene som finnes. Du vet alltid hvor de er å finne, gang etter gang, og om de er noen meter unna er alt du trenger å gjøre å svømme mot anemonen deres. Da vil de komme svømmende for å forsvare hjemmet sitt, og du kan villig vekk ta bilder. Du kan faktisk komme så nært at du bør vurdere makro-modus.

Akkurat disse klovnefiskene holdt til på fra tre til fem meters dyp, avhengig av tidevannet, og det var en liten fjellknaus like ved som det var mulig å holde seg fast i. Helt perfekt, med andre ord!

Blits?

Hva tidevannet angår, så er det lurt å holde et lite øye med det. Når tidevannet er på vei ut vil det ofte ta med seg en del rusk og rask fra land, og det vil gå ut over sikten. Beste tid til å ta bilder av ting som er litt i dypeste laget for snorklere, er når tidevannet er på sitt laveste. Da er det ikke så vanskelig å nå ned til motivet, og partikler i vannet har fått litt tid til å legge seg på bunnen.

Blits og masse partikler i vannet gjorde sitt til at dette bildet av en lyretail hogfish (bodianus anthioides) ikke ble spesielt vellykket.

Etterhvert som lyset trenger gjennom vannet - selv så klart vann som i Rødehavet - vil ulike bølgelengder absorberes av vannet, og man får andre farger enn man ønsker. I tillegg er lyset ganske så ensrettet ovenfra, og man får rare skygger om man fotograferer motiver som liker seg i sprekker og huler. Både på grunn av dette og av andre grunner kan det ofte være tilrådelig å bruke utfyllingsblits, selv ved høylys dag, men ikke alltid. Er det mye partikler i vannet bør man unngå blits, spesielt når motivet er relativt langt fra kameraet. Ovenfor ser du et eksempel på hva blitsbruk ved slike forhold kan føre til. Et annet problem man får om man bruker blitsen mye er at batterikapasiteten blir faretruende lav. Vi hadde heldigvis med oss ekstrabatterier, noe vi fikk hyppig bruk for. Vi brukte i snitt ca to batterier per kamera per dag.

Indopacific sergeant major (Abudefduf aigiensis)

Enkelte fisker er imidlertid både harmløse og fryktløse, og dermed ganske så enkle å fotografere. Et eksempel er sergeant major, som har fått navnet på grunn av stripene. Denne fisken er så innpåsliten at den ofte omtales som undervannsfotografens forbannelse. De følger alle dykkere og svømmere tett i håp om at det skal by på noen smuler fra de rikes bord, og de dukker dermed opp på langt flere bilder enn det som strengt tatt er tiltenkt fra fotografenes side.

Ikke menneskeetende - eller...?

Sergeant majors trives også på svært grunt vann, slik at både bestemor og småbarna kan kose seg med å fotografere dem uten fare for å havne på bokstavlig talt dypt vann. Pass imidlertid på de skumle kråkebollene som trives på samme sted! De er ikke giftige, men har lange og spisse pigger som lett kan brekke av dersom man stikker seg på dem, og gi stygge infeksjoner.

En skokk med seargent majors og en papegøyefisk av ukjent type

Olympus Mju 1050 SW

Mju 1050 SW er et forholdsvis ordinært kompaktkamera som tilfeldigvis er vanntett, heller enn et dedikert undervannskamera. Joda, i mangel av noe annet gjør det nytten også under vann, men det har for mange særegenheter og begrensninger til at vi ville gått til innkjøp av det om det eneste vi skulle bruke det til var undervannsfoto. Vanntettheten til 3m er imidlertid reell, og vi klarte ikke å ta knekken på kameraet selv om vi tok det med til det dobbelte av det, hvor skjermen ble svart og bulte faretruende inn på midten. Da vi steg littegranne i vannet ble alt som normalt igjen, og i alle fall ved noen tilfeller klarte kameraet også å ta bilder selv om skjermen hadde problemer. I følge Olympus har en dykker vært nede på 20 meters dybde med dette kameraet, noe det i alle fall delvis tålte. Det ble bulkete, men fungerte, fikk vi vite. Vi må imidlertid presisere at kameraet ikke er laget for å tåle noe slikt, og enhver garanti vil forsvinne sporløst lenge før den tid.

Red Sea bannerfish (Heniochus intermedius)

Bildekvaliteten på 1050 SW er så som så, selv når den er satt til det maksimale, men som undervannskamera gjør ikke det så mye. Det er uansett mange andre faktorer som har større innvirkning på hvordan bildene blir, men dersom man også skal bruke kameraet over vann kan dette til tider by på irritasjonsmomenter. Kameraet er også utstyrt med noe Olympus kaller "tap control" som går ut på at man kan kontrollere kameraet bare ved hjelp av små dask i ulike retninger. Det høres i utgangspunktet ut som en praktisk løsning for folk med store hansker og forfrosne fingre, men i praktisk bruk var denne funksjonen sjelden annet enn irriterende. Når man svømmer med et kamera hengende etter en snor vil det nødvendigvis dingle litt frem og tilbake, og gang på gang opplevde vi at kameraet fant på helt egne ting som et resultat av dette, og derfor ikke var klart til skudd når det trengtes likevel. En ganske enkel låsebryter hadde hjulpet mye på dette, spesielt om den også låste kameraets knapper og hjul, som for øvrig var svært lett å komme borti ved et uhell.

Blå avtrekkerfisk (Pseudobalistes fuscus) er svært territoriale og kan bli aggressive om de føler seg truet.

Likevel, kameraets mange småfeil til tross var vi merkelig nok ganske fornøyd med det. Det er liksom ikke best på noenting, men det gjør det det skal gjøre, og gleden ved å kunne fotografere villig vekk også under vann var mer enn nok til at vi klarte å se bort fra kameraets irritasjonsmomenter. Mange av dem kan man nemlig gjøre noe med selv, som for eksempel ved å benytte seg av en gummistrikk og ved å kjøpe et ekstrabatteri eller to, noe som så avgjort anbefales å tenke på før man drar på langtur. Utløserforsinkelsen var imidlertid så treg at den kan by på problemer som man ikke så lett kan fikse på selv. Det man derimot kan gjøre er å investere noen ekstra kroner i et kamera som er bedre på dette punktet - Mju 1050SW er ikke mange hundrelappene billigere enn Mju 1030 SW, som er langt mer solid og raskt i responsen, og som faktisk klarer seg fint helt ned til 10 meters dyp uten å mukke.

Bildene i artikkelen kan ses i større utgave ved å klikke på dem, og du finner dem også (og noen til) i galleriet.

annonse